Forskjellsbehandling av barn i voksen alder

[AnonymBruker]

Hei

Jeg vil bare ha svar fra dere som blir forskjellsbehandlet av familien i voksen alder, fordi dere forstår hvordan jeg har det og dere kan kanskje ha tips eller råd til hvordan forholde seg til det.

Jeg er gift, ingen barn, men lykkelig gift og har verdens godeste mann. Mine foreldre sliter jeg med, de ser ikke at de forskjellsbehandler. Jeg har en bror, som er eldre enn meg. Han har familie og barn og vi alle bor nærme hverandre. Så nærme at jeg kan se hvor ofte de er sammen, mine foreldre og bror sin familie, de har et veldig tett forhold. Før tenkte jeg, ok det er pga at han har barn men ikke jeg, men barna er store nå, og allikevel så er de mer sammen. Dette har holdt på i over 10 år, denne forskjellsbehandlingen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut lenger, for det spiser meg innvendig.

Faren min er stadig og støtt sammen med min bror, kommer min mann så er han en for mye, liksom. Han er verdens snilleste men han er bare ok når det er noe mine foreldre trenger hjelp til, enten det er å kjøre dem noe sted, fikse noe, eller noe økonomiske greier de ikke forstår seg på. Jeg føler at vi bare duger når det er noe de trenger hjelp til. Og vi hjelper alltid, uansett. Men det sårer at vi er viktig kun da.

De reiser på ferier sammen også. Vi har spurt mine foreldre om å reise sammen med oss, men det ble aldri noe av. Og det sårer meg også.

Jeg besøker dem støtt og ofte, men jeg kan telle på fingrene hvor ofte de besøker oss, og når de gjør så er det kort besøk.

Jeg er ufør grunnet helsa, og de har aldri spurt meg hvorfor jeg er ufør, ikke vil jeg heller at jeg skal plage dem med mine problemer, og jeg gjør det heller ikke, jeg klager aldri til dem, og jeg er for det meste positiv når vi er sammen. Men om det er noe praktisk min mor trenger hjelp til så stiller jeg alltid opp, men hater hennes væremåte når jeg stiller opp. Det kommer opp slike ord: kona til broren min jobber, stakkars hun jobber mye, hun har ikke tid, hun har barn (voksne barn 🙄), de har ikke tid, stakkars dem, de jobber…osv… Jeg hater disse ordene😒 
Det er alltid så synd på dem, fra mine foreldres side. Synd på dem? De er friske, har jobber, hus.. hvorfor så synd på dem? Det forstår jeg ikke. 
 

Jeg er veldig glad i mine foreldre og ville gjort alt for dem, men væremåten deres sårer meg. Jeg vet også at de er glad i meg men hvorfor føler jeg da som jeg gjør, i alle disse år? Hvordan skal jeg klare å holde ut? Hvordan snu tankegangen min? Jeg pleier noen ganger å tenke: ok, la de være sammen med de så lenge og ofte dem vil, jeg har verdens beste mann, ikke bry deg…men det er som oftest lettere sagt enn gjort. 

Hva er deres råd om dere har noe råd? Hvordan snu tankegangen og bare godta at det er bare sånn og gå videre? 

Anonymkode: 09285...e61

[AnonymBruker]

Kanskje du bør snakke med de? Fortelle hva du føler. Mannen blir forskjellsbehandlet og barnebarna (våre barn). Søsteren hans får barnepass, invitert til middag, jul, klær til barna sine, hyttetur, forskudd på arv (halv mill), hjelp til husleie og andre ting. Vi har ikke fått noe. Mannen måtte også jobbe fra slutten av barneskolen med avisalg og andre ting for å kunne kjøpe seg ting og spare. Da fikk hun det gratis av foreldrene, så det ikke skulle være urettferdig. Mye greier. 

De pirker på han og barna hans (som er snille og greie) men ikke på søsteren sine barn.

Jeg og har blitt forskjellsbehandlet i alle år på min side. Måtte klare meg selv tidlig og alene, søsken fikk bo hjemme, fikk mat og hjelp osv. De fikk nye klær og ting hele tiden, hjelp osv, jeg passet barn for å kjøpe ting (toalettsaker osv som barn og ungdom..)

