Jeg har gitt opp livet, men hva gjør jeg nå?

[AnonymBruker]

Veldig lang historie gjort så kort som mulig: deprimert, blandet personlighetsforstyrrelse (boderline/unnvikende mix, ja det er uheldig, ja jeg har blitt uredet hos psykolog, to forskjellige, begge konkluderte det samme), slutten av 20-årene, kvinne. Har blitt merkbart dårligere de siste årene da det spesielt har gått negativt utover det kognitive (dårligere hukommelse, dårlig konsentrasjon, ingen tilstedeværelse i nuet). 

Helt ærlig har jeg gitt opp. Jeg klarer ikke bry meg lenger. Depresjonen har hengt i siden tenårene, men jeg har flere ganger i løpet av årene som har gått prøvd å snu om på livet og gjøre en innsats. Det siste året har jeg sluttet å prøve. Sengetøyet har blitt skiftet bare to ganger siden førjulstiden i fjor, badet vasker jeg en gang i halvåret, maten jeg spiser består utelukkende av fett, salt og sukker, jeg er knapt i bevegelse og jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør om dagene. Jeg jobber, i en jobb jeg er drittlei av, men jeg ser ingen grunn til å bytte. Vil ikke jobbe med noen andre, og jeg er i det minste godt kjent i jobben jeg har, men den gir meg ingenting lenger. 

Jeg merker også at empatien min for andre har sviktet. Før var jeg en person som brydde meg om alle, jeg brant for psykisk helse og ville hjelpe både meg selv og andre. Jeg ble beskrevet som omsorgsfull og god. Nå prøver jeg fortsatt å opprettholde denne fasaden, men sannheten er at jeg kunne ikke brydd meg mindre om andre. Jeg bryr meg ikke om meg selv, og jeg gidder ikke bruke energi på andre heller. Som sagt opprettholder jeg fortsatt en fasade og jeg tror ikke noen merker noe enda, jeg har blitt en forferdelig god løgner og skuespiller. Jeg som ikke brukte å være det. 

Går til psykolog, men tror psykologen min ikke liker meg. Jeg orker ikke prøve en ny, for jeg ser ikke noen vits i å gjøre noe som helst. 

Jeg er ikke en modig person, og å ta "veien ut" er ikke et alternativ. Tankene er der selvfølgelig, men det blir bare med det. Jeg bare eksisterer og de fleste dager bryr jeg meg ikke, men noen dager er det ekstremt tungt. Er ikke ute etter medfølelse eller sympati, det er ikke synd i meg, jeg er heller ikke ute etter å fikse noe for det er ikke verdt det. 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Ingenting interesserer meg, ingenting gir meg glede. Det hender at jeg får et innfall der jeg skal se en film eller en dokumentar om noe som interesserer meg, men etter 10 minutter vandrer tankene helt andre steder og jeg mister fokus. Det jeg har lagt merke til er at jeg klarer ikke lære noe nytt lenger. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg. Føler hjernen min har råtnet. Kroppen min råtner også. Jeg stoler ikke på mennesker, i min verden har alle mennesker onde hensikter og ingen er faktisk snill og grei. Dette fordi jeg har opplevd å bli skuffet så jævlig mange ganger. 

Faen altså

Anonymkode: cff5e...02e

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg faktisk ha skrevet selv... 💔 

Sender deg en klem! 

Anonymkode: f81a7...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det hender at jeg får et innfall der jeg skal se en film eller en dokumentar om noe som interesserer meg....

Det skulle være "tidligere interesserte meg", for som sagt, ingenting bryr meg nå lenger. 

Anonymkode: cff5e...02e

[Lea]

Dette kunne jeg også ha skrevet selv. Kjenner meg helt igjen. Klem til alle sammen her❤️

[AnonymBruker]

Jeg har gitt opp for lengst og gidder ikke å bry meg lenger, men jeg vil ikke dø nå, fordi mine foreldre lever enda, og er friske. Jeg skal holde ut til de går bort, men når de har gått bort så kommer jeg til å gjøre slutt på livet mitt selv.

Anonymkode: f4656...d5a

[BerntHulken]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

maten jeg spiser består utelukkende av fett, salt og sukker, jeg er knapt i bevegelse og jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør om dagene. 

