Bestevenninne fortalte en annen venn at jeg har spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Var ute å spiste med ei venninne, og under samtalen fortalte hun at hun hadde sagt til sin venninne at jeg sliter med anoreksi. 

Vedkommende hun fortalte det til, har jeg kun møtt to ganger gjennom min egen venninne, ettersom jeg ikke kjenner henne personlig. Venninnen min fortalte at jeg kom opp som samtaleemne etter en kveld hvor vi alle tre hadde dratt ut for å spise sammen. Det var også denne kvelden jeg fikk møte vedkommende for første gang.

 

Vedkommende (altså jenta venninnen min fortalte dette til), hadde spurt om hvorfor jeg ikke spiste så mye av maten min under middagen, og lurte på hvorfor. 

 

Venninnen min svarte med at jeg sliter, eller rett og slett har et anstrengt forhold til mat.

Vedkommende spurte deretter om det var spiseforstyrrelse jeg sleit med, og til svar, svarte vennninnen min ja. 

Overreagerer jeg? Vil gjerne høre om jeg mangler selvinnsikt her, men jeg kjente at jeg fikk en utrolig dårlig følelse i magen da jeg fikk høre det. Venninnen min var i det minste ærlig, ettersom hun sa ifra til meg, og sto for at det var noe hun hadde fortalt videre til sin venn, som jeg igjen, ikke kjenner noe særlig. Jeg er ikke flau over at jeg sliter med det, men det er helt klart et emne som er ekstremt intimt, samt sårbart og ømt for meg.

Den eneste grunnen til at jeg har delt dette med kun én venninne, er fordi jeg følte at jeg kunne faktisk stole på hun. De eneste personene som vet om min spiseforstyrrelse utenom det, er min terapeut og lege. 

Hva tenker dere? Har jeg rett til å være sur/lei meg og si ifra, eller skal jeg bare la det ligge? Dette var siste kveld vi kommer til å se hverandre på flere måneder pga studier, og er kanskje derfor jeg ikke vil gjøre noe stort ut av det; men jeg må være ærlig å si at det svidde litt, samtidig som jeg er skuffet. Jeg føler at hvis jeg uttrykker følelsene mine til venninnen min, så gjør jeg saken bare verre, eller at jeg eventuelt mister hun som venn - selv om jeg nå, er usikker på om jeg vil snakke med henne igjen noen gang. 

 

Vi er begge i tidlig 20-årene, og vi er ekstremt nærme.

Hun har under flere omstendigheter beskrevet meg som sin bestevenninne.

Anonymkode: ab556...14d

[Gjest Hoia]

Anoreksi er jo veldig synlig da, så ikke sikkert hun hadde trengt å si noe. God bedring, håper du får hjelp av noen profesjonelle!

[AnonymBruker]

Hoia skrev (Akkurat nå):

Anoreksi er jo veldig synlig da, så ikke sikkert hun hadde trengt å si noe. God bedring, håper du får hjelp av noen profesjonelle!

Det er ikke synlig på meg. Jeg er ganske tynn, men ikke «sykelig tynn». Ikke at det er noe særlig bedre, men tviler på at de aller fleste hadde tenkt det utifra kroppen min. Det var det faktumet at jeg ikke spiste maten som hun la til, ergo kommentaren. TS

Anonymkode: ab556...14d

[Gjest Hoia]

Likevel kan det jo tenkes at du ikke ser deg selv helt riktig fra utsiden, at du tror du er tykktynn, og så er du egentlig litt mager sett i andres øyne? God bedring!

[AnonymBruker]

Hoia skrev (Akkurat nå):

Likevel kan det jo tenkes at du ikke ser deg selv helt riktig fra utsiden, at du tror du er tykktynn, og så er du egentlig litt mager sett i andres øyne? God bedring!

Nei, det handler faktisk ikke om det. Til og med legen min fikk sjokk da jeg delte det, ettersom det nok en gang, ikke er tydelig basert på kroppen min. Jeg er tynn, men ikke undervektig. Venninne mine har heller aldri mistenkt det, og selv etter å ha fortalt hun ene venninnen, sa hun det samme: det kom som et sjokk, og at den eneste grunnen til at hun kanskje skjønte at det var noe var fordi jeg aldri spiste rundt henne. TS.

 

Anonymkode: ab556...14d

[AnonymBruker]

Det er veldig spesielt å fortelle videre om andres private helseproblemer og diagnoser, uten å ha forhørt seg hva som er greit eller ikke. Hadde ikke delt mer med henne.

