Trenger hjelp til å forstå seksåringen min sin atferd

[AnonymBruker]

Hei! Dette gjør meg litt vondt å skrive, men jeg lurer på hva det er jeg ikke forstår og om noen kan hjelpe meg litt eller kjenner seg igjen. 

Jeg har en nydelig datter på seks år som begynner på skolen nå i august. Hun har alltid vært ei helt normal jente, gjennomsnittlig i utvikling med et gigantisk ordforråd både på norsk og engelsk. I bhg er hun et englebarn som gjør som hun får beskjed om og har aldri lagd drama. Hjemme derimot kan det bli full klikk. Alt greit hittil. 

Det jeg derimot ikke greier å forstå, og derfor ikke klarer å møte riktig fordi jeg blir så satt ut og irritert, er atferden hennes med en av oss foreldre. 

Hun begynner å kleise med "babystemme" og gå rart og får et spesielt uttrykk i ansiktet. Hun sier selv at hun liker å være baby, og at det er det som er henne. Hun sier det er da hun er seg selv. For en person som ikke kjenner henne, vil kanskje tro hun er utviklingshemmet fordi hun går og vifter med hendene og lager høye lyder. Jeg er moren hennes, og jeg vet jo at dette ikke er "henne". Hun sier hun liker å være baby, men jeg blir så utrolig irritert fordi for det første, den atferden er ikke typisk småbarn, for det andre.. Hun har ingen diagnose (som jeg vet om) , så hvorfor gjør hun sånn..? 

Jeg har hittil bare bedt henne snakke forståelig, og jeg har sagt at jeg liker henne for den hun er, store flinke lille jenta mi. Jeg vet at alderen kan by på diverse utfordringer som det å samtidig vokse opp og samtidig føle et behov for å være liten. Hun har en lillebror og har uttrykt at hun skulle ønske hun også var liten, så jeg har passet på å gi henne masse kos og kanskje være litt ekstra på service siden. Jeg vet at hun fint klarer selv, men har noen ganger hjulpet henne med påkledning og dullet litt ekstra. Det er likevel ikke normen hjemme hos oss. 

Men nå kjenner jeg at det har eskalert veldig, og jeg skulle ønske hun bare kunne oppføre seg normalt, snakke som hun pleier og være seg selv. Når hun oppfører seg slik, så klarer jeg ikke å være like genuin og pedagogisk og aksepterende, og jeg blir irritert og har til tider bare oversett det helt og blitt sur og sagt "jeg svarer deg, når du snakker ordentlig". 

Når det kommer til høye lyder, er det liksom skriking, gledeshyl og roping med tilgjort stemme. Kjenner egentlig at jeg blir litt flau for hun er jo ikke sånn :/ 

Hadde hun faktisk hatt en diagnose hadde jo saken selvsagt vært en annen, og er det et lite barn på to år som lager høye gledeshyl blir det jo også noe annet for da er det ekte. Men det her er en full kapabel seksåring som kan, som legger om helt og det er her jeg sliter. Hadde hun lekt eller hatt rollespill eller noe, hadde det også vært noe annet, men det er helt random. 

Føler meg som verdens verste mor som kanskje ikke innser at jeg støter henne bort med å avvise "et rop om kjærlighet" eller hva dette her er for noe, men det er her jeg trenger hjelp til å forstå dette og kanskje møte det på en annen måte. 

Kanskje det går over når hun begynner på skolen? 

 

Anonymkode: fedf4...464

[AnonymBruker]

"Jeg forstår ikke hva du vil når du snakker slik/hyler. Du må bruke den vanlige stemmen din slik du gjør i barnehagen ". Og så konsekvent overse/ikke reagere frem til hun snakker vanlig.

Ha tydelige privilegier til henne som er så stor, slik at det å være liten ikke er noe å trakte etter. 

Anonymkode: b3717...a64

[ESFP]

Kan hun få lov å være baby til visse tider av døgnet eller bare hjemme når dere ikke har besøk? Så kan hun resten av dagen være stor jente? Da kan det være enklere å sette grenser. Typ: "Nå er vi i besøk med mange andre, så da kan du ikke være baby". 

