Hvordan taklet du overgangen i samlivet fra kjærlighet til vennskap ?

[AnonymBruker]

 Da dama  har vert  uføretrygda  eindel år nå,  dette har ført til  en gradvis endringer i samlivet.  Ansvaret for vedlikehold av hus (byggningsmasse)  og hage, og fellesutgifter  har hvilt  på  mine skuldrer i mange år. Hun får sine måntlige trygdeutbetalinger kr. 15.000 den 20 hver mnd. og den kontoen er tømt ved  neste utbetaling, den 20 neste mnd. Hun påstår  at det meste går til mat, men ettersom vi nå har bare  2 munner å mette,og  barna er flyttet ut er det  begrnsninget hvor mye ein kan fylle inn i  magen.  Dessuten har eg innsyn i hennes kontoutskrift, og ser at det meste har  såvist ikkje gått   til matbudsjett, men m.a egen klesgarderobe , polvarer, og gotterier, egenintrs.  

 Dama  har alltid hatt eit avhengihetsforhold  til  sin  forlengst skilte tvillingsøster, og dette har vedvart, og de "snakker  saman" bedre en hun gjør med sin  ektefelle. Paret deler fortsatt ekteseng, og  de spiser ved samme bord, de øvrige daglige rutiner i hjemmet er  som før  men det intime, og sexen er forlengst historie. Aldri noen intern krangel,  men følelser, og  motivasjonen for egen del  er svekket , og det  handler mer om eit  venneskap eller ekteskap.      

Anonymkode: dff2f...9b4

[Gjest theTitanic]

For å godta noe så gjelder det å definere relasjonene riktig. Om dere er enige i at dere har et vennskap og ikke et kjæresteforhold så har du valget mellom å akseptere det for hva det er eller å avslutte relasjonen. Om du lever i et vennskap men mentalt tenker kjærester da finner du ikke ro. Du kan ha et ekteskap som er vennskap hvis begge er innstilt på det. Mange liker ikke alle forandringene et brudd vil gi, og er "satt" i sine vaner og godtar at ekteskapet blir vennskap. 

Ekteskap er så mangt. Det starter som en ting men kan bli noe annet. Det finnes mange som bare er venner eller har enigheter om ekteskapets innhold.   Stikkordet er enighet og å sette ord på dette ovenfor hverandre. Tørre å diskutere om begge er fornøyd og evnt ha frihet til å treffe andre diskret. Det du velger bør gjøres av riktige grunner. Syntes du synd på henne så er ikke det noen god grunn til å bli. En god grunn er at begge ønsker en sånn ordning. 

[AnonymBruker]

Vennskap, særlig langvarige og dype vennskap, er også kjærlighet, og det er jo ikke sånn at kjærligheten forsvinner fordi om den romantiske gløden slukner. Det er denne typen kjærlighet som etterhvert blir limet i mange samliv.

Anonymkode: df09f...b70

[PM75]

Det høres vanskelig ut, for å være ærlig. Men klarer dere å finne noe felles interesser å bygge samlivet på? 
 

Og når det gjelder økonomien, så er det helt rimelig at hun bidrar med sin andel. Hvorfor skal du ha alt ansvaret alene? 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (1 time siden):

For å godta noe så gjelder det å definere relasjonene riktig. Om dere er enige i at dere har et vennskap og ikke et kjæresteforhold så har du valget mellom å akseptere det for hva det er eller å avslutte relasjonen. Om du lever i et vennskap men mentalt tenker kjærester da finner du ikke ro. Du kan ha et ekteskap som er vennskap hvis begge er innstilt på det. Mange liker ikke alle forandringene et brudd vil gi, og er "satt" i sine vaner og godtar at ekteskapet blir vennskap. 

Ekteskap er så mangt. Det starter som en ting men kan bli noe annet. Det finnes mange som bare er venner eller har enigheter om ekteskapets innhold.   Stikkordet er enighet og å sette ord på dette ovenfor hverandre. Tørre å diskutere om begge er fornøyd og evnt ha frihet til å treffe andre diskret. Det du velger bør gjøres av riktige grunner. Syntes du synd på henne så er ikke det noen god grunn til å bli. En god grunn er at begge ønsker en sånn ordning. 