Anonymkode: 4ef80...a86

[Hannah80]

Hoia skrev (4 timer siden):

Anoreksi er jo veldig synlig da, så ikke sikkert hun hadde trengt å si noe. God bedring, håper du får hjelp av noen profesjonelle!

På enkelte ja. Men på mange, så er det absolutt ikke det. 

[AnonymBruker]

Det er jo din egen anorektiske oppførsel som gav deg vekk og ikke hva venninnen din sa. Ta litt ansvar selv. I stedet for å være sur på venninnen din som stod mellom å lyge på dine vegne, eller bekrefte enn korrekt antagelse så ta heller tilbakemeldingen du fikk her til ettertanke og begynn å jobb med det: du oppfører deg så rart rundt mat at selv fremmede plukker opp at du har spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: 35b4f...176

[AnonymBruker]

Ts, ikke ta deg nær av de stygge kommentarene her

Anonymkode: 1366a...b61

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er ubehagelig for deg. Samtidig ser jeg for meg at det kan ha vært vanskelig for venninnen din å ikke si noe, siden hun fikk et direkte spørsmål. For meg høres det ut som hun først prøvde å svare unnvikende (anstrengt forhold til mat), men gav opp da spørsmålet ble mer spisset. Da spørsmålet ble spisset, hadde hun valget mellom å fortelle, eller å lyve for den tredje venninnen. Jeg skjønner at det kan være et vanskelig valg. Når hun nå valgte som hun gjorde, så kom hun uoppfordret til deg og fortalte. Det forteller meg at hun ikke tar lett på å dele dine ting, og at hun prøver å gjøre så godt hun kan i situasjonen. 

Du spør om du overreagerer. Jeg mener det er normalt å reagere på dette, men når du sier at du kanskje ikke vil se henne igjen, synes jeg det høres ut som en overreaksjon. Jeg tenker det er helt innafor å ta en prat med venninnen din om dette, men jeg ville prøvd å unngå å være sur. Jeg tror du kommer lenger med å prøve å se det fra hennes side, begynne samtalen med å gi henne litt kreddit for at hun fortalte det til deg helt uoppfordret, og si noe om at du skjønner det ble vanskelig med et direkte spørsmål. Så kan dere kanskje brainstorme mulige svar som kan gis dersom hun kommer i lignende situasjon igjen.

Anonymkode: 4b6df...c31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner at dette er ubehagelig for deg. Samtidig ser jeg for meg at det kan ha vært vanskelig for venninnen din å ikke si noe, siden hun fikk et direkte spørsmål. For meg høres det ut som hun først prøvde å svare unnvikende (anstrengt forhold til mat), men gav opp da spørsmålet ble mer spisset. Da spørsmålet ble spisset, hadde hun valget mellom å fortelle, eller å lyve for den tredje venninnen. Jeg skjønner at det kan være et vanskelig valg. Når hun nå valgte som hun gjorde, så kom hun uoppfordret til deg og fortalte. Det forteller meg at hun ikke tar lett på å dele dine ting, og at hun prøver å gjøre så godt hun kan i situasjonen. 

Du spør om du overreagerer. Jeg mener det er normalt å reagere på dette, men når du sier at du kanskje ikke vil se henne igjen, synes jeg det høres ut som en overreaksjon. Jeg tenker det er helt innafor å ta en prat med venninnen din om dette, men jeg ville prøvd å unngå å være sur. Jeg tror du kommer lenger med å prøve å se det fra hennes side, begynne samtalen med å gi henne litt kreddit for at hun fortalte det til deg helt uoppfordret, og si noe om at du skjønner det ble vanskelig med et direkte spørsmål. Så kan dere kanskje brainstorme mulige svar som kan gis dersom hun kommer i lignende situasjon igjen.

Anonymkode: 4b6df...c31

Helt uenig med deg. Her kunne hun ganske enkelt ha svart: "Det er ikke min historie å fortelle ".

Du har en umoden venninne. 

Anonymkode: 42828...071

[AnonymBruker]

Det er i kategorien utilgivelig. Hun kunne sagt du sikkert ikke var sulten eller at du ikke likte maten. "Ikke min historie å fortelle", som foreslås over her, blir i prinsippet som å si rett ut at det er spiseforstyrrelse eller noe annet medisinsk. Så heller ikke greit.  