Anonymkode: cff5e...02e

Dette må du endre. Spise sunnere og være i bevegelse. At du unngår det er med på å gjøre alt mye verre.

[AnonymBruker]

Hvis du er på bunnen, så er det jo egentlig bare en vei å gå? Oppover. Du er enda ung, og du har faktisk ingenting å miste på å virkelig prøve med endring. Hva mister du på det? Noen år? Det burde ikke spille noen rolle hvis du likevel ikke ser noen hensikt. Da kan du like så godt prøve ut dette livet for fullt. Noe annet er faktisk bare latskap. 

 

Anonymkode: fcb97...529

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv.. 

Anonymkode: 10829...f3e

[Gjest Hoia]

Kanskje du skal bytte psykolog? Det som er så rart, er at du er så klar over hva du ikke gjør. En som er veldig deprimert har ikke engang overskudd til å tenke på det med sengetøy etc. Du vil kanskje være et godt eksempel for noen her inne? Noen som kan lene seg på at "alt er dritt". 

Kunsten er å komme seg ut av det! Alternativet er å stå stille! Lykke til! Nå er det ut av KG her! 

[Gjest Udontknowme]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har gitt opp for lengst og gidder ikke å bry meg lenger, men jeg vil ikke dø nå, fordi mine foreldre lever enda, og er friske. Jeg skal holde ut til de går bort, men når de har gått bort så kommer jeg til å gjøre slutt på livet mitt selv.

Anonymkode: f4656...d5a

Har samme tanke.......

[AnonymBruker]

Klem til alle her ❤️

Anonymkode: 03771...a0d

[Ginny]

Det aller første du skal gjøre er å bytte på senga di. Og dusje. Så legger du deg, og kjenner på hvor digg det er.

Jobben din gir deg (forhåpentligvis) lønn, det er nok for nå. Begynn å gå en liten tur hver dag. Sykle på jobb hvis det lar seg gjøre. Snakk med psykologen din om å endre livet litt, små ting som kan være med på å gjøre det bedre.

Går du på noe mot depresjon? Kanskje bytte type eller dose? 

Vi er mange som er der eller har vært der. Og selv om det føles umulig, så kan man komme ut av det. Små ting, babysteps, litt etter litt. 

 

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Veldig lang historie gjort så kort som mulig: deprimert, blandet personlighetsforstyrrelse (boderline/unnvikende mix, ja det er uheldig, ja jeg har blitt uredet hos psykolog, to forskjellige, begge konkluderte det samme), slutten av 20-årene, kvinne. Har blitt merkbart dårligere de siste årene da det spesielt har gått negativt utover det kognitive (dårligere hukommelse, dårlig konsentrasjon, ingen tilstedeværelse i nuet). 

Helt ærlig har jeg gitt opp. Jeg klarer ikke bry meg lenger. Depresjonen har hengt i siden tenårene, men jeg har flere ganger i løpet av årene som har gått prøvd å snu om på livet og gjøre en innsats. Det siste året har jeg sluttet å prøve. Sengetøyet har blitt skiftet bare to ganger siden førjulstiden i fjor, badet vasker jeg en gang i halvåret, maten jeg spiser består utelukkende av fett, salt og sukker, jeg er knapt i bevegelse og jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør om dagene. Jeg jobber, i en jobb jeg er drittlei av, men jeg ser ingen grunn til å bytte. Vil ikke jobbe med noen andre, og jeg er i det minste godt kjent i jobben jeg har, men den gir meg ingenting lenger. 

Jeg merker også at empatien min for andre har sviktet. Før var jeg en person som brydde meg om alle, jeg brant for psykisk helse og ville hjelpe både meg selv og andre. Jeg ble beskrevet som omsorgsfull og god. Nå prøver jeg fortsatt å opprettholde denne fasaden, men sannheten er at jeg kunne ikke brydd meg mindre om andre. Jeg bryr meg ikke om meg selv, og jeg gidder ikke bruke energi på andre heller. Som sagt opprettholder jeg fortsatt en fasade og jeg tror ikke noen merker noe enda, jeg har blitt en forferdelig god løgner og skuespiller. Jeg som ikke brukte å være det. 

