I et forhold med mannen i mitt liv - men altfor lite tid sammen og ulike ønsker

[AnonymBruker]

I over tre år har jeg vært kjæreste med mannen i mitt liv. Har skrevet om det tidligere, at vi er særboere fordi han ikke har noe hastverk med å flytte sammen.

Jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen som jeg har for han, når vi er sammen og har det godt er det magisk. Dessverre er jeg en sårbar person som har vært mye ensom i livet, blitt mobbet og har knapt venner.

Det jeg mer og mer kjenner på, er en usikkerhet på om jeg tåler å være i dette forholdet, men også at jeg ikke tåler å gjøre det slutt.

Har alltid tenkt at de som er i et godt forhold, men gjør det slutt fordi de ikke har nok tid sammen, er rare. At det er en klisje, ikke nok tid sammen liksom, hvorfor er det så ille? Er det ikke bare å nyte tiden man har sammen, og kose seg med andre aktiviteter utenom?

Har nå skjønt at det er ulike grader av det også. Om noen får lite tid sammen fordi en eller begge jobber unormalt mye, må reise en del i jobb f.eks., det er noe som ligger ganske utenfor din kontroll. Men i vårt forhold er det ikke slik. VI jobber begge 100%, og vi har begge krevende jobber på hvert sitt vis, men ikke sånne jobber hvor du blir utslutt fysisk etter dagens slutt. Ingen av oss reiser i jobben heller, og vi har ikke kveldsjobbing. I utgangspunktet skulle det derfor gå an å møtes mange ganger i uka, vi bor litt under en halvtimes kjøring fra hverandre, og arbeidsplassen hans er faktisk nærmere min bolig enn hans.

Så selv om forholdene ligger til rette for å møtes veldig ofte, er det ikke slik i praksis. Noen ganger kan det gå nærmere en uke mellom at vi møtes. Han har alltid ting å gjøre sier han, en lang, lang liste. Delvis fordi han har samlet masse rot (eller prosjekter som han kaller det) hjemme hos seg. Han elsker jobben sin, som jo er veldig bra, og det fører og til at han ofte er der til sent på kvelden for å gjøre ferdig prosjekter, eksperimentere med ting etc.

Det fører ofte til at en avtale om at han skal komme til meg 19.00 en kveld i uka, ender med at han kommer nærmere 23 fordi han "satt fast med noe på jobb." Eller at han kommer rundt 23 fordi han måtte innom hjemme først og fikse noe. I starten tenkte jeg at dette var litt rart, eller eksentrisk, at han er aktiv og holder på med ting er/var litt søtt. Etter en stund kjente jeg heller at jeg kunne bli trist. Være klar med en middag jeg tenkte kunne være romantisk, gjort alt klart til 19.30 f.eks., og så sender han melding 22 og sier at vi kan ta den middagen en annen dag, han har vært så opptatt hele dagen og er sliten....

Nå i dag skal vi f.eks. bade i ettermiddag/tidlig kveld. Vi har begge ferie, men likevel har jeg ikke sett han siden mandag. Han holder på i hagen, rydder, gjør ting han synes er gøy som å fikse en komfyr han fant på finn.no f.eks. Kjenner at jeg gleder meg til vi skal bade, men likevel er det et slags vemod over det, over hele forholdet. Jeg setter selvsagt pris på å gjøre ting sammen, men føler at det er så stressende. Han vil at jeg skal være blid og positiv, men oftere og oftere er jeg trist og gråter fordi vi har så lite tid sammen. Da mener han at det er negativt, fordi han vil jo ikke omgås noen som er trist hele tiden....

Når vi skal bade i kveld, kommer jeg til å være lykkelig der og da. Og så når vi legger oss kjenner jeg på vemodet om at han om morgenen drar hjem til seg selv igjen og så vet jeg at neste gang vi møtes er det også et slags hastverk eller stress over det hele.

Jeg skulle ønske jeg fikk se han hver dag, bo sammen. Det kjennes som om jeg går glipp av et helt liv. At jeg kunne vært lykkelig og glad, bodd sammen med mannen jeg elsker, men istedet blir jeg avspist med noen timer her og der og må gjøre mitt beste for å være glad og blid, ellers blir han irritert og da går det lengre til vi sees igjen.

