Hvilke handlinger har du utført som forelder som du angrer på i dag?

[kronblad]

Ingen er perfekte. Handlinger vi gjør som foreldre i et korttenkt øyeblikk kan og har ført til at vi har satt våre egne barn i fare. Vi er mange som er vokst opp som passasjerer i biler som ikke hadde bilbelter, eller foreldre som røykte i bilen. Mamma ble smurt inn med matolje før hun ble sendt ut i sola, og selv ble jeg bundet fast til stolen og ble tvunget til å spise opp rubbel og bit (som mine foreldre har bedt om unnskyldning for i dag). 

Så, hvilke handlinger har du utført som forelder som nok ikke er helt etter boka i dag (eller var det da), som du gjerne skulle gjort om igjen i dag.

Satser på at folk klarer å holde en saklig tone her inne. 

[AnonymBruker]

Brukte den da populære time-out metoden til barnet født i 2007.

Hver gang det gjorde noe det ikke hadde lov til, måtte det sitte alene på en stol i gangen. I like mange minutter som alder. Uansett hvor mye hen gråt, så skulle det gjennomføres. Gikk hen vekk fra stolen, var det rett tilbake og begynne på nytt. 
Vi var/er kjærlige foreldre ellers, men dette var måten å oppdra på da. Knyter seg i magen når jeg tenker på det😞

Anonymkode: c00b9...f64

[AnonymBruker]

Blitt alt for sint på barnet, gremmer meg over det i dag. 

Særlig den ene barnet mitt trigget noe i meg som gjorde meg eitrende forbanna noen ganger.

Ting har roet seg nå, vi har en 15 åring som oppfører seg fint og det er lite problemer og grensetesting.

Anonymkode: d0f27...695

[AnonymBruker]

Røykte under svangerskapet med førstemann

Anonymkode: e411d...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Brukte den da populære time-out metoden til barnet født i 2007.

Hver gang det gjorde noe det ikke hadde lov til, måtte det sitte alene på en stol i gangen. I like mange minutter som alder. Uansett hvor mye hen gråt, så skulle det gjennomføres. Gikk hen vekk fra stolen, var det rett tilbake og begynne på nytt. 
Vi var/er kjærlige foreldre ellers, men dette var måten å oppdra på da. Knyter seg i magen når jeg tenker på det😞

Anonymkode: c00b9...f64

Jeg husker veldig godt den tiden. Husker jeg var ekstremt forvirret over dette med grensesetting og straff. Jeg vokste selv opp med fysisk avstraffelse og visste jeg ikke ville bruke det, men at jeg også heller ikke visste hva annet jeg kunne bruke. Jeg har også en fra 2007 og endte opp med å bruke ask tell act metoden en stund. Tror jeg lærte den fra Supernanny. Det var ikke før jeg fikk kurs med circle of security-parenting i 2014 at jeg ble trygg i foreldrerollen. Føler det kurset burde vært obligatorisk for alle gravide i tredje trimester. 

Når det er sagt er det største jeg angrer på at jeg var så jævla trøtt. Slet med anemi (var ikke klar over det på den tiden, jeg var bare så enormt trøtt) og sov veldig mye av tiden. Kunne sovne om ungen satt i stolen og spiste og våkne når de var ferdig. Jeg vil absolutt karakterisere noen av valgene mine som omsorgssvikt ift dette med at jeg var så trøtt. Når jeg ser tilbake er det helt galskap. Jeg meldte også meg selv inn til barnevernet i 2011 men jeg hadde altfor stort støtteapparat til at de ville hjelpe meg i følge dem.  

Litt rotete det der. Der er mye jeg skulle ha gjort ugjort, og jeg kan ærlig talt ikke si at jeg gjorde mitt beste, som sagt visste jeg bare ikke hva annet jeg kunne gjøre. Jeg er helt sikker på at jeg kunn tatt klokere og kjærligere valg og regner med at det vil slå tilbake igjen en dag når dattera mi stiller spm i den form av "hvorfor gjorde du sånn, mamma?".

Det bunnet helt klart med at JEG var altfor umoden når jeg fikk barn som 20 åring. 
 

Anonymkode: 07ea7...c35

[AnonymBruker]

Ja, har blitt litt for sint på eldste barnet mitt. Har aldri slått eller sånne ting, men har tatt hardt i armen og kjeftet slik at hun har blitt redd. Har ekstremt dårlig samvittighet for det, og har jobbet med meg selv siden. 

