Identitetskrise? Utredning - sykemelding - ufør

[AnonymBruker]

Trenger bare et sted for å lufte bekymringene mine. Jeg skal snart til utredning for noe psykisk i håp om å få riktig behandling, selv om det egentlig ikke finnes behandling.

Jeg har fungert dårligere og dårligere de siste årene. Legen vil sykemelde, men jeg føler meg ikke klar, selv om det sliter på både meg, mann og barn at jeg ikke er i form og bruker opp energien min på jobb. Jeg føler bare at en sykemelding er starten på slutten. Slutten på arbeidslivet. Starten på stigmaet. Ikke det at det er så stas å jobbe, men det er stas å greie seg selv, oppleve mestring, ha kolleger. Ikke minst det økonomiske.

Om et par mnd er jeg sannsynligvis sykemeldt, om et års tid er jeg kanskje uten jobb.

Kjenner jeg har begynt å frykte utredningen selv om jeg vet den egentlig skal hjelpe. Redd de skal sette den diagnosen jeg skal utredes for. Få det svart på hvitt liksom. For alltid. Vurderer nesten å feige ut. Men jeg blir jo ikke friskere av det.

Jeg VIL ikke!! Jeg vil bare jobbe og tjene penger og fungere normalt som alle andre. Komme hjem til mann og barn, sliten, men i stand til å gi det familien trenger.

Hvem er jeg hvis jeg blir ufør liksom? ☹️ Skjønner ikke hvordan jeg skal komme gjennom denne høsten. 

Anonymkode: aedb6...a75

[Mjalloh]

For det første, ikke ta sorgene på forskudd ♥️ Kanskje du klarer å stå i jobb, men i redusert stilling når utredningen er over?

Hvis du skulle bli ufør: det er mange måter å bidra i samfunnet på enn ved betalt arbeid. Frivillighet innen feks kirkens nødhjelp, natteravnene, leksehjelp, besøksvenn, røde kors eller frelsesarmeen er eksempler på steder hvor du kan bidra, og ha en identitet og ett nettverk på dine premisser dersom du ikke kan fylle forpliktelsene av å være ordinær arbeidstaker.

Gå inn med ett åpent sinn, ufør er langt frem i tid per nå. Ta tiden til hjelp, og forsøk og ikke tenk på stigma. Du må gjøre det som er rett for deg med din eventuelle diagnose. Kanskje kan behandlingen hjelpe deg? Det må tiden nesten bare vise. Fokuser på deg og din familie i tiden fremover, det løser seg på en eller annen måte hvis du ser på mulighetene istedenfor begrensningene.

Lykke til ♥️

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️

Husk nå først at en sykemelding må ikke være 100 % Du kan prøve f.eks 20 % og ha en dag midt i uka til å komme deg litt på. Eller ha noen halve dager i uka.

Du burde tenke motsatt - en delvis sykemelding kan hjelpe deg med å holde deg i jobb

Og ja, om det nå skulle skje at du blir ufør til sist, så er det relativt vanlig å gå gjennom en slags sorgprosess. Om du kommer dit, så kan du om hjelp til det, og det er støtte å finne.

Vi er mange som har identifisert oss litt for mye med jobben, og får spørsmål om hvem en egentlig er? Se på det som en hurtigstart på pensjonisttilværelsen? Før eller siden må alle møte det spørsmålet, og finne nye ting å fylle livet og dagene sine med. Det kommer til å gå fint

Skjønner godt at ting i endring er skummelt, og især når en går i møte en tid med usikkerhet. Men fra en som har gått gjennom det alt - det lar seg helt fint gjøre å bygge seg et godt liv

Beste ønsker.

 

Anonymkode: b1477...d90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trenger bare et sted for å lufte bekymringene mine. Jeg skal snart til utredning for noe psykisk i håp om å få riktig behandling, selv om det egentlig ikke finnes behandling.

