Baby nå?

[Gjest Gjest_Mia_*]

Jeg har min egen mening om vi er klare for å få barn nå eller ikke, men jeg vil gjerne høre din "vurdering".

Både jeg og ektemannen er 22 år gamle. Jeg er nyutdannet, og har et vikariat med mulighet for forlengelse. Han studerer enda, har ca. to år igjen av sin mastergrad. Vi har kjøpt leilighet for noen år siden, og har ingen problemer med å betale på lånet. Vi har ikke bil, men trenger det heller ikke da vi bor svært sentralt. Rent økonomisk har vi det ganske greit, vi lever forholdsvis "fornuftig. Har sluttet helt med festing og den slags, så det sparer vi en del på.

Høres det ut som det vil passe med et barn i denne livssituasjonen? Jeg har SÅ lyst på, og har allerede vært klar en stund. Han er klar han også, men kanskje ikke like ivrig som meg (det skal godt gjøres å være ). Men jeg er overbevist om at han kommer til å bli en helt fantastisk far.

Er det noe som skulle tilsi at det er lurt å vente? Vil gjerne ha deres synspunkter

[Jomfru-77]

22 år er altfor ungt, men da snakker jeg om meg selv som er langt forbi den aldreren.... og selv er jeg veldig glad for å ha hatt min tid uten barn. Den tiden kommer aldri tilbake. Om jeg hadde vært deg hadde jeg brukt tiden til å reise og oppleve verden før jeg fikk barn. Når jeg var på din alder var jeg også innom det med lysten på barn. Men heldigvis IKKE. Og det skal sies at jeg syns det har vært befriende og være alene så lenge, for da vet jeg at jeg aldri kommer til å angre på det jeg ikke fikk gjort...

Lykke til - det er dere som bestemmer om dere er klare for barn. Ingen her inne kan hjelpe deg med det.. hør på magefølelsen og snakk med mannen din

[Cathie]

Jeg er 21 nå, blir 22 om to måneder, og venter min 1. i september...

Det var ikke planlagt, men ikke uønsket heller!

Passer litt dårlig pga omfattende oppussing, men jeg gleder meg veldig til å bli mamma, selv om jeg er forberedt på at det blir en tøff periode!

For meg er det ikke noe veldig for tidlig, har ikke noe behov for å feste eller farte rundt lenger, og når det kommer til ferie og reising så ser jeg ikke at det å ha med barn på det gjør ferien noe dårligere, heller motsatt!!

Men det er meg!! Alle er vi forskjellige!

Det er noe du må tenke nøye gjennom, er ikke alltid bare å finne på masse hver helg eller gå på kino når du vil... Tenk realistisk og prøv å se litt forbi all kosen, for det er en god del baksider også

[monja]

Jeg tror baby er helt rett når dere føler dere klare for det jeg.

[Nanne]

Jeg tror baby er helt rett når dere føler dere klare for det jeg.

←

Signerer den jeg

[Gjest Bjørnsdatter]

Hodet mitt sier vent til han er ferdig utdannet og har fått seg jobb, men hjertet mitt sier som de to over: Er dere klare, så er dere klare

[Malama]

Alderen synes jeg ikke er et arguemtn, bnoen er modne nok i den alderen. Jeg var selv mentalt klar for barn i den alderen, men er altså eldre og fortatt barnløs, grunnet andre omstendigheter (jobb, økonomi, bolig etc som gjør at vi venter)

Det er mer det at han skal studere i to år til som gjør at jeg ville vurdert å vente. Selv om man som student har en mye større frihet enn som arbeidstaker, så krever det ekstrem selvdisiplin å studere når man har små barn. Om han mener å ha det, ja da er det vel greit.

