Vennskap og kptsd

[AnonymBruker]

Klarer dere det? "Helvete er andre mennesker" sies det, men det er faen meg livet uten andre mennesker også. Det virker umulig å klare balansegangen mellom å ikke bli trigga og overveldet av sosial omgang, men heller ikke isolert. Hva gjør man? Jeg blir så lei av å henge med folk som kun kan snakke om psykdom og elendighet, så av og til henger jeg med bekjente med litt mer vanlige interesser. Også ender det med trigging/retraumatisering og jeg blir dårlig i ukesvis. Kanskje det bare funker å ha venner på nett? Hvordan klarer dere andre med kptsd dere? Vi skulle hatt et eget subforum for oss med kptsd - det er mange av oss her 

Anonymkode: 5de38...ba1

[AnonymBruker]

Man må være sterk nok til å luke ut de som ikke er bra for en og de som er bra. 

Vennene mine består av venner som er generelt positive. Har jeg en dårlig dag, løfter de meg opp. Vi snakker ikke om sykdom og elendighet. Vi snakker om alt mulig rart. Humor er viktig. De baksnakker ikke andre. De ser ikke ned på andre. Lager ikke drama. Er fornuftige og oppegående. 

Før var det anerledes. Men med en del terapi satte jeg ned foten for meg selv. Jeg orket ikke venner som levde i offerrollen, alltid klaget, sutrer, baksnakket osv. Jeg er høflige mot de, men omgås de ikke lengre eller overser det negative de kommer med. 

Skal jeg fungere sosialt må jeg ha gode mennesker rundt meg. Jeg måtte også endre tankegangen min. Komme meg ut av offerrollen selv. Slutte å se på andre som fiender eller slemme. Forstå mekanismen bak andres atferd. 

Anonymkode: e653f...d11

[Sparkling_Pink]

Jeg gikk i behandling og var bevist på å øke omgangskretsen min med mennesker som jeg trivdes med.

[AnonymBruker]

Jeg har få venner, men alle vennene mine har psykiske problemer på en eller flere måter.  Men ingen av dem har den offer mentaliteten eller bruker sine problemer som unnskyldning.  I mine yngre dager hadde jeg mest den type venner, men det ble veldig slitsomt og tømte meg helt.

De vennene jeg har nå kan jeg være ærlige med.  Kan si at jeg tror jeg blir utilgjengelig en ris fremover pga tunge perioder, og samme kan de si.  Vi tar hensyn til hverandre, og vi snakker svært lite om psyken vår osv.  Vi kan ta opp ting en gang i blant om det faller naturlig eller noen har behov for at noen lytter.

 

Anonymkode: 3fd1c...350

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner, og tror heller ikke at noen ville ønsket meg som venn. Jeg ser på meg selv som ødelagt og verdiløs og velger derfor å være mest mulig alene. De menneskene jeg har fått som «venner» er ofte mennesker som ser ut til å like at jeg har det vondt, med narsistiske tendenser. 

Jeg savner livet mitt før, det gjør meg bitter og deprimert og jeg skammer meg så veldig over at jeg ikke bare kan være normal og sånn som andre. 

Anonymkode: 62d15...a00

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen i godt voksen alder, og har flere gode venner jeg har hatt i mange år. Heldig sånn sett. Jeg er trygg på dem og vet hvor jeg har dem og de vet hvor de har meg. 

Men jeg har også fått nye venner og bekjentskaper i voksen alder og der har jeg dessverre brent meg noen ganger fordi et av mine issues er at jeg gjør altfor mye for å "bli likt" og akseptert og dermed finner meg i altfor mye.

Dette har jeg lært:

-Hvis jeg merker at jeg må gi mer enn jeg får tilbake- kutter jeg dem ut.

-De fleste mennesker er ålreite og tenker nok ikke over hvordan de kan trigge sårbare mennesker, men noen har slemme trekk og nyter å tråkke andre ned, og mange av oss med denne diagnosen er lette bytter for sånne. Så hvis jeg merker at noen liker "å ta meg" kutter jeg dem ut tvert. 

 

Anonymkode: 302d5...0db