4-åringen er redd for alt

[AnonymBruker]

Hun er snart 4 år, og har hele tiden vært skeptisk og redd for alt som hun tror kan gjøre vondt. Det minste skrubbsår, det minste hakk, den minste medisin, øyedråper, febermåler, hårvask etc. 

Vi får ikke engang lov å se på såret. Og det er bittelite. Jeg mener det. Bittelite!! Flis i fingeren. Ikke snakk. Det er klin, fette umulig å fjerne. Bare hun ser et sår på kroppen begynner hun å hylskrike. Og hun er utrøstelig! 
 

Spørsmålet er om hun er en skikkelig pingle eller faktisk ikke eier smerteterskel? Eller har hun så livlig fantasi og forståelse at hun lager seg en virkelighet som ikke er der?

Hvis vi f.eks ber henne bare ha flisen i fingeren, men at det vil gjøre vondt, så får hun panikk og vil at vi skal fjerne flisa. Men når vi skal fjerne flisa setter hun i et dødsskrik før vi har sett på flisa. Vi har ikke rørt den en gang. Så starter ristinga, skrikinga og panikken. 
 

Hun har ikke opplevd noe traumer, så det er ingen logisk forklaring på dette annet at hun er et barn. Men spørsmålet er hvordan hun skal slutte å være så redd. Det sitter garantert mentalt, så hvordan kan hun overkomme dette? 

Anonymkode: c8657...ba8

[AnonymBruker]

Sønnen vår var sånn.

Men det har gått helt over, og han er en vanlig 18-åring i dag.

Anonymkode: c36ba...6cb

[AnonymBruker]

Fireåringen har ikke alle verktøy i skrinet for å håndtere følelser enda. Det du kan gjøre er å vise forståelse for at hun har opplevd noe hun synes er vanskelig, og så hjelpe henne gjennom følelsen. "Jeg skjønner at du synes det er vanskelig, men.."

For å ta noen av eksemplene du nevner:

Med hårvask, så kan det hjelpe å distrahere med noe annet, eller ta henne regelmessig med i svømmehall, så hun kan leke og plaske i vann og på den måten ufarliggjøre det.

Med tanke på sår, så kan du spørre om dere skal sette på plaster, og gjerne ha litt gøy forskjellige barnetyper som hun kan få velge mellom. Kanskje benytte sjansen til å leke lege og snakke sammen om hvordan ting fungerer inni kroppen, som hjertet som pumper blod osv.

Med tanke på termometer, så ha på godt med noe som gjør det lettere å få inn, og prøv å distrahere med en gøy snutt på mobilen. Ingen digger vel egentlig å ta tempen på den måten..

Øyedråper og medisin er verre, siden det er noe hun aktivt må ta del i, men jeg er sikker på at det finnes måter rundt det også.

Det viktigste at hun blir møtt med forståelse og veiledning, og ikke pekefinger og "nå må du skjerpe deg, det er ikke så ille" (uten at jeg vet om det er slik dere reagerer), for det hjelper ikke jenta med å bli bedre rustet til å takle ting som er vondt eller ubehagelig.

Lykke til!

Anonymkode: 6caaa...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hun er snart 4 år, og har hele tiden vært skeptisk og redd for alt som hun tror kan gjøre vondt. Det minste skrubbsår, det minste hakk, den minste medisin, øyedråper, febermåler, hårvask etc. 

Vi får ikke engang lov å se på såret. Og det er bittelite. Jeg mener det. Bittelite!! Flis i fingeren. Ikke snakk. Det er klin, fette umulig å fjerne. Bare hun ser et sår på kroppen begynner hun å hylskrike. Og hun er utrøstelig! 
 

Spørsmålet er om hun er en skikkelig pingle eller faktisk ikke eier smerteterskel? Eller har hun så livlig fantasi og forståelse at hun lager seg en virkelighet som ikke er der?

Hvis vi f.eks ber henne bare ha flisen i fingeren, men at det vil gjøre vondt, så får hun panikk og vil at vi skal fjerne flisa. Men når vi skal fjerne flisa setter hun i et dødsskrik før vi har sett på flisa. Vi har ikke rørt den en gang. Så starter ristinga, skrikinga og panikken. 
 

Hun har ikke opplevd noe traumer, så det er ingen logisk forklaring på dette annet at hun er et barn. Men spørsmålet er hvordan hun skal slutte å være så redd. Det sitter garantert mentalt, så hvordan kan hun overkomme dette? 

Anonymkode: c8657...ba8

Blir det rabalder bare hun skal ta på seg en bukse eller en genser?

