Å ta vare på en eldre kone/ektemann - kun negativt?

[AnonymBruker]

Når jeg leser tråder om forhold med stor aldersforskjell, kommer alltid punktet om at den yngste parten kommer til å måtte ta vare på den eldre parten etterhvert.

Dette er en av de uunngåelige tingene i livet; vi blir alle eldre, og noen blir preget av alderen i sterkere grad enn andre.

Det jeg lurer på er om det å ta vare på en eldre partner er noe dere tenker at alltid innebærer at livet til den yngre part blir dårligere? I trådene jeg har lest, blir det nevnt at den eldre parten er sliten og trøtt, kanskje hverken vil eller kan reise langt eller være spesielt aktivt fysisk, at den da holder tilbake den yngre parten så den ikke får oppleve ting den kanskje ønsker.

Men er det noen positive sider ved dette i det hele tatt?

Min mann er 20 år eldre enn meg, og jeg blir jo litt lei meg når jeg leser slike tråder hvor det temaet alltid kommer opp. Likevel, er ikke livet med den du elsker bedre enn å droppe den personen pga. alder? Selv har jeg aldri hatt noe sterkt ønske om å reise overalt og forurense verden på den måten, reise for å reise nærmest, for å poste på instagram som mange gjør. Jeg vil jo selvsagt reise noen få steder jeg har et forhold til eller sterkt ønske om å oppleve, og ellers liker jeg jo å kunne gå på tur, dra på en telttur i fjellet et par ganger i året kanskje, men har aldri vært en person som må ut på byen etc. Liker veldig godt å være hjemme, holde på i hagen, lese bøker, se serier, gjøre det fint rundt meg etc.

Jeg tenker jo da at for meg ville det kanskje ikke være så ille å "måtte" ta vare på en eldre partner og tilpasse meg en rolig livsstil  -siden jeg egentlig alltid har hatt en relativt rolig livsstil. Men kan hende jeg bare framstår som naiv?

Har selv aldri opplevd virkelig gamle personer i livet mitt utenom besteforeldrene mine (er 41, men begge foreldrene mine døde relativt tidlig -de var 55 og 69). Bestefar døde av hjertesvikt da han var 85, og hadde et par år før det blitt preget av mild senilitet, men bodde hjemme sammen med bestemor som var noen få år yngre. Bestemor havnet på sykehjem noen år etter bestefar døde, hun ble litt senil og fysisk sett klarte hun ikke å dusje, vaske klær etc. selv. Hun døde også av hjertesvikt (eller generell alderdom) da hun var 91.

Så det er bare de som er mine personlige referansepunkter. Når det gjelder bestemor og hennes siste år, så husker jeg at hun ikke ønsket å havne på sykehjem. Hun lengtet hjem, men ingen av hennes seks barn ønsket eller kunne ta vare på henne hjemme visstnok, og hjemmehjelp var ikke noe alternativ (vet ikke hvorfor). Når jeg tenker på mannen min, og sammenlignet han med hennes tilstand de siste årene, tenker jeg at jeg hadde klart å ta vare på han hjemme. Å dusje en partner er jo ikke noe kleint sammenlignet med at en sønn eller datter må dusje far eller mor tenker jeg. Gjelder vel hygiene og vask generelt, påkledning etc. Det er vel mye mindre flaut å få hjelp av en partner til det, heller enn av egne barn, eller kanskje helsepersonell?

Og, kan man ikke ha god livskvalitet i eldre år (tenker 70+ og 80+)? Føler at det ofte framstilles som at livet er over etter 70, at man er en byrde etc. Men jeg elsker jo mannen min, og selv om han etterhvert blir 70, 80 og forhåpentligvis eldre enn det også, så er han jo den jeg elsker.

Ønsker bare, om noen har, innspill på dette og hva som kan være også positivt ved en slik situasjon? Det er da ikke helt mørkt?

Anonymkode: c7b6d...a8f

[AnonymBruker]

De fleste folk tar en grad av ansvar for gamle foreldre og svigerforeldre. 

