Ønsker å flytte sammen med kjæreste, men han ivrer ikke for det

[AnonymBruker]

Er det flere i lignende situasjon?

Vi har vært sammen i snart fire år, og vi har det generelt veldig fint sammen. Han er mannen i mitt liv og jeg ønsker å dele alt med han. Vi bor i hver vår by, litt under en halvtime unna med bil. Han bor alene (har en voksen sønn fra tidligere forhold som aldri har bodd sammen med han), jeg bor med to barn (12 og 15 år). Jeg/vi må bli boende her til de er ferdig på vgs. fordi vi har allerede flyttet (for fem år siden, og vil ikke at de skal måtte bytte skole og skaffe nye venner igjen).

Huset vi har er ok, men et slags standard hus fra rundt 2000 med tre soverom, to ba, garasje og hage. Er vel rundt 130 kvm. Huset til kjæresten er fra slutten av 1800-tallet, over 200 kvm, fire soverom, to bad, har en garasje og et sidebygg som inkluderer enda en garasje og tre rom som kunne vært en egen leilighet. Altså mer enn stort nok til en hel familie.

Om jeg hadde møtt han før vi flyttet, hadde vi sikkert flyttet inn til han. Så føles trist at jeg møtte han "for sent" for det.

Men, det virker som at han ikke ivrer for å flytte sammen. Jeg har fortalt han at jeg ofte føler meg ulykkelig og tom fordi vi ikke bor sammen og møtes hver dag. At jeg savner han veldig når vi ikke møtes, og kjenner ofte på en slags depresjon når jeg legger meg og våkner alene. Han sier han skjønner det, og at vi finner en løsning etter hvert. Men det har han sagt i tre år nå, og det skjer ikke noe.

En ting som er utenfor vår kontroll, er selvsagt det med skolegang for barna og at jeg er låst til dette nabolaget/byen i noen år til. Da vi flyttet hit i 2018 var dette et nabolag med ganske ok priser (enebolig med garasje og hage til ca. 3.5 millioner), men under og etter korona flyttet veldig mange hit til byen og spesielt til vår del av byen og nå koster eneboliger mye mer (5 millioner og oppover for noe lignende eller større enn vi har nå). Han har sagt at vi bør ha en dobbelgarasje og kjeller, men veldig sjelden at noe sånt legges ut her til en overkommelig pris.

I byen hans er prisene bittelitt lavere, men om vi venter til barna flytter ut, er jo huset hans supert for oss å bo i så trenger ikke tenke på å kjøpe noe annet.

Aner ikke hva som er beste løsning her? Og jeg blir trist av at han ikke virker å ønske det så mye (eller i det hele tatt?) som meg. Vi snakker om temaet kun når jeg tar det opp.

Føler at jeg går glipp av så mye lykke og gode øyeblikk fordi vi ikke bor sammen. Bare det å kunne legge seg sammen om kvelden, selv om vi ikke nødvendigivis har sett hverandre så mye i løpet av dagen, ville vært fantastisk. Sllik som "vanlige par" har det, bare dele små og store øyeblikk i hverdagen sammen. Vi gjør jo det delvis nå også, vi møtes så og si alltid i helgene, og i løpet av ukedagene. Likevel er det jo iblant flere netter i uka at jeg legger meg alene enn sammen med han, og jeg kjenner da på en vond meningsløshet.

Hva kan gjøres her? Noen som har fått det til? Hva ble løsningen?

Anonymkode: 85841...9fa

[ESFP]

Du ønsker å bo sammen med ham. Han ønsker ikke å bo sammen med deg slik situasjonen er nå. Hvis du har tatt opp temaet noen ganger og han ikke er villig til å gjøre noe for at du skal få det slik du ønsker har du to valg. Du må enten lære deg å leve med situasjonen og glede deg til fremtiden dere kan ha sammen, ellers må du lete etter en annen mann. Vil han være interessert i å flytte sammen når barna dine flytter ut? 

[AnonymBruker]

Har han allerede satt deg på vent i tre år, blir det fort flere ettersom han ikke vil. Han er ihvertfall ærlig. Vil du invistere tid i en mann som ikke er interessert i ett samliv, eller burde dere virkelig ta praten?  Du vil ikke ende opp etter flere år med håp for å så ikke komme noen plass 

Anonymkode: 224e5...980

[AnonymBruker]

Han føler seg sikkert ferdig med barn, så han ønsker vel å vente til dine barn er voksne.