[AprilLudgate]

Kan det være du forventer litt mye av den store variasjonen 6åringer jo har?

Jeg ser iallefall avogtil det du beskriver og litt andre ting hos noen på første trinn på skole særlig.

Og det med å leke baby litt fordi baby i hus (?) er mer vanlig enn uvanlig. 
 

Ingen tror et førskolebarn som veiver med kropp/lager høye lyder er utviklingshemmet? 
 

Angående diagnose eller ei så må dere jo bare se an litt. Det er nå en gang sånn at noen er ganske modne, og litt umodne for alderen en stund. Det kan forsterkes i første trinn særlig, altså hvordan dere oppfatter det.

Snakk med pedleder ang oppfatning av modenhetsnivå i bhg? 
 

Og - som en annen her nevner: dropp å si «du er ikke liten/baby». Si du ikke skjønner hva hun sier/vil. Forklar på en vanlig måte. 

Endret 30. juli 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Datteren min var akkurat sånn da hun startet på skolen hun også. 

Fordi hun var liten og søt, en av de yngste på trinnet, og de eldre elevene (spesielt fadder-gruppen) behandlet henne som en baby og ville leke "mor og baby" med henne. Så da ble hun enda mer baby. Med verdens mest irriterende babystemme HELE tiden. Jeg sa også det - "mamma skjønner ikke et ord når du snakker sånn, snakk ordentlig!" og det gikk gradvis over, heldigvis. Hun krabbet rundt på gulvet, stappet lekesmukker i munnen og sånt også. 

Nå er hun 9 år og babystemmen dukker opp i 2 minutter en gang i blant (flere måneder mellom hver gang) men en streng påminnelse om å snakke ordentlig, så er den borte igjen. 

Anonymkode: d681c...d48

[AnonymBruker]

Jeg synes jeg husker det fra når mine unger var små. Upedagogisk som jeg er, så jeg: "Slutt å snakk med babystemme! Det er irriterende."

Jaddaa...de får adde det opp i traumedagboka si. De sluttet i alle fall å snakke med baby-stemme. 

Anonymkode: 7e3a5...482

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (7 minutter siden):

Kan det være du forventer litt mye av den store variasjonen 6åringer jo har?

Jeg ser iallefall avogtil det du beskriver og litt andre ting hos noen på første trinn på skole særlig.

Og det med å leke baby litt fordi baby i hus (?) er mer vanlig enn uvanlig. 
 

Ingen tror et førskolebarn som veiver med kropp/lager høye lyder er utviklingshemmet? 
 

Angående diagnose eller ei så må dere jo bare se an litt. Det er nå en gang sånn at noen er ganske modne, og litt umodne for alderen en stund. Det kan forsterkes i første trinn særlig, altså hvordan dere oppfatter det.

Snakk med pedleder ang oppfatning av modenhetsnivå i bhg? 
 

Og - som en annen her nevner: dropp å si «du er ikke liten/baby». Si du ikke skjønner hva hun sier/vil. Forklar på en vanlig måte. 

Veiver med kropp jo. Enten tilbakestående eller en diagnose. 

Anonymkode: 540e2...331

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Veiver med kropp jo. Enten tilbakestående eller en diagnose. 

Anonymkode: 540e2...331

Atte hæ? 😂

[AnonymBruker]

Det er dere voksne, ts, som må gi barnet vokabularet som kreves for å sette ord på det hun sliter med. Det har dere ikke lykkes med. Og det er viktig at dere tar innover dere at det er dere, ikke hun, som har rollen som instruktører.

Hun forsøker formidle noe som for henne er for komplekst for ord. Hun formidler det ved rollespill, ved stemmeleie og ved kroppsspråk. Og blir møtt med avvisning. Men hun kan ikke si «jeg er utrygg i møtet med skole og dette rollespillet som baby roer ned min engstelse» (eller hva hun nå enn forsøker gjøre). 

Din jobb som forelder er ikke å oppdra et barn. Det er å skape et velfungerende menneske. Fra intet. 

