Større overgang å få barn når man er vant til å kun tenke på seg selv

[AnonymBruker]

Dette er en artikkel som jeg synes er interessant å diskutere: 

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/cathrines-hjertesukk-gar-viralt-jaevlig-vanskelig/15902787/

"Abrahamsen tror også det spiller inn at nordmenn blir førstegangsforeldre stadig senere i livet, noe som betyr at vi i større grad må legge bort en hverdag der vi i stor grad har kunnet fokusere på oss selv.

– Plutselig må vi nedprioritere dette for noe så altoppslukende som det å bli foreldre. Det kan oppleves som et stort sjokk, forklarer hun.

– Før i tiden, da vi fikk barn da vi var mye yngre, ble kanskje rollen mer integrert i identiteten og personligheten vår, ettersom hjernen ikke er ferdig utviklet før vi er i 25-årsalderen." 

Anonymkode: 1db08...306

[AnonymBruker]

Har diskutert det mye med venner. Det er tydelig de som har levd «alene» i forhold har hatt mye større vei å tilpasse seg. De som har hatt dyr eller andre å ha ansvar for som foreldre, syns ikke det var så altoppslukende, for man har ofte hatt andre å ta hensyn til uansett. Jeg syns personlig det å få rollen som mamma ikke må integreres med noe som helst for min del, jeg har mange roller - og noen tar mer plass enn andre. Jeg er ikke mamma. Jeg er først og fremst {mitt navn}.

Anonymkode: 3230e...17a

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige og barn er forskjellige. Jeg hadde en helt grei graviditet, fødsel, barsel og barnet mitt er helt normalt. Ingen diagnoser og ikke high need. Har også en partner som bidrar og som jeg har det bra med. Men det er likevel veldig slitsomt med barn av og til. Jeg forstår godt at folk kan slite med både high need baby og føle seg ensom i forholdet. 

Hadde internett forum vært vanlig før hadde nok folk klagd over at det var slitsomt da også. Og den eldre generasjonen hadde sagt at de var late og priveligerte. Sånn har det alltid vært. 

Anonymkode: cfd50...621

[AnonymBruker]

Jeg vil anta det er noe i det. 

Om man får barn før man på en måte har kommet skikkelig inn i en rutine, føles det vel ikke fullt så forstyrrende. 

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 36, og jeg kjente veldig på det at hele livet ble snudd opp-ned. Det var kjempetungt å ikke få egentid. Ikke få tid til å trene så mye som jeg ville (og også trengte - trening har alltid vært en kur for stress og angst for meg), ikke få tid til å sitte og lese hver dag (noe som også er min form for avslapping og ro), osv. Ikke kunne planlegge alt (for med småunger er det jo helt umulig å få ting til å gå etter en plan.. har man en plan om å være utav døren kl 10, er man garantert at ungen bæsjer langt oppover ryggen kl 09:58...)

Anonymkode: 06a63...91a

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn sent (slutten av tredveåra og starten av førtiåra). For meg personlig er det motsatt.

Jeg synes overgangen fra barnløs til første barn gikk knirkefritt. Det var ikke noe sjokk.

Jeg har kunnet «egotrippe» de første tyve årene av voksenlivet og har det helt greit med å prioritere annerledes nå.

 

Anonymkode: a00da...b63