Dere som har vært i forhold med menn som har ødelagt dere psykisk, hvordan kom dere videre?

[AnonymBruker]

Jeg sliter fortsatt med dette, selv om det er 5 år siden bruddet. Jeg var sammen med en mann som var 7 år yngre enn meg i 2 år. I utgangspunktet så kan jeg si at han er objektivt en grei fyr, han har mange venner og er godt likt. Men mot meg var han ikke så grei alltid. Han var alltid nedlatende og kalte meg teit, harry og sa han var flau over meg. Det kunne være fordi jeg leste sladreblad på ferie f.eks, eller at venninna mi fortalte en grovis. Han sa også at jeg ikke var en dame han ville presentere for foreldrene sine, siden jeg var så harry og fæl. Da han dumpet meg sa han det samme.

Jeg har gått til psykolog, men det hjalp ikke. Fortsatt føler jeg meg verdiløs, stygg og dum for det var det jeg ofte fikk høre. Vet at jeg burde gjort det slutt før, men jeg er så vant til å bli dårlig behandlet av menn så tenkte at jeg fortjener vel å høre det. Og psykologen sa flere ganger at han exen min var ekstremt rar som var sammen med en han avskydde så mye. 

Er sint på menn generelt og kommer aldri over dette  Dere som har vært borti denne type menn og kom over det, hva var det som hjalp?

Anonymkode: 9af6d...7bb

[AnonymBruker]

Hans mening definerer ikke meg. Bare fordi han sa og gjorde ting mot meg, betyr ikke at han hadde rett eller at det stemmer.

Han bestemmer ikke hvem jeg er. 

Anonymkode: 50a07...88a

[ESFP]

Startet med: sorg, fosterstilling, mer sorg, tårer. Sinne og så mer sinne. Søkte på internett for å forstå. Brukte minst 1000 timer på youtube. Kjøpte minst ti bøker. Lærte om personligheter og forstyrrelser. Fjerndiagnostiserte alle rundt meg. Leste om følelser. Øvde på å kjenne igjen følelser i meg selv. Sette ord på dem, finne ut hvilke beskjeder de gav meg. Snudde og så innover i meg selv fremfor å legge skyld på alle andre. Lærte om og trente på grensesetting. Lærte om disiplin. Begynte å skrive dagbok. Kvittet med meg dårlige relasjoner. Begynte på forstå hva kjærlighet egentlig er. Jobbet med å finne  kjærlighet til meg selv. Startet med somatiske øvelser. Reisen er ikke over etter åtte år, og vet ikke hva det neste blir. 

[AnonymBruker]

Jeg har en eks som behandlet meg så dårlig at det gikk på psyken løs. Han gjorde narr av studiet mitt, hvor jeg var fra, venner, familie, ting jeg likte, hvordan jeg så ut, you name it. Men han gjorde det på en slik måte at det var vanskelig å «ta ham» på noe. Alle venner og i studie/jobb sammenheng elsket ham. Super karismatisk. Skulle ønske jeg kunne forklare det bedre. Han mobbet meg, rett og slett.
Han var også utro fra dag en, men hver gang jeg tok det opp sa han alltid ting om fikk meg til å føle meg dum. Eks: «Tror du jeg hadde brukt så mye tid på deg om jeg hadde noen andre?». Lang historie kort, han var slem mot meg. 

Jeg fikk mye hjelp til å komme meg vekk fra ham, både av nære og av profesjonelle. Det største forskjellen kom når jeg flyttet ut av byen vi begge bodde i. Det ble som en ny start med blanke ark, og over tid forsvant han mer og mer. Brått dukket han opp igjen, men følelsen rundt det hele var annerledes. Mer: «meh, samme det». 

Har ingen mirakelkur her. Forandring er kanskje mitt beste tips, og fokusere hardt på deg selv. Hva liker du å gjøre? Hva gjør deg lykkelig? Fokuser på det. Jo mer du er opptatt av andre ting, jo mindre tenker du på hvordan han var mot deg. Og date andre. Det finnes mange gode menn 😊

Anonymkode: add4f...201

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg sliter fortsatt med dette, selv om det er 5 år siden bruddet. Jeg var sammen med en mann som var 7 år yngre enn meg i 2 år. I utgangspunktet så kan jeg si at han er objektivt en grei fyr, han har mange venner og er godt likt. Men mot meg var han ikke så grei alltid. Han var alltid nedlatende og kalte meg teit, harry og sa han var flau over meg. Det kunne være fordi jeg leste sladreblad på ferie f.eks, eller at venninna mi fortalte en grovis. Han sa også at jeg ikke var en dame han ville presentere for foreldrene sine, siden jeg var så harry og fæl. Da han dumpet meg sa han det samme.