Det er ikke noe romantisk eller vakkert i å ofre verdifull tid i egne gode år for å passe på en gammel partner når man selv ikke er det, det er bare resultatet av en dum feil msn har gjort, som å ignorere problemene aldersforskjell representerer.

 

Anonymkode: 11222...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De fleste folk tar en grad av ansvar for gamle foreldre og svigerforeldre. 

Det er ikke noe romantisk eller vakkert i å ofre verdifull tid i egne gode år for å passe på en gammel partner når man selv ikke er det, det er bare resultatet av en dum feil msn har gjort, som å ignorere problemene aldersforskjell representerer.

 

Anonymkode: 11222...164

Ofre verdifull tid i egne gode år? Hva om man anser tiden med den man elsker som verdifull tid? Jeg ville vel ikke blitt lykkeligere av å finne en partner på egen alder kun for å ha en yngre partner. Det er jo personer man forelsket seg i og elsker, ikke alderen eller en spesifikk egenskap.

Anonymkode: c7b6d...a8f

[AnonymBruker]

Min mor tar være på min far som har hatt hjerneslag for 20 år siden. Det er ingenting positivt med det. De begge er i dypt depresjon og slik som det har utviklet seg nå, er at min mor bedriver det som jeg vil kalle psykisk vold mot min far. Skilsmisse ville absolutt vært beste for begge men hun er stakk i at hun ikke kan gå (synes hun selv), hva vil folk si. Hun burde absolutt gått, for lenge siden.

Anonymkode: 608c9...ce3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ofre verdifull tid i egne gode år? Hva om man anser tiden med den man elsker som verdifull tid? Jeg ville vel ikke blitt lykkeligere av å finne en partner på egen alder kun for å ha en yngre partner. Det er jo personer man forelsket seg i og elsker, ikke alderen eller en spesifikk egenskap.

Anonymkode: c7b6d...a8f

Det er mange mennesker som kan være den rette. Man må velge kjæreste med hjernen også. Omsorg for gamle er et slit, og begge parter må vinne like mye på relasjonen. Det skal ikke gå en vei.

Anonymkode: 11222...164

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min mor tar være på min far som har hatt hjerneslag for 20 år siden. Det er ingenting positivt med det. De begge er i dypt depresjon og slik som det har utviklet seg nå, er at min mor bedriver det som jeg vil kalle psykisk vold mot min far. Skilsmisse ville absolutt vært beste for begge men hun er stakk i at hun ikke kan gå (synes hun selv), hva vil folk si. Hun burde absolutt gått, for lenge siden.

Anonymkode: 608c9...ce3

Sånn har jeg observert også, kvinner som "ofrer" seg og gir opp seg selv, og ender med å bli bitre, tidvis slemme (mot den som kveler dem med omsorgsbehov) og uendelig slitne. Ingen bør ha det sånn mer enn maks ett år eller noe.

Anonymkode: 11222...164

[AnonymBruker]

Det er ikke noe romantisk nei. Min mor forsøker å ta vare på min demente far. Sykdommen har dessverre endret personligheten hans, så han kan være både truende, sint og farlig. 
Dette resulterer i at min mor blir dårlig behandlet, redd og deprimert. 
 

Det er bare trist hele greia. Bedre om det hadde «gått fort og gæli» for å si det sånn. 
 

Ikke alle eldres på en fin måte. 

Anonymkode: 09846...182

[AnonymBruker]

Min venninne hadde to herlige foreldre, glade i hverandre og flikke til å følge opp barna. Det var imidlertid rundt 20 år mellom dem. Mannen ble syk, kona var fremdeles ung og sprek, og da får man i liten grad hjemmehjelp og annen hjelp fra det offentlige. De siste 15 årene før han døde i fjor slet hun seg ut på å være sykepleier døgnet rundt. Hun er blitt sliten, desillusjonert og bitter etter dette. Fint har det tydeligvis ikke vært. 

Hadde begge to vært gamle ville de fått mer hjelp. 

Anonymkode: 9f02f...ca4

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke noe romantisk nei. Min mor forsøker å ta vare på min demente far. Sykdommen har dessverre endret personligheten hans, så han kan være både truende, sint og farlig. 
Dette resulterer i at min mor blir dårlig behandlet, redd og deprimert. 
 