Anonymkode: 672af...371

[AnonymBruker]

Vært for sint. Jeg var alene med omsorgen og hadde nok udiagnostisert fødselsdepresjon. Slet mye og var mye sliten. Har hatt mye dårlig samvittighet på grunn av det, men "barnet" er nå voksen og sier det har hatt en god barndom, så kanskje jeg klarte det bedre enn jeg har tenkt. 

Anonymkode: dd44c...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja, har blitt litt for sint på eldste barnet mitt. Har aldri slått eller sånne ting, men har tatt hardt i armen og kjeftet slik at hun har blitt redd. Har ekstremt dårlig samvittighet for det, og har jobbet med meg selv siden. 

Anonymkode: 672af...371

Huff, ja, det har jeg også gjort. Mistet helt besinnelsen og skreket høyt. Følte at 8 åringen provoserte med vilje. Slo ikke, men slo i sofaen. Tenker ofte tilbake til den dagen da det skjedde på bursdagen til lillebroren som løp og gjemte seg bak en gardin. Har lyst til å gå tilbake til den dagen og slå litt vett i hodet på meg selv.

Anonymkode: 07ea7...c35

[AnonymBruker]

For meg er det helt klart at jeg hadde for liten kunnskap om ernæring da jeg fikk eldstemann. Han fikk mye ihjelmost mat og babymat på glass der alt smaker det samme. Han er 15 år nå, og ekstremt kresen - både på smak, lukt og konsistens. Han får desverre i seg alt for lite variert mat. Og det er min feil. Det går utover vekst, tarmsystem og immunforsvar. 

Da jeg fikk de to neste barna hadde jeg lest meg godt opp. De er altspisende begge to.. og da får jeg nesten enda mer dårlig samvittighet 😞

Anonymkode: e6574...2a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Huff, ja, det har jeg også gjort. Mistet helt besinnelsen og skreket høyt. Følte at 8 åringen provoserte med vilje. Slo ikke, men slo i sofaen. Tenker ofte tilbake til den dagen da det skjedde på bursdagen til lillebroren som løp og gjemte seg bak en gardin. Har lyst til å gå tilbake til den dagen og slå litt vett i hodet på meg selv.

Anonymkode: 07ea7...c35

Uff skjønner deg godt at du tenker på det ❤️ man må bare reparere så godt man kan 😢

Anonymkode: 672af...371

[Ebbeliten]

Jeg var for streng med eldste. Ellers har jeg alltid vært en veldig god mor. 

[AnonymBruker]

Ebbeliten skrev (41 minutter siden):

Jeg var for streng med eldste. Ellers har jeg alltid vært en veldig god mor. 

Har du lyst til å utdype dette? 

Jeg tenker at om jeg hadde fått flere barn skal de ikke få skjerm i det hele tatt. Nei til tiktok (som fullstendig påvirket dattera mi), nei til sosiale medier, +++. Heller være mer med ut og leke og være en påkobla forelder, men samtidig er det jo grunner til at jeg lot dattera mi få tiktok. Alle andre hadde det. Virkelig. Alle! Jeg ringte til og med til de andre foreldrene og hørte, og joda, alle jentene på 11 år i klassen hadde fått tiktok. I dag når jeg ser hvor pårvirket hun ble av tiktok skulle jeg ønske jeg heller hadde vært den kjipe forelderen og sagt nei. Vet at flere foreldre sier det samme. 

Derfor lurer jeg på om du har lyst til å utdype, for du har vel vært streng i beste mening?

Anonymkode: 07ea7...c35

[AnonymBruker]

Jeg begynte å ruse meg etter skilsmissen. Jeg klarte ikke fungere i det hele tatt. Jeg har aldri i mitt liv hatt det så jævlig. Mine barn var vitner til at jeg ruset meg hver dag i svært lang tid.

Jeg ville bare dø.

Jeg er helt fungerende igjen og har vært det i flere år. Har bedt om unnskyld flere ganger og angrer for resten av mitt liv på at jeg var så egoist. Barna fikk mat og sånt. Jeg vasket klær og stelte hjemme, men evig rus.

Gjør aldri den feilen igjen.