Jeg har fungert dårligere og dårligere de siste årene. Legen vil sykemelde, men jeg føler meg ikke klar, selv om det sliter på både meg, mann og barn at jeg ikke er i form og bruker opp energien min på jobb. Jeg føler bare at en sykemelding er starten på slutten. Slutten på arbeidslivet. Starten på stigmaet. Ikke det at det er så stas å jobbe, men det er stas å greie seg selv, oppleve mestring, ha kolleger. Ikke minst det økonomiske.

Om et par mnd er jeg sannsynligvis sykemeldt, om et års tid er jeg kanskje uten jobb.

Kjenner jeg har begynt å frykte utredningen selv om jeg vet den egentlig skal hjelpe. Redd de skal sette den diagnosen jeg skal utredes for. Få det svart på hvitt liksom. For alltid. Vurderer nesten å feige ut. Men jeg blir jo ikke friskere av det.

Jeg VIL ikke!! Jeg vil bare jobbe og tjene penger og fungere normalt som alle andre. Komme hjem til mann og barn, sliten, men i stand til å gi det familien trenger.

Hvem er jeg hvis jeg blir ufør liksom? ☹️ Skjønner ikke hvordan jeg skal komme gjennom denne høsten. 

Anonymkode: aedb6...a75

Men hvor kommer ufør inn? 

Anonymkode: 11cd4...918

[AnonymBruker]

Med riktig diagnose kan du lettere lære å sette gode grenser for deg selv. Det kan hjelpe deg mtp å stå i jobb uten å være helt ødelagt hjemme.

Anonymkode: ec230...102

[AnonymBruker]

Selvom du får en diagnose, så endrer jo ikke du deg❤️. Du har ditt funksjonsnivå, enten det heter noe eller ikke. Ting kan bli lettere ved å vite hva det er, men det er jo ikke sånn at alle med den og den diagnosen blir ufør, det handler om arbeidsevne ikke noe annet.

Anonymkode: 59806...401

[AnonymBruker]

Jeg er i litt samme situasjon. Jeg har en diagnose  hvor 90% med samme diagnose er ufør.. 

Og jeg sliter mer og mer, og er nå helt i kjelleren. 

Og jeg VIL IKKE!!! bli ufør eller være langtidssykemeldt  Jeg vil også jobbe.. 

Det er forferdelig tungt og vanskelig. Sepsielt føles det urettferdig når jeg ser all dritten uføre får.. tenk på hvor mange av dem som av hele sitt hjerte VIL jobbe, men ikke kan??

Anonymkode: 7c1e6...828

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør i mars etter 1 år som sykemeldt. Det er forbanna tøft rett og slett. Valget mellom å jobbe litt, bli verre eller være hjemme og være stabil er ikke så lett. Håper det går seg til, for slik livet er nå er ikke et liv man kan leve. ( Går til psykolog og psykiater )

Anonymkode: 28399...069

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! ❤️ Godt å se at flere kan kjenne seg igjen i situasjonen. Føler at jeg sitter på en berg og dalbane som bare går fortere og fortere, og jeg kommer ikke av.

Det er absolutt et godt poeng at ting kan bli lettere med diagnose, muligens tilrettelegging på jobb. Selv om denne diagnosen, som du lenger opp nevnte, også har høy grad av ufør. Tror over 90% på et eller annet tidspunkt blir ufør.

Jeg har holdt ut i mange år, det har humpet og gått, men nå hverken humper eller går det lenger. Jeg har sett på utredningen som en slags redning, men etter samtale med lege innser jeg at det mest sannsynlig er snakk om tilpasninger og mulig grad av funksjon, ingen magisk kur.

Dere dom har vært igjennom lignende, hvordan holdt dere ut underveis? Får man en slags aksept etterhvert? Og, hvis man møter nye mennesker er jo nesten alltid det første de spør om «hva jobber du med?». Hva svarer man da? Jeg er nesten vant til å presentere meg som «Hei, jeg heter navn, jeg er økonom». Nå da? «Hei, jeg heter navn, jeg er ufør»

Jeg vet dette evt ligger et stykke frem i tid, og det kan jo være at man kan klare å beholde en viss grad arbeidsførhet. Håper jo  

ts

Anonymkode: aedb6...a75

[AnonymBruker]

Nå krisemaksimerer du ts. Det tar mange, mange år å eventuelt bli ufør. Det skjer ikke neste måned. Og i løpet av de årene har du mye tid til å jobbe med aksept. Jobbe med å leve med slik ting er.