Det er bare trist hele greia. Bedre om det hadde «gått fort og gæli» for å si det sånn. 
 

Ikke alle eldres på en fin måte. 

Anonymkode: 09846...182

Dette er et veldig vesentlig poeng. Jeg kan huske seks oldeforeldre og alle besteforeldre. Alle var hyggelige mennesker FREM TIL DE BLE GAMLE. Da ble de fleste enten surrete (helt borte), sure, grinete og regelrett slemme noen av de.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hadde begge to vært gamle ville de fått mer hjelp. 

Anonymkode: 9f02f...ca4

Beklager å måtte skuffe deg, det er ingen automatikk i at en får mye mer hjelp om begge i et par er på samme alder. Du skulle sett bunken av dokumentasjon vi sendte for å få hjelp til mamma som var bare 2 år eldre enn pappa. De kunne ikke en flytte til omsorgsbolig sammen en gang fordi kun mamma var hjelpetrengende, begge burde vært det eller de burde skilt seg av tekniske årsaker. Pappa var starten av 60-årene og hadde noen år igjen til å bli pensjonist. Og da hun til slutt flyttet på sykehjem fikk han utfordringer med økonomi fordi nesten hele hennes pensjon gikk til sykehjemmet mens hans lønn gikk til den felles boligen og stadig kjøpe nye klær, utstyr, parkeringsavgift og alt det andre. 

Mamma mistet kontakten med virkeligheten og trodde støvet i stua var "aliens" som skulle ta henne. Som var eksakt den frasen jeg brukte i søknaden om fast plass på sykehjem. Som hun selv formelt sett måtte søke om fordi hun ikke var umyndig og det ikke var grunnlag for å oppnevne verge (siden hun hverken ødslet pengene eller løp rundt i gatene. Hun satt i rullestol og hadde glemt hva penger brukes til). Faren min var sliten men klarte ikke be henne flytte ut, det ble min jobb som eldste datter å navigere i det minefeltet. Men selv om det er jævlig tungt er jeg glad pappa tålte å stå i det. Var tøft for ham å tåle alt det rare fra henne men enda tøffere at hans livs kjærlighet gikk mot grava. Heldigvis vil jeg si at vi vokste på det som familie. 

Anonymkode: 136dd...692

[AnonymBruker]

Rådene om å unngå stor aldersforskjell kommer gjerne i datingtråder. Har man truffet en man elsker må man jo prøve å se positivt på det, men når jeg leter etter partner vil jeg øke min egen statistiske sjanse for et godt liv og holde meg til maks fem år opp. Jeg så hvor sliten moren min var de siste årene faren min bodde hjemme.

Anonymkode: 7dec2...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Beklager å måtte skuffe deg, det er ingen automatikk i at en får mye mer hjelp om begge i et par er på samme alder. Du skulle sett bunken av dokumentasjon vi sendte for å få hjelp til mamma som var bare 2 år eldre enn pappa. De kunne ikke en flytte til omsorgsbolig sammen en gang fordi kun mamma var hjelpetrengende, begge burde vært det eller de burde skilt seg av tekniske årsaker. Pappa var starten av 60-årene og hadde noen år igjen til å bli pensjonist. Og da hun til slutt flyttet på sykehjem fikk han utfordringer med økonomi fordi nesten hele hennes pensjon gikk til sykehjemmet mens hans lønn gikk til den felles boligen og stadig kjøpe nye klær, utstyr, parkeringsavgift og alt det andre. 

Mamma mistet kontakten med virkeligheten og trodde støvet i stua var "aliens" som skulle ta henne. Som var eksakt den frasen jeg brukte i søknaden om fast plass på sykehjem. Som hun selv formelt sett måtte søke om fordi hun ikke var umyndig og det ikke var grunnlag for å oppnevne verge (siden hun hverken ødslet pengene eller løp rundt i gatene. Hun satt i rullestol og hadde glemt hva penger brukes til). Faren min var sliten men klarte ikke be henne flytte ut, det ble min jobb som eldste datter å navigere i det minefeltet. Men selv om det er jævlig tungt er jeg glad pappa tålte å stå i det. Var tøft for ham å tåle alt det rare fra henne men enda tøffere at hans livs kjærlighet gikk mot grava. Heldigvis vil jeg si at vi vokste på det som familie. 

