Hvor går grensen? Når skal man slå opp?

[AnonymBruker]

Hei! HJELP!
Jeg har vært sammen med typen min i over tre år, men det er noe som skurrer.

Det har skurret lenge, og vi har gått gjennom noen mørke daler i løpet av årene vi har vært sammen. Det har alltid handlet om jeg som utrykker usikkerhet ovenfor forholdet vårt og som forteller han at jeg ikke vet om vi bør være sammen lenger. Jeg har til og med slått opp med han en gang på fylla, og angret dagen etterpå. Dette er mega flaut for det lyser jo ikke akkurat "sunt forhold".

Hva som skurrer er det litt vanskelig å forstå seg på, men jeg har gjort meg opp noen refleksjoner. 

Han er jo egt en utrolig snill gutt som gjør alt jeg ber han om. Han er veldig kjekk, og vi har bra sex. Samtidig så synes jeg han er alt for konfliktsky. Han viser lite følelser. Tar lite insj, og vi "klikket" egt ikke da vi møttes første gang. Jeg kan også beskrive han som en litt klein type. Jeg er også redd for at han er for snobbete for min smak. (Jeg avskyr overfladiske, ekle menn som tenker veldig høyt om seg selv, og kun bryr seg om å opprettholde en viss fasade.) Det er noe med kjæresten min som får meg til å bekymre meg for at han er soss han å. Esj! Haha

Da vi hadde blitt eksklusive så var det en fest hvor han "kysset" en annen jente. Han var flørtete og tok tyggisen hennes ut av munnen hennes med sin egen munn. Jeg var på samme festen og så alt sammen. Jeg tilga han ettersom det var litt for tullete, men det gnager fortsatt. Jeg tenker på det nå og da. Han såret meg virkelig. Det virker kanskje ikke som jeg har tilgitt han når jeg nevner det her, men jeg tar det ikke opp med han i hvert fall ;))

Det har vært et par andre hendelser også, ikke om "utroskap", men ting han har gjort som har gjort at jeg har følt på et stort svik. Det føltes ut som at han ikke brydde seg om meg. Det kan være at litt etter litt så har tillitten blitt svekket. Jeg kan ikke elske noen som elsker meg mindre tilbake.

På en annen side føler jeg han egt er utrolig glad i meg, men han klarer ikke vise det slik jeg ønsker. I tillegg er det sånne små ting hele tiden som svekker tillitten, men som er vanskelig å sette ord på. Kanskje jeg alltid kysser han først, alltid jeg som vil ligge, alltid jeg som sier fine ting til han først. Hvis jeg er lei meg, og ønsker støtte og omsorg, men han prioriterer seg selv ovenfor meg. Hvis det er litt hele tiden, så oppleves det som ødeleggende i lengden uansett. 

Jeg har tatt opp disse problemene med han flere ganger, og han sier han skal bedre seg. Noe som er vanskelig å gjøre over natten, men jeg skulle likevel ønske jeg så han prøve mer. Samtidig har jeg ikke helt enda godtatt at det er ok å be han endre ditt og tatt, f.eks: Det føles jo ikke like ekte dersom han jeg ber han ringe mer, og deretter så ringer han meg oftere. Det kommer lzm ikke fra han selv. Og er ikke egt dette ting som skal komme som en refleks. Elsker han meg dersom det ikke kommer naturlig?

Etter en mørk dal, om man kan kalle det det, så ender det jo ofte med at han sier han skal endre seg. Han har for eksempel lovet å inkludere meg mer med vennene sine, men per dags dato har jeg møtt dem totalt 3 ganger. Det virker som han ikke vil inkludere meg i sitt eget liv. (Men han sier selv, det bare er skummelt å blanda to sosiale grupper.)

Er problemet at vi har gått gjennom så mange dype daler, så det er ingen vei tilbake? Kanskje det har blitt sagt for mye vondt og det er ingen vei tilbake?  Han har nok også blitt demotivert av alt som har skjedd og kanskje det allerede er for sent. Kanskje både han og jeg ubevisst har kommet til det stadiet hvor ingen av oss egt ser en vei tilbake og har egt gitt opp.

Da vi møttes syntes jeg han var attraktiv, og jeg fikk et lite crush på han, men jeg tenkte samtidig han virkelig ikke var min type. For å gi et eksempel på personligheten hans så var det en gang vi var på en fest hvor jeg tidligere på dagen hadde kranglet med han og var lei meg fordi jeg følte meg forlite sett. Han sa ikke hei til meg i det hele tatt den festen, selv om det var jeg som var lei meg og ikke han. Det var som om han ikke registrere jeg var der en gang. Man kan si at jeg kunne gått bort å sagt hei i stedet, men noe av problemet vårt har vært at det er alltid jeg som gjør ting først, mens han bare fulgte etter. Kanskje har han så lav selvtillit at han er ekstremt avhengig av min bekreftelse, og ikke tørr å handle først eller så bare bryr han seg ikke like mye om meg som jeg bryr meg om han. Han er bare så sykt rolig og tafatt, og det er mye tanker og lite handling. Han er ikke typen til å ta kontroll og bestemme heller f.eks.

Det blir til slutt for mange tanker i hodet, og jeg mister kontrollen. Det er bare kaos, og jeg trenger et annet perspektiv for å finne ut om det er alvor. Bør jeg gjøre det slutt? Er det jeg som er problemet? Forventer jeg alt for mye eller prøver jeg  å finne problemer for å gi en mer konkret grunn til å ende forholdet?

Å slå opp virker helt jævlig, men samtidig så har vi ikke hatt det så bra på utrooolig lang tid. Vet ikke hva jeg skal gjøre? Jeg føler meg hjelpesløs!

Hilsen student, 23 år

På forhånd, tusen takk til dere som viser interesse og ønsker å hjelpe!

Anonymkode: 33a68...8fb

[AnonymBruker]

Det er jævlig å slå opp! Men det betyr ikke at det er feil. Bare du kan si hva som er rett for deg, men jeg synes vel du har gitt det mange nok forsøk. Folk forandrer seg sjeldent. I allefall ikke over natten. 

Anonymkode: e8294...273

[AnonymBruker]

Ja, til syvende og sist må du selvfølgelig kjenne på dette selv - men et brudd behøver ikke være jævlig. Ta det opp på en saklig måte, ikke midt i en krangel. Evt kanskje en pause for å kjenne på om dere savner hverandre ulidelig, eller om det heller er en lettelse å være adskilt… Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 0ec72...fce