Dere som flyttet flere ganger i løpe av barne og ungdomskolen.

[AnonymBruker]

Hvordan var det for dere og hvordan har det påvirket dere i voksen alder?

Anonymkode: d1796...c5e

[AnonymBruker]

I oppveksten gikk det greit, jeg tilpasset meg, og fikk nye venner etter hver flytting. I voksen alder ser jeg at det likevel har påvirket meg. Jeg føler meg rotløs, og synes vennskap er utfordrende, fordi jeg alltid er redd for at de skal ta slutt. 

Anonymkode: 94fd3...749

[AnonymBruker]

Samme her som over. Rotløs og vennskap er kun løse bånd. 

Anonymkode: 24d53...020

[AnonymBruker]

Vi flyttet ganske mye i oppveksten. Som voksen har jeg byttet bolig et par ganger av ulike årsaker. Usikker på om dette skyldes rotløs oppvekst.

Det som har plaget meg mest, kanskje særlig i ungdomsårene, har vært blandingsdialekten. Og hvor fort jeg "tar etter" andres dialekter om de er fra et sted jeg har bodd. Fikk ofte spørsmål om hvor jeg var i fra. Opplever det mindre nå, antagelig fordi folk flytter mer på seg, innvandring +++

Anonymkode: f5a3a...61d

[AnonymBruker]

Jeg skiftet mye skoler og fikk meg aldri venner. Bare overfladisk vennskap på skole men ikke eller på fritidid. Endte opp med å bli veldig ensom og fikk vansker med å knytte meg. På alle skoler hadde jeg problem med å bli akseptert inn i vennejenger fordi jeg var sjenert som mangen er. Jeg har merket det at for å få seg nye venner på ny skole må man virkelig gjør en innsats! Man må være veldig sosial og prøve så godt man kan å bli likt av alle og rett å slett bli akseotert i vennegjengen. Dette greide ikke jeg jeg observerte andre som greide det men det var bare dem som var utadvente nok som klarte det....  det er en utolig isolerende opplevelse og psykisk påskjenning for sjenerte folk å skifte skole.....

Anonymkode: cb4ae...e53

[AnonymBruker]

Jeg flyttet mye som barn. Gikk i flere forskjellige barnehager og på flere skoler. Jeg hatet det. Sliter i dag med å binde meg til mennesker, åpne opp og bli ordentlig kjent. Kjenner egentlig bare andre overfladisk og føler meg mye ensom da jeg ikke kjenner noen godt nok til å finne på noe sammen. Tåler dårlig å flytte noen steder som voksen. Bruker laaaaang tid på å falle til ro på et nytt sted. Føler meg aldri trygg. 
 

Mine barn har også flyttet litt, men ikke så mye som meg. Men hver flytting har vært naturlig (fra leilighet til større til rekkehus). Virker ikke som om de bryr seg egentlig… men de har aldri måttet bytte barnehage eller skole. Det tror jeg har vært en helt vesentlig faktor. 

Anonymkode: 8748b...b6d

[AnonymBruker]

Man får ingen sjanse til å danne varige relasjoner som ung og det er viktig. Måtte flytte 5 ganger og gå på forskjellige skoler før ungdomsskolen og det var ikke gøy.

Uansett så hadde jeg aldri utsatt mine egne barn for det der. Så i motsetning til egen barndom så har mine barn hatt en over gjennomsnittet stabil oppvekst for her har det ikke vært noe flytting og vi ble værende i den bydelen som barna gikk i barnehage og på skole i når vi valgte å kjøpe bolig.

Så min greie etter en slik oppvekst har nok vært med å gjøre meg over snittet kjedelig, har ikke ønske om å reise på ferie (gjør det men det er for barnas del) og er generelt sett veldig stabil. Samme jobb, samme by og bydel, osv.

Anonymkode: 07c47...5f3

[AnonymBruker]

Flyttet over 15 ganger før jeg ble 15. 

Føler meg aldri hjemme noen steder. Er rotløs etter få år og vil flytte igjen ( bodde i ro når barna gikk på skole). 

