Er det rart om jeg ikke har far med på fødsel?

[AnonymBruker]

Ønsker egentlig å føde helt alene, men grunnet komplikasjoner ved forrige fødsel må jeg føde på sykehus og naturligvis ha jordmor osv. Men dette er mer en nok synes jeg. 

Ved forrige fødsel ville jeg også bare være istedenfor, men var flere jordmødre, leger, en student og mannen min. Dette ble et ufattelig stressmonent for meg. 

Følte jeg måtte oppføre meg pent, ordentlig, svare høflig til alle, småprat, og unngå å vise hvor vondt jeg hadde. 

Føler at dette stresset i stor grad bidro til lang fødsel og komplikasjoner grunnet dette. 

Vil jordmødre synes det er rart om jeg kommer alene? 

Jeg hater å vise svakhet for de rundt meg, dette vet selvsagt mannen. Føler jeg kunne skreket og grått til en ukjent jordmor, men om noen jeg kjente var i rommet ville det vært helt uaktuelt.  

Føler også på at jeg ville hatt det utrolig vanskelig med å miste kontroll om noen jeg kjenner er tilstedet. Vil da måtte bære med meg skammen for det resten av livet. 

Jeg kan godt være sårbar ovenfor mannen, men det blir da på mine premisser når jeg føler meg klar og åpen for det. Om jeg mister helt kontroll under fødsel, ikke klarer å skjule smertene og hyler og griner vil det bli vanskelig tror jeg. 

Samtidig vil jeg ikke robbe far for opplevelsen. Han var jo egentlig en god støtte sist, men jeg klarte ikke slippe meg løs til opplevelsen selv. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

[AnonymBruker]

Ja det er rart men det er jo ingen som kan nekte deg det. 

Anonymkode: 1813a...c03

[Hjelpsom]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan godt være sårbar ovenfor mannen, men det blir da på mine premisser når jeg føler meg klar og åpen for det. Om jeg mister helt kontroll under fødsel, ikke klarer å skjule smertene og hyler og griner vil det bli vanskelig tror jeg. 

Hvis du ikke klarer å vise deg sårbar for mannen i en slik situasjon har dere et lite problem... Det er deres felles barn og fødsel er en stor opplevelse for begge, han vil være der for å både støtte deg og være en del av fødselen. Er litt forvirret over at du skal ta fra han den opplevelse og i tillegg vil ha problem å fremstå som sårbar i den situasjonen. Alle menn med vettet i behold skjønner at dette er en stor belastning for den fødende og ønsker da å være klippen og støtten til sin utkårede. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja det er rart men det er jo ingen som kan nekte deg det. 

Anonymkode: 1813a...c03

Ja jeg får vel ta han med da. 

Tenker du det er ok å la det andre barnet vårt på 3,5 år bli hos besteforeldre når vi har lang reisevei til sykehuset? Er flere timer kjøring, så far vil ikke komne seg hjem samme dag som fødsel. Sist fødsel varte i over 35 timer. 

Har litt dårlig samvittighet ovenfor dette barnet. 

 

Vil jo ikke bli sett på som rar av jordmødrene heller, så har vel ikke noe valg egentlig. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

[AnonymBruker]

Rimelig drøyt at far skal gå glipp av fødsel.

Er det ugunstig i form av at han på noe måte har vært voldelig osv, så stiller saken seg annerledes. 

Anonymkode: d506e...756

[AnonymBruker]

Ja litt rart.. Men jeg tenker også at det å vise smerte ikke er et tegn på svakhet! Det er jo sinnsykt vondt og faktisk HELT lov å vise i en sånn situasjon. Skriv eller si at du ikke ønsker masse småprat, og hyl/grine det du hat behov for ☺️ Jeg ba jordmorstudenten holde kjeft  under en rie og det hadde hun ikke tenkt over en gang når jeg sa unnskyld etter fødselen var overstått.. De er vant med det og du skal ikke skamme deg over å miste kontrollen, men kanskje er du som meg og føler enda mer kontroll/tilstedeværelse i denne fødselen enn du gjorde første gang.

Anonymkode: 8e127...2f9

[AnonymBruker]

Ta deg sammen. Virkelig. 

Anonymkode: 3e521...26d

[AnonymBruker]

Din fødsel. Du bestemmer. 
Fødsel er ikke et show for tilskuere. Det er hard jobbing og man er innlagt på sykehus for helsehjelp. Ingen andre pasienter enn fødende må ‘finne seg i’ å ha tilskuere med. 
Fød alene du. Far og de andre kan møte babyen etter at den har kommet ut av kroppen din 

Anonymkode: 0d0a3...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ønsker egentlig å føde helt alene, men grunnet komplikasjoner ved forrige fødsel må jeg føde på sykehus og naturligvis ha jordmor osv. Men dette er mer en nok synes jeg. 