Han sier han elsker meg, og han er veldig snill og hjelper meg med ulike ting. Han har fikset ting i huset for meg, reparert bilen min så den ble godkjent i EU-kontrollen etc. Han er veldig hjelpsom med praktiske ting, og jeg setter jo pris på det. Og når han nevner sånt, føler jeg meg barnslig og egoistisk fordi jeg lengter etter og trenger mer tid sammen med han. Har ofte følelsen av at jeg legger beslag på tiden hans når vi er sammen, at han heller ville gjort ting hjemme. At jeg forsinker han på en måte. Så derfor har jeg begynt med å dra tdlig på formiddagen selv når jeg har overnattet hos han en lørdag til søndag f.eks,, så han får da egentlig nesten hele lørdagen når jeg kommer på kvelden, og nesten hele søndagen til fri disposisjon når jeg drar i 10-tiden. Ofte gråter jeg i bilen, fordi jeg har jo lyst til å tilbringe hele dager og heler sammen med han.

Må legge til at han er ikke en slem kjæreste som kritiserer meg i tide og utide. Han gir masse komplimenter, sier han vil jeg skal ha det bra. Men han er jo årsaken til at jeg ikke har det bra, fordi jeg savner han nesten hele tiden. De som er samboere våkner sammen og spiser frokost sammen hver dag, lager middag og legger seg sammen. Blir kjent på en helt annen, dypere måte. Tenker at kanskje jeg burde gjøre det slutt, men jeg vil jo ikke slutte å elske han av den grunn. Jeg har aldri elsket en mann før jeg møtte han, og jeg er så sær og introvert at jeg tviler på at jeg noengang har så flaks igjen. Kjenner inni meg at jeg kan aldri få en bedre mann enn han. Han har sagt at han mener han er heldig som fikk meg, at jeg er mer enn han kunne håpe på. Men jeg tror at jeg kommer til å være alene resten av livet om jeg gjør det slutt med han. Og det var det jeg hadde sett for meg før jeg møtte han, men det vil være mye sårere og vanskeligere nå når jeg har opplevd kjærlighet.

Er kjærlighet gjensidig når vi møtes så lite som vi gjør? Er det mulig at han elsker meg, eller lyver han? Hvorfor trenger han ikke å se meg oftere, tilbringe mer tid sammen?

Det er så brutalt, så store kontraster. I helga som var gikk vi rundt på to hagesenter fordi jeg skal kjøpe epletre. Vi gikk hånd i hånd rundt der, og jeg følte meg så absurd lykkelig fordi jeg var der sammen med han. Tenkte at jeg ville drøye det så lenge som mulig, gå der hånd i hånd og kommentere ting vi så, kunne gi han små kyss innimellom. Etterpå, da vi kjørte hjem til han så visste jeg at nå skulle jeg straks kjøre hjem igjen og være trist resten av dagen. Fikk et innfall for å forlenge tiden sammen. Det var en fin dag, så spurte om vi skulle bade. Klokka var rundt 14. Han så på klokka og sukket. Sa han hadde masse å gjøre. Ok, sa jeg og kunne ikke helt skjule at jeg var lei meg. Så sa han at javel, da får vi bade da. Da må vi dra nå, og det må gå fort....Da sa jeg at neida, vi kan gjøre det en annen dag. Da ble han lettet og sa at ja, det skulle skje så fort som mulig! Kjørte hjem, gråt.

Noen som har lignende forhold, eller har hatt? Kan det bli bedre?

Anonymkode: ef9e1...fc2

[AnonymBruker]

Eh. Han har null respekt for deg. Dette er veldig sårt å lese.. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg. Hvorfor kan dere ikke flytte sammen? 

Anonymkode: 4a6ef...44b

[AnonymBruker]

Du får gi ham valget om å flytte sammen  eller få hver til sitt.

Anonymkode: 9a15d...d10

[AnonymBruker]

Gadd kkke en gang å lese innlegget ditt. Overskriften sier alt. Da er han ikke mannen i ditt liv. 

Anonymkode: e72a8...dcb

[AnonymBruker]

Høres ut som en med adhd. Han klarer ikke slå seg til ro med noe. 

Anonymkode: dfe3a...aee

[AnonymBruker]

To tanker.

En.

At han ikke holder avtaler er respektløst. Kanskje kommer det av at han er distre, tanketom, dårlig tidsfølelse eller noe.

Det bør du ta opp, og han skjerpe seg på.

To.

Du virker alt for avhengig av ham. Det er faretegn at du føler deg så nedbrutt når du ikke er sammen med ham.

Du trenger flere mennesker i livet ditt. Flere venner eller aktiviteter.