Har ingen venner og var et barn som hadde lite omgang med andre barn foruten søsken.

Nå hadde jeg ikke en bra barndom. Så slike ting som angst regner jeg med kommer av det og ikke bare flyttingen

 

Anonymkode: 53a13...c0e

[AnonymBruker]

Forferdelig! Vil aldri utsette egne barn for dette.

Anonymkode: 6396c...cc0

[AnonymBruker]

Jeg er også rotløs. Men flyttet aldri som barn. Skulle ønske jeg hadde flyttet som barn. Det var ett helvete på sydskogen skole i bødalen.Ett ordentlig dritt sted. 

Anonymkode: c130b...84d

[AnonymBruker]

Flyttet flere ganger i barndommen, både innenfor kommunen, innenlands og utenlands. Byttet skoler. 

Selvsagt har det påvirket meg, på godt og ondt. Det har vært fint å oppleve raushet og inkludering i samfunn hvor man var vant til inn- og utflytting. Jeg har lært å ta kontakt og å inkludere. 

Siden jeg er så gammel at å opprettholde kontakt med venner måtte skje ved brevskrivning, mistet jeg selvsagt kontakt med mange. Det å holde kontakt er selvsagt enklere i dag. Samtidig har jeg holdt kontakt med de som var viktige, foreldre som la til rette for besøk og satte oss på fly til venner hvert år.

Jeg har ikke blitt redd for å knytte meg til nye venner, men ser at jeg er veldig bevisst på at jeg må ta ansvar for å opprettholde kontakt med de som er viktig for meg.

Vi har også flyttet en del som voksne, barna har byttet skoler og barnehager. Men dette har vært innenfor et geografisk område som gjør at de kan besøke venner på ettermiddag og dagsbesøk. SoMe og mobiltelefon gjør det også lettere. De har også venner fra barnehagen som de har god kontakt med 25 år etter.

Anonymkode: f5fbb...587

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan var det for dere og hvordan har det påvirket dere i voksen alder?

Anonymkode: d1796...c5e

Jeg flyttet mye. Har mange venner men det føles ikke så ekte som jeg ser folk har når de vokste opp på en plass. Jeg hører liksom "hvem er hun?". De glemte meg for jeg har jo bodd der kanskje 1-2år. Likevel har jeg minimum en nær venn fra hvert sted, som introduserer meg hele tiden.

Det positive er at jeg henger meg ikke opp i småting, småkrangler, ser alltid mye bredere på saken. Kan konkludere fra erfaring fra forskjellige steder. 

 

 

Anonymkode: 93475...7e1

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet mange ganger som barn, men det er først som voksen jeg forstår hva jeg virkelig gikk glipp av. Jeg har ikke noe hjemsted. Jeg kommer fra alle steder. Jeg har ikke noe barndomshjem eller barndomsvenner. Jeg har hatt det helt greit i oppveksten, har klart å tilpasse meg, skaffe meg venner. Men det ble aldri de dype vennskapene, vi flyttet jo videre. Jeg har lite venner i dag. Har ikke behov for noe annet enn bekjentskap, men har jo heller ikke hatt noe annet. 

Som voksen er jeg svært bofast. Jeg flytter ikke på meg. Barna mine skal ha et hjemsted. De skal høre til. De skal kunne planlegge hva som skjer neste sommer, vel vitende om at de bor på samme sted. 

Det positive er at jeg finner noe uansett hvor jeg kommer. Jeg har studert mye og jeg er sosial, kommer i kontakt med nye mennesker lett. Jeg tror jeg kan trives hvor som helst. Jeg skaper mitt. 

Anonymkode: ea51d...e08

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ikke ekstremt mye i oppveksten, utfordringen var mest flytting til helt nye steder. Vi bodde først i en by hvor vi ble værende gjennom hele barnehage tiden. Så flyttet vi til nytt sted hvor vi bodde i 3 års tid før vi flytte til ny by, hvor jeg måtte bytte skole og mistet kontakt med hele nettverket jeg hadde. På nytt sted ble jeg mobbet og klarte aldri å finne min plass. Etter dette fikk jeg store problemer med rotløshet og mangel på tilhørlighet, og har flyttet veldig mye i ettertid. Ofte også til nye steder.

