Vil ikke inn i et forhold med henne fordi hun har hovedomsorg for flere barn. Hører gjerne fra andre menn!

[AnonymBruker]

Jeg har møtt ei dame som er helt fantastisk. Hun er smart, vakker, artig, nydelig på alle måter. Jeg stortrives med henne, har aldri ledd så mye på lenge, føler meg vel med henne, alt faller seg naturlig, vi snakker om alt og det føles som vi er en veldig god match. Jeg kjenner på mange følelser, det kribler i hele meg, men holder igjen på det å la forelskelsen få helt innpass. Dette handler om en ting: Hun har hovedomsorgen for flere barn. Mine er voksne. Jeg er mye eldre enn henne og vet bare ikke om jeg klarer bli en slik bonuspappa som hennes barn antakelig trenger. Jeg vet ikke om jeg klarer investere i både henne og dem, men vet at jeg må det. Barna har jeg møtt og de er herlige, men jeg er ikke klar for å starte på nytt med litt mindre barn nå som jeg har voksne selv. 

Hun er lei seg for jeg har sagt dette til henne. Hun vet at jeg holder igjen følelsesmessig fordi hun har sine barn. At jeg ikke klarer engasjere meg så mye hun skulle ønske. Hun er forelsket og glad i meg og vil så gjerne. Men jeg kan ikke gi henne det hun trenger. Likevel klarer jeg ikke gi slipp på henne, for hva om jeg bare trenger tid? Men hva er fair å gjøre og si overfor henne? Hun er jo knust akkurat nå fordi jeg har så og si gjort det slutt, fordi jeg ikke klarer motta hele pakken. 

Høres dette rart ut? Er jeg egoistisk? Bør jeg tenke annerledes? Og hvordan bør jeg se på dette? Hun sier vi ikke trenger involvere barna hennes så mye første tiden. Hun sier også at jeg ikke skal inn i en papparolle, men kan være kompis for dem. Men kan jeg være bare det? 

Jeg er så redd for at jeg gir slipp på ei så bra dame og for at jeg ikke skal oppleve kjærligheten med henne, som ligger så til rette, bare fordi jeg er redd og trenger min frihet?

Jeg vil gjerne høre fra menn i samme situasjon og hvordan dere har taklet dette? Og evt fra kvinner som har erfaring med menn som meg. Hva gjør jeg? Er det dårlig gjort av meg å stenge av for kjærligheten på grunn av barna og hennes situasjon? Er jeg ikke nok glad i henne, da? Jo for jeg er altså det, men likevel veier situasjonen tyngre enn min kjærlighet til henne. Jeg strever.......hva skal jeg gjøre....Finnes det en løsning jeg ikke ser selv?

Mann, 54

Anonymkode: c8f2c...402

[AnonymBruker]

Har hun ytret ønske om barn med deg? Og deler hun ansvaret med eksen på noe måte eller er det 100% henne? For dersom hun er alene med dem så er det desto større sjans for at det skal gå bra mellom dere enn at hun leker kjernefamilie med en eks, der du får gleden av å stå på sidelinjen til evig tid.

Anonymkode: e9e7a...de7

[Andro]

Bryt med en gang. Man fortsetter ikke å treffe noen man ikke vil ha forhold til, og gir falske håp.
Kom deg videre, og sett henne fri. Du opptar eg god manns framtidige kone.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har møtt ei dame som er helt fantastisk. Hun er smart, vakker, artig, nydelig på alle måter. Jeg stortrives med henne, har aldri ledd så mye på lenge, føler meg vel med henne, alt faller seg naturlig, vi snakker om alt og det føles som vi er en veldig god match. Jeg kjenner på mange følelser, det kribler i hele meg, men holder igjen på det å la forelskelsen få helt innpass. Dette handler om en ting: Hun har hovedomsorgen for flere barn. Mine er voksne. Jeg er mye eldre enn henne og vet bare ikke om jeg klarer bli en slik bonuspappa som hennes barn antakelig trenger. Jeg vet ikke om jeg klarer investere i både henne og dem, men vet at jeg må det. Barna har jeg møtt og de er herlige, men jeg er ikke klar for å starte på nytt med litt mindre barn nå som jeg har voksne selv. 