Anonymkode: 6fa74...d8a

[AnonymBruker]

Han vil jo ikke flytte sammen med deg, så hvorfor all denne tankevirksomheten som de ulike boligene? 

Anonymkode: 078ad...d67

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok bare lagt den ballen død. Du kan ikke tvinge han. Jeg flyttet inn til eksen min og han var positiv til det i starten. Men allerede dagen jeg begynte å flytte inn merket jeg litt misnøye. Ukene gikk og han ble surere og surere. Til slutt innrømte han at han egentlig ikke ville flytte sammen og han følte seg kvalt av å bo under samme tak. Skulle ønske han sa fra før. Så sånn sett bør du være glad for at han ikke er ivrig. Videre må du jo vurdere om særboerskap er levelig for deg eller  om du skal gå videre og heller finne deg noen som faktisk vil være samboer.

Anonymkode: 4d6a1...61e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han føler seg sikkert ferdig med barn, så han ønsker vel å vente til dine barn er voksne.

Anonymkode: 6fa74...d8a

Da hadde han vel sagt det?

Anonymkode: 078ad...d67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han vil jo ikke flytte sammen med deg, så hvorfor all denne tankevirksomheten som de ulike boligene? 

Anonymkode: 078ad...d67

Han har sagt at han vil flytte sammen med meg, har altså aldri sagt at han ikke vil. Men han virker ikke å ha noe hastverk.

Anonymkode: 85841...9fa

[AnonymBruker]

Altså, dere bor under 30 minutter fra hverandre?

Det er jo så nært at dere bortimot bor sammen allerede. En kan jo sove hos hverandre og pendle på jobb, og likevel ha bare en helt normal arbeidsvei - heller på den litt korte siden mange steder.

Om dere ikke alt idag tilbringer mer hverdagstips sammen, så er der fordi han også ønsker alenetid og ha sitt eget.

Har du faktisk spurt hva han ønsker….?

Sånn uten å samtidig legge press og uttrykke hva du så inderlig savner og ønsker deg?

Om han elsker deg, ønsker å beholde deg i sitt liv - hva kan han egentlig svare deg, når du forteller om savn og lengsel og ‘føler på en form for depresjon’ når du legger deg alene?

Det er jo ganske voldsomt.

 

Anonymkode: 5f8a3...b5f

[AnonymBruker]

Vi har det som dere, bare omvendt med barn, og jeg er veldig fornøyd med situasjonen. Vi er mye hos hverandre, men er særboere. Fint å savne hverandre litt, jeg styrer i mitt hus,har utmerket forhold til hans barn, men de slipper at jeg flytter inn og "tar over". Jeg har ikke lyst til at det skal bli hverdagsgnissing om slengte klær, rot eller hvem sin tur det er til å støvsuge. Har vært der før. Jeg sønner godt at han vegrer seg for å flytte permantent sammen når det er barn inne i bildet, og det er ikke sikkert at barna dine har så lyst til det heller. 30 minutt er ingenting. Jeg ville kost meg slik det er, det virker jo som forholdet er bra for alle, med unntak av at du vil være sammen hver natt. Sett pris på egentiden din, jeg elsker min! 

Anonymkode: c2060...4df

[AnonymBruker]

Han har vel ikke så lyst til å selge huset sitt og flytte dit du bor da?

Anonymkode: b3ae9...7f9

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det flere i lignende situasjon?

Vi har vært sammen i snart fire år, og vi har det generelt veldig fint sammen. Han er mannen i mitt liv og jeg ønsker å dele alt med han. Vi bor i hver vår by, litt under en halvtime unna med bil. Han bor alene (har en voksen sønn fra tidligere forhold som aldri har bodd sammen med han), jeg bor med to barn (12 og 15 år). Jeg/vi må bli boende her til de er ferdig på vgs. fordi vi har allerede flyttet (for fem år siden, og vil ikke at de skal måtte bytte skole og skaffe nye venner igjen).

Huset vi har er ok, men et slags standard hus fra rundt 2000 med tre soverom, to ba, garasje og hage. Er vel rundt 130 kvm. Huset til kjæresten er fra slutten av 1800-tallet, over 200 kvm, fire soverom, to bad, har en garasje og et sidebygg som inkluderer enda en garasje og tre rom som kunne vært en egen leilighet. Altså mer enn stort nok til en hel familie.

Om jeg hadde møtt han før vi flyttet, hadde vi sikkert flyttet inn til han. Så føles trist at jeg møtte han "for sent" for det.