 

Skjønner ikke at foreldre får barn når det er sånn de gjør det!

Prøv å snakk med de eller få avstand fra de, det gjorde vi. Var tungt å forholde seg til ting hele tiden. 

Så urettferdig !

Anonymkode: 4ab4c...a74

[AnonymBruker]

Tenker at dette stort sett handler om dine følelser og handlemønster.

Det er sårt for deg at du ikke blir prioritert og at du ikke er arbeidsfør, og ikke har barn? 
Jeg hadde gått til en terapaut og pratet om det som er sårt for deg, det virker som det er mye mer som ligger bak🤍

Anonymkode: 9a0d6...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hei

Jeg vil bare ha svar fra dere som blir forskjellsbehandlet av familien i voksen alder, fordi dere forstår hvordan jeg har det og dere kan kanskje ha tips eller råd til hvordan forholde seg til det.

Jeg er gift, ingen barn, men lykkelig gift og har verdens godeste mann. Mine foreldre sliter jeg med, de ser ikke at de forskjellsbehandler. Jeg har en bror, som er eldre enn meg. Han har familie og barn og vi alle bor nærme hverandre. Så nærme at jeg kan se hvor ofte de er sammen, mine foreldre og bror sin familie, de har et veldig tett forhold. Før tenkte jeg, ok det er pga at han har barn men ikke jeg, men barna er store nå, og allikevel så er de mer sammen. Dette har holdt på i over 10 år, denne forskjellsbehandlingen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut lenger, for det spiser meg innvendig.

Faren min er stadig og støtt sammen med min bror, kommer min mann så er han en for mye, liksom. Han er verdens snilleste men han er bare ok når det er noe mine foreldre trenger hjelp til, enten det er å kjøre dem noe sted, fikse noe, eller noe økonomiske greier de ikke forstår seg på. Jeg føler at vi bare duger når det er noe de trenger hjelp til. Og vi hjelper alltid, uansett. Men det sårer at vi er viktig kun da.

De reiser på ferier sammen også. Vi har spurt mine foreldre om å reise sammen med oss, men det ble aldri noe av. Og det sårer meg også.

Jeg besøker dem støtt og ofte, men jeg kan telle på fingrene hvor ofte de besøker oss, og når de gjør så er det kort besøk.

Jeg er ufør grunnet helsa, og de har aldri spurt meg hvorfor jeg er ufør, ikke vil jeg heller at jeg skal plage dem med mine problemer, og jeg gjør det heller ikke, jeg klager aldri til dem, og jeg er for det meste positiv når vi er sammen. Men om det er noe praktisk min mor trenger hjelp til så stiller jeg alltid opp, men hater hennes væremåte når jeg stiller opp. Det kommer opp slike ord: kona til broren min jobber, stakkars hun jobber mye, hun har ikke tid, hun har barn (voksne barn 🙄), de har ikke tid, stakkars dem, de jobber…osv… Jeg hater disse ordene😒 
Det er alltid så synd på dem, fra mine foreldres side. Synd på dem? De er friske, har jobber, hus.. hvorfor så synd på dem? Det forstår jeg ikke. 
 

Jeg er veldig glad i mine foreldre og ville gjort alt for dem, men væremåten deres sårer meg. Jeg vet også at de er glad i meg men hvorfor føler jeg da som jeg gjør, i alle disse år? Hvordan skal jeg klare å holde ut? Hvordan snu tankegangen min? Jeg pleier noen ganger å tenke: ok, la de være sammen med de så lenge og ofte dem vil, jeg har verdens beste mann, ikke bry deg…men det er som oftest lettere sagt enn gjort. 

Hva er deres råd om dere har noe råd? Hvordan snu tankegangen og bare godta at det er bare sånn og gå videre? 

Anonymkode: 09285...e61

Høres ut som de er flau over at du er ufør.

