Usikker eller bare "vanlig" forskjell på smalltalk issues??

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har tidligere erfart at jeg har problemer med grensesetting og å si ifra, ovenfor venninner. At jeg gjennom tiden har opplevd venninner som har vært litt ufine i måten å snakke på-Som nok har truffet meg feil,eller ikke bare har landet helt bra hos meg. Trenger litt å spille ball her, og lufte litt.

Jeg har samtaler gående med to venninner, ene venninnen er ganske perifer-Vi bor på forskjellige steder av landet, og vi har (faktisk) enda ikke fått til et møte. Da jeg har spurt henne om hun ser noe i et vennskap sammen, har hun sagt at hun gjør det.

Grensesetting og det å ikke føle seg verdsatt,kansje overkjørt og nedprioritert-Også litt lite respektert. Det handler om en viss aktelse,kansje?

Da jeg har tatt opp temaer,har det vært store temaer,er jo av en alvorlig art- En gang var det om jeg var kvalifisert nok til en jobb, hvor jeg uttrykket usikkerthet-Svaret fra den ene venninnen min var at det var jo "samme hva slags jobb man har,sålenge man blir betalt". Jeg ble satt ut, og dette har ingenting med hva jeg egtl spurte om,som var at tema om oppgjør aldri ble spurt om underjobbintervjuet, og at hvis dette var påkrevd,skulle de ha sagt det,iogmed at det er ansvar med egne stillinger rundt slike utførelser. Er jo på grunn av viktigheten av ansvaret.

Jeg synes i det hele tatt at dette var et negativt og veldig spessielt svar, som jeg hadde vært flau over å si. Snakket med en tredje venninne,hun skjønte meg med en gang. Noe annet er hvor uprofft det høres ut, men også hvor care det er ovenfor min bekymring, som var ny i jobben, med andre ord: Ingen støtte eller forståelse. Lite å gi av henne,noe som kunne betydd mye for meg,akk der og da.

Samme med tema rundt om jeg var ekstro eller introvert. Svaret fra samme venninne,var at dette visste jeg best selv.Noe jeg synes man ikke gjør, for du kan oppfatte deg selv som noe, men utvise noe annet, tolkes annerledes, osv. Igjen: Ganske passivt aggrassivt svar.

Jeg har tidligere tatt opp med henne at jeg synes det hadde vært gøy å være med i en gjeng,og spurt om hun er med i en gjeng. Svaret hennes var at jeg må lære meg å trives bedre med meg selv(?!!). Jeg synes igjen at dette er et passivt aggrassivt,negativt og egetnlig ganske krasst svar. Også at hun tillegger meg mye negative egenskaper utifra et ganske uskyldig spørsmål.

Jeg synes hun tolker ALT negativt, saken er at hun har tidligere sagt jeg er negativ-Jeg synes at dette er virkelig noe hun lager i sitt eget hode- OG igjen-Måten hun snakker til meg på? Hvor henter hun at jeg ikke trivdes med meg selv? Hvis dette er noe hun mener alle i en gjeng har problemer med,så er nok ikke hun mye sosial-OG det er jo greit-Men å kritisere med typen" hvor mye dritt kan man få ut av et spørsmål" føler jeg hun drar hver gang-Aner ikke hvor hun får det fra.

En annen venninne, jobber to jobber, og hun sier de er hundre prosent. Vi haddde i mai måned en helg vi dro ut. Da fortalte hun meg om en kompis jeg ikke visste hun hadde(kjent han i ett år) at de hadde hatt sex. Jeg tenkte bare at det var trist jeg ikke visste om livet hennes på denne måten før nå, og følte vi da levde litt paralelle liv. Iogmed at dette er en intim sak, igjen,følte jeg en viss tillit. Slike innrømmelser har hun kommet med tidligere,noe jeg følte igjen var en konklusjon av tillit i vennskap.

Tiden gikk med venninne nummer to("jobbvenninnen") Og vi fikk en smell i april,hvor jeg etterlyste mer kontakt,og hun var tydelig sosial med andre,og hadde tid. Siden da, er det skjedd mye i mitt liv,hvor jeg har avsluttet studier på universitetet(hoppet av) fått ny midlertidig jobb(ut sommeren),og flyttet hjem,av økonomiske årsaker. TIlbake til april,hvor vi fikk en krangel, hvor jeg etterlyste mer entusiasme,engasjement og inkludering,og jeg regelrett skrev rett ut at jeg så jo at hun var sosial med andre.

