mannen min har vært utro (laaangt)

[Gjest Gjest]

Så har det skjedd meg, det som bare skjer andre.

La meg begynne å fortelle om oss.

Vi er(var) det paret alle visste ville bli lykkelige for alltid, kjærligheten blomstret og alle rundt oss kunne se det - at her var det ekte kjærlighet.

Vi giftet oss for 3 år siden og livet var godt.

Jeg sier ikke at vi ikke kranglet og hadde det kjiipt inn i mellom, men fellesnevneren vår var kjærligheten til hverandre. Etter en litt dårlig periode som gikk på noe annet enn oss som par i 2004 ble dagene endelig lysere og vi var glade for de valg vi hadde tatt.(dette gjaldt arbeid)

På ny året i 2005 ble jeg gravid, vi var veldig lykklige og gledet oss til barnet som skulle komme.

Jeg ble veldig syk i graviditeten bekkenløsningen avløste ekstrem svangerskaps kvalme og livet hadde en mørk sky. Dette gikk selvfølgelig ut over forholdet vårt. Vi kunne ikke ha sex for det var alt for smertefullt for meg. Vi prøvde likevel å ha en form for sexliv, men det ble veldig sjeldent. Ofte uttrykket jeg til mannen min at jeg gledde meg til barnet var ute og vi kunne gjenoppta samlivet.

På sen sommeren reiste vi på ferie og første dagen fikk mannen min en txt mld fra en kollega. Dette tenkte jeg ikke over før jeg senere skulle låne telefonen hans og sende en melding til min mor om at vi var vel framme. Jeg er ingen tekstmeldings guru og kom derfor til å se på mottatte meldinger i stedet for å sende. Da la jeg merke til at meldingen han før på dagen hadde mottatt var borte. Dette fikk meg til å lure på hvorfor han slettet meldinger fra henne og ikke fra andre. En liten tvil var sådd i meg og jeg begynte å følge med på telefonen hans.(ja ikke kommenter det, det var på mange måter feil)

Jeg la merke til at han alltid slettet meldingene han fikk fra henne og de han sendte henne. Likevel lå hun inne som den han sist sendte melding til(Slik det er på Sony Ericsons telefoner.)

Ferien gikk og jeg begynte å føle at han skjulte noe.

Når vi kom hjem innrømmet jeg til slutt hva jeg hadde gjort og hva jeg hadde misstanke om. Det ble stort rabalder og han nektet for at der var noe mellom dem. Vi ble likevel enige om at vi ikke hadde plass til henne i forholdet vårt, da han innrømmet at han ikke hadde likt at jeg hadde et slikt forhold til en annen mann. Eller jeg mener en slik kontakt med en annen mann.

Slik gikk det på et vis i noen måneder, jeg anklaget han for å være utro han nektet!

Jeg fødte barnet vårt og livet ble lysere, jeg kunne igjen bevege meg, kroppen ble slankere og livet virket igjen godt. Der var likevel en liten sky på himmelen - jeg klarte ikke slippe tak i følelsen over at han hadde vært utro.

Så for en uke siden skulle han ut å handle, før han skulle gå brøt han sammen i gråt (noe jeg aldri har sett før)og sa at han hadde skrevet noen brev til meg og han viste at konsekvensene av brevene nok ville bli at han ble kastet ut.

Jeg forsto jo hva dette var og gikk på soverommet og begynte å lese brevet. Der sto det svart på hvitt at han valgte å skrive alt i et brev til meg fordi han var redd for å ikke få med alt. Han hadde hatt et forhold i sommer/høst som varte i ca 3 mnd. Kontakten ble kuttet noen få uker før barnet vårt ble født og han hadde innsett at han alltid hadde elsket meg. Hadde det bare sluttet der. Hun er gravid.

Den siste uken har jeg levd litt utenfor kroppen min, jeg har rast, hatet og foraktet mannen min. Jeg har likevel tatt avgjørelsen om at han inn til videre får bli.

Så derfor trenger jeg å høre fra deg som har overlevd dette og kommet deg videre sammen med mannen din.

La meg avslutte med å fortelle at jeg faktisk elsker mannen min høyt(selv om det er vanskelig om dagen) Og jeg vet han elsker meg og at han hater seg selv for dette. Jeg vet også at han vil gjøre alt som står i sin makt for at vi skal overleve dette.

Takk for at du hørte på meg.....

[c",)]

Har ikke opplevd dette selv, men vil bare gi deg masse og ønske deg/ dere lykke til.