Anonymkode: 73ad2...32c

[AnonymBruker]

Du blir ikke forskjellsbehandlet, de har et nærere forhold til din bror med familie enn de har til deg og din mann. Det er ikke rart i det hele tatt mtp at man gjerne hjelper hverandre i en småbarnsfase og dermed blir knyttet tettere sammen. Syns heller ikke det er så merkelig at far og sønn vil tilbringe tid sammen uten at din mann skal være med i den relasjonen. Hvis du aldri har snakket med dine foreldre om ditt sykdomsforløp som førte frem til ufør, så forstår jeg godt at de ikke spør. Du har ikke delt noe som helst, da er det uhøflig å spørre. Det aner meg at du forventer veldig mye uten egentlig å legge så mye i det selv. Du sier du vil reise på ferie med dem, hvis de har sagt ja til dette når du har spurt, hva har du gjort videre? Planlagt? Blitt enig om reisemål? Undersøkt priser og kommet med forslag? Eller sittet hjemme med hendene i fanget, surmult og forbannet dine foreldre for at de ikke har planlagt (og kanskje også betalt?) reisen? Et forhold må skapes av flere, du kan ikke bare holde dine foreldre ansvarlig her, du må ta ett blikk på egen oppførsel også. 

Anonymkode: 1c2a7...329

[AnonymBruker]

Min far og hans samboer er mye mer sammen med min bror enn med meg og datteren min. Det handlet i stor grad om at far og bror har mye til felles, de har en mye bedre relasjon og de ønsker å gjøre mye av de samme tingene. Far, hans samboer og min bror kan fint dra på ferie sammen, dra på turer osv. Meg besøker de sjelden. Men jeg opplever meg ikke forskjellsbehandlet likevel. Jeg ser og forstår at den relasjonen de har er mye bedre enn den i har og den er i stor grad tuftet på felles interesser, som jeg ikke har. Og det er helt greit  Min far er fortsatt en snill og god mann. 

Anonymkode: a5fa8...857

[AnonymBruker]

Har du hørt uttrykket "the squeaky wheel gets the grease/oil"? 

Ofte referert til i slike situasjoner, de som ikke klager/roper høyest får heller ikke oppmerksomhet eller hjelp. Jeg er i lignende situasjon som deg, og som voksen ser jeg på det som en styrke at jeg ikke har behov for hjelp fra andre med klarer meg selv. Selv om det er litt sårt når det kommer til oppmerksomhet til barnebarn (mine barn) som blir oversett fordi de er snille og greie. 

Anonymkode: 005a8...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Høres ut som de er flau over at du er ufør.

Anonymkode: 73ad2...32c

Ja, det er sikkert derfor, at jeg ikke tenkte på det før 🙄

Anonymkode: 09285...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Du blir ikke forskjellsbehandlet, de har et nærere forhold til din bror med familie enn de har til deg og din mann. Det er ikke rart i det hele tatt mtp at man gjerne hjelper hverandre i en småbarnsfase og dermed blir knyttet tettere sammen. Syns heller ikke det er så merkelig at far og sønn vil tilbringe tid sammen uten at din mann skal være med i den relasjonen. Hvis du aldri har snakket med dine foreldre om ditt sykdomsforløp som førte frem til ufør, så forstår jeg godt at de ikke spør. Du har ikke delt noe som helst, da er det uhøflig å spørre. Det aner meg at du forventer veldig mye uten egentlig å legge så mye i det selv. Du sier du vil reise på ferie med dem, hvis de har sagt ja til dette når du har spurt, hva har du gjort videre? Planlagt? Blitt enig om reisemål? Undersøkt priser og kommet med forslag? Eller sittet hjemme med hendene i fanget, surmult og forbannet dine foreldre for at de ikke har planlagt (og kanskje også betalt?) reisen? Et forhold må skapes av flere, du kan ikke bare holde dine foreldre ansvarlig her, du må ta ett blikk på egen oppførsel også. 

Anonymkode: 1c2a7...329

Leser du ikke hva jeg har skrevet? For det første skrev jeg at jeg vil ha svar fra de som er i samme situasjon. For det andre har vi spurt om ferie men de ville IKKE, hvor ser du at har sagt ja? 

Men nei, du skriver bare for å få føle meg som en dritt. Hva vet du om meg utifra det lille jeg skrev? Surmult og forbannet mine foreldre? Du er bare frekk!

Anonymkode: 09285...e61

[AnonymBruker]

Jeg har også alltid hatt det slik. Siden jeg var et lite barn! Alltid så synes min mor så synd på de andre. Jeg begynte tidlig å jobbe som 13 åring for å handle inn klær jeg trengte selv. Ble mobbet på skolen fordi jeg møtte Arve etter min bror. Han fikk alt nytt. Min lillesøster fikk alltid nytt tøy og det var  viktig at hun var den lille prinsessen. 
 

