Mannen føler livet er over med barn..

[AnonymBruker]

Meg og mannen fikk barn for noen måneder siden. Starten var tøff med fødselsdepresjon hos begge, men jeg tok tak i problemene og fikk hjelp. Han gjorde ikke.

Det er tøffe dager hvor jeg ønsker vi aldri fikk barn, men det er også mange gode dager hvor jeg elsker barnet mer enn noe annet. Dessverre for mannen min syns han det er slitsomt å ha barn, han føler livet er over siden vi fikk barn og syns det hele er leit. Men har oftere perioder nå, hvor han også syns det er fint med barnet. Selvom de andre følelsene ligger latent der hele tiden sier han. Jeg var mer klar for barn enn han, og tidvis tenker jeg at jeg presset han til noe han ikke ønsket. Selvom vi hadde blitt enig om å starte å få barn, var det hovedsakelig mer mitt ønske enn hans. Han kunne sikkert gjerne ventet et år til eller lengre. Likevel så har vi fått et velskapt lite barn. Og har innfunnet oss med dette.

Min frustrasjon inntreffer når han sier livet er over. Selvom det er jeg som går oppi barnet hele dagen og har og gjør mest med barnet. Han har kun barnet 2-3 timer fra han kommer hjem til barnet legges, og har barnet flere timer i helgene - selvom han får frikvelder til å være med venner og gjør andre ting. På samme måte som han gir meg fritid til å gjøre andre ting, selvom jeg får mindre fritid fordi barnet er mer avhengig av at jeg er der. I det siste har han bidratt mer i leggingen, og blir selvsagt mer sliten da for det er et krevende barn som sliter med å sovne og våkner av og på til søvnen setter seg. Tankene hans om at liver er over, virker som at øker i takt med hvor mye han har barnet. I hverdagene er det jeg som tar alle oppvåkningene på natten, i helgene bidrar han tidvis med å rape barnet nærmere morgentimene om jeg trenger hjelp. Og en av morningene tar han barnet slik at jeg kan sove litt lengre.
 

Jeg har forståelse for at vi mennesker er egoistiske og at livet er annerledes, spesielt nå med noen som krever noe av deg. Men livet er ikke over. Mannen min får enormt mye fritid av meg, og har barnet lite i hverdagen. Han bidrar jo, selvom jeg tidvis kunne trengt mer av han. Jeg blir emosjonelt preget av at han blir sliten av «så lite» i forhold til hva jeg står i, og at han føler på at livet er over. Hvordan kan jeg hjelpe han til å innse at livet er annerledes nå, men ikke over? men at dette nye kan være fint også? Eller må jeg bare innfinne meg i hans opplevelse av det hele? Når blir der i såfall bedre?

Anonymkode: 3eb1c...5bf

[AnonymBruker]

Det er nok mange menn / fedre der ute som er enige med han, men de tør ikke å innrømme det. 

Anonymkode: 011bb...f27

[ThereGoesBob]

Negativ energi...æsj.

[Gjest diddums]

Det er dessverre mange som opplever at partnerens dårlige sider blir synlige når de får barn. Han høres umoden ut. Ikke gå inn i et mønster hvor du har ansvaret og/eller han ikke gjør halvparten.

[AnonymBruker]

diddums skrev (4 minutter siden):

Det er dessverre mange som opplever at partnerens dårlige sider blir synlige når de får barn. Han høres umoden ut. Ikke gå inn i et mønster hvor du har ansvaret og/eller han ikke gjør halvparten.

Han er umoden? Basert på hva? For alt vi vet, ønsket han ikke barn og ts ble gravid «tilfeldigvis». 

Anonymkode: 011bb...f27

[AnonymBruker]

Det er faktisk hans barn og han har vært med på å lage dette barnet. At du skal dille med ham, tilrettelegge slik at han i stor grad fortsatt han leve ungkarslivet er dødfødt og dere bør legge av dere dette med at "far hjelper mor". Far skal ikke hjelpe mor. Og mor skal ikke hjelpe far. Dere er begge voksne mennesker og skal ta ansvar. Begge to. Ansvar for dere selv og ansvar for barnet. Slik er det å bli voksen. Far skal ta ansvar. Slik du tar ansvar. 

