Holder jeg på å bli gal? Har fått overtroiske tanker etter traumatisk dødsfall.

[AnonymBruker]

Hei, usikker på om dette er rett underforum men lurer på om noen har opplevd tilsvarende. 
For ei tid tilbake mistet jeg et ungt familiemedlem brått i en ulykke. Jeg er en realistisk og jordnær person, naturvitenskapelig utdannet osv, ikke spesielt religiøs eller spirituell. 
Men nå driver jeg og setter ting som skjedde før ulykken i en «overnaturlig» kontekst. Bla skjedde det flere nesten-uhell i den nærmeste familien rundt avdøde i dagene forut for ulykken. Også med hen selv. 
Og da tenker jeg; Var det noe vondt «etter» dem? Eller, motsatt, var det noe/noen/universet som prøvde å advare?

Hadde også en merkelig og livaktig drøm om denne familien kort tid før hendelsen, der elementer i drømmen virker påfallende sett i ettertid. 
 

Hvis det er et slags mønster her, betyr det jo at ting er forutbestemt på et vis, og et tror jeg jo ikke noe på. 
Lurer på om noen har tanker rundt dette, har opplevd lignende og hvordan vi skal forstå det. 
Jeg vet innerst inne at alt er tilfeldig, lurer også på om jeg holder på å bli sprø/utvikle vrangforestillinger eller noe.

Anonymkode: 09d13...4b2

[AnonymBruker]

Du er nok i sorg og sjokk, kondolerer med tapet ditt ❤️ Når man opplever vonde ting, leter av og til hjernen etter mønster. Dette er en naturlig, ubevisst mekanisme i hjernen, strategien er å kunne forutse og unngå liknende situasjoner i fremtiden. Dette er et nyttig verktøy i mange situasjoner ( og foregår stort sett i underbevisstheten uten at vi legger så mye merke til det), men feilslått og misledende i situasjoner som dette - man kan selvfølgelig aldri forutse hva som skal skje andre. Problemet baller på seg når hjernen «belønner» deg for å finne mønster, og det oppleves riktig og sant, noe man «ønsker» å tenke nærmer på. Dette er hjernen som oppmuntrer deg til å grave videre i et mønster den tror du er på nippet til å avdekke.    Dersom man tenker at visse ting er forutbestemt, er det jo heller ingen grunn til at «noe» skulle være ute etter han, eller omvendt - prøve å advare han. Da skjer jo det som skal skje, uavhengig av innblandende fra hverken vår verden eller åndeverden.   Det går fint ann å ha to tanker i hodet samtidig, kanskje vi er omgitt av en åndeverden / andre dimensjoner e.l.  Samtidig som hjernen opererer på sitt fysiske nivå, med ufattelig mange ubevisste prosesser. 

Anonymkode: 4f79c...038

[AnonymBruker]

Det er meg som svarte ovenfor også. Da jeg var ungdom hadde jeg en venn som totalvraket bilen si, og alle sa han hadde englevakt som kom uskadd fra det. Noen måneder senere omkom han i en ny ulykke der bilen var så og si uskadd, men han fikk en hodeskade og døde. Jeg tenkte i lang tid etterpå at dette kunne ikke være tilfeldig, og følte oppriktig at det måtte være noe « bak sceneteppet» som jeg ikke fikk tak i… Det var veldig besnærende tanker, og på et nivå distraherte det meg nok litt fra den råe sorgen også.. Som voksen lærte jeg det om hjernen, og hvordan dette fungerer - og har akseptert at dette er logisk og riktig.  Og nei, jeg tror absolutt ikke du er sprø - dette er veldig vanlig ❤️ men ikke la det ta overhånd. 

Anonymkode: 4f79c...038

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. Ja, det er sannsynlig at hjernen lurer oss, det menneskelige behovet for å finne mønster og mening i alt. 
Særlig når det som skjedde fremsto veldig tilfeldig, og ikke var et resultat av fex ekstremsport og risikotaking. 
Det gjør noe med tryggheten jeg følte, man innser hvor sårbare vi er. 
Takk igjen, trist å høre om vennen din 💙

Anonymkode: 09d13...4b2

[AnonymBruker]

Ja, det er nok nettopp i slike tilfeller disse tankene /følelsene oftest oppstår. Dersom noen blir syke og dør, kategoriserer hjernen det som naturlig. Er det en bilulykke der noen kjørte veldig fort, ser hjernen mønsteret fart = risiko. Man er selvfølgelig i dyp sorg og savn og fortvilelse i disse situasjonene også, jeg mener ikke at noe  skal rangeres som verre enn annet. Men mer «vilkårlige» ulykker er nok mer typiske for å utløse den type tankefeil som du beskriver, nettopp fordi det er så ufattelig og vanskelig å fordøye at noe så grusomt bare kan skje hvem som helst.  Jeg håper mine tanker var litt til nytte, selv om jeg selvfølgelig ikke er i besittelse av noen universell sannhet. Jeg vet om flere som har hatt det slik, men mange holder det nok for seg selv da man innerst inne vet at det ikke stemmer. For de fleste vil det jo også lette etterhvert som sorgprosessen går sin gang, og man kommer til aksept. For noen få kan det nok utvikle seg til vrangforestillinger, så det var veldig fornuftig av deg å lufte tankene dine ❤️ Dersom du føler at dette eskalerer burde du snakke med noen mer profesjonelle.  All medfølelse til dere i en vanskelig tid ❤️ 

Anonymkode: 4f79c...038

[AnonymBruker]

Som andre sier her, så handler det om at vi forsøker å gjøre det uforståelige forståelig. Du blir ikke gal, det er ganske vanlig og kan forklares med sjokket og sorgen. Det kan også skje med mennesker i andre vanskelige livssituasjoner. 

Anonymkode: 21240...7c9

[Lawyam]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som andre sier her, så handler det om at vi forsøker å gjøre det uforståelige forståelig. Du blir ikke gal, det er ganske vanlig og kan forklares med sjokket og sorgen. Det kan også skje med mennesker i andre vanskelige livssituasjoner. 

Anonymkode: 21240...7c9

Dette!