Sykdom, og hensyn til den syke

[AnonymBruker]

Hei☺️Jeg er 45 år, og har slitt med helsen i mange år nå. Jobber 40%, og det er det jeg klarer, enn så lenge. Har funnet meg»nye»måter å leve på, da jeg sliter veldig mye med begrensninger(både fysisk og psykisk). Men de siste årene er jeg begynt å kjenne på en helt forferdelig angst ift relasjoner, og i dag plager det meg så ekstremt at det ødelegger dagene.

Jeg har en fleksibel arbeidsgiver(heldigvis, på mange måter). Pga at dette er en bygd, er livet her ganske gjennomsiktig. Hvis en venn spør meg om å treffes i dag, og jeg sier at jeg ikke kan pga smerter eller andre plager(funksjonsnivået mitt varierer), presterer han å si at han så jeg var ute før i dag…🤨Jeg er stort sett kun på jobb, handling, fysioterapi/annen behandling, eller lege. Men da blir det «brukt mot meg»at jeg jobber🙄

Sliter også med å få familie og andre til å forstå at det er vanskelig å si om jeg fungerer fredag kl 15. Og at 1 time med fysio øvelser er ikke det samme som at jeg kan gå 7 t fjelltur(venter forøvrig på kneoperasjon).

I dag ble jeg sykmeldt og klarer ikke å gå. Har også kastet opp 3 ganger. Livet er i perioder ganske ille, og det er en belastning med avtaler jeg «må» holde da det ikke utvises noe forståelse de gangene jeg blir tvunget til å avlyse pga kroppen. Dette gjør at jeg isolerer meg mer og mer da alle avtaler stresser meg. Jeg får trolig sparken på et tidspunkt da jeg er sykemeldt i lange perioder; er grenser for hva en arbeidsgiver kan få til-det er stress for ham å skaffe vikar så ofte. Men å bli dømt så nord og ned av omverden er enda verre enn å miste jobben.

Nå får jeg sikkert kommentar om å kutte ut andre som behandler meg dårlig, sårer meg osv. Men saken er at det er jo alle…må man virkelig bli Viggo venneløs for å ha litt selvrespekt, og overleve🤔😥

Anonymkode: f585d...667

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei☺️Jeg er 45 år, og har slitt med helsen i mange år nå. Jobber 40%, og det er det jeg klarer, enn så lenge. Har funnet meg»nye»måter å leve på, da jeg sliter veldig mye med begrensninger(både fysisk og psykisk). Men de siste årene er jeg begynt å kjenne på en helt forferdelig angst ift relasjoner, og i dag plager det meg så ekstremt at det ødelegger dagene.

Jeg har en fleksibel arbeidsgiver(heldigvis, på mange måter). Pga at dette er en bygd, er livet her ganske gjennomsiktig. Hvis en venn spør meg om å treffes i dag, og jeg sier at jeg ikke kan pga smerter eller andre plager(funksjonsnivået mitt varierer), presterer han å si at han så jeg var ute før i dag…🤨Jeg er stort sett kun på jobb, handling, fysioterapi/annen behandling, eller lege. Men da blir det «brukt mot meg»at jeg jobber🙄

Sliter også med å få familie og andre til å forstå at det er vanskelig å si om jeg fungerer fredag kl 15. Og at 1 time med fysio øvelser er ikke det samme som at jeg kan gå 7 t fjelltur(venter forøvrig på kneoperasjon).

I dag ble jeg sykmeldt og klarer ikke å gå. Har også kastet opp 3 ganger. Livet er i perioder ganske ille, og det er en belastning med avtaler jeg «må» holde da det ikke utvises noe forståelse de gangene jeg blir tvunget til å avlyse pga kroppen. Dette gjør at jeg isolerer meg mer og mer da alle avtaler stresser meg. Jeg får trolig sparken på et tidspunkt da jeg er sykemeldt i lange perioder; er grenser for hva en arbeidsgiver kan få til-det er stress for ham å skaffe vikar så ofte. Men å bli dømt så nord og ned av omverden er enda verre enn å miste jobben.

