Holder det om samarbeidet med barnefar/mor bare er "påtatt hyggelig"?

[AnonymBruker]

Hei, her kommer et langt innlegg!

Jeg har en nydelig toåring som veksler mellom mitt og barnefars hjem. Barnefar er en engasjert og omsorgsfull pappa, og jeg vet at barnet mitt har det godt hos ham. Vi deler tiden så og si likt. Jeg vil ikke ha barnefar tilbake og ikke han meg. Det er avklart. 

Der skoen trykker er at jeg er misunnelig på alle dem som er gode venner med eksen og evt ny partner! De som feirer bursdager sammen ect. Og at jeg er så lei meg for at barnet mitt ikke får vokse opp med foreldre som er "ekte venner" . Før jeg selv ble gravid og stormet inn i denne relasjonen, så jeg for meg at akkurat sånn skulle jeg og en barnefar ha det hvis det endte i brudd. Men, i ettertid er det så tydelig at vi ikke kjente ikke hverandre godt nok. Drømmen om et felles barn var en naiv fantasi fra hvordan virkeligheten ble. Og fordi vi var godt voksne og mer enn klar for å etablere oss, er det lett å se i ettertid at vi hadde begge mer lyst på et barn enn hverandre. Samarbeidet om barnet føles stivt og unaturlig og har alltid gjort det. Vi har hatt store konflikter rundt samværet fordi han ville ha 50/50 veldig fort, noe jeg syntes barnet var for lite til. Nå har samarbeidet vårt fått en tydelig ramme takket være mange timer hos en mekler og vi deler nesten likt. Det hjelper og ting har roet seg. Vi er påtatt hyggelige og høflige for barnets skyld og kjefter ikke på hverandre med barnet tilstede. Vi er begge opptatt av at barnet vårt skal ha det bra og samarbeider ganske bra om det praktiske. Henter og leverer alltid i tide. Vi uttrykker glede sammen med barnet når barnet smiler og ser den andre forelderen. Det er viktig for oss at barnet skal føle seg helt fri til å elske oss begge. Likevel sammenligner jeg med valg jeg "skulle" ha tatt i stedet, sidene jeg ikke så ved barnefar da, men ser nå. Henger meg f. eks. opp i hvor idiotisk jeg synes postene han legger ut på sosiale media er, og hvor mye han skryter og pleier et image der. Tenker at jeg skulle ha fått barn med en annen i stedet, som er mer lik meg, og at jeg da "helt sikkert" ville ha vært god venn med ham etter et eventuelt brudd. Slike tanker svirrer rundt daglig og jeg vet jo at det er til ingen nytte. Likevel forsvinner jeg inn i å fantasere om hvor bra ting kunne ha vært. Når jeg ser andre barneforeldre sammen der ute ser jeg glansbilder og idylliserer deres situasjon. Selv om jeg vet at logisk sett har andre det vanskelig og noen langt vanskeligere enn jeg. (de som har barn med en psykopat f. eks..). 

Så sitter jeg her da, med verdens nydeligste småbarn, og likevel sliter med å godta at jeg faktisk tok det valget jeg tok. At jeg som vanligvis tenker nøye igjennom ting og er fornuftig, stormet inn i dette. Jeg er selv skilsmissebarn og vokste opp i et turbulent hjem der det var og er isfront mellom mine foreldre. Kanskje derfor det føles ekstra vondt å ha fått barn med en jeg overhodet ikke kan se for meg å feire barnebursdager og markeringer med ect. Jeg vil så gjerne gi mitt barn det jeg ikke fikk: en trygg oppvekst der foreldrene er venner. Men vi er for ulike og det er for mye grums mellom oss til at jeg kan se for meg et vennskap. Og det plager meg stort fordi jeg så gjerne vil at vi skal være en famílie selv om vi ikke er sammen. Iallfall at vi skal kunne ringe hverandre om barnet uten at det føles helt unaturlig og merkelig og noe jeg gruer meg til. 

Er det noen som har eller har hatt det som jeg, og kanskje har erfart at ting går seg til med tiden? Hvordan er det på markeringer som angår barna, å møtes på foreldremøter ect. ? Har barnet/barna det fint selv om foreldrene kun samarbeider om det praktiske og ellers lever helt separate liv? Blekner etterhvert de ødeleggende tankene/glansbildene om hva som "kunne" ha vært? 

Anonymkode: 21011...c2f

[AnonymBruker]

Du er heldig! Dere samarbeider veldig bra. Begge tenker på barnets beste. Dere må ikke være ekte venner, få er det. Jeg har det motsatte av deg. 0 kommunikasjon, kverulering, provosering.. osv… aldri hatt samarbeid om noenting, og vi har tre barn!

nyt det flotte samarbeidet. 

Anonymkode: 4ec6a...fc7

[Gjest kruspersilletaco]

Du får gi det litt tid. Dere trenger ikke være kjempegode venner, og virker som begge to klarer å oppføre seg sivilisert. 

Dere er heldige sånn sett, at dere hadde et kort forhold før brudd. Dere har ikke årevis med historie og gamle krangler hengende over dere. Tror nok det vil gå bedre etter hvert. Håper at dere begge finner ny partner som "godtar" det gode samarbeidet. 

Så lenge du klarer å behandle ham som en hvilken som helst rar gammel onkel i feks familieselskap, så kan dere fint feire sammen? 

Og det vil gå seg til! Tiden flyr, og dere går videre, og glemmer. Etter hvert får du ham mye mer på avstand pga alder til barnet også, så skal ikke se bort i fra at dere plutselig står å prater på foreldremøtet.

Lykke til!

[Utopisk]

Måtte smile av "rar onkel i familieselskap". Kjenner flere som har det sånn med sine ekser.

Med tiden til hjelp går det nok seg til. 

Endret 16. mars 2024 av Utopisk