Jeg sa i fra i voksen alder . Spesielt da forskjellsbehandlingen gikk utover mine barn. Igjen ble min søster og brors barn behandlet helt annerledes.
Men det hjalp ingenting. Fikk beskjed om å ikke blande meg. Om jeg ikke likte situasjon så kunne jeg bare gå! 
Det gjorde jeg, og har ikke hatt det bedre siden jeg kuttet kontakten med dem. Mine søsken også . De kjente  til  problemet, men godtok forskjellsbehandlingen. 
 

Anonymkode: 14e9d...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei

Jeg vil bare ha svar fra dere som blir forskjellsbehandlet av familien i voksen alder, fordi dere forstår hvordan jeg har det og dere kan kanskje ha tips eller råd til hvordan forholde seg til det.

Jeg er gift, ingen barn, men lykkelig gift og har verdens godeste mann. Mine foreldre sliter jeg med, de ser ikke at de forskjellsbehandler. Jeg har en bror, som er eldre enn meg. Han har familie og barn og vi alle bor nærme hverandre. Så nærme at jeg kan se hvor ofte de er sammen, mine foreldre og bror sin familie, de har et veldig tett forhold. Før tenkte jeg, ok det er pga at han har barn men ikke jeg, men barna er store nå, og allikevel så er de mer sammen. Dette har holdt på i over 10 år, denne forskjellsbehandlingen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut lenger, for det spiser meg innvendig.

Faren min er stadig og støtt sammen med min bror, kommer min mann så er han en for mye, liksom. Han er verdens snilleste men han er bare ok når det er noe mine foreldre trenger hjelp til, enten det er å kjøre dem noe sted, fikse noe, eller noe økonomiske greier de ikke forstår seg på. Jeg føler at vi bare duger når det er noe de trenger hjelp til. Og vi hjelper alltid, uansett. Men det sårer at vi er viktig kun da.

De reiser på ferier sammen også. Vi har spurt mine foreldre om å reise sammen med oss, men det ble aldri noe av. Og det sårer meg også.

Jeg besøker dem støtt og ofte, men jeg kan telle på fingrene hvor ofte de besøker oss, og når de gjør så er det kort besøk.

Jeg er ufør grunnet helsa, og de har aldri spurt meg hvorfor jeg er ufør, ikke vil jeg heller at jeg skal plage dem med mine problemer, og jeg gjør det heller ikke, jeg klager aldri til dem, og jeg er for det meste positiv når vi er sammen. Men om det er noe praktisk min mor trenger hjelp til så stiller jeg alltid opp, men hater hennes væremåte når jeg stiller opp. Det kommer opp slike ord: kona til broren min jobber, stakkars hun jobber mye, hun har ikke tid, hun har barn (voksne barn 🙄), de har ikke tid, stakkars dem, de jobber…osv… Jeg hater disse ordene😒 
Det er alltid så synd på dem, fra mine foreldres side. Synd på dem? De er friske, har jobber, hus.. hvorfor så synd på dem? Det forstår jeg ikke. 
 

Jeg er veldig glad i mine foreldre og ville gjort alt for dem, men væremåten deres sårer meg. Jeg vet også at de er glad i meg men hvorfor føler jeg da som jeg gjør, i alle disse år? Hvordan skal jeg klare å holde ut? Hvordan snu tankegangen min? Jeg pleier noen ganger å tenke: ok, la de være sammen med de så lenge og ofte dem vil, jeg har verdens beste mann, ikke bry deg…men det er som oftest lettere sagt enn gjort. 

Hva er deres råd om dere har noe råd? Hvordan snu tankegangen og bare godta at det er bare sånn og gå videre? 

