Å håndtere angst og mors engstelighet - Råd ønskes

[AnonymBruker]

Hei alle sammen,

Jeg ønsker å dele mine tanker og erfaringer med dere for å få tilbakemeldinger og råd på en situasjon jeg står ovenfor. Jeg er en mann i slutten av 30-årene, singel, ingen barn, med fast jobb og egen leilighet. Dessverre sliter jeg med angst i voksen alder, og det har påvirket livet mitt på flere måter.

Jeg har et nært forhold til min mor, og vi prater ofte sammen. Men det er en ting som plager meg: hennes engstelighet og manglende støtte når jeg deler mine planer med henne. For eksempel, når jeg nevner at jeg har lyst til å reise og utforske verden, kjenner jeg at hennes bekymringer smitter over på meg. Det gjør meg usikker på mine egne ønsker og drømmer. Ja, jeg er voksen og bør kunne ta mine egne valg. Men denne engstelsen setter begrensninger for meg. I stedet for å bli møtt med entusiasme og en push for å utfordre meg selv, blir jeg møtt med stillhet og engstelse.

Min mor er pensjonist og ser ut til å være tilfreds med et liv der hun stort sett holder seg hjemme og tar seg av dagligdagse gjøremål. Alt som innebærer nye opplevelser virker lite interessant for henne. Jeg tror hennes kristne tro også spiller en rolle i dette, da det kan virke som om hun bare "venter ut" dette jordiske livet, i påvente av det neste i evigheten.

Som et resultat av min angst og min mors reaksjoner, føler jeg meg fanget i en slags A4-tilværelse. Jeg har problemer med å knytte meg til andre mennesker, og jeg unngår ofte å utfordre meg selv i frykt for å mislykkes eller føle meg enda mer engstelig. Ofte får jeg heller ingen push eller støtte til å gjøre dette, og det føles meg på som om det tryggeste bare er å være hjemme. Gå på jobb, spise, gå en tur, sove.. Det virker som om dette er livet. 

Derfor ønsker jeg å spørre dere om råd og perspektiver. Hvordan kan jeg håndtere min egen angst og samtidig finne støtte og oppmuntring til å forfølge mine drømmer og ønsker? Har noen av dere vært i en lignende situasjon med foreldre eller venner som inndirekte eller direkte begrenser dere? Hvordan har dere håndtert lignende utfordringer?

Bør jeg oppsøke en terapeut/psykolog for å snakke ut om dette?

Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger og erfaringer dere kan dele.

Anonymkode: d466c...fef

[AnonymBruker]

Ja til terapi. Det behøver ikke være psykolog, det kan være psykiater, psykiatrisk sykepleier, sykepleier, miljøarbeider... Et fornuftig menneske som har litt erfaring med psykisk helse, som kan se situasjonen utenfra og gi deg noen gode råd og tips til hvordan å håndtere angsten og få det bedre med relasjonen til moren din. Ville startet for eksempel med å kontakte psykisk helse team i kommunen din. Det er gratis og du behøver ikke henvisning fra lege.

Anonymkode: dd3bf...4b3

[AnonymBruker]

Kan du ikke droppe å dele tankene dine om reise med moren din? 

Anonymkode: 68c5a...b76

[AnonymBruker]

Du virker jo oppegående og reflektert! Det er jo et supert utgangspunkt 😃

Snakk med fastlegen din. Han kan veilede deg til et passende tilbud.

Og reis! Utfordre deg selv  😃

Anonymkode: 5f1cc...c35

[Ingenting88]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du ikke droppe å dele tankene dine om reise med moren din? 

Anonymkode: 68c5a...b76

Joda, det ville vært enkelt. Men når man har et nært forhold til noen, så ville det vært å gå bak ryggen ved å bare reise uten å si noenting. Skjønner at det for enkelte andre kan virke rart. Men sånn er det. Kanskje jeg bare må klippe navlestrengen på nytt og på nytt. 