Du har eit viktig poeng i at eit ekteskap kan vera så mangt, og alt etter hva ein velger å gøre det til selv saman med parteneren Mange opplever  at kjærligheten  blomstrer første tiden, men  varer evig,og den  visner gradvis bort. Dama er snill, og grei som  venn, men føler noe som mangler ekteskapet  og  to.somheten   bygger seg opp. Vi  utfyller ikkje  hverandres behover  og har ulike interesser. Hun er noe  redusert fysisk  og derfor blitt ufør, og har stilt meg selv spørsmål om det er riktig at min frihet skal gå på bekostning av hennes reduksjon .  Hun liker ikkje fly, og vegrer seg for å kjøre bil. hun er ikkje friluftsmenneske, og trivest best hjemne.     

Anonymkode: dff2f...9b4

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du har eit viktig poeng i at eit ekteskap kan vera så mangt, og alt etter hva ein velger å gøre det til selv saman med parteneren Mange opplever  at kjærligheten  blomstrer første tiden, men  varer evig,og den  visner gradvis bort. Dama er snill, og grei som  venn, men føler noe som mangler ekteskapet  og  to.somheten   bygger seg opp. Vi  utfyller ikkje  hverandres behover  og har ulike interesser. Hun er noe  redusert fysisk  og derfor blitt ufør, og har stilt meg selv spørsmål om det er riktig at min frihet skal gå på bekostning av hennes reduksjon .  Hun liker ikkje fly, og vegrer seg for å kjøre bil. hun er ikkje friluftsmenneske, og trivest best hjemne.     

Anonymkode: dff2f...9b4

Da er det mer enn selve intimiteten som mangler. Å kun snakke sammen i sofaen er ikke nok til å ha et fellesskap. Fellesskapsfølelse kommer av å stå sammen og å ha opplevelser sammen. Det du beskriver er mer enn fysisk handicap. Hun har heller ikke lyst til å komme seg ut. Hva er fysisk handicap og hva er forandring av væremåte? 

Du har bare ett liv. Ønsker du  å finne en du kan dele opplevelser med så bør du gjøre det. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ønske deg det. Det er ikke et svik. Et svik ville jeg kalt det om du hadde vært misfornøyd og gått, uten å ha satt ord om det ovenfor henne. Det må snakkes om. Deretter er det helt riktig om du vil ta din hatt å gå. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (3 timer siden):

Da er det mer enn selve intimiteten som mangler. Å kun snakke sammen i sofaen er ikke nok til å ha et fellesskap. Fellesskapsfølelse kommer av å stå sammen og å ha opplevelser sammen. Det du beskriver er mer enn fysisk handicap. Hun har heller ikke lyst til å komme seg ut. Hva er fysisk handicap og hva er forandring av væremåte? 

Du har bare ett liv. Ønsker du  å finne en du kan dele opplevelser med så bør du gjøre det. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ønske deg det. Det er ikke et svik. Et svik ville jeg kalt det om du hadde vært misfornøyd og gått, uten å ha satt ord om det ovenfor henne. Det må snakkes om. Deretter er det helt riktig om du vil ta din hatt å gå. 

Er veldi enig  med deg i at samlivet handler om å ha  fellesskapsfølelser "team-arbeide"  å  det kunne snakke saman, og  ha felles  opplevelser saman. Mye har endret sidan da barna tråkket i sine barnesko,og vi hadde fellesskapsfølelse om å skape eit  hjem for familien m/ husbygging, jobb,skole, m.m.  Livet kunne saktens  ofte føles som ein kamp for tilverelsen, men vi hadde eit nettverk av venner, og familie rundt oss  som holdt motivasjonen oppe. Som foreldre såg vi  fremtil den dagen da m.a. barna var komt inn i voksenalderen, og vi kunne få bruke mer tid på oss sjølve, men slik  går det ikkje alltid.  Barna har forlengst flyttet, og  de menneskene  som betydde aller mest for oss er forlengst borte. Nettverk av venner er  forlengst  skilt eller flyttet, og de som er igjenn har tydelegvis mer en  "har nok med sitt" 

Felleskapssfølelsen både innenfor, og utanfor hjemmet er ikkje slik den engang var, og det setter sitt preg på kvardagen hos mange.  Noen har lyst å få realisert noen  drømmer medan ein enda lever medan andre er tilfreds med å sitte hjemmehygge.      

Anonymkode: dff2f...9b4