Hun er lei seg for jeg har sagt dette til henne. Hun vet at jeg holder igjen følelsesmessig fordi hun har sine barn. At jeg ikke klarer engasjere meg så mye hun skulle ønske. Hun er forelsket og glad i meg og vil så gjerne. Men jeg kan ikke gi henne det hun trenger. Likevel klarer jeg ikke gi slipp på henne, for hva om jeg bare trenger tid? Men hva er fair å gjøre og si overfor henne? Hun er jo knust akkurat nå fordi jeg har så og si gjort det slutt, fordi jeg ikke klarer motta hele pakken. 

Høres dette rart ut? Er jeg egoistisk? Bør jeg tenke annerledes? Og hvordan bør jeg se på dette? Hun sier vi ikke trenger involvere barna hennes så mye første tiden. Hun sier også at jeg ikke skal inn i en papparolle, men kan være kompis for dem. Men kan jeg være bare det? 

Jeg er så redd for at jeg gir slipp på ei så bra dame og for at jeg ikke skal oppleve kjærligheten med henne, som ligger så til rette, bare fordi jeg er redd og trenger min frihet?

Jeg vil gjerne høre fra menn i samme situasjon og hvordan dere har taklet dette? Og evt fra kvinner som har erfaring med menn som meg. Hva gjør jeg? Er det dårlig gjort av meg å stenge av for kjærligheten på grunn av barna og hennes situasjon? Er jeg ikke nok glad i henne, da? Jo for jeg er altså det, men likevel veier situasjonen tyngre enn min kjærlighet til henne. Jeg strever.......hva skal jeg gjøre....Finnes det en løsning jeg ikke ser selv?

Mann, 54

Anonymkode: c8f2c...402

Skjønner det godt, da jeg begynte å date igjen etter et samlivsbrudd så styrte jeg unna menn med små barn, mine er voksne.

Fant meg en barnløs, og det er utrolig deilig å ikke måtte forholde seg til både barn og mor/mødre...

 

Anonymkode: f1827...0a4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun og barna da? Er faren(e) inni bildet? Er det mange barn hun har?

Anonymkode: 841bb...a15

[PM75]

Tja.. hvor mange barn og i hvilken alder? 
Jeg forstår godt at du er nølende til å ta hele denne pakken. Og synes det står integritet av å være ærlig om dette og at du tenker deg godt om i forkant. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke orket en ny runde med mindre barn👎

Løp med en gang. Du finner sikkert en som passer det bedre. 

Anonymkode: d5896...af1

[Flintis]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har møtt ei dame som er helt fantastisk. Hun er smart, vakker, artig, nydelig på alle måter. Jeg stortrives med henne, har aldri ledd så mye på lenge, føler meg vel med henne, alt faller seg naturlig, vi snakker om alt og det føles som vi er en veldig god match. Jeg kjenner på mange følelser, det kribler i hele meg, men holder igjen på det å la forelskelsen få helt innpass. Dette handler om en ting: Hun har hovedomsorgen for flere barn. Mine er voksne. Jeg er mye eldre enn henne og vet bare ikke om jeg klarer bli en slik bonuspappa som hennes barn antakelig trenger. Jeg vet ikke om jeg klarer investere i både henne og dem, men vet at jeg må det. Barna har jeg møtt og de er herlige, men jeg er ikke klar for å starte på nytt med litt mindre barn nå som jeg har voksne selv. 

Hun er lei seg for jeg har sagt dette til henne. Hun vet at jeg holder igjen følelsesmessig fordi hun har sine barn. At jeg ikke klarer engasjere meg så mye hun skulle ønske. Hun er forelsket og glad i meg og vil så gjerne. Men jeg kan ikke gi henne det hun trenger. Likevel klarer jeg ikke gi slipp på henne, for hva om jeg bare trenger tid? Men hva er fair å gjøre og si overfor henne? Hun er jo knust akkurat nå fordi jeg har så og si gjort det slutt, fordi jeg ikke klarer motta hele pakken. 