[AnonymBruker]

Har samme erfaring, bare med pappa. Tror rett og slett det er alderen deres som gjør det. Pappa har alltid vært hjelpsom, motiverende og trygg. Han har skånsomt men bestemt pushet meg til å gjøre ting jeg fryktet. 

Nå spesielt kanskje de siste ti årene har han blitt mer engstelig, skeptisk og kritisk til ting jeg foretar meg eller skal. Også ting jeg ikke forteller han om men han får høre fra andre. Derfor har jeg dessverre måtte trekke meg litt unna pappa sånn at han ikke ødelegger for meg. For som du sier, deres usikkerhet smitter over. 

For meg er det hele trist fordi jeg føler jeg har mistet ikke bare pappa men også min beste venn. Det er ikke så lett som en foreslår over her å bare droppe å fortelle. For hvertfall i mitt tilfelle har jeg ikke noen andre å fortelle det til. Og pga angst må jeg nesten få gitt beskjed til noen hvis jeg skal på tur og bli borte. Det sørgelige er at pappa for 10 år siden hadde sagt "god tur jenta mi, nå er du supertøff og jeg er så stolt av deg!". Mens pappaen min nå er mer "hva skal du der?? Hører det er mye vold og ran dit du skal. Nei hold deg hjemme du"

 

Ingen tips til deg dessverre, men  vit vi er flere 

Anonymkode: dc167...024

[Ingenting88]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har samme erfaring, bare med pappa. Tror rett og slett det er alderen deres som gjør det. Pappa har alltid vært hjelpsom, motiverende og trygg. Han har skånsomt men bestemt pushet meg til å gjøre ting jeg fryktet. 

Nå spesielt kanskje de siste ti årene har han blitt mer engstelig, skeptisk og kritisk til ting jeg foretar meg eller skal. Også ting jeg ikke forteller han om men han får høre fra andre. Derfor har jeg dessverre måtte trekke meg litt unna pappa sånn at han ikke ødelegger for meg. For som du sier, deres usikkerhet smitter over. 

For meg er det hele trist fordi jeg føler jeg har mistet ikke bare pappa men også min beste venn. Det er ikke så lett som en foreslår over her å bare droppe å fortelle. For hvertfall i mitt tilfelle har jeg ikke noen andre å fortelle det til. Og pga angst må jeg nesten få gitt beskjed til noen hvis jeg skal på tur og bli borte. Det sørgelige er at pappa for 10 år siden hadde sagt "god tur jenta mi, nå er du supertøff og jeg er så stolt av deg!". Mens pappaen min nå er mer "hva skal du der?? Hører det er mye vold og ran dit du skal. Nei hold deg hjemme du"

 

Ingen tips til deg dessverre, men  vit vi er flere 

Anonymkode: dc167...024

Takk for at du deler ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei alle sammen,

Jeg ønsker å dele mine tanker og erfaringer med dere for å få tilbakemeldinger og råd på en situasjon jeg står ovenfor. Jeg er en mann i slutten av 30-årene, singel, ingen barn, med fast jobb og egen leilighet. Dessverre sliter jeg med angst i voksen alder, og det har påvirket livet mitt på flere måter.

Jeg har et nært forhold til min mor, og vi prater ofte sammen. Men det er en ting som plager meg: hennes engstelighet og manglende støtte når jeg deler mine planer med henne. For eksempel, når jeg nevner at jeg har lyst til å reise og utforske verden, kjenner jeg at hennes bekymringer smitter over på meg. Det gjør meg usikker på mine egne ønsker og drømmer. Ja, jeg er voksen og bør kunne ta mine egne valg. Men denne engstelsen setter begrensninger for meg. I stedet for å bli møtt med entusiasme og en push for å utfordre meg selv, blir jeg møtt med stillhet og engstelse.

