Forskjellsbehandling av barn i voksen alder

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

Sikkert mye riktig i dette, men hvis man faktiks vil komme noen vei må man kanskje lukke øya for det som har vært, og heller stekke ut hånden selv? 

Jeg har sære, gamle foreldre. Faren min er definisjonen på sur gubbe, men han noe godt i seg som jeg gjerne vil ha en relasjon til. Han bærer med seg mye historie jeg vil lære. 

Hvis jeg bare hadde lagt arma i kors og sagt at det er hans ansvar å fikse relasjonen, og behandle alle oss barna godt og likt, hadde vi ikke hatt en relasjon. Vi har en god relasjon fordi jeg lar fortid være fortid, og fordi jeg har strukket ut en hånd. 

 

Anonymkode: 1bf13...edd

[AnonymBruker]

Min far snakker med min bror i telefonen hver dag, og min bror fikk båten til min far. Jeg gidder ikke bry meg om det. Det er godt at de har et godt forhold, og jeg orker ikke snakke med min far om jakt osv...

Samtidig har jeg fått unge voksne barn selv nå. Jeg merker denne sjalusigreiene kan ta helt av. Min eldste er så sjalu på alt mulig. Samtidig er det ikke noen jeg har brukt mer tid på. Hun har fått hjelp til studier, og hjelp til førerkort, jeg har kjøpt bil til henne osv. Men det ligger alltid en slags liten sjalusi der som er utrolig dritt å forholde seg til. Det er slitsomt! Det sier noe om deg som menneske hvis du går rundt og leter etter ulikheter. ...Jeg gidder ikke mer. Hun greide å bli sjalu på sin søster fordi hun ble veldig syk, og var innlagt mange måneder, jeg gikk i krisemodus, osv. Ja, for HUN hadde jo ikke fått så mye oppmerksomhet da hun var syk. "Ja, men du har da aldri vært døende"!. Wtf...

Nei. Jeg har vært "skitten i midten" og mine brødre fikk nok mer som de siste, men jeg bryr meg jo ikke- Jeg er et voksent menneske som kan ta vare på meg selv. Relasjonen til mine foreldre er MITT ansvar. 

Så jeg kjenner at de som sitter og sutrer og graver seg ned i sjalusi er patetisk. Rett og slett. Hold kjeft og bli voksen. 

Anonymkode: dd91a...e79

[AnonymBruker]

Det eneste riktige her er å prate med foreldrene dine! Du bør fortelle hvordan du føler det og at du reagerer på det du opplever som forskjellsbehandling. Har selv foreldre som har gjort forskjeller og fortsatt forskjellsbehandler barn og spesielt barnebarn. Jeg satt meg ned med dem for ikke lenge siden og hadde en hang prat. Det er ikke sikkert at du vil bli møtt på dine følelser og de kan ha helt andre meninger enn deg. Det er heller ikke sikkert at de har reflektert over noen av de tingene du nevner,så uten en klar samtale vil det nok også fortsette i samme spor. Det er tøft å ta opp ting og man blir litt blottlagt,men godt å få det ut!

Anonymkode: 62ec4...c03

[ESFP]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

...

Samtidig har jeg fått unge voksne barn selv nå. Jeg merker denne sjalusigreiene kan ta helt av. Min eldste er så sjalu på alt mulig. Samtidig er det ikke noen jeg har brukt mer tid på. Hun har fått hjelp til studier, og hjelp til førerkort, jeg har kjøpt bil til henne osv. Men det ligger alltid en slags liten sjalusi der som er utrolig dritt å forholde seg til. Det er slitsomt! Det sier noe om deg som menneske hvis du går rundt og leter etter ulikheter. ...Jeg gidder ikke mer. Hun greide å bli sjalu på sin søster fordi hun ble veldig syk, og var innlagt mange måneder, jeg gikk i krisemodus, osv. Ja, for HUN hadde jo ikke fått så mye oppmerksomhet da hun var syk. "Ja, men du har da aldri vært døende"!. Wtf...

....

Så jeg kjenner at de som sitter og sutrer og graver seg ned i sjalusi er patetisk. Rett og slett. Hold kjeft og bli voksen. 

Anonymkode: dd91a...e79

Her får vi det rett fra kilden...

Tenker du virkelig slik om din egen datter? At det er dritt å forholde seg til hennes følelser? At det er slitsomt og du ikke gidder mer. Hva sier det egentlig om henne som person? 