Å gjøre ham ansvarlig for din lykke på den måten, det vil ikke være sunt for et forhold, uansett hvor mye tid dere tilbringer sammen.

Tre.

Dere må snakke sammen om prioriteringer og tidsbruk. Slett ikke sikkert han har et bevisst forhold på hvor mye tid han bruker på alt annet.

Han har sannsynligvis stort behov for egentid. Men det betyr ikke at hans behov alene skal telle. Han må ta hensyn til dine behov også.

Og det samme må du.

 

Du kan ikke forvente at ett menedene skal oppfylle alle dine behov.

Skal ikke se bort fra at han føler på ekstra press, og derfor holder litt mer avstand enn han egentlig ønsker. Når han først er sammen med deg, så haler du ut tiden og gir ham dårlig samvittighet for å dra.

Det blir ikke en sunn dynamikk, og du er dessverre med på å drive den.

Blir det for ubehagelig å bryte opp, så kvier han seg nok fort for å stikke innom deg.

 

Anonymkode: b93f1...f93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.7.2023 den 13.19):

To tanker.

En.

At han ikke holder avtaler er respektløst. Kanskje kommer det av at han er distre, tanketom, dårlig tidsfølelse eller noe.

Det bør du ta opp, og han skjerpe seg på.

 

Det med å stadig komme for sent til avtaler er noe som er et trekk ved han generelt. Familiemedlemmer av han har spøkt med dette i årevis visstnok. Om han skal besøke søsteren en kveld f.eks., så har hun og barna f.eks. veddemål om han kommer før eller etter midnatt. Det er jo en slags "trøst," at det ikke handler om meg, men om at han er dårlig til det med tid uavhengig av meg.

 

To.

Du virker alt for avhengig av ham. Det er faretegn at du føler deg så nedbrutt når du ikke er sammen med ham.

Du trenger flere mennesker i livet ditt. Flere venner eller aktiviteter.

Å gjøre ham ansvarlig for din lykke på den måten, det vil ikke være sunt for et forhold, uansett hvor mye tid dere tilbringer sammen.

Mener ikke at han er 100% ansvarlig for min lykke, men når man er i et forhold så har men vel et ansvar overfor hverandres ve og vel til en viss grad. Jeg trenger sikkert flere venner i livet, men det jeg savner mest av alt er mer tid med han.

Tre.

Dere må snakke sammen om prioriteringer og tidsbruk. Slett ikke sikkert han har et bevisst forhold på hvor mye tid han bruker på alt annet.

Han har sannsynligvis stort behov for egentid. Men det betyr ikke at hans behov alene skal telle. Han må ta hensyn til dine behov også.

Og det samme må du.

 

Ja, han trenger en del egentid. Det hadde ikke vært noe problem for meg om det ikke var så mye av det. Om vi hadde bodd sammen, hadde det jo løst seg av seg selv. Han kunne holdt med på sine ting hele dagen om han ville, fordi jeg ville jo sett han og snakket med han litt gjennom dagen, og lagt oss og stått opp sammen. Det ville vært ren lykke.

 

Du kan ikke forvente at ett menedene skal oppfylle alle dine behov.

Skal ikke se bort fra at han føler på ekstra press, og derfor holder litt mer avstand enn han egentlig ønsker. Når han først er sammen med deg, så haler du ut tiden og gir ham dårlig samvittighet for å dra.

Det blir ikke en sunn dynamikk, og du er dessverre med på å drive den.

Blir det for ubehagelig å bryte opp, så kvier han seg nok fort for å stikke innom deg.

 

Anonymkode: b93f1...f93

 

Jeg mener ikke at han skal oppfylle alle mine behov, men at han kan være en mer tilstedeværende kjæreste. Skjønner at det kan være kontraproduktivt om jeg tydelig gjør avskjeder ekstra emosjonelle, og prøver å forbedre meg der.

Takk for konstruktive tanker.

 

Anonymkode: ef9e1...fc2

[AnonymBruker]

Uff, holder du på med han fortsatt? Fikk du ikke nok råd i den forrige tråden din? 

Anonymkode: c6f07...6bc

[prøver300]

For vondt i hjerte fordi jeg føler veldig med deg. 

Jeg sitter i nesten sammen situasjon, bare at vi er samboere, vi har vært sammen i nesten 3 år og bodd sammen så å si fra starten av. 