Anonymkode: 09285...e61

Hei. Jeg føler med deg og har det nesten på samme måte bare det gjelder søskenene mine. Vi er 4 søstre og de 3 andre har et nært forhold, mens jeg er "til overs". De andre er mye sammen og inviterer hverandre til å feire nyttårsaftener, sankthansaftener osv. Jeg har prøvd å lage samlinger hjemme hos oss utallige ganger. Men, da blir det bare med det. De inviterer ikke tilbake. De drar også på hytteturer sammen og syden ferier. Jeg har prøvd å invitere de med sammen med oss, men da kommer det alltid noe i veien. Det er veldig sårt og noe jeg har kjent på siden jeg var liten. Jeg er minst i familien og har alltid vært en "generasjon" bak de andre. Når jeg var liten var de ute og festet, når jeg ville feste fikk de barn, når jeg nå har barn har de voksne barn og vil heller prioritere reiser uten barn. Så jeg forstår jo de også, men det vil jo ikke si at jeg ikke ønsker å være sammen med dem heller. Er sårt at de 3 har mye glede av hverandre uten meg. 

Jeg tror at dette er noe en finner i enhver familie og som ikke er unikt. Det eneste som egentlig hjelper er kommunikasjon og åpenhet. Men, det er utrolig vanskelig å snakke med de som er vokst opp i en annen generasjon som f.eks foreldrene dine. De sitter nok med mye innprenta meninger fra de vokste opp som kan såre. Har ikke så mye andre råd for det er utrolig vanskelig. Men, jeg forstår deg og håper det ordner seg for deg.

Anonymkode: e709a...d0b

[AnonymBruker]

Mine svigerforeldre har flere voksne barn med et spenn på over 15 år mellom yngste og eldste. 

Den yngste i søskenflokken er født på nittitallet, deres holdninger skiller seg såpass fra foreldrene (og resten av søskenflokken) at svigerforeldrene har vanskeligheter med å akseptere deres livsførsel. Den yngste sønnens kone har nylig blitt ufør og han jobber for å bli ufør selv. Ingen, og da mener jeg absolutt ingen i familien forstår oss på hvorfor hun er ufør og hva sønnen skal bli ufør for.

De har selvfølgelig flere barn, og 2/3 av barna trenger selvfølgelig ekstra oppfølging av BUP og PPT.. De har et syn hvor de aldri får nok støtte og stønad, de mener helsevesenet er dårlig og skulle de gjøre en liten feil så lager de alltid stort drama av dette. 

Sannheten er nok heller den at de begge er så arbeidssky og late så de ønsker heller å leve av og på staten. 

Dette står i stor kontrast med mine svigerforeldre, de har alltid satt pris de tjenester og ytelser gitt fra staten, de klager aldri, de har jobbet hele sitt liv og de forstår rett og slett ikke hvordan det har seg at denne sønnen kunne finne seg ei dame som var så annerledes i holdning, og at disse holdningene har smittet over på deres sønn.. 

Jeg  tenker at du (ts) holdninger skiller seg vesentlig fra dine foreldre, du er ufør, du har ikke engang en god nok dialog med dine foreldre at de ikke vet hva du er ufør for. Da tenker jeg at dine foreldre holder deg på en armlengdes avstand, nettopp fordi ikke forstår hvorfor du skulle være ufør - og følgelig blir den emosjonelle avstanden større for hvert år som går. 

 

 

Anonymkode: 7ae68...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Leser du ikke hva jeg har skrevet? For det første skrev jeg at jeg vil ha svar fra de som er i samme situasjon. For det andre har vi spurt om ferie men de ville IKKE, hvor ser du at har sagt ja? 

Men nei, du skriver bare for å få føle meg som en dritt. Hva vet du om meg utifra det lille jeg skrev? Surmult og forbannet mine foreldre? Du er bare frekk!

Anonymkode: 09285...e61

Jeg har lest det du har skrevet, du har ikke skrevet noe sted at de sa nei til ferie med dere, bare at det ikke ble noe av. Det er to veldig forskjellige ting, og viser tydelig at du ikke uttrykker deg så godt som du selv tror.