Dine tanker om dette hjelper lite på deres realsjon. Du skyver henne unna deg. Hun ønsker mer nærhet og du avviser henne. Du er i stor risiko for at ender opp med en datter som ikke vil ha kontakt med deg. 

Hva med å sette seg inn i hennes situasjon, akseptere og godta at hun kjenner på sjalusi, spørre hva hun trenger for å føle seg likeverdig og forsikre henne om at du er like glad i henne som søsken? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

Et av de beste innleggene på KG noensinne!

Jeg kjenner meg igjen i det du opplever, TS. Er et voksent barn av emosjonelt umodne foreldre. Slutten av 30-åra. Har to søsken.

Føler jeg har vokst opp som «scapegoat» og er familiens utskudd/symptombærer. Alltid blitt kritisert og mine foreldre ser som regel bare mine feil og ikke det jeg gjør bra. Samtidig har de aldri sluppet meg fri slik en skal med voksne barn - jeg jobber fortsatt med å frigjøre meg.

Det gjøres forskjell på hva slags bistand/hjelp vi søsken får, og på hvem sine liv, yrker osv som er «godkjente». Jeg har f.eks valgt noe litt utenom familietradisjonen, og da er konsekvensen at ingen i familien spør meg om noe rundt det, ingen sier de er stolte av meg når jeg gjør det bra, ingen heier på meg. Det er som å være usynlig for dem, men jeg må bare akseptere at de kan aldri gi meg det jeg trenger og de vil aldri forstå seg på meg, eller ha kapasitet/interesse for det.

Sette grenser for seg selv, hva en kan akseptere og ikke, er viktig. Ha følelsesmessig avstand. For noen er det riktig å kutte dem ut. Gå i terapi. Øve seg på å kjenne etter hva en selv vil, ikke hva de vil for deg.

Anbefaler boka Toxic Parents av Susan Forward.

Anonymkode: dbbf3...23b

[AnonymBruker]

Inviter deg selv på middag hos dem uten at din mann og din bror er tilstede. Så ville jeg kanskje gjort et forsøk på å få i gang en prat om at du ønsker å ha litt tettere relasjon med dem. En inngang kan være noe sånt som "jeg har ikke sagt noe om hvorfor jeg er ufør, men det har seg X og Y".

Ville vært veldig obs på å ikke anklage dem for noe om det ikke er en reell grunn. Det kan faktisk hende at de også føler seg litt tilsidesatt ved at du ikke har fortalt dem noe så vesntlig om livet ditt som hvorfor du ikke er i jobb. Kanskje de synes det er vanskelig å spørre.

Jeg vet ikke hvordan du er som person eller hvordan dere har det når dere er sammen, men det kan være nyttig å ta et blikk innover også. For min del er jeg lei meg i dag for at jeg anklaget foreldrene mine for det meste og jeg ikke forsto at de prøvde å gjøre sitt beste ut fra de forutsetningene de hadde. Sier ikke at du er der, men det kan være nyttig å reflektere over situasjonen fra flere ulike perspektiver.

 

Anonymkode: aa8c9...09b

[AnonymBruker]

ESFP skrev (3 timer siden):

Her får vi det rett fra kilden...

Tenker du virkelig slik om din egen datter? At det er dritt å forholde seg til hennes følelser? At det er slitsomt og du ikke gidder mer. Hva sier det egentlig om henne som person? 

Dine tanker om dette hjelper lite på deres realsjon. Du skyver henne unna deg. Hun ønsker mer nærhet og du avviser henne. Du er i stor risiko for at ender opp med en datter som ikke vil ha kontakt med deg. 

Hva med å sette seg inn i hennes situasjon, akseptere og godta at hun kjenner på sjalusi, spørre hva hun trenger for å føle seg likeverdig og forsikre henne om at du er like glad i henne som søsken? 

Du har et rimelig spesielt syn på relasjoner når du syns at det er greit at en i søskenflokken surmuler over at det dødssyke søskenet får for mye oppmerksomhet i en periode. Og her er det snakk om voksne med innsikt (skulle man tro), ikke små barn. Det ER slitsomt med folk som er sjalu for alt, noen lever hele livet sånn. Sjalu for at andre tjener mer, fikk et mer spennende jobbprosjekt, er bedre med innredning, flinkere til å lage mat, går bedre overens med naboene, har penere sangstemme ect. Ingen orker å forholde seg mye til slike i lengden, uansett slektsforhold. Derfor, når man mener alle andre er problemet er det lurt å ta en kikk på seg selv.  

