Hvordan føles det å ha nære relasjoner?

[Dorull]

Hvordan føles det å ha nære relasjoner? Altså hvordan føles det å ha noen du kan betro deg 100% til, eller så godt som? Hvordan kjennes det ut å føle på trygghet, ro, omsorg og tilhørighet med nære relasjoner osv.? Det å kunne komme «hjem» uten å ha høye skuldre, for det har jeg aldri opplevd så langt tilbake jeg kan huske, og jeg er nå 28 år. 
 

litt kort bakgrunnsinfo: pappa var voldelig mot mamma noen år frem til jeg gikk i første klasse, og kom i fengsel som følge av det. Etter det hadde jeg knapt kontakt med han på 15 år. Noe mer kontakt de senere åra, men veldig begrenset da jeg føler jeg ikke har noen sterk relasjon til han. Er usikker på om jeg vil ha det, da noen av de få tingene jeg husker om han fra da de bodd sammen er at han er hardhendt/voldelig mot mamma.
 

Etter de ble skilt ble det flytting da mamma fant seg en ny mann som var ok i starten, men som viste seg å være glad i alkohol som kunne få han til å bli sint og ustabil. Han kunne også ta for seg meg med bruk av fysisk vold, bryte opp dører for å ta meg, gjemme eller kaste tingene mine hvis jeg gjorde noe han ikke likte osv. Dette førte til at jeg knapt var hjemme, og var jeg hjemme turte jeg knapt å røre på meg inne i eller utenfor huset i frykt for å møte på han. Å være alene på fotballbana, i skogen eller andre plasser ute ble vel tilslutt måten jeg følte meg trygg, fikk slappet av og håndterte situasjonen. Og det er litt sånn jeg håndterer livet fortsatt.
 

Når jeg begynte på Vgs valgte jeg å flytte ut for jeg klarte ikke å bo der lengre, til tross for at skolen bare var 10-15min unna. I den prosessen stilte jeg mamma spørsmålet om hun ville flytte ut sammen med meg, istedenfor å bo med en ustabil samboer. Hun valgte å bo med han. Dette har jeg følt som ett svik og veldig skuffende, og forholdet til mamma har aldri vært det samme etter det. Har ikke vært på besøk hos dem siden den dagen jeg flyttet ut og har klart meg selv siden. så det ble ikke veldig mye ro og trygghet hjemme i oppveksten. To av det som liksom være de nærmeste og viktigste relasjonene(mor og far), føler jeg har valgt meg bort og at jeg ikke er så viktig.

På det stedet vi flyttet til ble jeg mobbet og heller aldri inkludert blant jevnaldrende, og var så og si alltid alene utenom fotballtreninger. Kunne fortalt mye om det her. Selv om det ble litt bedre på Vgs med noen «overfladiske»relasjoner på skolen, så ble det langt ifra noen som kan klassifiseres som bestevenn. Alt det her har vel ført til at man er skikkelig introvert, sliter veldig med å stole på folk og sliter med å danne relasjoner osv. klarer heldigvis nå den overfladiske kommunikasjonen hvis jeg kommer i prat med noen på jobb, butikken eller lignende.
 

Noe tilfeldig kom jeg i kontakt med en dame for noen år siden som i utgangspunktet virket snill og godtok meg for den jeg er. Jeg begynte faktisk å åpne meg litt for ho og etterhvert ble vi litt fysiske og jeg trodde at jeg endelig skulle få oppleve en god relasjon, noe det ikke ble da hun valgte å pule på en annen rett etter vi hadde vært fysiske. Så det ble enda ett slag i trynet.

