Ensom

[AnonymBruker]

Hei. Har ingen å dele dette med, så håper at jeg kan få noe råd eller litt støtte/oppmuntring via ord her.

Veldig veldig lang historie, gjort kort:

Jeg føler meg forferdelig ensom. Det er bare hunden min jeg føler at jeg lever for.

 

Livet er tøft akkurat nå, og har vært det i en del år. Ser ikke så mye lys i enden av tunnelen.

 

Jeg blir mobbet av familien og har blitt det i ett år, og nå har jeg blitt frøset ut i tillegg. Sørger mye og føler meg ekstremt alene. Det er spesielt min far som er ekstra ekkel mot meg. Og min mamma er syk og fraværende fra mitt liv allerede fra jeg var barn. Har kun en venninne, men hun er opptatt hele tiden så vi sees nesten aldri. Har prøvd å åpne meg og si at jeg har det tøft og forklare henne situasjonen, men hun kjenner min familie da vi er barndomsvenner, og hun greier ikke å fatte det de driver med eller i hvor alvorlig grad de mobber.

 

Jeg føler ikke at det er noen som bryr seg om meg, bortsett fra hunden min.

 

Egentlig føler jeg bare for å forsvinne. Men hadde aldri gjort det mot hunden min, så vil gjerne finne måter å greie å håndtere min livssituasjon akkurat nå eller finne ut av måter å få det bedre på.

 

Nå går vi høsten i møte i tillegg. Og jeg gruer meg veldig. Føler hele min selvverdi og selvfølelse er borte da jeg knyttet mye av min identitet opp mot familie og sosiale relasjoner tidligere i livet.

 

Tusen takk hvis du har lest mitt innlegg. Setter stor pris på det.

Anonymkode: 1b061...645

[Anononyma]

Så fint at du har en firbeint bestevenn som er der for deg gjennom tykt og tynt ❤️ Tenker det er viktig at du holder fast i det gode, gjør noe godt ut av selskapet i den lille vennen din. Gi en ekstra godbit, ta med deg tassen opp i sengen i natt, fell en tåre i den varme pelsen og husk at det finnes gode mennesker der ute også!

Jeg har funnet mye bra folk via hunden! Gå på hundetreff? Involver deg i miljøet rundt din rase? Ta et kurs i en eller annen hundesport? 

[Gjest Degmegogjeg]

Så trist å høre at du har det så tøft!

Ufrivillig ensomhet er alltid smertefullt, og det hjelper heller ikke at du blir mobbet. Særlig ikke av de som egentlig skal være der for deg. Har du prøvd å prate med familien din om dette? Om ikke ville jeg nok startet der, så kunne du få sett litt bedre hvor du har dem. Løfter de da kun på skuldrene og later som de ikke skjønner noe, ville jeg nok tatt avstand fra dem over en periode. Hører du ingenting, så greit, da er det deres tap. Synes ikke du skal være den som skal slite deg ut her. Vil de ha kontakt, får de i så fall være den som sender pasningen, og ber deg om godt vær. 

Fint at du i det minste har hunden med deg. Den er en lojal kamerat man kan få mye glede av. Gjør så mye positivt du kan med denne, og de øyeblikkene du får i lag med den firbeinte. 

Skulle du ha behov for noen å snakke/skrive med, kan du gjerne sende meg en melding. Ingen skal måtte føle seg alene i verden. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gode råd. Setter pris på det, kan vurdere det med å involvere meg i hundemiljøet. Syns det høres ut som en god ide.  Du har fått meg til å føle meg sett, i en hverdag hvor jeg går rundt å føler meg usynlig og betydningsløs. Det betyr mye. 🙏

Anonymkode: 1b061...645

[AnonymBruker]

Anononyma skrev (7 minutter siden):

Så fint at du har en firbeint bestevenn som er der for deg gjennom tykt og tynt ❤️ Tenker det er viktig at du holder fast i det gode, gjør noe godt ut av selskapet i den lille vennen din. Gi en ekstra godbit, ta med deg tassen opp i sengen i natt, fell en tåre i den varme pelsen og husk at det finnes gode mennesker der ute også!

Jeg har funnet mye bra folk via hunden! Gå på hundetreff? Involver deg i miljøet rundt din rase? Ta et kurs i en eller annen hundesport? 

Tusen takk for svar og gode råd. Setter pris på det, kan vurdere det med å involvere meg i hundemiljøet. Syns det høres ut som en god ide.  Du har fått meg til å føle meg sett, i en hverdag hvor jeg går rundt å føler meg usynlig og betydningsløs. Det betyr mye. 🙏

Anonymkode: 1b061...645

[AnonymBruker]

Å være ensom er vondt og tøft 💔

Dette høres nok veldig hardt ut. Men du er nødt å komme deg ut av offerrollen. Få hjelp til å bygge deg selv opp. Når en står i offerrollen tar dette opp mye energi og det er vanskelig for folk rundt deg å forholde seg til, for det tar opp så mye av vennskapet/relasjonen. Selv når man ikke snakker om det. Men oppsøk profesjonell hjelp. Samtidig kan du lese selvhjelpsbøker, høre på podcaster, lese andres erfaringer, høre på motivasjonstaler etc.