Dere må sette dere ned å snakke om dette. Enten oppsøker han hjelp eller så tar han seg sammen for barnet sitt, bidrar og tar ansvar. Han er i 19år, singel og kan leve ungkarslivet med masse fritid, kompiser etc. 

Anonymkode: 0d956...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er umoden? Basert på hva? For alt vi vet, ønsket han ikke barn og ts ble gravid «tilfeldigvis». 

Anonymkode: 011bb...f27

Vi leser det TS skriver: "vi hadde blitt enig om å starte å få barn"

Anonymkode: 0d956...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi leser det TS skriver: "vi hadde blitt enig om å starte å få barn"

Anonymkode: 0d956...02b

Er du i flertall? Det heter «jeg». 

Anonymkode: 011bb...f27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er du i flertall? Det heter «jeg». 

Anonymkode: 011bb...f27

Jeg og brukeren Diddums. DA er det vi

Anonymkode: 0d956...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi leser det TS skriver: "vi hadde blitt enig om å starte å få barn"

Anonymkode: 0d956...02b

Les resten av setningen, smarting. Det var mer ts sitt ønske. Big surprise liksom 

Anonymkode: 011bb...f27

[Gjest Refreng]

Det høres ikke ut som han ønsker å ha barn i det hele tatt? At du tar mer ansvar vil ikke endre på det. Enten finner han en måte der han er ok med å være far og bidrar hjemme- eller så tenker jeg dette forholdet er over

[AnonymBruker]

Hva forventer man egentlig når man får barn med noen som ikke ønsker det? 

Anonymkode: 011bb...f27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Les resten av setningen, smarting. Det var mer ts sitt ønske. Big surprise liksom 

Anonymkode: 011bb...f27

Mer ja. Men han var fortsatt enig og med på det.

Sånn, er du ferdig med å avspore nå?

Anonymkode: 0d956...02b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mer ja. Men han var fortsatt enig og med på det.

Sånn, er du ferdig med å avspore nå?

Anonymkode: 0d956...02b

Enig? Det virker ikke sånn. 

Anonymkode: 011bb...f27

[Helene1982]

Ts: tenker du at han trenger hjelp til å sortere følelsene sine? de alle fleste er enige om at enten et barn er planlagt eller ikke, er det ikke valgfritt å stille opp så lenge man er frisk.

[AnonymBruker]

Ja livet er over slik han kjente det før han fikk barn. Nå må han skjerpe seg og være voksen, om han ikke greier det uten profesjonell hjelp er det hans ansvar å søke hjelp. 

Slutt å dull med han, det er ikke synd på han - fritid fordeles likt. Om han ikke orker å være voksen må han ta et valg, skal han være pappa må han bidra og ta iniativ og engasjere seg selv. Hvis han ikke klarer får han flytte ut og gi deg fullt ansvar. 

Anonymkode: 57443...66a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enig? Det virker ikke sånn. 

Anonymkode: 011bb...f27

Hadde han ikke villet han barn hadde han brukt beskyttelse eller avstått fra sex. Men han var enig i å få barn og han hadde ubeskyttet sex. 

Anonymkode: 0d956...02b

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (3 minutter siden):

Ts: tenker du at han trenger hjelp til å sortere følelsene sine? de alle fleste er enige om at enten et barn er planlagt eller ikke, er det ikke valgfritt å stille opp så lenge man er frisk.

Derfor synes jeg synd på mannfolk. De må stille opp selv om noen av dem, som i dette tilfellet, ble presset til å få barn. 

Anonymkode: 011bb...f27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde han ikke villet han barn hadde han brukt beskyttelse eller avstått fra sex. Men han var enig i å få barn og han hadde ubeskyttet sex. 

Anonymkode: 0d956...02b

Han ville ikke ha barn, han ville ha sex. Selvfølgelig burde han brukt beskyttelse for sin egen skyld. Enig der. 

Anonymkode: 011bb...f27

[AnonymBruker]

For noen svar.. I tilsvarende tråder laget av kvinner slenges det rundt med fødselsdepresjon, få hjelp, det kan utarte seg på mange måter, sånn var det for meg og, jeg mistrivdes hele første året... De får iallefall ikke beskjed om å ta seg sammen eller at de burde brukt prevensjon istedet.

Anonymkode: 59db8...a4d