Uvirkelig. Normalt å føle det sånn?!

[AnonymBruker]

Jeg fødte for 6 mnd siden. Da hadde vi prøvd i mange år for å få babyen vår. Mange ivf forsøk. 
da jeg fødte så følte jeg ikke det var min baby, føler ikke jeg er mor, er veldig glad i han, og livredd for han, men det er alt. Jeg føler jeg bare «låner» babyen. Jeg ser på bildene fra fødselen og tiden rett etterpå, og syns det er helt sykt og uvirkelig at det faktisk er MIN baby.. 

Andre som har kjent på dette? 

Anonymkode: f35ff...bf5

[AnonymBruker]

Hva er det å være mor? Hva er det for deg? For andre? Er det å føle at man vil beskytte dette lille mennesket? Kjærlighet? Er det en spesiell følelse man må føle? Jeg går hvertfall ikke rundt og tenker på at jeg er mor. Jeg sitter ikke og føler på at jeg er mamma. Jeg er meg. Jeg følte jeg var meg selv hele tiden etter fødsel - som om ting var bare helt normalt og naturlig, bare at jeg fikk med meg en ekstra person fra sykehuset. Det var og er så absurd og fantastisk at mannen min og jeg har laget et annet menneske - at det er gener og celler som har blitt et helt menneske - at jeg får det liksom ikke til å gå opp at han er min. 

Anonymkode: 218da...1a4

[AnonymBruker]

Jepp. Følte det akkurat sånn. Kunne ikke skjønne at han er min. Satt og venter på at noen skulle komme og ringe på døra for å hente han, at det hadde skjedd en feil og at den egentlige mammaen ville ha han tilbake.

Uendelig glad i han og gjorde alt som skulle av omsorg, men følte meg mer som en tante eller barnevakt. Vondt å føle det sånn!

Jeg hadde fødselsdepresjon og gikk på både bup og fvk ukentlig for å snakke OL disse tingene. Det tok tid, men da baby var 7-8 mnd gikk det endelig opp for meg at det faktisk er jeg som er mammaen hans ❤️

Anonymkode: 6d60f...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jepp. Følte det akkurat sånn. Kunne ikke skjønne at han er min. Satt og venter på at noen skulle komme og ringe på døra for å hente han, at det hadde skjedd en feil og at den egentlige mammaen ville ha han tilbake.

Uendelig glad i han og gjorde alt som skulle av omsorg, men følte meg mer som en tante eller barnevakt. Vondt å føle det sånn!

Jeg hadde fødselsdepresjon og gikk på både bup og fvk ukentlig for å snakke OL disse tingene. Det tok tid, men da baby var 7-8 mnd gikk det endelig opp for meg at det faktisk er jeg som er mammaen hans ❤️

Anonymkode: 6d60f...b4c

Ja, er sånn jeg og tenker. At jeg bare er tante, og at noen snart kommer å henter han. 
jeg er henvist til dps. Men tenker kanskje det hadde vært bedre å gått på bup på spe-og småbarn psykisk helse(?) ?. Så bra at du føler det nå!❤️

Anonymkode: f35ff...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hva er det å være mor? Hva er det for deg? For andre? Er det å føle at man vil beskytte dette lille mennesket? Kjærlighet? Er det en spesiell følelse man må føle? Jeg går hvertfall ikke rundt og tenker på at jeg er mor. Jeg sitter ikke og føler på at jeg er mamma. Jeg er meg. Jeg følte jeg var meg selv hele tiden etter fødsel - som om ting var bare helt normalt og naturlig, bare at jeg fikk med meg en ekstra person fra sykehuset. Det var og er så absurd og fantastisk at mannen min og jeg har laget et annet menneske - at det er gener og celler som har blitt et helt menneske - at jeg får det liksom ikke til å gå opp at han er min. 

Anonymkode: 218da...1a4

Ja sant!  Er så merkelig! 
 

jeg vet egentlig ikke hvordan den følelsen er. 🤷🏼‍♀️når jeg hører andre snakker om det så er alt helt fantastisk, sååå lykkelig osv..så glad, elsker å være mamma osv!  er vell ikke normalt å gå rundt å være lykkelig 24/7 med baby?? Det klarer ikke jeg.. 