Jeg trodde vi ryddet opp i dette,temaet ble dødt etter at jeg skrev at jeg ville forstsette vennskapet med henne. I mai måned gjorde jeg en større innsats for å utvide nettverket, og jeg inviterte henne med i snap gruppe med meg,og en annen venninne av en venninne. Jeg har siden da,vært eneste "primus drivmotor" for å få igang en vin kveld eller møte i parken. Vi har enda ikke fått til noe, og jeg har nyelig kommet halvveis gjennom kjærlighetssorg(har sine faser), vet at to av tre i denne snap gruppen sliter med kjærlighetssorg(meg inkludert) men jeg har også paralellt at jeg ønsker å utvide venninnekretsen,og føler meg alene om å investere ved siden av trening og jobb.

TIlbake til "jobbvenninnen" er det at jeg opplever, etter at jeg har sendt henne en melding om vi skal ringes eller om vi skal møtes-At hun svarer krasst. Svaret er " Jeg har sagt dette flere ganger... Jeg jobber, og jegh ar ikke tid til å prate 1 time i mobilen". Jeg ble faktisk litt målløs. Jeg synes for det første at dette ikke er en ok måte å snakke til en venninne på, med tanke på at "det må to til for å danse tango". vi har begge vårt ,men jeg er eneste som prøver. Og den største grunnen; hun sa til meg at hun hadde ferie,antag\keligvis fra jobb nummer en,og at hun fremdeles jobber på to? Aner ikke. Og dette synes jeg hun skal tenke over,på grunn av to ting: VI har ikke snakket orentlig sammen siden mai måned.(minus "kranglen" i april) og jeg har ingen måte å vite når hun har ferie og jobber,fordi hun har aldri har gitt noen form for oversikt eller inludert meg i det siste. Senest igår snappet hun om på story at hun har vært på fisketur, og at hun har montert klesskap,  og mye annet svada.

Føler meg tråkket på, og lite respektert, ikke fordi at livet skjer, men måten venninene velger å snakke til meg på? Jeg synes det er lite respekt og med en viss holdning,som jeg ikke helt er med på. Det handler jo ikke bare om mine venninners krav, det er jo også om hva jeg synes er greit og hvordan jeg ønsker å bli møtt.

Hva og hvordan er erfaringer rundt hendelser og situasjoner rundt dette for andre? Noen med innspill?

På forhånd takk!

Anonymkode: b417b...033

[AnonymBruker]

For det første er venner like forskjellige som folk flest.

Noen kan man prate om det mest private, noen kan man ikke det.

Noen passer det å gå ut på byen med, mens andre venner prater man best med på gåtur

Noen kan gi deg gode råd, andre kan det ikke.

Så får man selv vurdere hvilke venner som er viktige å ha, og hvilke som ikke er det. Du må selv velge din vei, men jeg ville ikke brukt så mye tid som deg på venner som tydeligvis ikke har tid til deg, eller som ikke har noe å gi deg. 

For det andre, venneforhold er ikke statiske, vi (som i folk generelt) utvikler oss, folk er i forskjellige livsfaser, det er derfor normalt at noen forsvinner ut av livet og andre kommer inn. Om noen var en god venn når dere var 22, har ikke noe å si om dere nå er 35 og i forskjellige livssituasjoner eller har utviklet dere ulikt. Noen kan bli for opptatt av at vi hadde jo det så bra sammen som venner når vi var 22, studenter, unge voksne og i en annen livsfase. Ja hva så om man i dag er 35, i forskjellige livsfaser og har utviklet seg forskjellig? Noen passet kanskje som venner da, men gjør det ikke i dag. Ikke ta slike ting personlig, tenk heller på at det bare slik det er, noen ganger er det helt naturlig at vennskap går over. Ikke se på det som et personlig nederlag, men som en naturlig ting.

 

Anonymkode: 18bb5...aff

[AnonymBruker]

Den brutale sannheten er at de er ikke er så interessert. Er det ingen entusiasme eller vilje til kontakt så nytter det ikke å kreve den. De har ikke lyst og avspiser deg med korte svar. Du kan ikke kreve gode svar heller. Hørtes ut som at de er lei, men er for høflige til å si det. Er de i tillegg sosiale med andre så viser det til at de har tid men ikke lyst. Sier du da at "du prioriterer dem og ikke meg", eller "du har ikke fortalt viktige ting fra livet ditt" så stiller du ubehagelige spørsmål og de trekker seg lengre unna. 

Var det meg hadde jeg ikke tatt kontakt med dem. De vil jo ikke. 

Anonymkode: 77efe...a96