Men, det virker som at han ikke ivrer for å flytte sammen. Jeg har fortalt han at jeg ofte føler meg ulykkelig og tom fordi vi ikke bor sammen og møtes hver dag. At jeg savner han veldig når vi ikke møtes, og kjenner ofte på en slags depresjon når jeg legger meg og våkner alene. Han sier han skjønner det, og at vi finner en løsning etter hvert. Men det har han sagt i tre år nå, og det skjer ikke noe.

En ting som er utenfor vår kontroll, er selvsagt det med skolegang for barna og at jeg er låst til dette nabolaget/byen i noen år til. Da vi flyttet hit i 2018 var dette et nabolag med ganske ok priser (enebolig med garasje og hage til ca. 3.5 millioner), men under og etter korona flyttet veldig mange hit til byen og spesielt til vår del av byen og nå koster eneboliger mye mer (5 millioner og oppover for noe lignende eller større enn vi har nå). Han har sagt at vi bør ha en dobbelgarasje og kjeller, men veldig sjelden at noe sånt legges ut her til en overkommelig pris.

I byen hans er prisene bittelitt lavere, men om vi venter til barna flytter ut, er jo huset hans supert for oss å bo i så trenger ikke tenke på å kjøpe noe annet.

Aner ikke hva som er beste løsning her? Og jeg blir trist av at han ikke virker å ønske det så mye (eller i det hele tatt?) som meg. Vi snakker om temaet kun når jeg tar det opp.

Føler at jeg går glipp av så mye lykke og gode øyeblikk fordi vi ikke bor sammen. Bare det å kunne legge seg sammen om kvelden, selv om vi ikke nødvendigivis har sett hverandre så mye i løpet av dagen, ville vært fantastisk. Sllik som "vanlige par" har det, bare dele små og store øyeblikk i hverdagen sammen. Vi gjør jo det delvis nå også, vi møtes så og si alltid i helgene, og i løpet av ukedagene. Likevel er det jo iblant flere netter i uka at jeg legger meg alene enn sammen med han, og jeg kjenner da på en vond meningsløshet.

Hva kan gjøres her? Noen som har fått det til? Hva ble løsningen?

Anonymkode: 85841...9fa

Ingenting kan gjøres. Han holder deg på gress og har det fint som dere har det. Han ønsker ikke å utvikle forholdet videre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da hadde han vel sagt det?

Anonymkode: 078ad...d67

Han er vel kanskje konfliktsky, da? Som veldig mange mennesker. Mange vil ta seg nær av at en kjæreste ikke har lyst til å bo sammen med barna deres.

Anonymkode: 6fa74...d8a

[AnonymBruker]

Rosalilje84 skrev (3 minutter siden):

Ingenting kan gjøres. Han holder deg på gress og har det fint som dere har det. Han ønsker ikke å utvikle forholdet videre. 

Stadig flere par velger å være særboere

Kjipt om TS ønsker bo sammen, og kjæresten vil være særbo - og han har det kanskje fint slik de har det.

Men - det er helt feil at det betyr at en holder den andre på gress, eller ikke ønsker å utvikle forholdet.

Vet selv godt gifte par som er lykkelige særboere.

Idag er det ikke en automatikk i hverken boform eller samlivsform, uten at det sier noe som helst om kjærlighet, følelser og å ville dele livet sammen.

 

Anonymkode: 5f8a3...b5f

[AnonymBruker]

Jeg tror at jo eldre både barna og en sjøl blir  så kjenner en på et behov om at en ikke har lyst å flytte fra kåken sin eller en har lyst til å bli samboer. 
Rett og slett fordi en har begynt å bli glad i den personlige friheten en har fått etterhvert som barna er nær voksen alder.  
Jeg kan godt forstå menn som vegrer seg for å skaffe seg et nytt kull med barn.  
Jeg tror at en har større sjanse til å lykkes i et nytt forhold med barn om en tar det forsiktig og er særboere en stund til en ser hvordan det funderer. 
Ikke til å legge skjul på at en ikke alltid er enige om barneopppdragelsen heller. 
Da er det greit å kunne ha sitt eget rike å vende tilbake til 

Anonymkode: 72f03...08b

[PM75]

Jeg tenker at du må jobbe med innstillingen din.  For meg virker du å ha mye i orden i livet. Du har to barn, du har eget hus og du har en kjæreste som du elsker og som elsker deg. Men du er altså ulykkelig og tom fordi dere ikke bor sammen??!!