Anonymkode: f35ff...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, er sånn jeg og tenker. At jeg bare er tante, og at noen snart kommer å henter han. 
jeg er henvist til dps. Men tenker kanskje det hadde vært bedre å gått på bup på spe-og småbarn psykisk helse(?) ?. Så bra at du føler det nå!❤️

Anonymkode: f35ff...bf5

Så fint at du har fått henvisning! Tror det er litt hipp som happ. På bup snakker de mest om relasjonen mellom meg og baby. Forsikrer meg at jeg gjør riktig, at tilknytningen er der osv. Det er mer fvk som har hjulpet meg med den «tante følelsen», så det vil du nok få god hjelp led på dps!

Vi kommer alle i mål til slutt og du vil få oppleve den fantastiske, overstrømmende gleden av å vite at det er nettopp DU som er mammaen, det er DEG og ingen andre som er babyens aller nærmeste og viktigste! Lykke til ❤️

Anonymkode: 6d60f...b4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja, er sånn jeg og tenker. At jeg bare er tante, og at noen snart kommer å henter han. 
jeg er henvist til dps. Men tenker kanskje det hadde vært bedre å gått på bup på spe-og småbarn psykisk helse(?) ?. Så bra at du føler det nå!❤️

Anonymkode: f35ff...bf5

Men er du henvist dit kun pga dette? For dette er sinnsykt normalt. Du har fått en fremmed inn i huset! Det tar tid å bli kjent. Man blir ikke umiddelbart forelsket i et fremmed menneske. Ja man føler omsorgsplikt og ansvarsfølelse. Men denne morsfølelsen og kjærligheten? Den tar jo selvsagt tid! Vi er ikke maskiner. Jeg tror de aller fleste mødre føler på akkurat dette uten at det skal sykeliggjøres og utredes. Det er NORMALT

Anonymkode: 014dd...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja sant!  Er så merkelig! 
 

jeg vet egentlig ikke hvordan den følelsen er. 🤷🏼‍♀️når jeg hører andre snakker om det så er alt helt fantastisk, sååå lykkelig osv..så glad, elsker å være mamma osv!  er vell ikke normalt å gå rundt å være lykkelig 24/7 med baby?? Det klarer ikke jeg.. 

Anonymkode: f35ff...bf5

Nei det er normalt å

være redd, sliten, usikker og føle på et enormt ansvar for en bylt du ikke kjenner. Du må ikke høre på disse som er så lykkelige og prøve å etterstrebe den følelsen. For når de sier dette kan det like så godt være at de mener de under omstendighetene har det bra og at det går bra å ta vare på babyen. Lykke kan være så mangt. 

Anonymkode: 014dd...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja sant!  Er så merkelig! 
 

jeg vet egentlig ikke hvordan den følelsen er. 🤷🏼‍♀️når jeg hører andre snakker om det så er alt helt fantastisk, sååå lykkelig osv..så glad, elsker å være mamma osv!  er vell ikke normalt å gå rundt å være lykkelig 24/7 med baby?? Det klarer ikke jeg.. 

Anonymkode: f35ff...bf5

Du trenger ikke være lykkelig hele tiden. Det er normalt å ikke føle at alt er så fantastisk hele tiden. Det er det mest normale. Vi mennesker er ikke lykkelige 24/7. Dagen har mange timer og i løpet av en dag opplever man gjerne flere følelser. Hvis man har forventninger om lykke non-stop, blir man ulykkelig i jakten for å være så lykkelig hele tiden. Mennesker er veldig ulike. Mennesker føler ulikt. Noen er lykkelige stort sett hele tiden med baby, andre syns det er pyton. Husk det er også mye enklere å si «Det går kjempefint» i forbifarten på en «Hvordan går det med deg?». Det er ingen som begynner å brette ut om trøblete netter og vansker da, og kanskje noen trives med de nettene også! 