Høres dette rart ut? Er jeg egoistisk? Bør jeg tenke annerledes? Og hvordan bør jeg se på dette? Hun sier vi ikke trenger involvere barna hennes så mye første tiden. Hun sier også at jeg ikke skal inn i en papparolle, men kan være kompis for dem. Men kan jeg være bare det? 

Jeg er så redd for at jeg gir slipp på ei så bra dame og for at jeg ikke skal oppleve kjærligheten med henne, som ligger så til rette, bare fordi jeg er redd og trenger min frihet?

Jeg vil gjerne høre fra menn i samme situasjon og hvordan dere har taklet dette? Og evt fra kvinner som har erfaring med menn som meg. Hva gjør jeg? Er det dårlig gjort av meg å stenge av for kjærligheten på grunn av barna og hennes situasjon? Er jeg ikke nok glad i henne, da? Jo for jeg er altså det, men likevel veier situasjonen tyngre enn min kjærlighet til henne. Jeg strever.......hva skal jeg gjøre....Finnes det en løsning jeg ikke ser selv?

Mann, 54

Anonymkode: c8f2c...402

Dere kan være særbo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har møtt ei dame som er helt fantastisk. Hun er smart, vakker, artig, nydelig på alle måter. Jeg stortrives med henne, har aldri ledd så mye på lenge, føler meg vel med henne, alt faller seg naturlig, vi snakker om alt og det føles som vi er en veldig god match. Jeg kjenner på mange følelser, det kribler i hele meg, men holder igjen på det å la forelskelsen få helt innpass. Dette handler om en ting: Hun har hovedomsorgen for flere barn. Mine er voksne. Jeg er mye eldre enn henne og vet bare ikke om jeg klarer bli en slik bonuspappa som hennes barn antakelig trenger. Jeg vet ikke om jeg klarer investere i både henne og dem, men vet at jeg må det. Barna har jeg møtt og de er herlige, men jeg er ikke klar for å starte på nytt med litt mindre barn nå som jeg har voksne selv. 

Hun er lei seg for jeg har sagt dette til henne. Hun vet at jeg holder igjen følelsesmessig fordi hun har sine barn. At jeg ikke klarer engasjere meg så mye hun skulle ønske. Hun er forelsket og glad i meg og vil så gjerne. Men jeg kan ikke gi henne det hun trenger. Likevel klarer jeg ikke gi slipp på henne, for hva om jeg bare trenger tid? Men hva er fair å gjøre og si overfor henne? Hun er jo knust akkurat nå fordi jeg har så og si gjort det slutt, fordi jeg ikke klarer motta hele pakken. 

Høres dette rart ut? Er jeg egoistisk? Bør jeg tenke annerledes? Og hvordan bør jeg se på dette? Hun sier vi ikke trenger involvere barna hennes så mye første tiden. Hun sier også at jeg ikke skal inn i en papparolle, men kan være kompis for dem. Men kan jeg være bare det? 

Jeg er så redd for at jeg gir slipp på ei så bra dame og for at jeg ikke skal oppleve kjærligheten med henne, som ligger så til rette, bare fordi jeg er redd og trenger min frihet?

Jeg vil gjerne høre fra menn i samme situasjon og hvordan dere har taklet dette? Og evt fra kvinner som har erfaring med menn som meg. Hva gjør jeg? Er det dårlig gjort av meg å stenge av for kjærligheten på grunn av barna og hennes situasjon? Er jeg ikke nok glad i henne, da? Jo for jeg er altså det, men likevel veier situasjonen tyngre enn min kjærlighet til henne. Jeg strever.......hva skal jeg gjøre....Finnes det en løsning jeg ikke ser selv?