Anonymkode: 1c2a7...329

[AnonymBruker]

Når man er voksen, mener jeg at det er et felles ansvar å opprettholde en relasjon. Du sier noe om at de ikke har spurt om hvorfor du er ufør. Du har heller ikke snakket med dem om det. Det kan jo være at de er redd for å trå i ditt bed. De har en god relasjon til din bror og hans familie. Kanskje han "bjudar" på. En må på en måte gi -om en skal få. 

Anonymkode: bbde7...231

[AnonymBruker]

ESFP skrev (3 timer siden):

Tenker du virkelig slik om din egen datter? At det er dritt å forholde seg til hennes følelser? At det er slitsomt og du ikke gidder mer. Hva sier det egentlig om henne som person? 

Dine tanker om dette hjelper lite på deres realsjon. Du skyver henne unna deg. Hun ønsker mer nærhet og du avviser henne. Du er i stor risiko for at ender opp med en datter som ikke vil ha kontakt med deg. 

Hva med å sette seg inn i hennes situasjon, akseptere og godta at hun kjenner på sjalusi, spørre hva hun trenger for å føle seg likeverdig og forsikre henne om at du er like glad i henne som søsken? 

Ja, det er dritt når de har blitt voksne mennesker. Det er greit at de er ungdommer, unge voksne og at de er litt umoden og føler at de trenger ekstra. Det skjønner jeg. Men så kommer det et punkt der folk må ta seg sammen! Du kan ikke være 30 år og sitte og grine over ting. Nå er ikke min datter det, og jeg har jo tro på at situasjonen bedrer seg. Men relasjoner er toveis. Kanskje hun trenger tid for seg selv, modnes osv. Jeg har full forståelse for det! Hun vet at vi er her, og at vi stiller opp. Men samtidig forventer jeg faktisk at de blir voksen. Jeg kunne forventet at hun hadde stilt opp for sine søster når hun var så syk, og ikke laget et pokkers liv og syntes synd på seg selv!!

Da må de gjerne ha litt mindre kontakt med meg en stund! Jeg skal overleve det så lenge jeg ikke har dårlig samvittighet. 

 

Anonymkode: dd91a...e79

[ESFP]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har et rimelig spesielt syn på relasjoner når du syns at det er greit at en i søskenflokken surmuler over at det dødssyke søskenet får for mye oppmerksomhet i en periode. Og her er det snakk om voksne med innsikt (skulle man tro), ikke små barn. Det ER slitsomt med folk som er sjalu for alt, noen lever hele livet sånn. Sjalu for at andre tjener mer, fikk et mer spennende jobbprosjekt, er bedre med innredning, flinkere til å lage mat, går bedre overens med naboene, har penere sangstemme ect. Ingen orker å forholde seg mye til slike i lengden, uansett slektsforhold. Derfor, når man mener alle andre er problemet er det lurt å ta en kikk på seg selv.  

Anonymkode: 1c2a7...329

Nå vet jeg ikke alderen på denne datteren. Uansett alder har man ingen kontroll på hvilke følelser som kommer. Sjalusi er en helt normal følelse, som kommer når vi frykter tap av en relasjon. Det man har et ansvar for som voksen er hvordan man handler. Jeg sier ikke at surmulig og sutring (handling) er greit fra en voksen person. Men følelsen av sjalusi er ok.

Jeg reagerer først og fremst på tankene til mor her, om sin egen datter. Og manglende aksept for følelsene hennes. Datteren var nok redd for å miste relasjon til forelderen, ønsket nærhet og så kom det frem som surmuling og sutring. Som forelder kan man velge å forsøke å forstå istedenfor å skyve fra seg. Følelsen av sjalusi og ønske om nærhet blir ikke mindre av at man blir avvist og ikke forstått. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

👏🏼👏🏼

Dette! Du traff altså. Enig med de andre at dette er noe av det beste jeg har lest her inne. Takk.

Ts

Anonymkode: 09285...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det eneste riktige her er å prate med foreldrene dine! Du bør fortelle hvordan du føler det og at du reagerer på det du opplever som forskjellsbehandling. Har selv foreldre som har gjort forskjeller og fortsatt forskjellsbehandler barn og spesielt barnebarn. Jeg satt meg ned med dem for ikke lenge siden og hadde en hang prat. Det er ikke sikkert at du vil bli møtt på dine følelser og de kan ha helt andre meninger enn deg. Det er heller ikke sikkert at de har reflektert over noen av de tingene du nevner,så uten en klar samtale vil det nok også fortsette i samme spor. Det er tøft å ta opp ting og man blir litt blottlagt,men godt å få det ut!

