Når slutter barn og være så jævla vanskelig?

[AnonymBruker]

Og spar meg for det «det er ikke barna som er vanskelig, de HAR det vanskelig»- pisset. Ja, fireåringen min har det dritvanskelig fordi hun ikke får viljen sin. Bufuckingshu og grin det av deg på rommet ditt og kom ut når du er klar til å slutte å sutre.

Anonymkode: 3bd90...e1d

[AnonymBruker]

Aldri? Det er vel du beviset på? 

Kom tilbake når du er klar for å ikke sutre mer. 

Anonymkode: 1b102...5bd

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke enda men det er etter 13 i alle fall.

Anonymkode: 45984...082

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og spar meg for det «det er ikke barna som er vanskelig, de HAR det vanskelig»- pisset. Ja, fireåringen min har det dritvanskelig fordi hun ikke får viljen sin. Bufuckingshu og grin det av deg på rommet ditt og kom ut når du er klar til å slutte å sutre.

Anonymkode: 3bd90...e1d

Som mamma til en fireåring selv, så blir jeg oppriktig bekymra over holdningen din som fremvises her.

Er du fullstendig empatiløs?? Gå og gi barnet ditt en klem! Si du er glad i henne. Se henne i øynene og spør hva som er galt. 
Det du gjør nå, vil jeg beskrive som svikt i omsorgen. 

Anonymkode: e31eb...fdd

[AnonymBruker]

Når man er konsekvent på absolutt alt går trass fort over.

Anonymkode: 603b3...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som mamma til en fireåring selv, så blir jeg oppriktig bekymra over holdningen din som fremvises her.

Er du fullstendig empatiløs?? Gå og gi barnet ditt en klem! Si du er glad i henne. Se henne i øynene og spør hva som er galt. 
Det du gjør nå, vil jeg beskrive som svikt i omsorgen. 

Anonymkode: e31eb...fdd

Du ser ikke for deg scenen der det først er gjort men barnet gir seg ikke? Det gjør jeg. Her tenker jeg det er et barn som nei har blitt til ja ved grining før. Så ser jeg ikkw for meg at det skjer akkurat slik en sliten mor utrykker seg.

Anonymkode: 603b3...888

[Million]

Jeg må tenke litt, men jeg tror det var et sted mellom fire og fem års alder. Da begynte han å høre på fornuft og logikk i større grad. Han var et skikkelig viltert barn som måtte konstant passes på før det, aldri slippes av syne. Men til gjengjeld fikk vi en fredelig ungdom, ikke noe opprør eller vanskeligheter fra pubertet og ut tenårene i det hele tatt.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du ser ikke for deg scenen der det først er gjort men barnet gir seg ikke? Det gjør jeg. Her tenker jeg det er et barn som nei har blitt til ja ved grining før. Så ser jeg ikkw for meg at det skjer akkurat slik en sliten mor utrykker seg.

Anonymkode: 603b3...888

Det er måten moren utrykker seg på.

Og om barnet fortsatt gråter, så er det et behov som må dekkes. Sulten, trøtt, overstimulert eller kjeder seg? Føler seg oversett fordi mamma sitter på mobilen hele tiden? 
Det er enkelt å få et barn til å stoppe å gråte. Kontakt, tilstedeværelse, omsorg og varme er nøkkelordene her.

Gå på et kurs. Les noen oppdragelsesbøker. I 2023 er det ingen grunn til å være en dårlig forelder lenger. Vi har all informasjonen tilgjengelig. 

Anonymkode: e31eb...fdd

[AnonymBruker]

Jeg forstår frustrasjonen din. Virkelig! Jeg har selv tre barn på 4, 11 og 16 år. 
 

Det du opplever nå med 4- åring er utfordrende. Kjenner igjen sutring, raseri/sliten/ trøtt- greierne. Dette går plutselig over, og du glemmer nesten at det har vært sånn. Overraskende raskt!

Men sannheten er at de ulike epokene kommer og går. Så etter «trassigheten» kommer det nye utfordringer. Men det blir for så vidt enklere når du kan snakke mer med dem. Som i å ha en ordentlig dialog. 
 

11- åringen kan fremdeles ha episoder der hun er skikkelig vanskelig, men ikke så ofte. Og det går fort over. Som regel har det sammenheng med at hun er sliten. 
 

16- åringer er et kapittel for seg selv. Der er det virkelig å «pick your fights», for der er det potensiale til mye intriger og framme om du vil. Men som oftest er det fint. 
 

Og plutselig er de så store at de ike «plager» deg mer. De fikser selv, og ringer kun i nøden. Eller altfor sjeldent i forhold til hva du skulle ønsket. 
 

Så hold ut så lenge. Jeg leste et sted at når barna flytter ut har du tilbrakt 90% av den tiden du skal med dem. DET har jeg tenkt mye på! Og jeg prøver å tenke på det når jeg er i full melt- down og bare har lyst til å hive meg på første og beste fly LANGT vekk herfra 😄 
 

Anonymkode: 74f3c...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår frustrasjonen din. Virkelig! Jeg har selv tre barn på 4, 11 og 16 år. 
 

Det du opplever nå med 4- åring er utfordrende. Kjenner igjen sutring, raseri/sliten/ trøtt- greierne. Dette går plutselig over, og du glemmer nesten at det har vært sånn. Overraskende raskt!

Men sannheten er at de ulike epokene kommer og går. Så etter «trassigheten» kommer det nye utfordringer. Men det blir for så vidt enklere når du kan snakke mer med dem. Som i å ha en ordentlig dialog. 
 