At barnet er «irriterende» er innenfor barns normale adferd. De forsøker å være «menneske» uten noen som helst annen kunnskap om hva det innebærer enn det du og barnets andre forelder formilder! Er barnet utrygt? Gi det trygghet. Er barnet i behov av språk? Gi det språk. 

Her og nå? Møt henne med den samme respekten vi alle forventer som voksne i en livskrise: sett deg ned, lek baby. Innled en samtale om hva «leke baby» dekker av behov. Og så tar du oppgaven med å lære henne å dekke de behovene og regulere de følelsene. Om, nødvendig, ved å leke baby et par år. Null problem.

Anonymkode: b68e4...319

[Kaisada]

Hun står foran den største forandringen i livet så langt. Hun skal begynne på skolen og må oppføre seg på en måte som hun kanskje ikke ser at hun mestrer enda. og det skal hun jo ikke heller. Hun er nok stressa for det som kommer, så prøv å imøtekomme henne på det og tillat henne å være trygg baby i armkroken til mamma, som blir strøket og dullet med. Møt henne litt på dette omsorgsbehovet. Det er jo det det er å være baby, fri fra ansvar, plikter og forventninger. Alle kunne vel ønsket det foran store utfordringer.❤️ Dette går over, men hun trenger å bli anerkjent for disse følelsene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er dere voksne, ts, som må gi barnet vokabularet som kreves for å sette ord på det hun sliter med. Det har dere ikke lykkes med. Og det er viktig at dere tar innover dere at det er dere, ikke hun, som har rollen som instruktører.

Hun forsøker formidle noe som for henne er for komplekst for ord. Hun formidler det ved rollespill, ved stemmeleie og ved kroppsspråk. Og blir møtt med avvisning. Men hun kan ikke si «jeg er utrygg i møtet med skole og dette rollespillet som baby roer ned min engstelse» (eller hva hun nå enn forsøker gjøre). 

Din jobb som forelder er ikke å oppdra et barn. Det er å skape et velfungerende menneske. Fra intet. 

At barnet er «irriterende» er innenfor barns normale adferd. De forsøker å være «menneske» uten noen som helst annen kunnskap om hva det innebærer enn det du og barnets andre forelder formilder! Er barnet utrygt? Gi det trygghet. Er barnet i behov av språk? Gi det språk. 

Her og nå? Møt henne med den samme respekten vi alle forventer som voksne i en livskrise: sett deg ned, lek baby. Innled en samtale om hva «leke baby» dekker av behov. Og så tar du oppgaven med å lære henne å dekke de behovene og regulere de følelsene. Om, nødvendig, ved å leke baby et par år. Null problem.

Anonymkode: b68e4...319

Hun har holdt på med dette så lenge jeg kan huske, og vi prater masse! Masse om følelser, og hun pleier ofte å lufte bekymringene sine på kveldene eller i bilen på vei hjem fra ting. Det er da det kommer.. 

Jeg er selvsagt enig med deg at det er vår oppgave å gi henne det vokabularet, men jeg trodde helt ærlig hun hadde det. 

Jeg tar gjerne imot tips til hvordan jeg kan finne ut hva som skranter hos henne. 

Anonymkode: fedf4...464

[AnonymBruker]

Kaisada skrev (14 minutter siden):

Hun står foran den største forandringen i livet så langt. Hun skal begynne på skolen og må oppføre seg på en måte som hun kanskje ikke ser at hun mestrer enda. og det skal hun jo ikke heller. Hun er nok stressa for det som kommer, så prøv å imøtekomme henne på det og tillat henne å være trygg baby i armkroken til mamma, som blir strøket og dullet med. Møt henne litt på dette omsorgsbehovet. Det er jo det det er å være baby, fri fra ansvar, plikter og forventninger. Alle kunne vel ønsket det foran store utfordringer.❤️ Dette går over, men hun trenger å bli anerkjent for disse følelsene.