Håper at dere klarer å finne en løsning som dere begge kan leve med.

[Gjest Gjesta]

Jeg har blitt bedratt selv men situasjonen min var vel aldri så "ekstrem" i forhold til din, siden vi hverken bodde sammen eller hadde barn. Men det å bli bedratt er jo uansett forferdelig sårende så jeg kan enkelt sette meg inn i situasjonen din.

Hva du velger å gjøre fremover tror jeg avhenger mye av om du føler du noen gang kan stole på han igjen. Jeg klarte ikke det, selv om følelsene for denne gutten stakk dypt og vel så det.

Jeg har vært sammen med 2 forskjellige gutter som gjorde alt de kunne for å såre,nedverdige og bryte meg ned psykisk så for meg er tillit alfa og omega i et forhold. Føler jeg ikke at jeg kan stole på partneren min så rygger jeg instinktivt i redsel for å bli såret på en eller annen måte.

Jeg skjønner at du er langt nede og lei deg nå, og det har du all rett til å være. Hvis du virkelig tror forholdet har en sjanse til å overleve til tross for det mannen din har gjort så forsøk.

Det finnes flere forhold som har klart seg gjennom en slik påkjenning, men jeg tror nok at det kan komme til å ta lang tid å bygge denne tilliten opp igjen.

Dette innlegget hjalp neppe særlig så jeg håper du får svar fra noen som har vært i samme situasjon og har en litt annen bagasje enn kanskje jeg har.

Ønsker deg uansett masse lykke til

[Gjest Ananas]

Det er jo greit at han sin handlingsmåte nå ser ut til å være så bra som den kan være, og at du fant ut av det ved at han fortalte det til deg. Det kan jo være et bra utgangspunkt, det kunne i alle fall vært mye verre.

[Gjest Gjesta]

Jeg levde sammen med en mann som var utro gjennom hele vårt forhold. Tro meg, det blir ikke bedre. Om min nåværende samboer og ektemann hadde så mye som luktet på en annen kvinne, hadde det vært kroken på døra. Og siden han selv har opplevd utroskap, har han det på samme måte.

Utroskap, i en hvilken som helst grad eller form, tolereres ikke her.

[Gjest Gjest]

Sikkert lett for andre å si, men du burde kaste ham på huet og ræva ut

Her innrømmet han ikke noen ting før det viste sehg at den andre damen var gravid.

Hadde hun ikke blitt det hadde han neppe sagt noe og bare latt det skure å gå.

Jeg hadde ikke trodd på at han hadde kuttet ut kontakten før du fødte fordi det "plutselig gikk opp et lys for han". Kontakten har sikkert vært der hele tiden. Dersom forholdet begynte i sommer og varte i 3 mnd må jo dama være ganske mange mnd på vei allerede jo.

Hadde det bare blitt med utroskapen men her er det snakk om et barn som for altid kommer til å være et "levende vitnesbyrd" om at du ble bedratt på det groveste.

Ære være deg om du klarer å se forbi en sånn"bagatell". jeg hadde aldri klart det .

[Sun Mei]

Så man skal velge "enkleste utvei" og kaste ut mannen? Sorry, men det er for lettvint å si.

Hun har selv ett barn med denne mannen, og de elsker hverandre - hvorfor skal hun kaste ham ut?

Går det an å tilgi og jobbe videre mot felles liv?

[Gjest Gjest]

Så man skal velge "enkleste utvei" og kaste ut mannen? Sorry, men det er for lettvint å si.

Hun har selv ett barn med denne mannen, og de elsker hverandre - hvorfor skal hun kaste ham ut?

Går det an å tilgi og jobbe videre mot felles liv?

←

Så det er å velge dne enkleste utveien å kaste ham ut? Tror faktisk at mange damer er så redde for å være alene at de heller ser på "statsus quo" som det enkleste.

De elsker hverandre? ja hun elsker nok han, men om han elsker henne?

vel jeg er tilbøyelig til å si at han ikke ville vært utro mens hun gikk gravid med hans barn om han virkelig hadde elsket henne.

Men for all del folk får gjøre hva de vil for min del

[Sun Mei]

Det er for enkelt å bare si at hun skal kaste ham ut. Ja, jeg vet det er mange som burde gått, men som er for feige til det.

Her må det være mulig å sette seg ned og finne ut av hva de vil ha? Jobbe mot det - begge to.