Jeg har gått til psykolog, men det hjalp ikke. Fortsatt føler jeg meg verdiløs, stygg og dum for det var det jeg ofte fikk høre. Vet at jeg burde gjort det slutt før, men jeg er så vant til å bli dårlig behandlet av menn så tenkte at jeg fortjener vel å høre det. Og psykologen sa flere ganger at han exen min var ekstremt rar som var sammen med en han avskydde så mye. 

Er sint på menn generelt og kommer aldri over dette  Dere som har vært borti denne type menn og kom over det, hva var det som hjalp?

Anonymkode: 9af6d...7bb

TS, har du vært inne på tanken å begynne å date igjen? Har du holdt deg helt unna dating i singelperioden? Veldig trist å lese om det du har  vært igjennom. Håper du finner den rette mannen for deg som er snill og god. 

Anonymkode: 65dd8...556

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2023 den 0.03):

TS, har du vært inne på tanken å begynne å date igjen? Har du holdt deg helt unna dating i singelperioden? Veldig trist å lese om det du har  vært igjennom. Håper du finner den rette mannen for deg som er snill og god. 

Anonymkode: 65dd8...556

Jeg har datet masse, men blir bare avvist  Menn ser bare på meg med hat og jeg får så mange stygge kommentarer at jeg orker ikke. Var på date for 2 år siden og fikk høre at jeg hadde stygg nese. Gråter fortsatt en del pga det, og sparer til ny neseoperasjon. Og jeg dater ikke bad boys, er all slags ulike folk. 

Dsv så klarer jeg ikke glemme de stygge kommentarene jeg har fått, både av exen og av andre jeg har datet. Virker som de fleste menn får en nytelse av å si stygge ting til meg, og få meg til å gråte. Husker det var en fyr som kom bort til typen min en gang vi var ute på en bar, så sa han "er du virkelig sammen med ei så schtøgg dame?" Så svarte han bare "Ja." Ikke snakk om å stå opp for meg eller noe som helst. Han satt bare og så på mens jeg ble utsatt for masse hets og satt og gråt. Var til slutt en dørvakt som fikk det med seg og kastet ut han mannen som skulle ta meg. 

Skulle ønske jeg hadde selvtillit men jeg er totalt ødelagt pga det jeg har opplevd. 

Anonymkode: 9af6d...7bb

[AnonymBruker]

Prioterer meg selv og barna 100%, nyter roen, det å kunne bestemme alt selv, er med venner og gjør masse gøye ting når jeg har tid. Ellers det viktigste, fokuserer på at jeg fortjener så mye bedre og holder meg unna menn!🙌

Anonymkode: 2c2a0...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.7.2023 den 23.41):

Jeg har en eks som behandlet meg så dårlig at det gikk på psyken løs. Han gjorde narr av studiet mitt, hvor jeg var fra, venner, familie, ting jeg likte, hvordan jeg så ut, you name it. Men han gjorde det på en slik måte at det var vanskelig å «ta ham» på noe. Alle venner og i studie/jobb sammenheng elsket ham. Super karismatisk. Skulle ønske jeg kunne forklare det bedre. Han mobbet meg, rett og slett.
Han var også utro fra dag en, men hver gang jeg tok det opp sa han alltid ting om fikk meg til å føle meg dum. Eks: «Tror du jeg hadde brukt så mye tid på deg om jeg hadde noen andre?». Lang historie kort, han var slem mot meg. 

Jeg fikk mye hjelp til å komme meg vekk fra ham, både av nære og av profesjonelle. Det største forskjellen kom når jeg flyttet ut av byen vi begge bodde i. Det ble som en ny start med blanke ark, og over tid forsvant han mer og mer. Brått dukket han opp igjen, men følelsen rundt det hele var annerledes. Mer: «meh, samme det». 

