Hvor lenge fortsatte du å kjempe for eksen din?

[AnonymBruker]

Har nylig vært gjennom et brudd. Vi har ikke barn eller hus sammen. Vi er voksne begge to. Hvor lenge fortsetter man å kjempe for den man elsker? Hvor lenge fortsatte du?

Anonymkode: f6f06...00d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har nylig vært gjennom et brudd. Vi har ikke barn eller hus sammen. Vi er voksne begge to. Hvor lenge fortsetter man å kjempe for den man elsker? Hvor lenge fortsatte du?

Anonymkode: f6f06...00d

Min eks har kjempet for meg i 1 år. Han er klar over at jeg ikke har de følelsene. Selv tenker han at det kan snu, han er villig til å prøve i flere år på å snu det.

Det er sikkert dumt å ikke gi opp, men det som passer for en passer kanskje ikke for en annen. Det er ingen fasit.

Anonymkode: 78396...a6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min eks har kjempet for meg i 1 år. Han er klar over at jeg ikke har de følelsene. Selv tenker han at det kan snu, han er villig til å prøve i flere år på å snu det.

Det er sikkert dumt å ikke gi opp, men det som passer for en passer kanskje ikke for en annen. Det er ingen fasit.

Anonymkode: 78396...a6c

Det må være utrolig slitsomt for han? Kommer han seg ikke videre? Har han ingen andre i mellomtiden heller?

Og er det ikke slitsomt for deg..?

Anonymkode: f6f06...00d

[ESFP]

Hva oppnår du ved å kjempe for å få ham tilbake? Synes du det er for vanskelig å slippe til sorgen? Det er lett for å mate tanken om at du ikke er verdt å elske, men at du får en bekreftelse på at du er verdt å elske om du vinner ham tilbake. Hvis det er han som har gjort det slutt, så synes jeg du skal respektere at han ikke ønsker et forhold med deg. 

[ESFP]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Min eks har kjempet for meg i 1 år. Han er klar over at jeg ikke har de følelsene. Selv tenker han at det kan snu, han er villig til å prøve i flere år på å snu det.

Det er sikkert dumt å ikke gi opp, men det som passer for en passer kanskje ikke for en annen. Det er ingen fasit.

Anonymkode: 78396...a6c

Får du mer eller mindre respekt for ham når han holder på slik? 

[AnonymBruker]

Jeg kjempet ikke. Leste "Hekta" av Sissel Gran, og valgte å se frem. Vondt i begynnelsen og savnet han veldig. Nå, to år etter, ser jeg at det var til det beste, jeg hadde ikke blitt lykkelig der, ikke han heller. Traff en fantastisk kjekk mann ett år etterpå, og har det som plommen i egget, vi utfyller hverandre veldig bra. 

Anonymkode: 19361...16b

[Mardina]

Kjempet ikke en kalori. Jeg orket ikke være sammen med en alkoholiker, som opplagt ikke elsket meg. 

[Hjelpsom]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Har nylig vært gjennom et brudd. Vi har ikke barn eller hus sammen. Vi er voksne begge to. Hvor lenge fortsetter man å kjempe for den man elsker? Hvor lenge fortsatte du?

Anonymkode: f6f06...00d

Jeg sluttet å lengte når jeg gjorde opp status og fant ut at hun ikke fortjente min lengsel lenger. Det er 8 mnd siden bruddet og det går utrolig bra. Ja lengselen kan dukke opp i blant, men da er det bare å gå gjennom sin mentale liste igjen. 
Forstår det som om at han brøt med deg, altså han har ikke det fnugg av følesler for deg sansynligvis, han vil ikke ha deg, han har mest sansynlig aldri hatt samme følelser for deg, som du har hatt for han. 

[AnonymBruker]

Sluttet å kjempe 3-6 mnd etter bruddet. Da hadde jeg tatt inn over meg ikke bare at han ville ut, men i at det som hadde vært den vanskeligste tida i mitt liv - overgang fra aap til jobb og sende mamma på sykehjem og vite at hun snart skal dø - der jeg hadde jobbet for å tilgi ham at han ikke var så støttende som jeg hadde håpet - så hadde han tenkt, ikke, wow jeg er så stolt av kona mi som står på til tusen!, men: oi nå mister jeg følelsene, for hun er jo ikke der for MEG. I tillegg opplevde han at faren hans døde rett etter vårt brudd og da ville han ha min støtte- den hadde han jo fått om han ikke hadde dumpet meg brått og tom med ikke så vakre ord på veien. Jeg var tappet for styrke, så der gravde han sin egen grav. Hadde han i det minste slått opp på en fin måte, så skulle jeg ha klart å være der i hans sorg. Men jeg var slått ut av at det var mulig å si så mye stygt og dumt. 

Jeg vet min eks pleide å være veldig forelsket i meg, i årevis, men han hadde nok ikke i seg det jeg forventer at en livslang kjæreste skal ha av tålmodighet, stamina og evne til å sette seg selv til side. Jeg tenkte, han der kan aldri bli far til mine barn! Jeg mistet så mye respekt for ham. Familien min pleide å elske ham. Alle elsket ham. Og han likte ros. Men han likte ikke å gjøre grovarbeidet når ingen så det. Han mente at han ofret mye som pårørende, og at jeg tok ham for gitt. Ja, jeg tok for gitt at han ville tåle at ikke alt handlet om ham. Mennene i min familie er stoiske. Jeg tok feil av ham i at han var som dem. 

 

Anonymkode: 105d1...928