[Gjest Piper]

Så det er  å  velge dne enkleste utveien  å  kaste  ham  ut? Tror  faktisk at mange  damer er så redde for  å være alene at de heller ser på "statsus quo" som det enkleste.

De elsker  hverandre? ja  hun elsker  nok  han, men om han elsker henne?

vel jeg er  tilbøyelig til å si at  han ikke ville  vært utro mens hun gikk gravid med hans barn om han  virkelig hadde elsket henne.

Men for all del folk får gjøre  hva de vil for min del 

←

Jeg må bare si meg enig i dette

Vil samtidig spørre enkelte hva de legger i ordet å elske? For meg betyr det å vise respekt for den personen jeg elsker, være han trofast, være hans beste venn, men blir noen av de brutt har jeg litt problemer med å fortsette å elske. Samtidig en perosn som er meg utro, kan umulig elske meg. Kanskje på sin egen måte, men ikke på den riktige måten, for da ville man ikke såret den personen så mye.

Når man elsker noen, setter man ikke seg selv først hele veien, og det er det den personen som er utro gjør. Å være utro når kvinnen han liksom elsker er gravid, er og blir forkastelig i mine øyne. Og totalt mangel på respekt både ovenfor kviennen han liksom elsker, og for barnet. Han ser fortsatt bare seg selv, og har ikke klart å frigjøre seg fra singellivet, der alt skla dreie seg om han.

Til trådstarter:

Om du velger å gå videre med din mann, syns jeg faktisk det er visse ting du bør tenke over. Det nye barnet ( som ikke er ditt), bør aldri bli lidende for at din mann valgte som han gjorde. Dere bør ta i mot det med åpne armer, selv hvor vanskelig det vil bli. Klarer du ikke å ta til deg dette barnet, bør du sleppe mannen fri, sånn at han får være far til begge barna sine.

Du vil for alltid bli minnet på det han har gjort gjennom det barnet, og jeg vil nok tro at det sikkert hadde vært lettere å takle noe slikt om det ikke var noe barn med i bildet.

Hva som hender i fremtiden er komplett umulig å vite, men husk at det lille barnet ( som ikke er ditt) ikke bærer noen som helst ansvar i dette som har hendt. Men er helt uskyldig i det hele.

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd det samme og jeg kjenner en til i samme situasjon. Felles for oss begge er at vi har klart å komme igjennom dette. Det tok meg tre år, og det var tøft. Men i dag er vi kommet dit at vi har samvær med barnet. Dette er det ikke alle som makter, noe jeg skjønner da vi alle reagerer forskjellig på et slikt svik.

Det blir nok tøft fremover for dere begge. Jeg vil anbefale dere å ikke skjule dette for omverdenen. Få det ut og hold hodet hevet. Det finnes knapt noe verre enn å ha en slik hemmelighet, å skulle late som om alt er som før, være redd for at andre får vite det. Vi har vært åpen om det fra dag en.

Vil også anbefale å gå i familieterapi.

[Gjest gjest1]

Lurer på om mannen din hadde fortalt deg dette i det hele tatt om ikke den andre dama hadde blitt gravid. Jeg tipper at dette er grunnen til hans 'ærlighet'...

Jeg har også blitt bedratt, men valgte å bli (for å se ting an), hadde ikke styrke til å bryte ut, flytte etc. Og dette var jo mannen i mitt liv!

Men min erfaring er at det var umulig å bli kvitt redselen, eller mistanken om at han ikke hadde sluttet med utroskapen. Og selvtilliten min sank for hver dag. Til slutt var det HAN som gjorde det slutt, han hadde bestemt seg for å gå over i et ordentlig forhold med den andre kvinnen (han hadde ikke klart å slutte med utroskapen).

Jeg er så SINT på meg selv for at jeg ikke brøt ut ved første tegn på utroskap, at jeg nedverdiget meg selv til å bli den som ble tråkket på og ble behandlet respektløst.

Ut ifra disse erfaringene ville jeg dratt. Ikke nødvendigvis kuttet alle bånd, men flyttet ut. Så fikk han se hvordan det var å ikke ha deg lenger, og om han da tenker seg litt ekstra om, og velger å jobbe for å få deg tilbake. Det vil være veldig vanskelig (tvil, lav selvfølelse?) for deg å bare fortsette som om ingenting har hendt i alle fall. Lykke til...

[Gjest 2324]

Så man skal velge "enkleste utvei" og kaste ut mannen? Sorry, men det er for lettvint å si.

←

Jeg synes det er drøyt å si at man tar den lette utveien ved å kaste ut mannen, når han faktisk har gjort en annen dame gravid!!