Har ingen mirakelkur her. Forandring er kanskje mitt beste tips, og fokusere hardt på deg selv. Hva liker du å gjøre? Hva gjør deg lykkelig? Fokuser på det. Jo mer du er opptatt av andre ting, jo mindre tenker du på hvordan han var mot deg. Og date andre. Det finnes mange gode menn 😊

Anonymkode: add4f...201

Det er akkurat sånn jeg hadde det! "Du er ikke ambisiøs nok, du har ikke bra nok utdannelse, du har så kjedelig liv, vennene dine er så harry." Alt var gærent. Men fordi jeg alltid har fått høre at jeg er stygg og må ta til takke med de som vil ha meg,  så turte jeg ikke si imot. Men med sånne menn så er det kanskje seg selv de hater mest av alt? Jeg vet ikke. Men jeg syns fortsatt det er utrolig merkelig med menn som blir sammen med damer de forakter. Det var mest det jeg følte på i forholdet, forakt. 

Jeg bor fortsatt i Oslo her exen bor men har ikke møtt på han igjen heldigvis. Siden det har jeg flyttet til en større leilighet (som jeg har fått til helt selv, pga jeg også fikk en bedre betalt jobb enn da jeg var samen med exen), tatt litt etterutdanning og får oppleve mye gøy både p jobb og med venner. Men de vonde følelsene sitter fortsatt i, ingen psykolog kan hjelpe meg med de dsv. 

Tror ikke jeg tør å date igjen, men om jeg skulle gjort det, hadde jeg sikkert blitt kjempe-paranoid og spurt "har du tenkt å si at jeg er stygg og burde vært abortert?" Fordi jeg er så vant til å høre helt sinnsykt slemme ting. Stoler ikke på at det finnes bra menn der ute, for jeg har aldri møtt noen som vil meg vel. Skjønner ikke hvorfor jeg tiltrekker meg sånne, har prøvd å spørre noen menn, men dsv aldri fått svar. 

Anonymkode: 9af6d...7bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Prioterer meg selv og barna 100%, nyter roen, det å kunne bestemme alt selv, er med venner og gjør masse gøye ting når jeg har tid. Ellers det viktigste, fokuserer på at jeg fortjener så mye bedre og holder meg unna menn!🙌

Anonymkode: 2c2a0...494

Det er bra! Hadde du og et forhold der du konstant fikk høre at du ikke var bra nok?

Jeg er heldig og får reise jorda rundt, jeg er utrolig heldig med jobben jeg har og i tillegg har jeg gode venner. Men likevel er selvtilliten på 0. Har flere venninner som møter nye kjærester i ett kjør som behandler de bra, og jeg er jo glad på deres vegne. Men hvorfor opplever aldri jeg det da?

Anonymkode: 9af6d...7bb

[AnonymBruker]

Har gitt opp etter forrige. Det var i 2018. Jeg avslutta. Mens han var sinna. Skikkelig sinna. Og gjorde ting som hevn for at jeg dumpa han… Men han skremte meg til å dumpe han. Han var skikkelig slem i forholdet, og utro. Grenseløs i forhold til andre kvinner, og skjulte at han hadde dame. Offentlig sammen på FB, men på alle andre sosiale arenaer fremsto han som singel. For noe av det viktigste for han var oppmerksomhet fra disse damene… «jeg er på konsert» og klippa vekk meg fra bildet f eks… mens han mottok kommentarer fra fremmede kvinner (og «venninner») om hvor kjekk han var. Oh well…

 Kunne være snill i det ene momentet - sinna og fæl i det neste. Uten forvarsel og det skulle ingenting til. Kunne være nok at dusjen var innstilt feil… Jeg var dritforvirra. Ofte redd for at han skulle slå, han gjorde aldri det, men følte det alltid var hakket før de gangene han var rasende på meg. Kjærlighetssorg som varte og aldri endte. Jeg mista selvtilliten totalt og har aldri funnet den tilbake. Har aldri kunnet stole på noen igjen etter det, eller tatt en mann på alvor. Har de kun for overflatisk nytelse.
 

Han også var tilsynelatende godt likt. På jobb. Blant vennene/venninnene. Av sin bror. Av folk i miljøet… Jeg var til syvende og sist ingenting - og han begynte å holde på med unge kvinner og fant til slutt sammen med ei som han hadde kontakt med mens vi var sammen… Han ødela så mye av min sjel…

Anonymkode: 4e413...ef9

[AnonymBruker]

Det verste med psykisk vold og mobbing er at man fortsetter å mobbe seg selv i ettertid. 

Anonymkode: 529f8...67e

[AnonymBruker]

Var i ett forhold i nærmere 30 år han var ikke god mot meg. Fikk oppmerksomhet fra en kjekkas på jobben og det fikk meg til å gå selv om vi ikke skulle bli sammen.