Går til psykolog, men tror psykologen min ikke liker meg. Jeg orker ikke prøve en ny, for jeg ser ikke noen vits i å gjøre noe som helst. 

Jeg er ikke en modig person, og å ta "veien ut" er ikke et alternativ. Tankene er der selvfølgelig, men det blir bare med det. Jeg bare eksisterer og de fleste dager bryr jeg meg ikke, men noen dager er det ekstremt tungt. Er ikke ute etter medfølelse eller sympati, det er ikke synd i meg, jeg er heller ikke ute etter å fikse noe for det er ikke verdt det. 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Ingenting interesserer meg, ingenting gir meg glede. Det hender at jeg får et innfall der jeg skal se en film eller en dokumentar om noe som interesserer meg, men etter 10 minutter vandrer tankene helt andre steder og jeg mister fokus. Det jeg har lagt merke til er at jeg klarer ikke lære noe nytt lenger. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg. Føler hjernen min har råtnet. Kroppen min råtner også. Jeg stoler ikke på mennesker, i min verden har alle mennesker onde hensikter og ingen er faktisk snill og grei. Dette fordi jeg har opplevd å bli skuffet så jævlig mange ganger. 

Faen altså

Anonymkode: cff5e...02e

Du må aldri gi opp!

[AnonymBruker]

Enig med personen over. Hør på låta "Skakke gi opp"! 

Ikke tenk at du har gitt opp nå, tenk heller at du er i en "pause" fase av livet. Ikke prøv å finne ut av alt idag, bare ta små steg og brikkene faller på plass selv med tiden. 

Det kan ta lang tid. Start med noe veldig smått, så smått at det nesten ikke finnes. Så det minste frøet, og vann det daglig med den minste dråpe gode tanke du kan komme på. Det vil med tiden gro og bli større❤️ 

Still deg noen rare spørsmål og si noen rare ting til deg selv iblant, som: Jeg er sterk, god, modig.. Og hvis jeg kunne velge fra øverste hylle, akkurat her og nå, hvordan hadde dette øyeblikket vært helt perfekt for meg? Hva kunne gjort det til mitt beste øyeblikk noensinne? Lukk øynene og vær der du skulle ønske, omså bare ett sekund. Så kanskje to sekunder imorgen. Våg å drømme❤️ Du vil ikke tro det men jeg forandret livet mitt og gikk fra en tung depresjon til en hundre ganger bedre hverdag ved å gi meg selv lov til å ønske meg selv godt. Jeg vet at gode dager finnes der ute, og jeg vet at jeg fortjener de like mye som alle andre❤️ DU fortjener et godt liv, og DU kan skape det livet, men det er bare du som kan gjøre det innenfra. Og det er veldig tungt, jeg vet. Men du klarer det, jeg vet du klarer det!❤️ 

Anonymkode: f960d...722

[AnonymBruker]

Hoia skrev (5 timer siden):

Kanskje du skal bytte psykolog? Det som er så rart, er at du er så klar over hva du ikke gjør. En som er veldig deprimert har ikke engang overskudd til å tenke på det med sengetøy etc. Du vil kanskje være et godt eksempel for noen her inne? Noen som kan lene seg på at "alt er dritt". 

Kunsten er å komme seg ut av det! Alternativet er å stå stille! Lykke til! Nå er det ut av KG her! 

En depresjon er ikke en psykose. Man er ekstremt klar over alt man gjør feil når man er depressiv. Problemet er å finne en vei ut av det.

Er ganske imponert over at trådstarter faktisk klarer å stå i jobb med disse diagnosene og depresjon i tillegg. De fleste ville lagt seg helt til og blitt ufør. Kudos til trådstarter for det.

 

Anonymkode: 629f3...9ff

[AnonymBruker]

Du virker frustrert over situasjonen. Det er i utgangspunktet bra, for det viser at du faktisk ikke har gitt opp. 

Bruk frustrasjonen til noe fornuftig. Samtidig aksepter at ting er tøft nå. Egenpleie, egenomsorg etc. 