Jeg syns ikke det var så eksepsjonelt fantastisk og enormt altoppslukende lykke å bli og være mamma. Det var bare en helt rar følelse av at det var bare helt naturlig og som om babyen alltid hadde vært med oss. Det betyr ikke jeg var ulykkelig i hverdagen, det var bare ikke så stort og altoppslukende for meg. Men jeg husker jeg tenkte mye på at andre måtte syns jeg var rar fordi jeg ikke var «HERREGUD SÅ FANTASTISK, LIVET MITT ER ENDRET NÅ!». Det la jeg fra meg ganske tidlig og tenkte at det jeg føler er helt normalt og fint også. 

Ikke tenk så mye på hva du burde og hva du skulle følt. Føl det du føler og jobb med det. Eller bare slå deg til ro med deg. Ikke sammenlign deg med andre mødre. 

Anonymkode: 218da...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men er du henvist dit kun pga dette? For dette er sinnsykt normalt. Du har fått en fremmed inn i huset! Det tar tid å bli kjent. Man blir ikke umiddelbart forelsket i et fremmed menneske. Ja man føler omsorgsplikt og ansvarsfølelse. Men denne morsfølelsen og kjærligheten? Den tar jo selvsagt tid! Vi er ikke maskiner. Jeg tror de aller fleste mødre føler på akkurat dette uten at det skal sykeliggjøres og utredes. Det er NORMALT

Anonymkode: 014dd...a42

Det tar tid ofte, men det snakkes svært lite om. Det man hører er de som elsker og er forelsket fra de slenger babyen på brystet. Hvor fantastisk, magisk og altomgripende det er å få denne babyen. Hvor enormt kjærlighet man føler fra første stund. Problemet er at mange blir også skuffet på fødestua fordi de ikke «har de riktige følelsene de har hørt om» og lurer på om «det er noe galt med meg». 

Anonymkode: 218da...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Det tar tid ofte, men det snakkes svært lite om. Det man hører er de som elsker og er forelsket fra de slenger babyen på brystet. Hvor fantastisk, magisk og altomgripende det er å få denne babyen. Hvor enormt kjærlighet man føler fra første stund. Problemet er at mange blir også skuffet på fødestua fordi de ikke «har de riktige følelsene de har hørt om» og lurer på om «det er noe galt med meg». 

Anonymkode: 218da...1a4

De aller færreste føler det vel sånn. Derfor viktig at en ikke har forventinger om å føle det sånn. Jeg hadde ingen forventinger. Tok lang tid før morsfølelsen dukket skikkelig opp. Men den kom til slutt. Jeg stresset aldri med det. Ungen fikk mat, stell og kos uansett. Så tenkte det går seg til. 
 

Å bli skuffet over manglende følelse er gjerne enda vanligere når ungen er veldig ønsket og en har investert mye i prosessen. Men da er jo fallhøyden enda større. En har prøvd i mange år og lanskje brukt masse penger og så er en ikke forelsket med en gang. Men det er da enda mer normalt! En har bare laget et bilde i hodet over at en skal kjenne på en altoppslukende kjærlighet med en gang. Men det gjør altså de færreste. 

Anonymkode: 014dd...a42

[AnonymBruker]

Jeg følte det som at babyen ikke var min, at hun var en fremmed, da vår første, etterlengtede kom etter flere års prøving. Jeg husker jeg tenkte at jeg visste at jeg var glad og lykkelig, men klarte ikke helt å virkelig kjenne det, det var som om jeg var litt nummen. 

Samtidig så kjentes det ganske normalt. Jeg hadde nok forventet en slags umiddelbar tilknytning og tilhørighet til babyen. Men konkluderte med at sånn var det tydeligvis ikke. Jeg tenkte i stedet at hun er mitt ansvar, men ikke min eiendel. Og at en baby er på noen måter er en fremmed. Et nytt menneske en ikke kjenner ordentlig, og ikke vet helt hvem er enda. Det sagt så hadde jeg helt klart ikke noen fødselsdepresjon, og hadde det generelt fint i barseltiden. Så det kan godt hende min uvirkelighetsfølelse og opplevelse av babyen som en fremmed, var av en annen og mildere type. 

Anonymkode: 59847...244