11- åringen kan fremdeles ha episoder der hun er skikkelig vanskelig, men ikke så ofte. Og det går fort over. Som regel har det sammenheng med at hun er sliten. 
 

16- åringer er et kapittel for seg selv. Der er det virkelig å «pick your fights», for der er det potensiale til mye intriger og framme om du vil. Men som oftest er det fint. 
 

Og plutselig er de så store at de ike «plager» deg mer. De fikser selv, og ringer kun i nøden. Eller altfor sjeldent i forhold til hva du skulle ønsket. 
 

Så hold ut så lenge. Jeg leste et sted at når barna flytter ut har du tilbrakt 90% av den tiden du skal med dem. DET har jeg tenkt mye på! Og jeg prøver å tenke på det når jeg er i full melt- down og bare har lyst til å hive meg på første og beste fly LANGT vekk herfra 😄 
 

Anonymkode: 74f3c...9cf

*mye drama, ikke mye framme! 😊

Anonymkode: 74f3c...9cf

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Og spar meg for det «det er ikke barna som er vanskelig, de HAR det vanskelig»- pisset. Ja, fireåringen min har det dritvanskelig fordi hun ikke får viljen sin. Bufuckingshu og grin det av deg på rommet ditt og kom ut når du er klar til å slutte å sutre.

Anonymkode: 3bd90...e1d

Når de blir 25 for da blir frontlappen ferdigutviklet.

Anonymkode: a3935...1bb

[AnonymBruker]

Alt er faser. Mine ble bedre da de ble 5, da var det ganske rolig til de ble rundt 11.

Anonymkode: 87795...2cd

[AnonymBruker]

Har akkurat lest en bok om traumer hos voksne som har vokst opp med foreldre som er sinte, avvisende og nedlatende. Vær så snill…..ikke la ditt sinne og frustrasjon gå ut over din datter…. Det finnest hjelp å få, les om barns utvikling ikke bare den fysiske men også den psykiske. Du er den voksne her.

Anonymkode: dd51b...f3a

[AnonymBruker]

Hahaha, denne tråden kommer til å eskalere greit, ja.  

TS - styrkeklem til deg! Vår er fem nå, fortsatt tantrums, men også vesentlig bedre til å lytte til logikk (dessverre også bedre til å kverulere tilbake...)....

Vi har en voksen fostersønn i 20-årene også. For han falt ting på plass sånn rundt 22 års alder. Nå er det en nytelse å være mammaen hans. Møtes til middag, ta en telefon for å slarve om datinglivet hans, studier og jobb, osv. Jeg føler at vi nå kan lene oss litt tilbake og nyte resultatet av MYE hardt arbeid med han gjennom tenårene. Har et veldig godt forhold til han. Klamrer meg til det når femåringen forteller meg at jeg "har pent å flytte ut fordi han vil bo helt alene"....😂 

Og så gjelder det å suge til seg hver bidige snørrete klem, knuge på dem når de sover som engler, benytte de gyldne øyeblikkene i fredstid hvor du har noen få minutter til å snakke god fornuft fordi de plutselig på mirakuløst vis er mottakelige... Men alt dette vet du helt sikkert. Du fikser dette. Det blir bra, bare det går over. ❤️

Anonymkode: 483df...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Og spar meg for det «det er ikke barna som er vanskelig, de HAR det vanskelig»- pisset. Ja, fireåringen min har det dritvanskelig fordi hun ikke får viljen sin. Bufuckingshu og grin det av deg på rommet ditt og kom ut når du er klar til å slutte å sutre.

Anonymkode: 3bd90...e1d

Aldri 😂 har to tenåringsjenter i hus. It's a show 💃

Anonymkode: 3dd92...6ae

[AnonymBruker]

Jeg har en på 3,5 og en på 4,5 akkurat nå, og opplever dem overhodet ikke som vanskelige, men kanskje jeg har fått veldig enkle barn... De får mye kos og kjærlighet og oppmerksomhet, og om de ikke er i humør og jeg må si "nei" så er jo sinneutbruddet over på få minutter...

Jeg gikk på COS-kurs, følte egentlig at det bare bekreftet at jeg gjorde mye rett, men kanskje det kan være noe for deg også?

(Ble pålagt COS-kurs fordi yngstebarnet har en diagnose.)

Anonymkode: 302a1...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og spar meg for det «det er ikke barna som er vanskelig, de HAR det vanskelig»- pisset. Ja, fireåringen min har det dritvanskelig fordi hun ikke får viljen sin. Bufuckingshu og grin det av deg på rommet ditt og kom ut når du er klar til å slutte å sutre.

Anonymkode: 3bd90...e1d

HAHAHAHAHAHAHAHA

 Skulle gjerne ha visst svaret på det også, men slik min mor forteller meg så er det aldri. 

Anonymkode: eb165...0da

[AnonymBruker]

Som barn ble jeg alltid bedt om å gå på rommet hvis jeg gråt om jeg var lei meg for noe, fordi ingen likte sutreunger sa foreldrene mine, og jeg måtte slutte med dette tullet osv. Jeg fikk aldri trøst.

Jeg anbefaler ikke å gjøre det på den måten.

Anonymkode: 4dafb...16c

[AnonymBruker]

Noen aldri. 

Anonymkode: b3877...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke enda men det er etter 13 i alle fall.

Anonymkode: 45984...082

Jeg ler høyt! 

Hilsen traumtisert ungdomsmor. 

Anonymkode: 692c0...d28