Anonymkode: 62ec4...c03

Jeg har tenkt tanken; om å sette meg ned med dem og snakke ut, men det ble med tanken. De er ikke så emosjonelle og ikke så flinke til å snakke om følelser. Jeg er mer følsom, liker å snakke om følelser og vise de jeg er glad i at jeg er glad i dem. Noen ganger har jeg prøvd å snakke om mine følelser med mamma men hun avviser eller får meg til å føle meg verre… Hun kan innimellom nevne barn, hun kan si til meg at dere har bestemt dere for å ikke ha barn, dere kjøpte heller en hund enn å ha barn, dere kunne adoptert osv… Hun har aldri spurt hun har bare såret meg med slike ord.. Men jeg har aldri sagt ifra. En gang sa jeg også at jeg føler som om jeg ikke har foreldre, hun sa du har en mann. 😞 Så jeg tror ikke det vil nytte å prate.

Mine svigerforeldre vet alt, hvorfor jeg er ufør, hvorfor vi ikke har barn, fordi de har engasjert seg, de har spurt, de har brydd seg og de ser ikke annerledes på oss enn på de som jobber og har barn. De gjør ikke forskjell. 

Ts

Anonymkode: 09285...e61

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har lov til å svare, da jeg ikke er helt i samme situasjon, men min far forskjellsbehandler også. Bare at hos oss er det jeg som er favoritten. Faren min ble far ganske tidlig, og var dessverre ekstremt umoden. Han så på barn som et hinder i livet, ikke en berikelse. Så ble han far igjen i 40-årene, og skulle ta igjen alt det tapte. Fint for meg, awpåkladden, som hadde en tilstedeværende far. Men jeg har ingen problemer med å forstå mine søskens bitterhet.

I dag er jeg også voksen, og faren min forskjellsbehandler fremdeles. Særlig den ene søsteren min forsøker å få til et forhold til han, ved å invitere han på besøk, eller på ferier. Han blir i et par dager, og så kan han si ting som "nå må jeg hjem til familien min". Altså meg og min familie. Jeg skjønner jo at det svir. Og det ødelegger siøskenforholdet også. 

Jeg har forsøkt å ta det opp med han. Han innrømmer gladelig at han var en dårlig far for mine søsken og hevder at han er lei seg for det. Og så sier han i neste øyeblikk at jeg er mer lik han og derfor lettere å forholde meg til. Jeg er ikke det, jeg er prikk lik min mor, det er derfor vi går så godt sammen. Mine søsken har min fars skarpe personlighet, og ingen av dem takler motstand veldig godt. Jeg har forsøkt å mekle, jeg har forsøkt å forklare og forsøkt å tilrettelegge, men man kan ikke egentlig forandre voksne mennesker.

Anonymkode: 50c34...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, det er dritt når de har blitt voksne mennesker. Det er greit at de er ungdommer, unge voksne og at de er litt umoden og føler at de trenger ekstra. Det skjønner jeg. Men så kommer det et punkt der folk må ta seg sammen! Du kan ikke være 30 år og sitte og grine over ting. Nå er ikke min datter det, og jeg har jo tro på at situasjonen bedrer seg. Men relasjoner er toveis. Kanskje hun trenger tid for seg selv, modnes osv. Jeg har full forståelse for det! Hun vet at vi er her, og at vi stiller opp. Men samtidig forventer jeg faktisk at de blir voksen. Jeg kunne forventet at hun hadde stilt opp for sine søster når hun var så syk, og ikke laget et pokkers liv og syntes synd på seg selv!!

Da må de gjerne ha litt mindre kontakt med meg en stund! Jeg skal overleve det så lenge jeg ikke har dårlig samvittighet. 

 

Anonymkode: dd91a...e79

Ja, det er slitsomt å forholde seg til søskensjalusi hos sin egen datter. Men det kommer ikke til å bli bedre om du bare fortsetter å si at hun må ta seg sammen, bli voksen og slike ting. 
Følelser er ofte irrasjonelle, mennesker ER irrasjonelle. Samme hvor mye du mener det er «feil» av henne å føle slik, så gjør hun nå en gang det. Prøv i alle fall av og til, å forstå hva datteren din føler, og drit i å dømme henne for det. 

Anonymkode: 34058...dae

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Et av de beste innleggene på KG noensinne!