Han reiser på jobb samtidig som meg ish( kl 07)og er ikke hjemme før kl 21-22 for det meste, dette fordi han er ute å trener eller gjør hobbyen sin som krever endel reise tid og er tidskrevende(helt greit), jeg har også en tidskrevende jobb og hobby, så er ganger jeg ikke er hjemme før kl 19-20, da blir det selvsagt jeg som rydder og lager mat(ikke alltid, men ofte). Vi ser så å si bare hverandre når vi spiser, dusjer, ser litt på tv, så er det natta. 

Han sier han elsker meg veldig masse masse, vi er forlovet. Jeg blir spurt om jeg vil bli med han av til, da svarer jeg ja, da henger vi sammen og vi gjør kanskje noe sammen 1 gang i uken. 

Han er nå på en slags festival, med venner, et sted jeg også liker å henge på og med felles venner, likevel ble jeg ikke invitert. Mest sannsynlig fordi han trenger alene tid? 

Han er også typen som alltid er glad! Og blir nesten små irritert når jeg blir såret, da er liksom alt hans feil, han liker også å alltid gjøre noe, alltid. 

Tror nok det er et eget mannfolkslag, tror nok det også er sånn fordi vi kanskje elsker for mye? At de vet at vi er alltid tilgjengelig og de bare kjører sitt eget løp og er egoistiske? Vet ikke, men jeg merker at de gangene jeg blir litt kald og har fått litt nok, så kommer han som flue mot maten. 

Jeg skal hente samboer/forlover på festivalen, jeg har bestemt at om han er full og ikke blir med hjem til avtalt tid, så for han bli der og jeg flytter ut. 

Man kan ikke miste tiden sin på folk som setter hagearbeid, eller i mitt tilfelle fest og moro foran forholde sitt. 

Beklager den lange teksten!! 

Ble revet med 

[AnonymBruker]

Dette er IKKE mannen i ditt liv.

Jeg kjenner meg igjen i din sårbarhet pga svik og mobbing selv. Jeg har også vært i slike forhold.

Vær grei med deg selv og forlat han. Du vil ha det jævlig en stund,men tiden Legér alle sår....

Mannen i DITT liv vil se DEG på en annen måte. Han vil inkludere deg,sette ting bort for å få tid med deg og du vil ikke føle deg ensom! 

Hvis du leser det du skriver....så vet du innderst inne at det er ikke du som skal føle deg dum eller teit for å føle det slik. Du er sammen med feil mann! 100% sikkert🙏

 

Ord som jeg elsker deg og fikser ting i huset ditt betyr lite, handling som viser DU er hans prioritet viser kjærlighet. Det gjør ikke denne mannen.

 

Jeg dater nå enn mann som ser meg på en måte ingen andre menn har gjort. Blir like overasket hver gang han velger å prioritere meg,fordi som deg er jeg vant med å bli ned prioritet..,MEN det er feil. Mannen i ditt liv skal inkludere deg og gi deg trygghet,han skal se hele DEG .

 

Lykke til🌸🏵

Anonymkode: 818d7...783

[AnonymBruker]

prøver300 skrev (9 minutter siden):

For vondt i hjerte fordi jeg føler veldig med deg. 

Jeg sitter i nesten sammen situasjon, bare at vi er samboere, vi har vært sammen i nesten 3 år og bodd sammen så å si fra starten av. 

Han reiser på jobb samtidig som meg ish( kl 07)og er ikke hjemme før kl 21-22 for det meste, dette fordi han er ute å trener eller gjør hobbyen sin som krever endel reise tid og er tidskrevende(helt greit), jeg har også en tidskrevende jobb og hobby, så er ganger jeg ikke er hjemme før kl 19-20, da blir det selvsagt jeg som rydder og lager mat(ikke alltid, men ofte). Vi ser så å si bare hverandre når vi spiser, dusjer, ser litt på tv, så er det natta. 

Han sier han elsker meg veldig masse masse, vi er forlovet. Jeg blir spurt om jeg vil bli med han av til, da svarer jeg ja, da henger vi sammen og vi gjør kanskje noe sammen 1 gang i uken. 

Han er nå på en slags festival, med venner, et sted jeg også liker å henge på og med felles venner, likevel ble jeg ikke invitert. Mest sannsynlig fordi han trenger alene tid? 

Han er også typen som alltid er glad! Og blir nesten små irritert når jeg blir såret, da er liksom alt hans feil, han liker også å alltid gjøre noe, alltid. 

Tror nok det er et eget mannfolkslag, tror nok det også er sånn fordi vi kanskje elsker for mye? At de vet at vi er alltid tilgjengelig og de bare kjører sitt eget løp og er egoistiske? Vet ikke, men jeg merker at de gangene jeg blir litt kald og har fått litt nok, så kommer han som flue mot maten. 