Noen ganger er flytting nødvendig, f.eks hvis man ikke får jobb der man bor, det er dårlig oppvekstkår, man får ikke kjøpt seg bolig pga for høye priser og man må flytte ofte pga leiemarkedet er vanskelig etc. For noen barn går det sikkert greit med flytting og nye omgivelser, men for mange gjør det ikke det. Å flytte med barn, særlig da bytte omgivelser/skoler osv, er generelt sett noe foreldre ikke skal ta for lett på. 
 

Anonymkode: 92496...e8f

[AnonymBruker]

Jeg fikk egentlig ingen "ordentlige venner" som barn eller ungdom. Det virket hele tiden som alle andre hadde deres egne "klikker" med venner før jeg begynte ved stadig nye skoler. Så da var det aldri noen særlig interesse for å bli særlig kjent med meg heller. Jeg var alltid ett slags andre valg eller tredje valg, som folk kunne være litt sammen dersom første-valget deres ikke var der en dag. 

Selv om jeg forsøkte å ta kontakt med andre jevnaldrende, så ble jeg glatt oversett. Ble jeg plassert på samme gruppe som noen, så bare overså de meg, svarte aldri på spørsmål jeg hadde, og gadd aldri å egentlig samarbeide med meg. Nå har jeg null og niks  peiling på hvordan man egentlig burde klare å skaffe meg nye venner. For den samme dritten foregår selvfølgelig på omtrent samme måte. Sier jeg "god morgen" til noen, så bare overser de meg. Eventuell kommunikasjon foregår bare fordi de ønsker å være høflige, eller fordi de er nødt til å samarbeide .  

Anonymkode: 93008...4a9

[AnonymBruker]

Flyttet mye. Fikk 2-3 år på et sted før det var videre til neste (fra barneskolen og ut ungomdsskolen). Slet lenge med å finne den jeg var, slet med å finne venner fordi det var klikker over alt med sine måter å være på og jeg passet sjeldent inn. Ble gjerne utestengt, hadde aldri klærne som var moderne der vi flyttet siden det ofte var forskjell fra skole til skole. Jeg kommer ALDRI til å gjøre det samme mot mitt barn. Barnet mitt skal ikke leve med frykten for at hjemmet plutselig blir revet opp og flyttet atter en gang til et helt nytt sted. 

Anonymkode: 5fbce...367

[Dishwalla]

AnonymBruker skrev (På 28.7.2023 den 12.55):

I oppveksten gikk det greit, jeg tilpasset meg, og fikk nye venner etter hver flytting. I voksen alder ser jeg at det likevel har påvirket meg. Jeg føler meg rotløs, og synes vennskap er utfordrende, fordi jeg alltid er redd for at de skal ta slutt. 

Anonymkode: 94fd3...749

Akkurat slik var/er det for meg også. Fikk mange venner på hvert nye sted, men har ikke klart å opprettholde disse vennskapene og har derfor mange overflatiske bekjentskaper mange steder men ingen veldig nære. Har venner nå som jeg har fått i voksen alder, men kanskje ikke noen som jeg er helt nære sånn bestevenn-vennskap og jeg går nok inn i relasjoner med forbehold fordi jeg er redd det ikke skal vare.

[AnonymBruker]

Mye mobbing og lite vennskap i oppveksten. Er ikke preget av det i voksen alder og har gode venner nå samt tilhørighet i ny by. 

Anonymkode: 74067...193

[AnonymBruker]

Ut ifra svarene i tråden høres det jo ut som om det å flytte mye i barndom og ungdom ikke akkurat er gunstig.

Anonymkode: 400b9...500

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.7.2023 den 17.18):

Ut ifra svarene i tråden høres det jo ut som om det å flytte mye i barndom og ungdom ikke akkurat er gunstig.

Anonymkode: 400b9...500

Det burde ikke komme brått på akkurat 

Anonymkode: 5fbce...367