Selv er jeg dessverre på vei mot ufør. Det er såklart ikke gøy å være så syk, men jeg er takknemlig for at jeg får noe å overleve på. Jeg hadde aldri tenkt tanken på å bli ufør en gang før jeg plutselig ble alvorlig syk.

Jeg sier jeg jobber med helsa om noen spør, og gjerne hobbyprosjekter eller hva jeg er utdannet som. Husk at de fleste er mer opptatt av å bekymre seg over hva andre tenker om seg selv, enn å tenke på hva andre gjør. 

Anonymkode: af396...c3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Nå krisemaksimerer du ts. Det tar mange, mange år å eventuelt bli ufør. Det skjer ikke neste måned. Og i løpet av de årene har du mye tid til å jobbe med aksept. Jobbe med å leve med slik ting er.

Selv er jeg dessverre på vei mot ufør. Det er såklart ikke gøy å være så syk, men jeg er takknemlig for at jeg får noe å overleve på. Jeg hadde aldri tenkt tanken på å bli ufør en gang før jeg plutselig ble alvorlig syk.

Jeg sier jeg jobber med helsa om noen spør, og gjerne hobbyprosjekter eller hva jeg er utdannet som. Husk at de fleste er mer opptatt av å bekymre seg over hva andre tenker om seg selv, enn å tenke på hva andre gjør. 

Anonymkode: af396...c3e

Det tar ikke alltid mange år. Jeg gikk fra sykemelding til ufør.

Til TS, du vil jo alltid være økonom, du vil bare ikke lengre jobbe som det. Så er da bare å si det hvis folk skulle spørre. 

Anonymkode: 28399...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger! ❤️ Godt å se at flere kan kjenne seg igjen i situasjonen. Føler at jeg sitter på en berg og dalbane som bare går fortere og fortere, og jeg kommer ikke av.

Det er absolutt et godt poeng at ting kan bli lettere med diagnose, muligens tilrettelegging på jobb. Selv om denne diagnosen, som du lenger opp nevnte, også har høy grad av ufør. Tror over 90% på et eller annet tidspunkt blir ufør.

Jeg har holdt ut i mange år, det har humpet og gått, men nå hverken humper eller går det lenger. Jeg har sett på utredningen som en slags redning, men etter samtale med lege innser jeg at det mest sannsynlig er snakk om tilpasninger og mulig grad av funksjon, ingen magisk kur.

Dere dom har vært igjennom lignende, hvordan holdt dere ut underveis? Får man en slags aksept etterhvert? Og, hvis man møter nye mennesker er jo nesten alltid det første de spør om «hva jobber du med?». Hva svarer man da? Jeg er nesten vant til å presentere meg som «Hei, jeg heter navn, jeg er økonom». Nå da? «Hei, jeg heter navn, jeg er ufør»

Jeg vet dette evt ligger et stykke frem i tid, og det kan jo være at man kan klare å beholde en viss grad arbeidsførhet. Håper jo  

ts

Anonymkode: aedb6...a75

Hvorfor må du presentere deg med hva du jobber med? 

"Hei jeg heter Tone", mer enn nok. 

Om noen spør hva du jobber med, kan du bare svare noe som "Jeg jobbet som økonom i x antall år, men nå er jeg dessverre ufør". 

Anonymkode: 7c1e6...828

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det tar ikke alltid mange år. Jeg gikk fra sykemelding til ufør.

Anonymkode: 28399...069

Det hører til unntakene at det tar så kort tid å få ufør. Snitt tiden er på ca 7 1/2 år fra man starter på AAP til ufør. 

Anonymkode: 22d66...ce8