Ved forrige fødsel ville jeg også bare være istedenfor, men var flere jordmødre, leger, en student og mannen min. Dette ble et ufattelig stressmonent for meg. 

Følte jeg måtte oppføre meg pent, ordentlig, svare høflig til alle, småprat, og unngå å vise hvor vondt jeg hadde. 

Føler at dette stresset i stor grad bidro til lang fødsel og komplikasjoner grunnet dette. 

Vil jordmødre synes det er rart om jeg kommer alene? 

Jeg hater å vise svakhet for de rundt meg, dette vet selvsagt mannen. Føler jeg kunne skreket og grått til en ukjent jordmor, men om noen jeg kjente var i rommet ville det vært helt uaktuelt.  

Føler også på at jeg ville hatt det utrolig vanskelig med å miste kontroll om noen jeg kjenner er tilstedet. Vil da måtte bære med meg skammen for det resten av livet. 

Jeg kan godt være sårbar ovenfor mannen, men det blir da på mine premisser når jeg føler meg klar og åpen for det. Om jeg mister helt kontroll under fødsel, ikke klarer å skjule smertene og hyler og griner vil det bli vanskelig tror jeg. 

Samtidig vil jeg ikke robbe far for opplevelsen. Han var jo egentlig en god støtte sist, men jeg klarte ikke slippe meg løs til opplevelsen selv. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

Hei. Jeg følte det samme. Tenkte også jeg var rar som følte det slik. Har tenkt litt annerledes i det siste. Hvor langt er du på vei ? 

Anonymkode: ab491...ca1

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er noe du burde snakke med mannen din om. Hva tenker han? Ønsker han å være med igjen? Kanskje dere har en felles tanke, som løser seg enkelt. Jeg syns ikke det er rart - jeg kjenner kvinner som har født alene  

Anonymkode: 045a4...42a

[AnonymBruker]

Hjelpsom skrev (2 minutter siden):

Hvis du ikke klarer å vise deg sårbar for mannen i en slik situasjon har dere et lite problem... Det er deres felles barn og fødsel er en stor opplevelse for begge, han vil være der for å både støtte deg og være en del av fødselen. Er litt forvirret over at du skal ta fra han den opplevelse og i tillegg vil ha problem å fremstå som sårbar i den situasjonen. Alle menn med vettet i behold skjønner at dette er en stor belastning for den fødende og ønsker da å være klippen og støtten til sin utkårede. 

Dette handler ikke om fars følelser, men mine. Han er helt inneforstått med det du skriver og ville kun vært der for å støtte og tåler å se meg sårbar og i smerter. 

Problemet er at jeg ikke klarer å vise det, og forrige fødsel ente med null progresjon etter 5 cm. Stress bidrar jo ofte til å stanse fødselsforløpet. Vil ikke ha en dramatisk fødsel med fare for Baby igjen. 

Jeg klarer bare ikke vise for andre at jeg feks har vondt. Jeg knakk kragebenet på jobb og latet som ingenting til dagen etter når jeg fikk legetime. Alle på sykehuset var I sjokk over at jeg ikke hadde kommet dit umiddelbart fordi det var veldig smertefult. Det sier litt om hvordan jeg er. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja jeg får vel ta han med da. 

Tenker du det er ok å la det andre barnet vårt på 3,5 år bli hos besteforeldre når vi har lang reisevei til sykehuset? Er flere timer kjøring, så far vil ikke komne seg hjem samme dag som fødsel. Sist fødsel varte i over 35 timer. 

Har litt dårlig samvittighet ovenfor dette barnet. 

 

Vil jo ikke bli sett på som rar av jordmødrene heller, så har vel ikke noe valg egentlig. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

Det er helt ok at største blir hos besteforeldre! Regner med de kjenner barnet godt. Vår på rett over året var hos ei som jobber i bhg da vi ikke har familie som kunne passe henne. 

Anonymkode: 8e127...2f9

[Piggsopp]

Din fødsel, du bestemmer. Ikke bry deg om at jordmødrene synes det er rart, hvis du føler det blir riktig så gjør det sånn. Du har innsett at fødselen blir enklere om du er der uten mannen og da kan dubta det valget. Jordmødrene tar i mot alle salgs familier i ulike situasjoner, så jeg tror ikke de te ker så mye på hva akkurat din familie gjør. 