Anonymkode: 3e9c5...7ba

[Hannah80]

Haha, det med flis i fingeren kjenner jeg meg godt igjen i. Sønnen min hylte så jævlig , når jeg skulle fjerne flis at det hørtes ut som jeg knivstakk han. En helt vanvittig hyling!! Nå er han 10, og det har gått helt over😁

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig. Jeg var selv slik som barn, har blitt folk av meg også 😅 til og med født to barn, som jo overgår ei flis i fingeren. 

Min eldste er også slik, har blitt bedre med årene. Vi har dog en vaksine vi ikke har fått tatt, for han får fullstendig panikk for at stikket skal gjøre vondt. Ikke lett.. mitt andre barn er helt annerledes og har ikke samme redsel for smerte i det hele tatt.  Synes tannlegebesøk er gøy 😂

Anonymkode: f5d9d...20c

[AnonymBruker]

PS, mamma fjernet mine fliser mens jeg sov. Jeg var strålende fornøyd da jeg våknet opp og kunne konstatere at flisen var blitt borte av seg selv over natta 😂

Anonymkode: f5d9d...20c

[AnonymBruker]

Min datter er sånn, hun er nå 5,5 år og er fortsatt overdramatisk og veldig pinglete.

Men på andre ting er hun sinnsykt tøff. Hun tar blodprøver som en helt og fikk 4 sprøyter i munn + trakk begge fortennene uten å lage en lyd

Anonymkode: 4861b...e5e

[AnonymBruker]

Dette er jo helt normalt!
Men dere forsterker selvsagt det hele veldig ved å vise deres oppgitthet over henne.
Tro meg, hun merker det. Og kanskje det verste med sårene er nettopp at mamma og pappas reaksjon på at hun ikke liker det. Så ville gått litt i meg selv her og vurdert å finne en hyggeligere måte å møte et lite barn på enn det som fremstilles her. Les boka "how to talk so little kids will lsiten", den er råbra når det kommer til å håndtere barn og møte barn der de er. Tror ikke dere helt har tatt inn over dere at barn er nettopp det, barn. Underutviklet hjerne. Den er ikke ferdig utviklet før vi er 25 år. Så når man er 4 år... er det ikke nødvendigvis så mye av verken logikk eller "normal oppførsel". Fordi hun er 4 år. Og det er absolutt alderen for å være livredd for alt og hva som helst. Utviklingsmessig helt spot on. Anbefaler også hedvig mongomerys bøker om barns utvikling. For dere "barnehageårene" (2-6 år). Men god nytte å lese "spedbarnsårene" (0-2 år) i etterkant også. Tror det vil være til stor nytte for dere i alle år fremover. Var iaf det for meg.

Vi har brukt tusenvis av plaster på de minste av prikker. Nå er barna 5 og 7 år, eldste tar på plaster hvis hun blør. Hun brukte en pakke i uka da hun var 4 år. Yngste ordner seg selv i plasterskuffen etter å ha fått all vår sympati over de skrekkelige skadene som har oppstått. Men merker at flere og flere sår går raskt i glemmeboka nå. Hvilket de ikke gjorde for et år siden. Vi gir sympati, sjekker, blåser på, plastrer. Er det ikke det man har foreldre til da? Det handler ikke om sårene... det handler om å bli møtt og sett, hver gang. Møt henne og se henne der hun er i hennes opplevelse, så går det der over av seg selv. Tipper at jo mer du kjemper i mot, jo verre blir det...

Lykke til, ikke lett å forstå seg på barn, men les bøkene av hedvig mongomery, hun har nemlig funnet ut av disse vesenene! Og det er innmari kjekt!

Anonymkode: 30dfa...c95

[AnonymBruker]

Får hun veldig mye oppmerksomhet når hun slår seg? Kanskje hun gjør det fordi hun får masse oppmerksomhet av å hyle og skrike selv om det egentlig ikke er vondt. 

Anonymkode: fd9f4...eb8

[AnonymBruker]

Det jeg reagere på er hvordan du beskriver det, ikke om dette er normalt eller ikke. Dere har ikke forståelse for at barnet tydeligvis er redd. Jeg synes det er ekstremt, og ville snakket med legen om det. Viktig og få litt hjelp og veiledning hvordan man skal møte problemet. Jeg har en sønn som i alle år har vært redd og hatt reel angst for alt med sår/leger/medisiner/blodprøver. Var livredd men vi har fått hjelp til problemet. Og bagatilisere det bare fordi dere synes det ikke er noe og være hysterisk for, det får dere slutte med. Vi har alle ting vi er redd for, hadde du likt om noen bare så det som noe drama greier. Mot barnet deres

Anonymkode: 20ebb...6cc