Det endrer ikke det faktum at en relasjon er avhengig av begge parter for å fungere, og du ser ikke på sin egen fremferd her i det hele tatt. At du snakker så lite med dine foreldre om hvorfor du er syk at de faktisk ikke vet hvorfor du er ufør, er veldig sært når du samtidig mener det er deres skyld at forholdet er dårlig. Det viser at du ikke har noen åpen dialog til dem, ikke anser dem som naturlige samtalepartnere, og at du også er en grunn til at forholdet ikke er så nært som du hevder å ønske. Men det er ikke forskjellsbehandling, det er ulik relasjon. Det er helt vanlig i søskenflokker at man har ulikt forhold til sine foreldre, pga interesser, bosted, livssyn/livsførsel, økonomi, hjelpebehov i hverdagen eller andre ting. Vil du ha et bedre forhold til dine foreldre må du jobbe med det, gjerne spørre rett ut hvorfor de ikke ønsker å tilbringe tid med deg og mannen, og faktisk tørre å høre svaret fremfor å gå rett i angrep slik du gjør her inne.  

I min søskenflokk har vi alle ulik relasjon til foreldrene våre, men det fungerer da fint likevel. Jeg må helt ærlig si at mer enn en helgetur felles i året, helst annethvert år, er det meste jeg orker av felles ferie, og slik er det faktisk for mange. Dog har jeg både venner og annen familie der det gnurer og er misnøye med relasjon til foreldrene, og det handler svært ofte om barnet (det voksne barnet altså) sin oppførsel og livsvalg. Som barn styrer foreldrene, som voksen styrer man selv og foreldre trenger ikke godta eller like det man gjør, men de må heller ikke ha et nært forhold til alle sine barn hele livet. Dialog er et godt utgangspunkt om man vil endre noe. Her snakker jeg ikke om de som reelt forskjellsbehandler ved at datterens barn får 1000 kr hver i julegave mens sønnen barn får 150 kr hver i julegave, for det er ikke forskjellbehandling du er utsatt for. 

Anonymkode: 1c2a7...329

[AnonymBruker]

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

[ESFP]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

Dette er det beste innlegget jeg noensinne har lest innefor dette temaet. 1000 likes fra meg!!! 

[AnonymBruker]

Emosjonelt umodne foreldre har du. Finnes bøker å lese om det slik DU får dt bedre.

Anonymkode: f521e...21d

[AnonymBruker]

ESFP skrev (2 minutter siden):

Dette er det beste innlegget jeg noensinne har lest innefor dette temaet. 1000 likes fra meg!!! 

Enig. Emosjonelt umodne foreldre.

Anonymkode: f521e...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

Dette traff meg. Mannen min har i alle år opplevd at foreldrene favoriserer og prioriterer hans bror, og det er veldig sårt. 
Det er nok flere grunner til at det er slik (den ene har større behov for hjelp og støtte, ber om mer, kjemi osv), men det er likevel ikke riktig. 

Anonymkode: 775cc...2fb

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det vil alltid være foreldrenes ansvar hvordan relasjonen er, uansett hvor gamle barna blir.

Det er foreldrene som må kommunisere i ord og handling at de er glad i, bryr seg om og ønsker kontakt med alle barna og barnebarna sine. Selvfølgelig kan det være livsvalg som gjør dette vanskelig som kriminell atferd og rus, men selv da kan man som forelder vise at man aksepterer ikke barnas handlinger, men er glad i barnet.

Det er noe spesielt med foreldre og besteforeldre som velger bort barn og barnebarn fordi de pøser all sin oppmerksomhet, tid, kjærlighet og ressurser inn i ett av barna og deres barn. Å velge bort og prioritere bort sine egne barn og barnebarn uten at disse har gjort noe som kriminell atferd, store verdimessige brudd som rasisme og nazisme  eller brutt ut av trosamfunn (her er det noe i utgangspunktet galt) tyder på noe galt hos de foreldrene.

Å bo i samme by med tre av sine barn. Hvor alle har gitt dem barnebarn også velge å omtrent late som om to av barna og deres barn ikke eksisterer anser ikke jeg som normal atferd. At de to barna som har blir valgt bort ikke ønsker noe særlig kontakt med sine foreldre er derimot noe jeg forstår, for det er en naturlig reaksjon hvor man prøver å beskytte seg selv og ofte egne barn også.

Så å si at TS skulle vært mer åpen med foreldrene synes jeg blir underlig. En person som er oppdradd til å stå i skyggen av andre og til å bli valgt bort vil jo selvsagt ikke være åpen om sårbare deler av livet med mennesker som gir uttrykk for at de ikke bryr seg om en. Kanskje har de til og med lært at å dele og forvente å bli møtt med omsorg, omtanke og kjærlighet på det en forteller ikke skjer? At de motsatte skjer at man blir møtt med fordømmelse, avvisning og avsky?