Bare det at du skriver her inne og tar imot tips og råd viser at du har en vilje og et stort ønske om å endre på ting ❤️

Sett ned foten for familien din. Respekterer de deg ikke, så kutt de ut en stund. Sånn skal ingen bli behandlet av familien sin. Du er verdt langt mer, selv om du er ensom. Vit din verdi. Lag deg din egen familie med folk som gjør deg godt. 

Som tidligere nevnt, oppsøk hundemiljøet. Det er en veldig god ide. 

Du har havnet i noe vondt og smertefult. Det er ikke din skyld. De har tatt fra deg mye og ødelagt mye for deg. Det handler igrunn ikke om deg, det handler om at de menneskene du har hatt rundt deg har utnyttet deg. Prøv å tenk nå fremover at du nå har muligheten til å skape det livet du ønsker og du kan selv velge hvem du vil ha i livet ditt. Sett deg små mål. F.eks smil og si hei eller noe positivt til andre du møter på tur med hunden. Sett opp en liste med positive ting om deg selv. Også en liste over hvordan du ønsker å være. 

Jeg har stått i lignende situasjon som deg. Jeg klarte å snu det rundt når jeg kom meg ut av offerrollen, visste min verdi og hvem jeg ønsket å ha i livet mitt. Fikk masse gode mennesker i livet mitt og fikk det bra med meg selv. De som ikke gjør meg godt, kutter jeg ut eller holder en emosjonell avstand til. Samtidig er jeg høflig og hyggelig mot de, for jeg vet at folk som behandler andre dritt ikke har det godt med seg selv. 

Et lite tips! Når du snakker med andre, fokuser på de. Spør de om ting, lytt, bekreft og ikke tenk over hva du kan si. Faktisk er det lettere å kommunisere med andre mennesker på den måten og tar bort mye tankekjør. Folk elsker å snakke om seg selv og sitt. Det betyr ikke at du ikke skal snakke om deg selv. En god venn vil spørre deg om ting også. Ingen liker folk som kun prater om seg selv heller 😅

Jeg er sikker på at når folk blir kjent med den virkelige deg, vil mange bry seg om deg ❤️

Anonymkode: 0ff7b...94c

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde hatt det sånn og bodde i samme område som familien. Hadde jeg hurdert å flytte. 

Jeg hadde tatt unfollow på familien på facebook.

Anonymkode: d8e28...4b0

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig ensom. Nesten ingen familie rundt meg. Ingen nære relasjoner. 

Anonymkode: 55383...c01

[AnonymBruker]

Trøst deg med at du er i godt selskap med mange andre.  Tilsynelatende ingen hjelp å få på KG .

Anonymkode: a5a6d...a0e

[Hjelpsom]

On 7/26/2023 at 12:26 AM, AnonymBruker said:

Hei. Har ingen å dele dette med, så håper at jeg kan få noe råd eller litt støtte/oppmuntring via ord her.

Veldig veldig lang historie, gjort kort:

Jeg føler meg forferdelig ensom. Det er bare hunden min jeg føler at jeg lever for.

 

Livet er tøft akkurat nå, og har vært det i en del år. Ser ikke så mye lys i enden av tunnelen.

 

Jeg blir mobbet av familien og har blitt det i ett år, og nå har jeg blitt frøset ut i tillegg. Sørger mye og føler meg ekstremt alene. Det er spesielt min far som er ekstra ekkel mot meg. Og min mamma er syk og fraværende fra mitt liv allerede fra jeg var barn. Har kun en venninne, men hun er opptatt hele tiden så vi sees nesten aldri. Har prøvd å åpne meg og si at jeg har det tøft og forklare henne situasjonen, men hun kjenner min familie da vi er barndomsvenner, og hun greier ikke å fatte det de driver med eller i hvor alvorlig grad de mobber.

 

Jeg føler ikke at det er noen som bryr seg om meg, bortsett fra hunden min.

 

Egentlig føler jeg bare for å forsvinne. Men hadde aldri gjort det mot hunden min, så vil gjerne finne måter å greie å håndtere min livssituasjon akkurat nå eller finne ut av måter å få det bedre på.

 

Nå går vi høsten i møte i tillegg. Og jeg gruer meg veldig. Føler hele min selvverdi og selvfølelse er borte da jeg knyttet mye av min identitet opp mot familie og sosiale relasjoner tidligere i livet.

 

Tusen takk hvis du har lest mitt innlegg. Setter stor pris på det.

Anonymkode: 1b061...645

Føler med deg. Jeg er også ensom. Etter å ha dediktert mer en 20 år til eksen så ble det over, jeg hadde i løpet av denne tiden omstilt meg fra å være veldig sosial til mere innsluttet med liten kontaktflate da hun hadde sosial angst og ikke ville være sosial. Viste seg at jeg satt igjen på en plass der jeg så å si ikke har noen venner. Jeg har da heldigvis en sønn 50% av tiden, men det er jo ikke det samme som voksne venner og det medfører jo også at jeg ikke kan flytte tilbake til der jeg har familie. 
Det er en fryktelig følelse å føle seg ensom og kun måtte forholde seg til egne negative tanker. Jeg har av og til selv vært inne på å bare få slutt på det, for en befrielse det hadde vært... Jeg har heldigvis sønnen min, som får meg til å holde tilbake og ikke gi opp ennå, men i de mørkeste stundene så har det også føltes som om det ikke var nok. 
Kan ikke gi deg noen råd, kun medfølelse. Håper det ordner seg for deg med tiden, ingen fortjener å ha det sånn.

Endret 27. juli 2023 av Hjelpsom