Ser at flere skriver at mannen din da går glipp av opplevelsen. Men er det så viktig for ham? Han har allerede vært med på en fødsel og han kan være en god støtte for det eldste barnet mens du er borte. Men ta en prat med ham om dette og hva han tenker. Og for all del, slutt å bry deg om hva andre tenker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette handler ikke om fars følelser, men mine. Han er helt inneforstått med det du skriver og ville kun vært der for å støtte og tåler å se meg sårbar og i smerter. 

Problemet er at jeg ikke klarer å vise det, og forrige fødsel ente med null progresjon etter 5 cm. Stress bidrar jo ofte til å stanse fødselsforløpet. Vil ikke ha en dramatisk fødsel med fare for Baby igjen. 

Jeg klarer bare ikke vise for andre at jeg feks har vondt. Jeg knakk kragebenet på jobb og latet som ingenting til dagen etter når jeg fikk legetime. Alle på sykehuset var I sjokk over at jeg ikke hadde kommet dit umiddelbart fordi det var veldig smertefult. Det sier litt om hvordan jeg er. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

Men - det er ikke at far var til stede som gjorde at fødselen stoppet opp. Det mener jeg du må legge fra deg. Det er en ganske kjip ting å tenke om en annen. At det ble en dramatisk fødsel fordi han var der. 

Anonymkode: 045a4...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ta deg sammen. Virkelig. 

Anonymkode: 3e521...26d

Hvordan gjør jeg det da? Som forrige fødsel? Det gikk jo virkelig ikke bra og jeg hadde til slutt så lav progresjon at det ble fare for babyen. Dette viser forskning at stress spiller en viktig faktor. 

Jeg vil bare det beste for meg og barnet. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men - det er ikke at far var til stede som gjorde at fødselen stoppet opp. Det mener jeg du må legge fra deg. Det er en ganske kjip ting å tenke om en annen. At det ble en dramatisk fødsel fordi han var der. 

Anonymkode: 045a4...42a

Her er jordmor jeg går til nå, og jordmor på sykehuset uenig med deg. Jeg sier ikke at det kun var grunnet far, men har var en av mange stress faktorer.  

Anonymkode: 9e48f...2c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan gjør jeg det da? Som forrige fødsel? Det gikk jo virkelig ikke bra og jeg hadde til slutt så lav progresjon at det ble fare for babyen. Dette viser forskning at stress spiller en viktig faktor. 

Jeg vil bare det beste for meg og barnet. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

Velg det som er best for deg. Du skal ikke gå med på å ha tilskuere bare fordi noen andre vil ha en opplevelse. Fødsel er ikke underholdning for å gi andre opplevelser. Fødsel er noe av det sterkeste og farligste en kvinne kan gjøre. Og da kan kvinnen velge det som er best for henne, uten å måtte ta hensyn til andres ønsker om opplevelse

Anonymkode: 0d0a3...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja litt rart.. Men jeg tenker også at det å vise smerte ikke er et tegn på svakhet! Det er jo sinnsykt vondt og faktisk HELT lov å vise i en sånn situasjon. Skriv eller si at du ikke ønsker masse småprat, og hyl/grine det du hat behov for ☺️ Jeg ba jordmorstudenten holde kjeft  under en rie og det hadde hun ikke tenkt over en gang når jeg sa unnskyld etter fødselen var overstått.. De er vant med det og du skal ikke skamme deg over å miste kontrollen, men kanskje er du som meg og føler enda mer kontroll/tilstedeværelse i denne fødselen enn du gjorde første gang.

Anonymkode: 8e127...2f9

Jeg klarte ikke lage en lyd forrige fødsel, ikke engang når jeg fikk store smerter etter de slo av epidural og ungen lå feil til. 

Hadde så lyst å hyle og skrike, men ble bare helt lammet, det var grusomt. 

At du, jordmor og min mann synes det er helt greit hjelper liksom ikke. 

Jeg vil også skamme meg noe enormt etterpå. 

Anonymkode: 9e48f...2c1

[Helene1982]

Jeg husker jeg ble overrasket da min far som er lege, fortalte meg at da jeg be født, var det ikke vanlig at fedre var med på fødselen. Han var med fordi han var lege. Det at fedre MÅ være med eller så er det rart, er en forholdsvis ny ting. Jeg støtter meg til de som gir råd om å snakke med mannen din om dette, og ikke bry deg om hva andre synes. Jeg er rimelig sikker på at han er enig med deg om at det du ønsker, er best, og dere som familie kan finne en løsning som passer dere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei. Jeg følte det samme. Tenkte også jeg var rar som følte det slik. Har tenkt litt annerledes i det siste. Hvor langt er du på vei ? 

Anonymkode: ab491...ca1

26 uker

Anonymkode: 9e48f...2c1