Min mor er pensjonist og ser ut til å være tilfreds med et liv der hun stort sett holder seg hjemme og tar seg av dagligdagse gjøremål. Alt som innebærer nye opplevelser virker lite interessant for henne. Jeg tror hennes kristne tro også spiller en rolle i dette, da det kan virke som om hun bare "venter ut" dette jordiske livet, i påvente av det neste i evigheten.

Som et resultat av min angst og min mors reaksjoner, føler jeg meg fanget i en slags A4-tilværelse. Jeg har problemer med å knytte meg til andre mennesker, og jeg unngår ofte å utfordre meg selv i frykt for å mislykkes eller føle meg enda mer engstelig. Ofte får jeg heller ingen push eller støtte til å gjøre dette, og det føles meg på som om det tryggeste bare er å være hjemme. Gå på jobb, spise, gå en tur, sove.. Det virker som om dette er livet. 

Derfor ønsker jeg å spørre dere om råd og perspektiver. Hvordan kan jeg håndtere min egen angst og samtidig finne støtte og oppmuntring til å forfølge mine drømmer og ønsker? Har noen av dere vært i en lignende situasjon med foreldre eller venner som inndirekte eller direkte begrenser dere? Hvordan har dere håndtert lignende utfordringer?

Bør jeg oppsøke en terapeut/psykolog for å snakke ut om dette?

Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger og erfaringer dere kan dele.

Anonymkode: d466c...fef

Jeg har opplevd å få god hjelp gjennom eq-terapi. Søk det opp og se om det er noe for deg.

Anonymkode: c846d...dd2

[AnonymBruker]

Mine foreldre reagerte ikke heller noe positivt når jeg fortalte de at jeg skulle reise til asia i 6 mnd, heldigvis så valgte jeg og ikke høre på de. Det å reise er den beste investeringen jeg noensinne har gjort, og jeg har lært så utrolig mye av det. 
du må bare rett og slett ikke la hennes engstelse gå inn på deg, en del av foreldres jobb er å være bekymret for oss, men vi kan ikke sitte og holde igjen hele livet bare pga det. 

Anonymkode: 8e391...857

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei alle sammen,

Jeg ønsker å dele mine tanker og erfaringer med dere for å få tilbakemeldinger og råd på en situasjon jeg står ovenfor. Jeg er en mann i slutten av 30-årene, singel, ingen barn, med fast jobb og egen leilighet. Dessverre sliter jeg med angst i voksen alder, og det har påvirket livet mitt på flere måter.

Jeg har et nært forhold til min mor, og vi prater ofte sammen. Men det er en ting som plager meg: hennes engstelighet og manglende støtte når jeg deler mine planer med henne. For eksempel, når jeg nevner at jeg har lyst til å reise og utforske verden, kjenner jeg at hennes bekymringer smitter over på meg. Det gjør meg usikker på mine egne ønsker og drømmer. Ja, jeg er voksen og bør kunne ta mine egne valg. Men denne engstelsen setter begrensninger for meg. I stedet for å bli møtt med entusiasme og en push for å utfordre meg selv, blir jeg møtt med stillhet og engstelse.

Min mor er pensjonist og ser ut til å være tilfreds med et liv der hun stort sett holder seg hjemme og tar seg av dagligdagse gjøremål. Alt som innebærer nye opplevelser virker lite interessant for henne. Jeg tror hennes kristne tro også spiller en rolle i dette, da det kan virke som om hun bare "venter ut" dette jordiske livet, i påvente av det neste i evigheten.

Som et resultat av min angst og min mors reaksjoner, føler jeg meg fanget i en slags A4-tilværelse. Jeg har problemer med å knytte meg til andre mennesker, og jeg unngår ofte å utfordre meg selv i frykt for å mislykkes eller føle meg enda mer engstelig. Ofte får jeg heller ingen push eller støtte til å gjøre dette, og det føles meg på som om det tryggeste bare er å være hjemme. Gå på jobb, spise, gå en tur, sove.. Det virker som om dette er livet. 