Jeg kjenner meg igjen i det du opplever, TS. Er et voksent barn av emosjonelt umodne foreldre. Slutten av 30-åra. Har to søsken.

Føler jeg har vokst opp som «scapegoat» og er familiens utskudd/symptombærer. Alltid blitt kritisert og mine foreldre ser som regel bare mine feil og ikke det jeg gjør bra. Samtidig har de aldri sluppet meg fri slik en skal med voksne barn - jeg jobber fortsatt med å frigjøre meg.

Det gjøres forskjell på hva slags bistand/hjelp vi søsken får, og på hvem sine liv, yrker osv som er «godkjente». Jeg har f.eks valgt noe litt utenom familietradisjonen, og da er konsekvensen at ingen i familien spør meg om noe rundt det, ingen sier de er stolte av meg når jeg gjør det bra, ingen heier på meg. Det er som å være usynlig for dem, men jeg må bare akseptere at de kan aldri gi meg det jeg trenger og de vil aldri forstå seg på meg, eller ha kapasitet/interesse for det.

Sette grenser for seg selv, hva en kan akseptere og ikke, er viktig. Ha følelsesmessig avstand. For noen er det riktig å kutte dem ut. Gå i terapi. Øve seg på å kjenne etter hva en selv vil, ikke hva de vil for deg.

Anbefaler boka Toxic Parents av Susan Forward.

Anonymkode: dbbf3...23b

Dette kunne jeg ha skrevet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2023 den 8.35):

Ja, det er slitsomt å forholde seg til søskensjalusi hos sin egen datter. Men det kommer ikke til å bli bedre om du bare fortsetter å si at hun må ta seg sammen, bli voksen og slike ting. 
Følelser er ofte irrasjonelle, mennesker ER irrasjonelle. Samme hvor mye du mener det er «feil» av henne å føle slik, så gjør hun nå en gang det. Prøv i alle fall av og til, å forstå hva datteren din føler, og drit i å dømme henne for det. 

Anonymkode: 34058...dae

Jeg tenker ofte at vedkommende som sier at andres følelser er irrasjonelle (som moren du siterer her..) gjerne tenker det fordi de ikke ser grunnen. Jeg tviler ikke på at datteren i dette tilfellet faktisk ikke er irrasjonell. Hun er lei seg. Jeg håper hun har bedre folk i livet sitt nå! Fy faen, tenk å ha en mor som ser at datteren har det vondt, og så sier "nytter ikke sitte å grine!"

 

Vel - sånne foreldre har jeg vokst opp under. Og en sånn forelder er ikke jeg! 
 

Jeg er oppvokst med en ekstrem forskjellsbehandling. Jeg ble 33 år før jeg forstod omfanget av det, men jeg har alltid visst at jeg er mindre verdt enn søsteren min. Mennesker rundt familien har prøvd å kompensere uretten, men det har ført til at søsteren min har klikket fordi hun føler de behandler henne urettferdig… moren min har alltid behandlet meg dårlig, og gjør det fremdeles. Og jeg gidder ikke høre "hun vet ikke bedre". Joda - det gjør hun. For hun behandler søsteren min sånn som "man skal" som mor. Jeg gjorde den graverende feilen som baby - nemlig å likne på min far. Og alt gikk gærent fra da av! 
 

Jeg tror at folk må forstå og vite dette: ikke alle foreldre ønsker det beste for alle barna sine. 
 

Det er en historie som må knuses om andre skal forstå hvor dypt dette går.
 

Helt fra jeg var spebarn(ja, egentlig begynte dette allerede i magen fordi jeg gjorde livet til min mor til et sant helvete allerede fra da av) har dette foregått. Og hun har fortslt det til meg, med jevne og ujevne mellomrom; hvor jævlig livet hennes ble etter at jeg kom. Det er ingen unnskyldninger eller formildende omstendigheter. Det er ingen grunn. Det er bare dette: mamma velger, hver eneste dag, å behandle meg helt annerledes enn min søster. Ikke fordi hun ikke vet bedre, for det gjør hun. Hun behandler søsteren min bra, men ikke meg. Hun vet hva hun driver med. 
 

Da jeg forstod dette, ble jeg satt fri. 99% av min angst og depresjon forsvant med den klarheten. Sorgen som tok over var ingen spøk, men det var som å ta på seg briller for første gang: alt ble klart. Og når det er klart, da kan du bearbeide. Og komme deg videre. 
 

 

Anonymkode: eaa5c...9a1