Anonymkode: b1e76...be8

[AnonymBruker]

Hei.

Av og til trenger man gjerne lufte tankene. Tviler ikke et sekund på at venninna de bryr seg om deg og er bekymret. Samt anoreksi /spiseforstyrrelser kan være lett oppdage under slike sammenkomster med mat. Mulig hun andre forsto det også...fikk en følelse.

Ikke tenk på det 🌺 Hun vil nok bare ditt beste🌷

Anonymkode: b7aec...2a3

[Gnå]

Skjønner veldig godt at dette ble ubehagelig og feil for deg. Og det kan venninnen din få vite.

Samtidig skjønner jeg godt om venninnen din ble litt tatt på sengen, og fikk sagt mer enn hun burde, før hun fikk tenkt seg om. Det at hun tok det opp med deg, viset jo også at hun skjønner at hun kanskje forsnakket seg.

Vi gjør alle feil, og dette ville jeg satt på «tabbekvota». 
 

Kanskje du kan fortelle henne at du skjønner at det ikke var vondt ment fra henne, men at det ble feil for deg, og så kanskje fortelle hva du vil hun skal si/gjøre hvis noe liknende skjer igjen? 

Og du, husk at det ikke er noe å slemme seg over, da ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Var ute å spiste med ei venninne, og under samtalen fortalte hun at hun hadde sagt til sin venninne at jeg sliter med anoreksi. 

Vedkommende hun fortalte det til, har jeg kun møtt to ganger gjennom min egen venninne, ettersom jeg ikke kjenner henne personlig. Venninnen min fortalte at jeg kom opp som samtaleemne etter en kveld hvor vi alle tre hadde dratt ut for å spise sammen. Det var også denne kvelden jeg fikk møte vedkommende for første gang.

 

Vedkommende (altså jenta venninnen min fortalte dette til), hadde spurt om hvorfor jeg ikke spiste så mye av maten min under middagen, og lurte på hvorfor. 

 

Venninnen min svarte med at jeg sliter, eller rett og slett har et anstrengt forhold til mat.

Vedkommende spurte deretter om det var spiseforstyrrelse jeg sleit med, og til svar, svarte vennninnen min ja. 

Overreagerer jeg? Vil gjerne høre om jeg mangler selvinnsikt her, men jeg kjente at jeg fikk en utrolig dårlig følelse i magen da jeg fikk høre det. Venninnen min var i det minste ærlig, ettersom hun sa ifra til meg, og sto for at det var noe hun hadde fortalt videre til sin venn, som jeg igjen, ikke kjenner noe særlig. Jeg er ikke flau over at jeg sliter med det, men det er helt klart et emne som er ekstremt intimt, samt sårbart og ømt for meg.

Den eneste grunnen til at jeg har delt dette med kun én venninne, er fordi jeg følte at jeg kunne faktisk stole på hun. De eneste personene som vet om min spiseforstyrrelse utenom det, er min terapeut og lege. 

Hva tenker dere? Har jeg rett til å være sur/lei meg og si ifra, eller skal jeg bare la det ligge? Dette var siste kveld vi kommer til å se hverandre på flere måneder pga studier, og er kanskje derfor jeg ikke vil gjøre noe stort ut av det; men jeg må være ærlig å si at det svidde litt, samtidig som jeg er skuffet. Jeg føler at hvis jeg uttrykker følelsene mine til venninnen min, så gjør jeg saken bare verre, eller at jeg eventuelt mister hun som venn - selv om jeg nå, er usikker på om jeg vil snakke med henne igjen noen gang. 

 

Vi er begge i tidlig 20-årene, og vi er ekstremt nærme.

Hun har under flere omstendigheter beskrevet meg som sin bestevenninne.

Anonymkode: ab556...14d

Jeg syns ikke det er ok å legge ut om andre sin helse til noen. Det er en privatsak, din livshistorie på en måte og da skal det komme fra deg om du vil dele det med noen. 

Hadde selv ei venninne som gjerne delte andre sine helseutfordringer videre til venner. Jeg får høre om en person sin helse, en Jeg har møtt få ganger. Så fikk jeg høre om den som drev med narkotika, så fikk jeg høre om de som hadde problemer i forholdet. Alt er folk jeg omgås en sjelden gang. Hun som driver med denne delingen er godt over 30, alt i hennes liv handler om sladder.

Jeg har tatt avstand pga dette. 

Anonymkode: 2d96b...109