Nå får jeg sikkert kommentar om å kutte ut andre som behandler meg dårlig, sårer meg osv. Men saken er at det er jo alle…må man virkelig bli Viggo venneløs for å ha litt selvrespekt, og overleve🤔😥

Anonymkode: f585d...667

Kronisk alvorlig syk selv -men hva andre mener om mine prioriteringer gir jeg blanke i, jeg selv vet at jeg gjør så godt jeg kan. Bare gi klar beskjed om det rett og slett. Du får ikke styrt at andre er tankeløse og ubetenksomme og du kan ikke la slike kommentarer styre livet ditt. Selvrespekt er noe du skaffer deg selv og ikke lar andre bestemme om du har. Håper du finner litt styrke i deg selv til å snakke deg selv opp og ikke la folks uvitenhet sette deg selv i tvil. Alt godt til deg!

Anonymkode: 1d6c9...9f7

[AnonymBruker]

Anbefaler at du lager deg en fast ukeplan hvor du fordeler oppgavene utover og legger inn hvilepauser, slik at du faktisk klarer å holde ukeplanen over tid uten å ødelegge helsa.
Alt som er absolutt må gjøres kan være i én farge, det er legetimer, kroppsvask, spising.
Ting som er ganske må gjøres, som fysio og matlaging, i en annen farge. 
Også bygger du opp med ulik farge for hvert lag. Legg inn alt fra jobb, legetime, fysio, klesvask, middagslaging, vaske badet, hvile, gjøre treningsøvelser, ringe mamma, treffe en venninne. 
På den måten ser du raskt hvor du kan kutte dersom du føler deg dårligere en uke.

Anonymkode: f2952...0f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Anbefaler at du lager deg en fast ukeplan hvor du fordeler oppgavene utover og legger inn hvilepauser, slik at du faktisk klarer å holde ukeplanen over tid uten å ødelegge helsa.
Alt som er absolutt må gjøres kan være i én farge, det er legetimer, kroppsvask, spising.
Ting som er ganske må gjøres, som fysio og matlaging, i en annen farge. 
Også bygger du opp med ulik farge for hvert lag. Legg inn alt fra jobb, legetime, fysio, klesvask, middagslaging, vaske badet, hvile, gjøre treningsøvelser, ringe mamma, treffe en venninne. 
På den måten ser du raskt hvor du kan kutte dersom du føler deg dårligere en uke.

Anonymkode: f2952...0f0

Jeg har veldig god kontroll på energiøkonomisering; problemet er at det ikke blir forstått eller respektert. Og nå har jeg en periode med invalidiserende smerter som gjør livet passe uutholdelig. Da blir jeg bare trist av andre som durer frem og krever min tilstedeværelse. Har kuttet ut de verste, men ønsker å ha noen få, men gode relasjoner.

Anonymkode: f585d...667

[AnonymBruker]

Jeg har sagt nei til omtrent alt for å fungere best mulig, og det har ført til at jeg nesten ikke har venner igjen, men sånn er det bare.

Anonymkode: 21f05...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har sagt nei til omtrent alt for å fungere best mulig, og det har ført til at jeg nesten ikke har venner igjen, men sånn er det bare.

Anonymkode: 21f05...f01

Jeg blir veldig deprimert av å være konstant alene, og har hatt noen tilfeller der det har betydd alt å ha noen. Feks ved akutt innleggelse, dager jeg ikke klarer å lage mat og ordne div. Har ikke noen rett på bpa dessverre. Meen skjønner deg godt…jeg blir helt stresset av flere avtaler på en uke, og sier mye nei. Men det er usigelig trist å måtte kutte bursdager til mine nieser. Sist gang tok jeg smertestillende og buss dit(ikke lov å kjøre), og dagen var et mareritt for meg. Men jeg ønsker en relasjon med barna til mine søsken😌Ingen ser meg egentlig, og de tror ikke på meg når jeg prøver å forklare(hvis de spør). Snakker helst ikke så mye om hverdagen min, da jeg lett tar til tårene hvis det blir et tema🫣

Anonymkode: f585d...667