[Gjest Piper]

Så man skal velge "enkleste utvei" og kaste ut mannen? Sorry, men det er for lettvint å si.

Hun har selv ett barn med denne mannen, og de elsker hverandre - hvorfor skal hun kaste ham ut?

Går det an å tilgi og jobbe videre mot felles liv?

←

Min mann hadde vært ute av døren, før han hadde fått tenkt seg om. Det hadde ikke vært det letteste for meg, men det som hadde vært mest riktig.

Jeg har alltid sagt at jeg aldri vil være sammen med en perosn som ikke kan være trofast, og det står jeg for også. Det er et så alvorlig tillitsbrudd for meg, at jeg aldri hadde klart å stole på han igjen. og kan jeg ikke stole på den jeg lever med, da er det ikke noe forhold for meg heller.

Men å kalle det for enkelt å kaste ut noen, er og blir bare for dumt å si. Eller syns du det er enkelt å kaste ut noen som du har stolt på, sett på som din beste venn i mange år + vært elskeren din i mange år?

[Sun Mei]

Jeg har opplevd det samme og jeg kjenner en til i samme situasjon. Felles for oss begge er at vi har klart å komme igjennom dette. Det tok meg tre år, og det var tøft. Men i dag er vi kommet dit at vi har samvær med barnet. Dette er det ikke alle som makter, noe jeg skjønner da vi alle reagerer forskjellig på et slikt svik.

Det blir nok tøft fremover for dere begge. Jeg vil anbefale dere å ikke skjule dette for omverdenen. Få det ut og hold hodet hevet. Det finnes knapt noe verre enn å ha en slik hemmelighet, å skulle late som om alt er som før, være redd for at andre får vite det. Vi har vært åpen om det fra dag en.

Vil også anbefale å gå i familieterapi.

←

Det er det jeg også mener. At det kanskej er mulig å bli lykkelige sammen igjen.

[Sun Mei]

Jeg synes det er drøyt å si at man tar den lette utveien ved å kaste ut mannen, når han faktisk har gjort en annen dame gravid!!

←

Jeg har kanskje ordlagt meg litt feil her. Jeg vet det ikke er enkelt å kaste ut mannen i ditt liv. Det er for enekelt å SI at man skal gjøre det. Her kastes menn ut i annenhver tråd på KG uten å se om det kan være mulig å gjøre noe annet med situasjonen.

Jeg hadde kanskje også hatt problemer med å ha tillit til min mann igjen om noe slikt hadde skjedd. Men..... nei, jeg orker ikke gå inn på den der..

[Gjest 2324]

OK.. Jeg skal ikke si hva som er riktig for andre. Hvis trådstarter greier å tilgi, og gå videre er jo det kjempefint. Jeg personlig hadde fått gubben ut av huset før han fikk sukk for seg, men som sagt hva som er riktig for andre kan ikke jeg bestemme.. Det er reagerte på var utsagnet ditt..

[Sun Mei]

OK.. Jeg skal ikke si hva som er riktig for andre. Hvis trådstarter greier å tilgi, og gå videre er jo det kjempefint. Jeg personlig hadde fått gubben ut av huset før han fikk sukk for seg, men som sagt hva som er riktig for andre kan ikke jeg bestemme.. Det er reagerte på var utsagnet ditt..

←

OK, vi er kanskje enige i bunn og grunn

[Gjest gjesta]

Uansett hva vi andre måtte mene om utroskap så ønsker trådstater å prøve og redde forholdet. Hun er villig til å gi det en sjanse uten å vite hva resultatet blir.

Jeg anbefaler at dere kontakter familievernkontoret. Det kan være greit å få litt hjelp på veien. Uansett så har du en veldig tøff ferd foran deg.

Har ingen egen erfaring men har lest at de parene som klarer å jobbe seg igjennom utroskap og svik, kommer styrket ut av det som par.

[Gjest Gjest]

tror ikke helt trådstarter vet hva hun eventuelt sier ja til før det nye barnet er på plass. Det er sikkert lettere å ha en "fornuftig" og avbalansert syn på saken så lenge man ikke er nødt til å forholde seg til en baby din mann har laget med en annen. Og hun må jo også belage seg på at hun må ha en viss kontakt med mora til barnet også.

Jeg synes det er helt forkastelig av den mannen å ha sex attpåtil UTEN beskyttelse. For alt man vet kan han jo ha gitt trådstarter en sykdom i tillegg til alt anna faenskap