Derfor ønsker jeg å spørre dere om råd og perspektiver. Hvordan kan jeg håndtere min egen angst og samtidig finne støtte og oppmuntring til å forfølge mine drømmer og ønsker? Har noen av dere vært i en lignende situasjon med foreldre eller venner som inndirekte eller direkte begrenser dere? Hvordan har dere håndtert lignende utfordringer?

Bør jeg oppsøke en terapeut/psykolog for å snakke ut om dette?

Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger og erfaringer dere kan dele.

Anonymkode: d466c...fef

Du burde gå i terapi. Per nå speiler du deg på en engstelig person og tar til deg hennes begrensninger. Du bør finne en unevrotisk person å speile deg på. Jeg vet jo nøyaktig hvilken venn jeg skal avlegge et besøk til hvis jeg vil reise. Det er en som ikke ser noe problem med det hele. Som er ivrig etter nye opplevelser og som alltid ser løsninger. 

Fortell bekymringene så kan vi gi deg et motargument til dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Mine foreldre reagerte ikke heller noe positivt når jeg fortalte de at jeg skulle reise til asia i 6 mnd, heldigvis så valgte jeg og ikke høre på de. Det å reise er den beste investeringen jeg noensinne har gjort, og jeg har lært så utrolig mye av det. 
du må bare rett og slett ikke la hennes engstelse gå inn på deg, en del av foreldres jobb er å være bekymret for oss, men vi kan ikke sitte og holde igjen hele livet bare pga det. 

Anonymkode: 8e391...857

Men har du angst?

Anonymkode: dc167...024

[AnonymBruker]

Psykologer kan hjelpe deg med sånt. 

Anonymkode: a5fa3...a86

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som at du har fått angst etter en oppvekst der du har blitt for beskyttet på grunn av din mors engstelse. Hun har på en måte makt over deg ved å holde deg tilbake for å trygge seg selv. Sånn skal det ikke være. Og du har en tillært frykt for ting som hun har vært redd for. Du bør bryte ut av den symbiosen. Det er ikke sunt å ha så nært forhold til noen som ikke lar deg  leve slik du ønsker, oppleve og utvikle deg slik du ønsker. Forstår veldig godt at du ikke vil reise «bak ryggen» hennes, men du bør oppsøke psykolog og jobbe med å få tak i angsten din, bearbeide ting og bygge noen grenser i forhold til din mor. Når du ønsker å reise, ikke spør din mor til råds. Men fortell henne når alle planer er lagt og du føler deg sikker og trygg i din beslutning. Søk støtte hos andre når det gjelder ting som dette. Jeg vet hvor vanskelig det er, har en engstelig mor selv, og frykten hennes gjør at hun ikke kan være en støtte for meg emosjonelt. 

Anonymkode: 459d1...c31

[Ingenting88]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det kan høres ut som at du har fått angst etter en oppvekst der du har blitt for beskyttet på grunn av din mors engstelse. Hun har på en måte makt over deg ved å holde deg tilbake for å trygge seg selv. Sånn skal det ikke være. Og du har en tillært frykt for ting som hun har vært redd for. Du bør bryte ut av den symbiosen. Det er ikke sunt å ha så nært forhold til noen som ikke lar deg  leve slik du ønsker, oppleve og utvikle deg slik du ønsker. Forstår veldig godt at du ikke vil reise «bak ryggen» hennes, men du bør oppsøke psykolog og jobbe med å få tak i angsten din, bearbeide ting og bygge noen grenser i forhold til din mor. Når du ønsker å reise, ikke spør din mor til råds. Men fortell henne når alle planer er lagt og du føler deg sikker og trygg i din beslutning. Søk støtte hos andre når det gjelder ting som dette. Jeg vet hvor vanskelig det er, har en engstelig mor selv, og frykten hennes gjør at hun ikke kan være en støtte for meg emosjonelt. 

Anonymkode: 459d1...c31

Du fikk satt ord på det der ja. Takk for det.
Ja, å oppsøke noen å prate med er nok en god start.