Så her sitter man 28 år gammel og ikke vet hvordan det føles å ha en nær relasjon, hvordan ett trygt og godt hjem føles, hvordan det er å være glad i noen som er det tilbake, aldri hatt en bestevenn, sliter med å skaffe ordentlige relasjoner og ikke minst ett forhold med det motsatte kjønn osv. Det er en veldig stor tomhet, og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det er og føles, men akkurat nå har jeg ikke de verktøyene som trengs til å få det til… Dette kan vel blant annet være tegn på emosjonell deprivasjon. De siste drøyt 20 årene har vært veldig tunge, og jeg lurer på når jeg skal få oppleve ro, tilhørighet og minst en nær relasjon hadde vært så utrolig godt nå! Jeg vet jeg mest sannsynlig må jobbe med meg selv for å bidra til at ting skjer, men det er ikke så veldig lett det heller… Jeg begynner hvert fall å bli lei og sliten av opplegget her, og skulle så gjerne ønske det ble en endring ganske snart.

Dette er en grov beskrivelse av hva som har skjedd i løpet av mitt liv, kunne skrevet mye mer, men da hadde det blitt ett veldig langt innlegg.
 

Så hvordan føles det å ha disse relasjonene og tilhørigheten? Hva har jeg å glede meg til om jeg en dag får oppleve det? Det er kanskje litt vanskelig å beskrive, men håper noen har noen gode ord!

Endret 27. juli 2023 av Dorull

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Ble sviktet grovt av min egen familie, og så skjedde det noe da jeg var i slutten av 20-årene som fikk meg til å innse at de vennene jeg hadde, ikke var så gode venner likevel. Jeg hadde trengt støtte av dem, men når drt kom til stykket så støttet de meg ikke. Så de jeg hadde regnet som nære venner var egentlig bare overfladiske relasjoner, de og. 

Så det jeg gjorde, var å flytte til en annen kant av landet. Begynne på nytt. Flytte til et lite sted, hvor alle kjenner alle, og så skape nye relasjoner der. Ekte relasjoner, for en gangs skyld. 

Og ikke lenge etter at jeg hadde flyttet dit, så ble jeg kjent med både naboer og andre i bygda. Koselige folk, men å bygge relasjoner tar jo tid, så jeg stresset ikke med noe. Ble invitert på fester og i forskjellige lag, og begynte så smått å bygge nettverk. 

Etter et års tid møtte jeg han som senere ble mannen min. Og jeg var ikke klar over det da, at jeg visste faktisk heller ikke hvordan det var, det å ja noen du virkelig kan stole på. Akkurat som du beskriver. Det var en helt ny opplevelse for meg, 30 år gammel. Det er rart, men man skjønner ikke helt hva det er man har savnet, når man aldri har opplevd det. Men nå, nå forstår jeg hva det er. Det å kunne senke skuldrene, stole på at noen er der, at man ikke er alene. Det å være to. Det har vært en litt merkelig erfaring for meg å gjøre, så sent i livet. 

Og mannen min har gjort meg oppmerksom på at jeg var veldig lukket og hard. Jeg var blitt formet sånn, jeg har alltid vært nødt til å klare meg selv. Det er en selvfølge for meg å ta tak i ting, for det er ingen andre som har gjort det for meg. Så jeg er veldig til å ordne opp, løse problemer, finne ut av ting. Ringe, sende eposter, ta ansvar for alt mulig. Så mannen min har måtte minne meg på at vi er to nå, jeg trenger ikke å dra hele lasset alene. Det er veldig, veldig rart for meg å skulle dele ansvaret med noen andre. 

Mange ganger opp igjennom, så sa mannen min til meg: "Vi er på samme lag." Og noen ganger sa han: "Jeg er på ditt lag." Det var også veldig rart for meg. Godt, men veldig rart. Uvant.

Ja, du har helt rett i at du må jobbe masse med deg selv, når du kommer fra en slik bakgrunn. Men jobbinga begynner egentlig ikke før du blir to. Før du møter noen som gir deg den åpenheten og tryggheten som du trenger. Da begynner jobbinga. Og jeg tror bakgrunnen betinger at du møter en som er ekstremt tålmodig, og som har en ro og en trygghet som du etterhvert kan tørre å stole på. 

Jeg har lyst til å si til deg at det kan bli bedre. Det ble det for meg, mye bedre enn jeg hadde trodd at det kunne bli. Det er fint å ha noen der, så du må tørre å slippe dem inn også. Det kan være verdt det. 

Anonymkode: 79da5...b37