Mann, 54

Anonymkode: c8f2c...402

Jeg er i samme situasjon, og har gitt tydelig beskjed om at dette er helt fint så lenge vi er særboere, Jeg har et veldig godt forhold til hennes barn (jeg tror det er gjensidig), men jeg vil aldri kunne innta noen rolle som reservepappa. Verken hun eller barna har problemer med det - vi har helger sammen, ferierer sammen, jeg hjelper de små med skolearbeid og annet osv. - men alle forstår at jeg blir mer som en omsorgsfull onkel enn en far. Hun synes foreløpig at dette er strålende, men for meg har det vært viktig å ikke skape falske forhåpninger.

Anonymkode: a5f73...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Har hun ytret ønske om barn med deg? Og deler hun ansvaret med eksen på noe måte eller er det 100% henne? For dersom hun er alene med dem så er det desto større sjans for at det skal gå bra mellom dere enn at hun leker kjernefamilie med en eks, der du får gleden av å stå på sidelinjen til evig tid.

Anonymkode: e9e7a...de7

Nei nei, hun er ferdig med barn, så det er bra. Hun deler veldig lite med eksen, han er ikke veldig kapabel til å være pappa. Og du har et poeng, det er jommen ikke greit å være på sidelinjen heller. 

Andro skrev (34 minutter siden):

Bryt med en gang. Man fortsetter ikke å treffe noen man ikke vil ha forhold til, og gir falske håp.
Kom deg videre, og sett henne fri. Du opptar eg god manns framtidige kone.

Så enkelt er det ikke når det er kjærlighet i bildet. Jeg ønsker jo finne en løsning og vurdere om jeg tar feil valg. Jeg vil jo ha henne, men usikker på hele pakka. 

Anonymkode: c8f2c...402

[AnonymBruker]

Dette her går bra så lenge du er i den lyserosa forelskede boblen du er i nå. Men......orker du flere vrange halvvoksne unger, unger som syns du er helt teit, unger som er helt uoppdragne ifølge deg etterhvert?  

Og ungene har jo en far, er det plass til ham.?

Hva syns dine egne barn om en mye yngre kjæreste, hennes barn og alle de problemene? 

Anonymkode: df9c6...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Skjønner det godt, da jeg begynte å date igjen etter et samlivsbrudd så styrte jeg unna menn med små barn, mine er voksne.

Fant meg en barnløs, og det er utrolig deilig å ikke måtte forholde seg til både barn og mor/mødre...

 

Anonymkode: f1827...0a4

Skjønner det, men skal det virkelig være en stopper for et forhold, det at den man blir glad i har barn? Jeg er jo glad i barn og vet hvor berikende det kan være også. 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hvor gammel er hun og barna da? Er faren(e) inni bildet? Er det mange barn hun har?

Anonymkode: 841bb...a15

Hun er 10 år yngre enn meg. Faren er lite i bildet. Hun har noen stykker, et sted mellom 2 og 4. Yngste er 10. 

PM75 skrev (32 minutter siden):

Tja.. hvor mange barn og i hvilken alder? 
Jeg forstår godt at du er nølende til å ta hele denne pakken. Og synes det står integritet av å være ærlig om dette og at du tenker deg godt om i forkant. 

Yngste er 10. Eldste er 16 og og veldig selvstendig. Jo takk, er ærlig om det, men usikker på om det er riktig av meg å si stopp for kjærligheten pga barn? De er jo herlige. Heller jo mot at jeg ikke trenger være mer enn en kompis for dem, som hun også skisserer. 

Anonymkode: c8f2c...402

[AnonymBruker]

Flintis skrev (27 minutter siden):

Dere kan være særbo.

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg er i samme situasjon, og har gitt tydelig beskjed om at dette er helt fint så lenge vi er særboere, Jeg har et veldig godt forhold til hennes barn (jeg tror det er gjensidig), men jeg vil aldri kunne innta noen rolle som reservepappa. Verken hun eller barna har problemer med det - vi har helger sammen, ferierer sammen, jeg hjelper de små med skolearbeid og annet osv. - men alle forstår at jeg blir mer som en omsorgsfull onkel enn en far. Hun synes foreløpig at dette er strålende, men for meg har det vært viktig å ikke skape falske forhåpninger.

