Klarer ikke å glemme venner fra oppveksten

[AnonymBruker]

Hei, hatt to relativt nære venner opp gjennom oppveksten, som jeg har mistet kontakten med. De virker ikke særlig interessert. Han ene sluttet helt å svare for 2 år siden, etter over 20år med vennskap og jevnlig kontakt. 

Har fortstått at mitt kameratskap ikke var så viktig for de, men jeg sitter fortsatt med ett savn og også en bitterhet. Merker det spesielt hvis jeg hører en låt fra mine yngre dager eller gjør noe som vekker gamle minner! 

Men hvordan kan jeg klare å gi litt faen å glemme disse gamle "kompisene" , som jeg har kjent siden barndommen? De er jo egentlig ikke noe å ta vare på, siden de helt klart ikke bryr seg. 

Anonymkode: 2d5e3...246

[AnonymBruker]

Selvfølgelig savner du dem! De er jo et tidsvitne på barndommen og ungdomstida di!

Jeg har flere jeg tenker på med nostalgi, spesielt når jeg hører ulike sanger, ser reklame for en gammal film på tv, eller det brått skjer noe som kun er festlig grunnet et referanseverk som jeg delte med noen for lenge siden. 

Samtidig, så tenker jeg, utebfor nostalgilommene,  at vi har mistet kontakten av en grunn. Og at nostalgi oftest gjør seg best i tankene - litt som at det å se igjen yndlingsfilmen fra barndommen kanskje blir en skuffelse. 

Anonymkode: caa43...8bf

[AnonymBruker]

Har du andre venner? Nære venner.

Anonymkode: 75149...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei, hatt to relativt nære venner opp gjennom oppveksten, som jeg har mistet kontakten med. De virker ikke særlig interessert. Han ene sluttet helt å svare for 2 år siden, etter over 20år med vennskap og jevnlig kontakt. 

Har fortstått at mitt kameratskap ikke var så viktig for de, men jeg sitter fortsatt med ett savn og også en bitterhet. Merker det spesielt hvis jeg hører en låt fra mine yngre dager eller gjør noe som vekker gamle minner! 

Men hvordan kan jeg klare å gi litt faen å glemme disse gamle "kompisene" , som jeg har kjent siden barndommen? De er jo egentlig ikke noe å ta vare på, siden de helt klart ikke bryr seg. 

Anonymkode: 2d5e3...246

Det kan være flere grunner til dette. Livet skjer...dagene er korte...
Har de familie?

Jeg er 42 år og mange av mine venner har etablert seg og fått barn osv, så da har jeg trukket meg litt tilbake selv fordi de ikke har så mye tid til venner osv som før. (Jeg innbiller meg ihvertfall dette).
Familie tar mye tid. Jeg har ikke barn/samboer el.l. selv.
Det er flere kompiser jeg har mistet kontakt med som jeg har dårlig samvittighet for og det kan være mange grunner til det; at de har fått seg familie, store avstander osv.

Jeg sliter også med angst og depresjon.. i tillegg til at jeg mistenker at jeg har adhd og/eller er på autismespekteret.
Og det gjør ikke akkurat ting lettere... 😕

Anonymkode: fdf85...fed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det kan være flere grunner til dette. Livet skjer...dagene er korte...
Har de familie?

Jeg er 42 år og mange av mine venner har etablert seg og fått barn osv, så da har jeg trukket meg litt tilbake selv fordi de ikke har så mye tid til venner osv som før. (Jeg innbiller meg ihvertfall dette).
Familie tar mye tid. Jeg har ikke barn/samboer el.l. selv.
Det er flere kompiser jeg har mistet kontakt med som jeg har dårlig samvittighet for og det kan være mange grunner til det; at de har fått seg familie, store avstander osv.

Jeg sliter også med angst og depresjon.. i tillegg til at jeg mistenker at jeg har adhd og/eller er på autismespekteret.
Og det gjør ikke akkurat ting lettere... 😕

Anonymkode: fdf85...fed

Samme her, mulig jeg har adhd selv og også slitet med litt depresjon, pgr av en del ensomhet, blant annet.

Mulig adhd har vært medvirkende til situasjonen jeg er i nå, for nei, har ingen nære venner lengere, dessverre! 

Lurer bare så fælt på hvorfor disse gamle kompisene som jeg har delt så mye sammen med bare har mistet interessen. Han er er litt mer "unskyldt" siden han har bodd 10 år på Vestlandet og har kone og 3 barn. Men virker som jeg er helt glemr og totalt nedprioritert! 

Anonymkode: 2d5e3...246

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her, mulig jeg har adhd selv og også slitet med litt depresjon, pgr av en del ensomhet, blant annet.

Mulig adhd har vært medvirkende til situasjonen jeg er i nå, for nei, har ingen nære venner lengere, dessverre! 

Lurer bare så fælt på hvorfor disse gamle kompisene som jeg har delt så mye sammen med bare har mistet interessen. Han er er litt mer "unskyldt" siden han har bodd 10 år på Vestlandet og har kone og 3 barn. Men virker som jeg er helt glemr og totalt nedprioritert! 

Anonymkode: 2d5e3...246

Jeg kjenner på mange av de samme følelsene, men er usikker på om det er sånn at de har mistet interessen.. 

Når man får seg samboer/kone og barn i tillegg, blir det naturligvis lite tid til andre ting; som f.eks. å pleie vennskap osv. 
Jeg forstår jo at man må stille opp for familien osv og det er mye av grunnen til at jeg har trukket meg tilbake

Anonymkode: fdf85...fed

[AnonymBruker]

Livet går videre

Anonymkode: d6dc6...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2023 den 21.36):

Hei, hatt to relativt nære venner opp gjennom oppveksten, som jeg har mistet kontakten med. De virker ikke særlig interessert. Han ene sluttet helt å svare for 2 år siden, etter over 20år med vennskap og jevnlig kontakt. 

Har fortstått at mitt kameratskap ikke var så viktig for de, men jeg sitter fortsatt med ett savn og også en bitterhet. Merker det spesielt hvis jeg hører en låt fra mine yngre dager eller gjør noe som vekker gamle minner! 

Men hvordan kan jeg klare å gi litt faen å glemme disse gamle "kompisene" , som jeg har kjent siden barndommen? De er jo egentlig ikke noe å ta vare på, siden de helt klart ikke bryr seg. 

Anonymkode: 2d5e3...246

Klarer heller ikke å slutte å tenke på to som betydde ganske mye for meg som ikke vil ha kontakt tydeligvis.. eller ikke vil er kanskje dumt å si.. handler vel egentlig om at man har sklidd fra hverandre.. 

Anonymkode: 56098...07d

[AnonymBruker]

Mange grunner til dette, men mange vokser også fra hverandre, og selv om minnene er bra, så har man lite til felles her og nå. Jeg møtte en av mine beste venner fra ungdommen for noen år siden, hadde en fantastisk prat, over mange timer. Men jeg innså etterpå, at alt vi nå hadde, var glansbilder av vår ungdom. Vi hadde null til felles her også nå. Annet enn mimring. Det skjer for mye i mitt liv til at jeg trenger mimre jevnlig. Det gjør det i min venns liv også. Åtte år siden vi møttes nå. Jeg tror faktisk ikke vi kommer til å møtes igjen. Men minnene er fantastiske. 

Anonymkode: 96355...ac3