Fant en ny mann var med han i 7 år ble slutt for kort tid siden. Jeg gikk da det bare var løgner og utroskap. Vil ikke ny mann nå, men dveler ikke for det som var.

Anonymkode: 3d50d...b56

[AnonymBruker]

Det må være bedre å oppleve fysisk vold fra sin partner enn den psykiske torturen dere har gjennomgått, den går jo på selvfølelsen fullstendig. I tillegg er fysisik vold så konkret, den viser blåmerker på utsiden, istedet for på innsiden ( som ingen kan se) og dermed får man mer støtte fra omgivelsene. 

Anonymkode: f1bcc...331

[AnonymBruker]

"Du har alltid hørt..."

Hadde du det slik i barndommen også? Mor eller far som psyket deg ned? Kanskje en annen psykolog kan hjelpe deg bedre?

Anonymkode: 2ff02...7b5

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvilken tilknytnings mønster dere har?

Anonymkode: 926a8...777

[AnonymBruker]

Den ene eksen min ødela mye for meg psykisk. Vi var sammen i 10år ca. I følge han selv så gjorde han aldri noe feil, selv om han heller prioriterte venninna si enn å hjelpe meg med å flytte til felles bolig. Jeg fikk i oppdrag av han å pakke alle tingene hans og når han senere ikke fant tingene fikk jeg kjeft så håret flagra. Han kunne sjenke mindreårige jenter med alko og kjøpe tobakkvarer til dem uten problem, men ba jeg om f.eks en boks med øl så var det helt uaktuelt, det var nemlig så utrolig usexy. 
Han voldtok meg og det eneste han sa i etterkant var at det er ekstremt usexy at jeg gråter. I tillegg var alt jeg følte feil, alle meningene mine var feil, jeg kutta poteter feil (i skiver, holdt visst poteta oppned) i stede for "så fin du er" kom det alltid "skal du gå i det der?" Og da han klaga over at jeg aldri ble med ut og jeg endelig ble med viet han bare all opperksomhet til andre damer og han tilbød dem skyss hjem, men da måtte jeg vike for dem. Fikk alltid høre etterpå at jeg var så sur, jeg var en ufin drittkjerring, og "alle vil at jeg skal dumpe deg fordi du er en bitch" 

jeg mista meg selv helt i det forholdet der, så jeg brukte mye tid på å finne meg selv. 
Jeg dumpa han, men brukte to år på å skaffe meg ryggrad, selvfølelse og selvrespekt nok til å greie å stå i det. Han trygla og ba, men det var no way back for min del. Så han snudde hele situasjonen til at jeg var utro og forsøkte å vende alle felles venner mot meg og han stilte de ultimatumet "meg eller henne" hvor de da valgte meg fremfor han fordi han faktisk forsøkte å bestemme hvem de fikk være venn med og ikke. Angrer ikke et sekund på det bruddet, for han er fortsatt på stedet hvil med null utdannelse, null jobb og lever på foreldrene og kjøper seg dyre biler etc med dårlige forbrukslån som mora alltid overtar så guttebassen skal slippe å stå i realiteten av livet. 
 

Mitt beste råd er å kjenne på det du føler på, aksepter de følelsene du sitter med. Bygg deg selv opp ved å begynne å gjøre ting utelukkende for å få det bedre med deg selv. Bli din egen bestevenninnne/bestekompis

Anonymkode: be107...8c0

[AnonymBruker]

Hot n cold i 3 år. Han knuste hjertet mitt flere ganger og fikk meg til å føle meg dum, feit og lite pen. Kjenner ennå på det å ikke være nok. Ikke komme fra fin slekt, ha musikalsk talent, ha høy utdanning.. ikke ha nok penger eller egen leilighet.. vel, det viste seg at det var jeg som var ute av hans league. Han var bare en usikker, skadet mann som var livredd for intimitet. 

Anonymkode: 63fe0...1d5

[AnonymBruker]

On 7/30/2023 at 11:41 PM, AnonymBruker said:

Jeg har en eks som behandlet meg så dårlig at det gikk på psyken løs. Han gjorde narr av studiet mitt, hvor jeg var fra, venner, familie, ting jeg likte, hvordan jeg så ut, you name it. Men han gjorde det på en slik måte at det var vanskelig å «ta ham» på noe. Alle venner og i studie/jobb sammenheng elsket ham. Super karismatisk. Skulle ønske jeg kunne forklare det bedre. Han mobbet meg, rett og slett.
Han var også utro fra dag en, men hver gang jeg tok det opp sa han alltid ting om fikk meg til å føle meg dum. Eks: «Tror du jeg hadde brukt så mye tid på deg om jeg hadde noen andre?». Lang historie kort, han var slem mot meg. 