Til syvende og sist er det bar dere selv som vet hva som er rett for dere.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tusen takk for alle svar

Jeg tror vi er modne nok til å ta oss av et barn, og jeg vet vi har en masse betingelsesløs kjærlighet å gi den lille. Når det gjelder argumentet om at han bør få seg jobb først, så har jeg tenkt veldig mye på det. Jeg har kommet fram til at jeg synes det er positivt å være student og far, fordi han da er fleksibel i forhold til arbeidstid, og har mer tid til barnet. Tror ikke det blir noe problem for ham å sette av nok tid til studiene, da han er veldig nøye med å gjøre en skikkelig jobb nå. Minuset er jo at vi har en dårlige økonomi enn om han hadde jobbet, men det får heller være. Vi er av den oppfatning at det viktigste vi kan gi et barn er tid og kjærlighet. Selvsagt skal den lille ha alt han eller hun trenger av utstyr, men vi må ikke kjøpe det fineste og dyreste. Vi får nok ikke råd til å reise på utenlandsturer o.l. med det første, men jeg tror barnet har mer igjen for å ha så mye tid med oss som mulig de første årene.

Vi kommer ikke til å bli perfekte og fullkomne foreldre, men det tror jeg ikke vi blir om ti år heller. Så jeg tror vi har bestemt oss for å begynne å prøve om ikke så lenge Kan være jeg registrer meg når den tid kommer.

til alle dere prøvere der ute.

[Gjest Gjest]

Nesten i samme båt som dere. Jeg blir 22 han er 23, vi har hus, bil, faste jobber begge to. Ja vi er unge, og mange mener det sikkert er tidlig, men det å prøve å få barn er en meget gjennomtenkt avgjørelse fra vår side. Jeg syntes det er utrolig teit at noen sier at en må reise, leve livet, feste fra oss osv. først på slike debatter. Det er vi som kjenner vår situasjon best, og vet om vi er klare for ansvaret ved det å bli foreldre. For vår del har jeg festet siden jeg var veldig ung, tilbrakt et år i utlandet og reist på mange ferier. Jeg har levd livet på den måten, nå er jeg klar for noe større og viktigere, nemlig stifte familie. Min mann har også festet fra seg og opplevd de tingene en gjerne bør før en får barn. Folk kommer til forskjellige stadier i livet på forskjellig alder, noen vil gjerne vente til de er 35, og det er opptil hver enkelt og bestemme, og for mange vil det ikke passe før da. Men det er ikke noe poeng i å *rakke ned på folk som er yngre og ønsker det samme.

Føles det riktig for dere, ønsker jeg dere masse lykke til. Det er det største i livet=) Og selv om økonomien ikke er helt på topp enda så ordner det seg helt sikkert. Håper det klaffer fort for dere, og at ikke dere må gjennom masse hormonbehandlinger som oss=)

Ikke meningen å virke krass i inlegget, men har lest så mange slike debatter og er litt lei av moraloffiserene=)

[Malama]

Jeg har ikke reist masse, og slett ikke festet masse, men jeg har heller ikke behov for det... MÅ man ha drukket seg sørpe full et bestemt antall ganger for å kunne bli foreldre liksom? Jeg har aldri i mitt liv vært full, jeg er avholdsmenneske. Og synes ikke at "må feste fra seg" skal være et godt argument i alle fall...

Men jeg er altså 26 og fortsatt uten barn jeg da, ikke fordi jeg ikke har vært mentalt klar, men min samboer har ikke vært det, og vårt liv har heller ikke vært det, så da har vi altså valgt å vente. Men det er en annen sak. Dette må den enkelte få velge for seg.

[Gjest Gjest]

Når passer det egentlig "perfekt"? Og når så tiden endelig er inne, vet man om man vil få klaff, eller....? Det er mange spørsmål å tygge på i en slik situasjon. Bare du kan ta avgjørelsen. Er dere modne nok (som jeg tror), har grei økonomi osv, går det greit om ikke HELE tilværelsen er på skinner. Du har ennå mange år foran deg, men jeg har sett altfor mange som venter til de har rette utdannelsen, deretter rette jobben, så rette forfremmelsen, så rette huset... og så er de plutselig blitt i slutten av 30årene og sliter med nedsatt fruktbarhet. (Nå krisemaksimerer jeg litt da, men... tenk på de forskjellige aspektene. Du kan få klaff etter 1 mnd, men det kan også tenkes at du blir prøver i lengre tid...) Jeg var 30 da min første kom og syns det er ok. Da hadde jeg tatt utdannelse og reist masse, og hatt god tid med mannen min. Andre venninner har ikke hatt samme behovet eller utferdstrangen. De har vært hjemmekjære og har vært moden for barn i 22-23 års alderen. Vi er heldigvis ulikt skapt!