Anonymkode: 136dd...692

Jeg er klar over det. Det er forferdelig vanskelig å få hjelp. Det var egentlig poenget mitt, og når ektefelle er ung og sprek er det ikke bare vanskelig, men absolutt umulig. 

Anonymkode: 9f02f...ca4

[AnonymBruker]

Det er noe naivt med å tro at det største problemet med en pleietrengende partner er at man ikke har anledning til å reise på ferie. Jeg har hatt familiemedlemmer i den situasjonen, ferie var det siste de tenkte på.

Det ble ikke mye overskudd til hagearbeid og lesing heller når de var på vakt, bokstavelig talt, 24 timer i døgnet.

Anonymkode: 6fd11...226

[AnonymBruker]

Takk for svarene her i tråden alle sammen.

Jeg hadde håpet på noen positive innlegg også, men innser at for mange er sånn at de negative aspektene dominerer veldig. Og det er jo forståelig når noen nevner f.eks. at de har opplevd demens på nært hold hvor vedkommende kan endre personlighet og bli aggressiv etc. Det er jo et mareritt. Heldigvis utvikler ikke alle eldre demens.

At det er naivt å tro at det "største problemet med en pleietrengende partner er at man ikke har anledning til å reise på ferie" kan jeg være enig i, men så har jeg heller ikke skrevet at jeg mener dette er det største problemet - men er at de punktene som jeg ofte ser at folk nevner i tråder med tema aldersforskjell. At man ikke kan reise hit og dit sammen, og at det visstnok knapt gjør livet verdt å leve.

Når noen skriver at man kastet bort verdifull tid på å ta seg av en eldre partner, er det egentlig det når det er ekte kjærlighet? For hva skulle jeg ellers gjort? Forlate partneren fordi han er blitt "for gammel"? Til fordel for hva? Jeg tenker at elsker du noen, er tiden med den personen verdifull selv om den kanskje blir syk etterhvert.

Anonymkode: c7b6d...a8f

[Yodas]

Ikke alle blir pleietrengende når de blir gamle. Bare 1 av mine 4 besteforeldre var på sykehjem en kort stund, de andre klarte seg selv til de stupte. Pappa døde mens han var oppegående og fortsatt i jobb.

 

Andre er pleietrengende lenge, og blir det kanskje i relativt ung alder. Man vet ikke hva slags skjebne man har i vente, uansett alder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svarene her i tråden alle sammen.

Jeg hadde håpet på noen positive innlegg også, men innser at for mange er sånn at de negative aspektene dominerer veldig. Og det er jo forståelig når noen nevner f.eks. at de har opplevd demens på nært hold hvor vedkommende kan endre personlighet og bli aggressiv etc. Det er jo et mareritt. Heldigvis utvikler ikke alle eldre demens.

At det er naivt å tro at det "største problemet med en pleietrengende partner er at man ikke har anledning til å reise på ferie" kan jeg være enig i, men så har jeg heller ikke skrevet at jeg mener dette er det største problemet - men er at de punktene som jeg ofte ser at folk nevner i tråder med tema aldersforskjell. At man ikke kan reise hit og dit sammen, og at det visstnok knapt gjør livet verdt å leve.

Når noen skriver at man kastet bort verdifull tid på å ta seg av en eldre partner, er det egentlig det når det er ekte kjærlighet? For hva skulle jeg ellers gjort? Forlate partneren fordi han er blitt "for gammel"? Til fordel for hva? Jeg tenker at elsker du noen, er tiden med den personen verdifull selv om den kanskje blir syk etterhvert.

Anonymkode: c7b6d...a8f

Min mor pleiet min far da han havnet i rullestol etter en mislykket operasjon. Det ble mange tunge tak, men hun klaget aldri. Litt hjelp hadde de fra hjemmesykepleien, men min mor fikk mesteparten av belastningen. De koset seg sammen de årene de fikk.