Jeg fikk mye hjelp til å komme meg vekk fra ham, både av nære og av profesjonelle. Det største forskjellen kom når jeg flyttet ut av byen vi begge bodde i. Det ble som en ny start med blanke ark, og over tid forsvant han mer og mer. Brått dukket han opp igjen, men følelsen rundt det hele var annerledes. Mer: «meh, samme det». 

Har ingen mirakelkur her. Forandring er kanskje mitt beste tips, og fokusere hardt på deg selv. Hva liker du å gjøre? Hva gjør deg lykkelig? Fokuser på det. Jo mer du er opptatt av andre ting, jo mindre tenker du på hvordan han var mot deg. Og date andre. Det finnes mange gode menn 😊

Anonymkode: add4f...201

Hørtes ut som min ex mann. Jeg ble ganske ødelagt og spesielt også av tanken om at jeg fikk alle i mot meg fordi de visste ikke hvordan han egentlig var, gikk ikke støtte. Han kontrollerte meg også med lange gehør om hva jeg har gjort og lot meg ikke gå alene noe sted. Karismatisk og populær, morsom tradisjonelt kjekk, godt utdannet, god råd, utro, løgner. Kalte alle andre kvinner for horer, men jeg var " jomfru Maria"  den han respektløst brukte til sex.  

Det var alltid jeg som endte opp med å se dårlig ut, hva enn jeg prøvde. Jeg var så sint på han veldig sint ikke nedbrutt men sint. 

Jo, jeg var super glad når jeg var kvitt han. Men han klarte å fortsette å ødelegge så mye han kunne via barn og kontroll. En dag ringte politiet meg om han mange år senere, dessverre stilte de meg feil spørsmål om han og var ikke interesserte i annet enn den konkrete saken. Jeg hadde så lyst til å fortelle mer. 

Der tok mange mange år, men i dag ved hjelp av dårlig hukommelse husker jeg ikke og bærer ikke på disse sakene lenger. Jeg har fått cptsd diagnose som har mye med han å gjøre. 

Nå har jeg vært i et forhold igjen som har psykisk nedbrutt meg på en annen måte og er mye mer mentalt sliten, ikke sint jeg klarer ikke bli sint lenger. Denne personen vet jeg elsket/ elsker meg. Men han forstår ikke eller bryr seg ikke nok om hvordan han påvirker meg og har sagt ting som er mentalt skadelig fordi han virkelig tar i for å såre maksimalt med ord. Samtidig starter krangler og kjefter for enhver minste ting, ga meg ikke dtøtte men krevde mye, noe jeg ikke klarerå leve med. Han vil ikke gå til psykolog for å fikse seg selv eller parterapi, som jeg har bedt om i årevis og der var derfor forholdet måtte avsluttes. Det var ikke før alt gikk helt galt at han plutselig foreslo parterapi selv, men da var det for sent. 

Nå sitter jeg igjen alene, med minimal støtte ( botresett fra et par tre venner som gir littegrann). Denne mannen er også høyt utdannet, morsom, kjekk, men i motsetning til den første exen har han evne til empati og kan være snill når han er i det humøret. Fellestrekk de begge hadde er at begge var morsomme og brukte humor mye som avledning fra seriøse tema, morsomme menn må man også passe seg for.

Det som er pussig er at det virker som min hjerne er mer sliten etter dette bruddet enn det forrige. Jeg er ikke så mye sint, føler bare mer håpløshet for fremtida for nå er jeg 47 år og må bygge en sterk " ryggrad" ut i fra det skjøre selvbildet jeg har igjen. Må bli vant til å trives med å være alene og uten venner helt alene, uten kjæreste.  Jeg stoler på nesten ingen lenger og har tendens til å bli paranoid. Jeg må klare å opprettholde meg selv. Føler ikke som jeg står i noe storm, men jeg føler meg veldig mentalt svak og motløs. Så det blir interessant å se hvor raskt jeg kan komme meg alene og uten støtte. Trenger egentlig en to dagers klem. Har en del svake øyeblikk det jeg i noen sekunder tenker at jeg ikke orker mer, men det er bare noen sekunder som regel og då er jeg over det. Snakker med psykolog (er), men nå har det vært lang sommerferie...

 

Anonymkode: 4e3eb...98a