Jeg skal hente samboer/forlover på festivalen, jeg har bestemt at om han er full og ikke blir med hjem til avtalt tid, så for han bli der og jeg flytter ut. 

Man kan ikke miste tiden sin på folk som setter hagearbeid, eller i mitt tilfelle fest og moro foran forholde sitt. 

Beklager den lange teksten!! 

Ble revet med 

Mannen din er emosjonell umoden. Nei ikke alle menn er slik,er ikke "manne" ting.  Som jeg skrev til hun andre her, velg deg selv å forlat han...

Du fortjener bedre. 

Anonymkode: 818d7...783

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ett lignende forhold som deg, det er nesten så man skulle tro at vi har vært sammen med samme person utifra hvordan du beskriver han.  Jeg brukte lang tid på å komme meg ut av det forholdet, små smuler av kjærlighet her og der. Aldri kunne forvente noe alltid være siste prioritet, det var alltid jobben, fritidsaktiviteter eller hobbyer. Det spiste meg opp bit for bit hver gang vi kranglet. Til slutt fikk han sagt sitt når jeg valgte å gå, jeg var aldri noe seriøst i hans øyne. Jeg var bare tidsfordriv eller noe midlertidig, han mente aldri å flytte sammen eller å leve sammen.  Brukte ett halvt tiår på ingenting. 

 

Du må velge om han faktisk ikke skjønner hva dette gjør med deg. Om dere har forskjellige behov som dere åpenbart har. Ikke kast bort tid, det gjør forferdelig vondt. Men det er vondere å ha det sånn. Du har min fulle sympati ❤️

Anonymkode: ae281...4fd

[ESFP]

Årsaken til at du har så sterke følelser for ham kan være at du aldri helt får ham. At du alltid må tilpasse deg hans behov for å være bra nok. Er det en dynamikk du er vant til med omsorgspersoner fra oppvekst? 

Det er helt tydelig at du trenger en mann som holder avtaler og som bruker mer tid sammen med deg, og det fortjener du. Skal du bli lykkelig, så MÅ du stå opp for deg selv og be om det du har behov for. Du kan risikere å ende opp alene. Det vil være vondt, men da får du muligheten til å møte en som kan gi deg det du trenger.

Tror ikke det er noe vei utenom å ha en skikkelig alvorsprat med denne mannen. Du må fortelle ham konkret hvor mye tid du trenger sammen med ham ukentlig for å kunne være i dette forholdet. Hvis ikke han kan gi deg det du trenger, og du ser det i handling, har du ikke noe annet valg enn å avslutte. 

[Ebbeliten]

Dere har helt ulike mål og ønsker. Enten må dere inngå kompromisser eller så må du si takk og farvel. 

[Gjest CamillaCollett]

Gjør det slutt. Dette er ikke bra for deg, og heldigvis innser du det. Dere har et forhold hvor begge prioriterer hans behov. Slik skal det ikke være i det hele tatt. En dag vil du møte en annen som prioriterer deg.

[AnonymBruker]

ESFP skrev (11 minutter siden):

Årsaken til at du har så sterke følelser for ham kan være at du aldri helt får ham. At du alltid må tilpasse deg hans behov for å være bra nok. Er det en dynamikk du er vant til med omsorgspersoner fra oppvekst? 

Det er helt tydelig at du trenger en mann som holder avtaler og som bruker mer tid sammen med deg, og det fortjener du. Skal du bli lykkelig, så MÅ du stå opp for deg selv og be om det du har behov for. Du kan risikere å ende opp alene. Det vil være vondt, men da får du muligheten til å møte en som kan gi deg det du trenger.

Tror ikke det er noe vei utenom å ha en skikkelig alvorsprat med denne mannen. Du må fortelle ham konkret hvor mye tid du trenger sammen med ham ukentlig for å kunne være i dette forholdet. Hvis ikke han kan gi deg det du trenger, og du ser det i handling, har du ikke noe annet valg enn å avslutte. 

Nyter ikke å prate med emosjonellt umodne ekstoverter som hun beskriver han er..