Anonymkode: a5f73...405

Ja slik tenker jeg også . Særboere er en god løsning og kan funke godt for begge. Fint å høre fra deg som har valgt å gjøre det slik. Det må da funke godt med helger, ferier og litt sånt innimellom, men trenger da ikke gå oppi hverandre hele tiden. Da får jeg likevel distansen jeg trenger. Jeg vurderer dette. Takker for gode innspill. 

Anonymkode: c8f2c...402

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

For dersom hun er alene med dem så er det desto større sjans for at det skal gå bra mellom dere enn at hun leker kjernefamilie med en eks, der du får gleden av å stå på sidelinjen til evig tid.

Det gjelder jo like mye for henne. TS har også eksdame og barn. Selv om hans barn er store, så skal de like fullt være der til evig tid.

Anonymkode: 0906a...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Ja slik tenker jeg også . Særboere er en god løsning og kan funke godt for begge. Fint å høre fra deg som har valgt å gjøre det slik. Det må da funke godt med helger, ferier og litt sånt innimellom, men trenger da ikke gå oppi hverandre hele tiden. Da får jeg likevel distansen jeg trenger. Jeg vurderer dette. Takker for gode innspill. 

Anonymkode: c8f2c...402

Bare hyggelig:)

Anonymkode: a5f73...405

[Andro]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så enkelt er det ikke når det er kjærlighet i bildet. Jeg ønsker jo finne en løsning og vurdere om jeg tar feil valg. Jeg vil jo ha henne, men usikker på hele pakka. 

Så enkelt er det. Du vil ikke ha et liv med unger, og du kan ikke avlive dem.
Enten går du all in som stefar eller så skygger du banen - så fort som mulig. Tilknytning og brudd skal de ikke oppleve.
Du har ikke noen kjærlighet for henne om du ikke understøtter det viktigste i livet hennes. Mye viktigere enn deg. Alltid.

[AnonymBruker]

Alle gode ting i livet koster deg noe. Spørsmålet er om det er verdt prisen?

Anonymkode: c20e0...023

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette her går bra så lenge du er i den lyserosa forelskede boblen du er i nå. Men......orker du flere vrange halvvoksne unger, unger som syns du er helt teit, unger som er helt uoppdragne ifølge deg etterhvert?  

Og ungene har jo en far, er det plass til ham.?

Hva syns dine egne barn om en mye yngre kjæreste, hennes barn og alle de problemene? 

Anonymkode: df9c6...77b

Jeg ønsker ikke nødvendigvis helt inn i det nei, men som andre sier her, finnes det jo løsninger. Særboere feks. Og jeg er ute etter løsning. Er jo mer enn forelsket,dette har vart over tid og jeg er skikkelig glad i henne. Ungene har en far som er avskrudd, så han er ikke et tema egentlig. 

Mine barn digger denne dama. Liker henne og syns hun er både flott og et godt menneske. "Alle de problemene"? Hvilke "problemer har jeg snakket om? Mine unger ser ingen problemer med dette, de ser en glad pappa som de vil skal holde på denne dama. Men jeg går mange runder og derfor lufter jeg det her. 

Anonymkode: c8f2c...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det gjelder jo like mye for henne. TS har også eksdame og barn. Selv om hans barn er store, så skal de like fullt være der til evig tid.

Anonymkode: 0906a...871

Jeg har ingen eksdame/mor til barna å forholde meg til, nei. 

Anonymkode: c8f2c...402

[Ishavsrøya]

Jeg er 100 prosent alene med hele 3 barn. Min kjæreste vil heller ikke være noe bonuspappa. Vi er selvfølgelig særboere. Tenker at det er for en periode i livet. Til barna blir store. Så tenker dette er måten dere kan løse det på. Man tilpasser seg.