Anonymkode: 411ff...b1b

[AnonymBruker]

Jeg var alenemor til to barn med spesielle behov. Når eldstemann som har autisme/ADHD+++ hadde et fungerende opplegg på skolen, oppfølging etc, (da var han kommet til 5 klasse), så begynte det å lugge for jentungen som gikk i 3 klasse. Det var vanskelig for henne å gjøre skolearbeid, hun ville ikke på skolen, stakk av fra timen osv. osv. Jeg satte i gang tiltak (selvsagt, og hun var allerede utredet på BUP). Skolen la et vanvittig press på oss begge to, og jeg fikk jevnlig trusler om barnevernet, at jeg heller ville ha henne hjemme, ikke satte grenser, ikke fikk til noe. 
Jeg var dødsliten på dette tidspunktet, da jeg fortsatt kun sov 3-4 timer i døgnet, da begge barna slet med søvn. Og det eskalerte med jentungen, og jeg ba om hjelp i alle kanaler, men så kom korona og alt eksploderte.  Hjemmeskole var et helvette, og da de kom tilbake, hadde ungen utviklet skolevegring. 
Skolen fortsatte med trusler, fortelle meg hvor dårlig jobb jeg gjorde, overhørte alt alle andre etater sa osv.  Okay, dette ble en lang bakhistorie. 

Men det er EN kommentar jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake, og som jeg HÅPER at ungen ikke husker, og om hun husker det, så håper jeg at all den forståelsen før og etter gjør at den ikke svir. 
Vi prøvde å gjøre lekser. Hun var utslitt, hysterisk og helt i vranglås. Jeg var livredd, for tidligere den dagen hadde jeg igjen fått en trussel om barnevernet og "Det er en foreldreplikt å få barnet til å gjøre lekser!"  Ungen gråt, slo hodet i veggen og rev ut hår av seg selv. Hele situasjonen var helt, helt unødvendig. 
Og jeg sa "Du MÅ gjøre lekser, hvis du ikke gjør lekser, kan barnevernet ta deg, og hva tror du de på skolen tenker om meg, når jeg ikke får deg til å gjøre lekser?? DU MÅ GJØRE DE LEKSENE NÅ!" Jeg hevet stemmen, noe jeg nesten aldri gjør. Det gjorde at det ble ekstra skremmende for henne. 

Da jeg så hvordan den lille kroppen knuste, så angret jeg øyeblikkelig. Og vi fikk en fin samtale. Og neste dag ga jeg skolen beskjed om at lekser er det slutt på, og at jeg allerede hadde snakket med barnevernet selv, og at møte ble uka etterpå. 

Barnevernet var enig med meg. 
Men det er vondt å vite at jeg ble så redd skolen og barnevernet, at det gikk utover barnet. 

(og i ettertid viste det seg at hun ikke greide gjøre noe på skolen heller. Og når andre observerte så de grunnen, og det var behandlingen fra læreren. Ungen var traumatisert. Norsk barneskole har gjort at ungen har PTSD) 

Jeg håper bare at det ikke er denne episoden som hun husker best. 

Anonymkode: 16205...b37

[AnonymBruker]

Blitt for sint og kjeftet for mye. Spesielt med eldstemann. Slet med fødselsdepresjon som ikke ga seg, tok åresvis før jeg følte jeg begynte å komme ut av det svarte hullet igjen, og spesielt i den perioden slet jeg med å holde meg så rolig som jeg skulle ønske jeg klarte når jeg ble lynforbannet. 

Anonymkode: 996c5...020

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var alenemor til to barn med spesielle behov. Når eldstemann som har autisme/ADHD+++ hadde et fungerende opplegg på skolen, oppfølging etc, (da var han kommet til 5 klasse), så begynte det å lugge for jentungen som gikk i 3 klasse. Det var vanskelig for henne å gjøre skolearbeid, hun ville ikke på skolen, stakk av fra timen osv. osv. Jeg satte i gang tiltak (selvsagt, og hun var allerede utredet på BUP). Skolen la et vanvittig press på oss begge to, og jeg fikk jevnlig trusler om barnevernet, at jeg heller ville ha henne hjemme, ikke satte grenser, ikke fikk til noe. 
Jeg var dødsliten på dette tidspunktet, da jeg fortsatt kun sov 3-4 timer i døgnet, da begge barna slet med søvn. Og det eskalerte med jentungen, og jeg ba om hjelp i alle kanaler, men så kom korona og alt eksploderte.  Hjemmeskole var et helvette, og da de kom tilbake, hadde ungen utviklet skolevegring. 
Skolen fortsatte med trusler, fortelle meg hvor dårlig jobb jeg gjorde, overhørte alt alle andre etater sa osv.  Okay, dette ble en lang bakhistorie. 