Voksne foreldre som forskjellsbehandler voksne barn og til og med barnebarn gjør noe galt. Mitt inntrykk er derfor at de prøver å finne strategier for å legitimere den gale oppførselen.

Det ene er gjerne den om at man har bedre kjemi med den ene, men er det så rart om man tilbringer mye tid med en og ikke en annen? En er at den ene er så uavhengig og selvstendig, men den andre trenger så mye hjelp. Hvordan ble de slik i utgangspunktet? 

Voksne barn har et visst ansvar for relasjonen selv også, men hovedansvaret vil alltid ligge hos foreldrene. Det blir helt feil å si at det er et voksent barn sitt ansvar for å skape et bånd foreldrene ikke har gjort noe for å skape, men de kan ha et medansvar for å opprettholde det når det er på plass.

Det er likedan med besteforeldre. Det er de som har ansvar for båndet til barnebarna, og de må forstå at det går via barnas foreldre. Om de bruker all sin tid, interesse og ressurser med et sett barnebarn så kan de ikke påstå seg avvist at de andre barnebarna og foreldrene fordi disse ikke gjør hva de kan for å få kontakt.

Selvfølgelig er dette mer komplekst og med mer nyanser, men der hvor relasjoner og bånd ikke finnes eller er svært svekket mellom voksne barn og deres foreldre og ikke er forsøkt opprettholdt av foreldrene samtidig som de har dyrket det med andre barn, og det ikke foreligger noe store grunner for dette skillet som store verdimessige brudd som kriminell atferd o.l annet enn  at de foretrekker et barn foran de andre så er det noe galt med foreldrene, ikke med barnet.

Anonymkode: 1efbd...e75

Du er inne på noe vesentlig. 

Et eksempel fra eget liv; Jeg måtte alltid klare meg selv som barn, min søster var gullungen. Min søster klarer fortsatt ikke å håndtere økonomi og hun får masse hjelp hjemmefra. Det får ikke jeg. Og mine foreldre skylder på at det er fordi hun aldri har vært god med penger. Men det er jo fordi hun aldri har trengt å lære seg det!

Man lærer det man lærer, så når et barn ikke klarer noe så har man kanskje ikke lært det heller. Og hvem sitt ansvar er det?

Men sånne drittforeldre klarer ikke forstå at de selv forsterker personlighetstrekk hos sine barn. De har ikke selvinnsikt om noe. Og de ville vel aldri innrømmet å elske det ene barnet og ikke bry seg om det andre, uansett hvor mange beviser man la frem.

[AnonymBruker]

Tror de fleste opplever forskjellsbehabdling i større eller mindre grad? 

Hos oss har det vært min lillesøster som har vært gullungen, og som hun har blitt skjemt bort! 

Jeg har imidertid utviklet en bedre relasjon og dialog med mine foreldre med årene, og selv om jeg fortsatt mener at hun har fått nye ufortjent har jeg valgt å ikke tenke på det lenger. Gjort er gjort, og oppvekst er oppvekst. Vi lever nå og må gjøre det beste ut av det. 

Det virkee som dine foreldre er litt sky TS. De er så godt kjent med din bror og hans familie, så det er liksom trygt å være med de. Hos dere er de ikke vant til å være, så da kommer de ikke heller. De har vært med mange ferier med din bror, så da er det trygt og reise med de igjen. Men siden de aldri har vært med dere 

Min erfaring er at du får gjort lite med hvordan gamle foreldre er. Jeg opplver også at de blir mer redde for å prøve nye ting, og liker ikke nye situasjoner. Tror det er noe som kommer med alderen? 

Hvis du ønsker en tettere relasjon med dem må du også gjore det på deres prenisser. Siden dere ikke har noe nært forhold nå så må det bygges opp, og det tar tid. 

Mitt forslag er at du og mannen ofte er på besøk hos dem og din bror. Da bygger dere med tiden opp en relasjon sammen, og etter hvert kan dere begynne å invitere dem over til dere. Gjerne sammen med broren og kona, for da blir det ikke for "skummelt". 

Ikke tenk på det som har vært, men se heller fremover. 

 

Anonymkode: 1bf13...edd