Takk for et fint råd ❤️

Anonymkode: fedf4...464

[AnonymBruker]

ESFP skrev (41 minutter siden):

Kan hun få lov å være baby til visse tider av døgnet eller bare hjemme når dere ikke har besøk? Så kan hun resten av dagen være stor jente? Da kan det være enklere å sette grenser. Typ: "Nå er vi i besøk med mange andre, så da kan du ikke være baby". 

Jo altså jeg kan si det til henne, jeg har bare ikke klart å gi grønt lys for babylek😅

Anonymkode: fedf4...464

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (42 minutter siden):

Kan det være du forventer litt mye av den store variasjonen 6åringer jo har?

Jeg ser iallefall avogtil det du beskriver og litt andre ting hos noen på første trinn på skole særlig.

Og det med å leke baby litt fordi baby i hus (?) er mer vanlig enn uvanlig. 
 

Ingen tror et førskolebarn som veiver med kropp/lager høye lyder er utviklingshemmet? 
 

Angående diagnose eller ei så må dere jo bare se an litt. Det er nå en gang sånn at noen er ganske modne, og litt umodne for alderen en stund. Det kan forsterkes i første trinn særlig, altså hvordan dere oppfatter det.

Snakk med pedleder ang oppfatning av modenhetsnivå i bhg? 
 

Og - som en annen her nevner: dropp å si «du er ikke liten/baby». Si du ikke skjønner hva hun sier/vil. Forklar på en vanlig måte. 

Sånn veiving med armer og ufrivillige lyder kan minne om en form for diagnose jo. 

Dette er jo rent skuespill, det vet jeg jo. 

Jeg vet også at hun er umoden på noen punkter, men stort sett er hun ganske "med". 

Hun greier å kle på seg selv, kle seg riktig ift været, følge rutiner, vente på tur og det å oppføre seg. 

Har aldri sagt til henne du er ingen baby, men ja, beste er jo å fortelle henne hva jeg ønsker, og det er at hun prater vanlig så jeg forstår det hun sier. 

Anonymkode: fedf4...464

[Rucula]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er dere voksne, ts, som må gi barnet vokabularet som kreves for å sette ord på det hun sliter med. Det har dere ikke lykkes med. Og det er viktig at dere tar innover dere at det er dere, ikke hun, som har rollen som instruktører.

Hun forsøker formidle noe som for henne er for komplekst for ord. Hun formidler det ved rollespill, ved stemmeleie og ved kroppsspråk. Og blir møtt med avvisning. Men hun kan ikke si «jeg er utrygg i møtet med skole og dette rollespillet som baby roer ned min engstelse» (eller hva hun nå enn forsøker gjøre). 

Din jobb som forelder er ikke å oppdra et barn. Det er å skape et velfungerende menneske. Fra intet. 

At barnet er «irriterende» er innenfor barns normale adferd. De forsøker å være «menneske» uten noen som helst annen kunnskap om hva det innebærer enn det du og barnets andre forelder formilder! Er barnet utrygt? Gi det trygghet. Er barnet i behov av språk? Gi det språk. 

Her og nå? Møt henne med den samme respekten vi alle forventer som voksne i en livskrise: sett deg ned, lek baby. Innled en samtale om hva «leke baby» dekker av behov. Og så tar du oppgaven med å lære henne å dekke de behovene og regulere de følelsene. Om, nødvendig, ved å leke baby et par år. Null problem.

Anonymkode: b68e4...319

Usj! Deg igjen

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Sånn veiving med armer og ufrivillige lyder kan minne om en form for diagnose jo. 

Dette er jo rent skuespill, det vet jeg jo. 

Jeg vet også at hun er umoden på noen punkter, men stort sett er hun ganske "med". 

Hun greier å kle på seg selv, kle seg riktig ift været, følge rutiner, vente på tur og det å oppføre seg. 

Har aldri sagt til henne du er ingen baby, men ja, beste er jo å fortelle henne hva jeg ønsker, og det er at hun prater vanlig så jeg forstår det hun sier. 

Anonymkode: fedf4...464

Mja, men hva tenker du da sånn egentlig? 
 

Jeg vet at stimming kan være relatert til diagnose. Men du oppfatter da dette som skuespill.