Men det er EN kommentar jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake, og som jeg HÅPER at ungen ikke husker, og om hun husker det, så håper jeg at all den forståelsen før og etter gjør at den ikke svir. 
Vi prøvde å gjøre lekser. Hun var utslitt, hysterisk og helt i vranglås. Jeg var livredd, for tidligere den dagen hadde jeg igjen fått en trussel om barnevernet og "Det er en foreldreplikt å få barnet til å gjøre lekser!"  Ungen gråt, slo hodet i veggen og rev ut hår av seg selv. Hele situasjonen var helt, helt unødvendig. 
Og jeg sa "Du MÅ gjøre lekser, hvis du ikke gjør lekser, kan barnevernet ta deg, og hva tror du de på skolen tenker om meg, når jeg ikke får deg til å gjøre lekser?? DU MÅ GJØRE DE LEKSENE NÅ!" Jeg hevet stemmen, noe jeg nesten aldri gjør. Det gjorde at det ble ekstra skremmende for henne. 

Da jeg så hvordan den lille kroppen knuste, så angret jeg øyeblikkelig. Og vi fikk en fin samtale. Og neste dag ga jeg skolen beskjed om at lekser er det slutt på, og at jeg allerede hadde snakket med barnevernet selv, og at møte ble uka etterpå. 

Barnevernet var enig med meg. 
Men det er vondt å vite at jeg ble så redd skolen og barnevernet, at det gikk utover barnet. 

(og i ettertid viste det seg at hun ikke greide gjøre noe på skolen heller. Og når andre observerte så de grunnen, og det var behandlingen fra læreren. Ungen var traumatisert. Norsk barneskole har gjort at ungen har PTSD) 

Jeg håper bare at det ikke er denne episoden som hun husker best. 

Anonymkode: 16205...b37

Ja jøss, det er alltid skolen og andre pedagogiske institusjoner som gjør at barn får diagnoser, aldri noe galt i hjemmet.

Anonymkode: e6124...631

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja jøss, det er alltid skolen og andre pedagogiske institusjoner som gjør at barn får diagnoser, aldri noe galt i hjemmet.

Anonymkode: e6124...631

Det var ikke helt det jeg sa, men okay. 
Diagnosene er jo ungen født med. Forståelsen og hvordan de ble møtt, det er noe helt annet. 

 

Anonymkode: 16205...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja jøss, det er alltid skolen og andre pedagogiske institusjoner som gjør at barn får diagnoser, aldri noe galt i hjemmet.

Anonymkode: e6124...631

Det var da slett ikke det hun sa. Skolen lyttet ikke på andre instanser. 

Det er mye kunnskapsløshet i norsk skole, særlig for barn med diagnoser. Så har ikke problemer med å tro på historien.

Har til og med vært oppslag i avisene om at skoler truer med barnevern ved skolevegring i stedet for å tilrettelegge. Tilrettelegging koster ressurser, så lettere å peke på foreldrene.

Anonymkode: 4f0ba...a73

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du lyst til å utdype dette? 

Jeg tenker at om jeg hadde fått flere barn skal de ikke få skjerm i det hele tatt. Nei til tiktok (som fullstendig påvirket dattera mi), nei til sosiale medier, +++. Heller være mer med ut og leke og være en påkobla forelder, men samtidig er det jo grunner til at jeg lot dattera mi få tiktok. Alle andre hadde det. Virkelig. Alle! Jeg ringte til og med til de andre foreldrene og hørte, og joda, alle jentene på 11 år i klassen hadde fått tiktok. I dag når jeg ser hvor pårvirket hun ble av tiktok skulle jeg ønske jeg heller hadde vært den kjipe forelderen og sagt nei. Vet at flere foreldre sier det samme. 

Derfor lurer jeg på om du har lyst til å utdype, for du har vel vært streng i beste mening?

Anonymkode: 07ea7...c35

Jeg var så ung og ville virkelig vise verden at jeg hadde kontroll. At ungen min ble godt oppdratt, at alt var på stell. Jeg var opptatt av konsekvenser og krevde nok litt mye av han. Jeg var alltid kjærlig og omsorgsfull, men for opptatt av det jeg i dag syns er ganske uviktig. 

 

[AnonymBruker]

Angrer mest på at jeg har utøvd materiell vold ved et par anledninger. Er så lei meg for det. Og at jeg har vært skikkelig sint noen ganger. Husker veldig godt hvordan jeg syns det var å se moren min sint når jeg var liten. Vi snakker mye om det da, når barna ønsker. Om hvorfor man blir sint, hvilket ansvar de voksne har og hva man kan gjøre i stedet for å bli sint. Føler liksom at det er det beste jeg kan gjøre.. Være åpen og ærlig, ta eierskap, tørre å snakke om det, selv om det vrenger seg av skam og anger❤️

Anonymkode: b5a20...5b5