Hun savnet ham sårt da han døde av komplikasjoner etter noen år og hun var klar på at hun ville gjort det samme igjen. Hun var overhode ikke bitter eller sur. 

Anonymkode: d1d76...c4c

[AnonymBruker]

Livet kommer ikke med garantier uansett hvilken alder vi er.

Jeg har sett vanskelige situasjoner på nært hold hvor det var stor aldersforskjell.

Jeg har også sett forhold med stor aldersforskjell hvor den eldste har holdt seg veldig sprek i mange år.

Jeg har sett noen som er nærmere 90 år som er sprekere enn noen som er 70 år. Individer er forskjellige. 

Jeg har kjent yngre mennesker som døde av sykdom også.

 

Som en annen skrev her, så ville jeg ikke lett etter partner som var eldre enn meg. Men noen ganger skjer det ting i livet, og det kan være en velsignelse å møte noen man har det godt med.

Anonymkode: 8aa19...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Livet kommer ikke med garantier uansett hvilken alder vi er.

Jeg har sett vanskelige situasjoner på nært hold hvor det var stor aldersforskjell.

Jeg har også sett forhold med stor aldersforskjell hvor den eldste har holdt seg veldig sprek i mange år.

Jeg har sett noen som er nærmere 90 år som er sprekere enn noen som er 70 år. Individer er forskjellige. 

Jeg har kjent yngre mennesker som døde av sykdom også.

 

Som en annen skrev her, så ville jeg ikke lett etter partner som var eldre enn meg. Men noen ganger skjer det ting i livet, og det kan være en velsignelse å møte noen man har det godt med.

Anonymkode: 8aa19...f4b

Helt enig i dette. For vår del så var det ingen av oss som lette etter noen mye eldre eller yngre enn oss selv. Vi møttes vi en felles interesse. Ingen av oss tenkte at den andre så en potensiell kjæreste, fordi det var/er 20 år mellom oss. Men ja, det føles som en velsignelse å ha møtt den store kjærligheten selv om han er en del eldre enn hva jeg hadde forestilt meg.

Anonymkode: c7b6d...a8f

[AnonymBruker]

Yodas skrev (10 minutter siden):

Ikke alle blir pleietrengende når de blir gamle. Bare 1 av mine 4 besteforeldre var på sykehjem en kort stund, de andre klarte seg selv til de stupte. Pappa døde mens han var oppegående og fortsatt i jobb.

 

Andre er pleietrengende lenge, og blir det kanskje i relativt ung alder. Man vet ikke hva slags skjebne man har i vente, uansett alder.

Faren din døde mens hn var i jobb, da må han da vært relativt "ung" da han døde? Jeg har en tante som er 82 år nå, og bor hjemme uten hjelp så vidt jeg vet. Hun er enke, mannen døde av kreft da han var i 60-årene. Har og en onkel som er 89, som bor hjemme sammen med tante som er 81. Han har hjerteproblemer og har allerede overlevd to hjerteinfarkt, men er mentalt klar og er med på bursdager og feiringer med barnebarn og barn etc.

Men ja, kan hende vi ikke er like heldige og at mannen min blir syk og trenger hjelp. Og da vil jeg selvsagt hjelpe, men jeg vil ikke mene at det er å kaste bort verdifull tid som noen skrev her. Tid med den man elsker er ikke bortkastet for meg.

Anonymkode: c7b6d...a8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Min mor pleiet min far da han havnet i rullestol etter en mislykket operasjon. Det ble mange tunge tak, men hun klaget aldri. Litt hjelp hadde de fra hjemmesykepleien, men min mor fikk mesteparten av belastningen. De koset seg sammen de årene de fikk.

Hun savnet ham sårt da han døde av komplikasjoner etter noen år og hun var klar på at hun ville gjort det samme igjen. Hun var overhode ikke bitter eller sur. 

Anonymkode: d1d76...c4c

Å ta seg av noen i rullestol kan jeg se er tungt ja. Men han var mentalt frisk sikkert? Det hjelper jo mye.

Anonymkode: c7b6d...a8f