Anonymkode: a25b9...7f8

[AnonymBruker]

Du har kanskje blitt utbrent også, tar på å stå i mot psykisk/fysisk sykdom i åresvis. 

Anonymkode: 5dab7...678

[AnonymBruker]

Høres ut som du har slitt med en forverring det siste året. Snakk med enten fastlegen, psykologen eller begge to om forverringen din. 

Anonymkode: 0f713...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Veldig lang historie gjort så kort som mulig: deprimert, blandet personlighetsforstyrrelse (boderline/unnvikende mix, ja det er uheldig, ja jeg har blitt uredet hos psykolog, to forskjellige, begge konkluderte det samme), slutten av 20-årene, kvinne. Har blitt merkbart dårligere de siste årene da det spesielt har gått negativt utover det kognitive (dårligere hukommelse, dårlig konsentrasjon, ingen tilstedeværelse i nuet). 

Helt ærlig har jeg gitt opp. Jeg klarer ikke bry meg lenger. Depresjonen har hengt i siden tenårene, men jeg har flere ganger i løpet av årene som har gått prøvd å snu om på livet og gjøre en innsats. Det siste året har jeg sluttet å prøve. Sengetøyet har blitt skiftet bare to ganger siden førjulstiden i fjor, badet vasker jeg en gang i halvåret, maten jeg spiser består utelukkende av fett, salt og sukker, jeg er knapt i bevegelse og jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør om dagene. Jeg jobber, i en jobb jeg er drittlei av, men jeg ser ingen grunn til å bytte. Vil ikke jobbe med noen andre, og jeg er i det minste godt kjent i jobben jeg har, men den gir meg ingenting lenger. 

Jeg merker også at empatien min for andre har sviktet. Før var jeg en person som brydde meg om alle, jeg brant for psykisk helse og ville hjelpe både meg selv og andre. Jeg ble beskrevet som omsorgsfull og god. Nå prøver jeg fortsatt å opprettholde denne fasaden, men sannheten er at jeg kunne ikke brydd meg mindre om andre. Jeg bryr meg ikke om meg selv, og jeg gidder ikke bruke energi på andre heller. Som sagt opprettholder jeg fortsatt en fasade og jeg tror ikke noen merker noe enda, jeg har blitt en forferdelig god løgner og skuespiller. Jeg som ikke brukte å være det. 

Går til psykolog, men tror psykologen min ikke liker meg. Jeg orker ikke prøve en ny, for jeg ser ikke noen vits i å gjøre noe som helst. 

Jeg er ikke en modig person, og å ta "veien ut" er ikke et alternativ. Tankene er der selvfølgelig, men det blir bare med det. Jeg bare eksisterer og de fleste dager bryr jeg meg ikke, men noen dager er det ekstremt tungt. Er ikke ute etter medfølelse eller sympati, det er ikke synd i meg, jeg er heller ikke ute etter å fikse noe for det er ikke verdt det. 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Ingenting interesserer meg, ingenting gir meg glede. Det hender at jeg får et innfall der jeg skal se en film eller en dokumentar om noe som interesserer meg, men etter 10 minutter vandrer tankene helt andre steder og jeg mister fokus. Det jeg har lagt merke til er at jeg klarer ikke lære noe nytt lenger. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg. Føler hjernen min har råtnet. Kroppen min råtner også. Jeg stoler ikke på mennesker, i min verden har alle mennesker onde hensikter og ingen er faktisk snill og grei. Dette fordi jeg har opplevd å bli skuffet så jævlig mange ganger. 

Faen altså

Anonymkode: cff5e...02e

Har samme diagnoser og kunne skrevet dette selv.. Har ingen gode råd dessverre, men sender en klem ❤️

Anonymkode: 581f5...4a8

[AnonymBruker]

Du sitter fast i depresjonen. Det kreves veldig styrke å bryte ut. Har du noen som kan lufte deg? En liten tur kan bryte opp mye av det du sitter fast i. 

I morgen går du en tur. Hvis det føles for jævlig etter 6 minutter kan du snu og gå hjem. Hvis det føles ok går du en halvtime til en time.

Gjennta dagen etter. Allerede da kan ting løsne.

Anonymkode: 8d3b4...fac