Han har tydelig narsissistiske trekk,hun føler seg "under" han...Han får henne til å føle seg klengete,sutrete, trist og ensom, han kommenterer også dette med at "slutt å vær grinete" "vær glad"

 

Røde flagg. Hun vil garantert ha en tøff sorg etter mannen hun "ønsket var der mer for hun" ,drømmen om hva kunne ha vært..MEN det eneste brutale enn kan gjøre er å forlate redet. Hun vil gjerne bli svært fristet holde litt på han..få litt smuler her og der,men det vil gjøre sorgen vanskeligere og lengre på sikt.

 

Jeg har vært der. Det kostet meg mange år. Forgudet narsissisten. Brukte 4 år komme meg videre. Den dag i dag blir jeg kvalm av han. Kan ikke forstå jeg var sammen med han. 7 år senere.....med ny god mann😍

Anonymkode: 818d7...783

[AnonymBruker]

Du må ta praten om at du ønsker et seriøst forhold. Dersom han elsker deg vil han gå med på å flytte sammen. Dersom han ikke vil er det dessverre ikke noe håp for dere. 

Anonymkode: b6f52...c1c

[ESFP]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nyter ikke å prate med emosjonellt umodne ekstoverter som hun beskriver han er..

Han har tydelig narsissistiske trekk,hun føler seg "under" han...Han får henne til å føle seg klengete,sutrete, trist og ensom, han kommenterer også dette med at "slutt å vær grinete" "vær glad"

 

Røde flagg. Hun vil garantert ha en tøff sorg etter mannen hun "ønsket var der mer for hun" ,drømmen om hva kunne ha vært..MEN det eneste brutale enn kan gjøre er å forlate redet. Hun vil gjerne bli svært fristet holde litt på han..få litt smuler her og der,men det vil gjøre sorgen vanskeligere og lengre på sikt.

 

Jeg har vært der. Det kostet meg mange år. Forgudet narsissisten. Brukte 4 år komme meg videre. Den dag i dag blir jeg kvalm av han. Kan ikke forstå jeg var sammen med han. 7 år senere.....med ny god mann😍

Anonymkode: 818d7...783

Det er lite i innlegget som passer med at han har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Mer sannsynlig at han er unnvikende, ikke klarer å knytte seg ordentlig til en partner og definitivt emosjonelt umoden siden han ikke tåler og aksepterer hennes vanskelige følelser. 

Det er hun selv som skaper sine egne følelser. Ikke ham. Alle følelser blir skapt av oss selv. Følelsene er signaler som skal fortelle oss hvilke handlinger vi bør gjøre. Hun er ensom, trist, frustret og annet fordi hun ikke får det hun trenger i dette forholdet. Hun kan be ham om å endre seg. Hvis ikke han gjør det, fordi han ikke vil eller får det til, er det ikke nødvendigvis noe galt med ham. Men en person som virkelig elsker en annen vil gjøre det hen kan for å møte sin partners behov. Det er det hennes eget ansvar å handle slik at hun på sikt kan få det hun trenger. Hvis han ikke kan endre seg, så må hun gå. 

[AnonymBruker]

ESFP skrev (4 minutter siden):

Det er lite i innlegget som passer med at han har narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Mer sannsynlig at han er unnvikende, ikke klarer å knytte seg ordentlig til en partner og definitivt emosjonelt umoden siden han ikke tåler og aksepterer hennes vanskelige følelser. 

Det er hun selv som skaper sine egne følelser. Ikke ham. Alle følelser blir skapt av oss selv. Følelsene er signaler som skal fortelle oss hvilke handlinger vi bør gjøre. Hun er ensom, trist, frustret og annet fordi hun ikke får det hun trenger i dette forholdet. Hun kan be ham om å endre seg. Hvis ikke han gjør det, fordi han ikke vil eller får det til, er det ikke nødvendigvis noe galt med ham. Men en person som virkelig elsker en annen vil gjøre det hen kan for å møte sin partners behov. Det er det hennes eget ansvar å handle slik at hun på sikt kan få det hun trenger. Hvis han ikke kan endre seg, så må hun gå. 

Uenig der gitt. En person med unnvikende trekk vil skjelden kommentere andre på den måten. Han sier jo det er negativt at hun "sutrer". Han har også 1000 prosjekt gående, en uvikende er ofte introvert og rolig av seg,han her høres ut som en ekstrovert som vil styre skuta alene,gjøre som han vil. Unvikende er også ekstreme på å isolere seg da de er livredd kritikk fra andre og livredd såre andre.

 

Ut i fra det hun skriver virker han motsatt.

Anonymkode: 818d7...783

[AnonymBruker]

Hun derimot er klassisk unnvikende. Livredd trå feil.

Anonymkode: 818d7...783