Jeg klarer ikke å gå ned i vekt, og samboeren min ser på bilder fra "gamle" dager og sier han savner hvordan jeg så ut før

[AnonymBruker]

Vær så snill, ikke noe hat, jeg hater meg selv hver dag mer enn nok.

 

Jeg veide 55 kg for 3 år siden. 

Vi hadde vært i lag i noen år, og fikk barn nå ganske tett.

 

Før den tid, var jeg hun som aldri satt i ro - hverken på jobb eller hjemme. 

Nå er jeg bundet til hus og hjem, og selv 1 time på treningssenter må times til det uendelige på grunn av baby. 

Jeg tar meg av det aller meste i hus og hjem, og hviler sjelden. Har minimalt med egentid.

Når barna leker eller sover, ordner jeg med:

kjøkken/mat/handling/vask av klær/organsiering av klær etter str/til barnehage/bildebøker/minner/rydding av rom/vask/planlegging/økonomi/selskap/besøk

 

med mye mer småting. 

Mannen gjør også ting, etter at jeg har delegert/spurt er par tre-fire ganger.

Dette gjør at jeg har veldig lite tid, men også mye mental load.

Jeg føler meg aldri fri til å ta en topptur/joggetur/god gåtur, for alt går etter kl og jeg må skynde meg før det blir "krise"/"katastrofe" hjemme når mannen må være alene med barna. 

Jeg tok første barn med meg på gåturer i opptil 7 timer per dag,  men både hun og nå baby nummer 2 liker ikke å sitte i vogn, noe som resulterte i stor bruk av bæresele.

Dette har gjort at jeg har fått feilbelastning i ryggen og svært vondt nakke. 

Derfor, blant annet, kan jeg ikke forsette med dette.

 

For å takle at jeg føler meg så stuck, har jeg dessverre tydd til det eneste jeg kan gjøre (aktivitet) - spise.

Hjernen min jobber alltid, ustanselig, men å lage en liste over gjøremål, og jeg blir svært frustrert når jeg kjenner på at det er flere år til jeg kan i fred og ro ta en hagedag/pusse opp er rom/rydde bil/ vaske ned kjøkkenet etc uten at det føles som en dråpe i havet og at jeg jobber mot en tikkende bombe (baby som våkner/trenger meg).

De øyeblikkene jeg kjenner på dette, så har jeg  før jeg får tenkt meg om, gått til kjøkkenet og spist noe - hva som helst; en brødskalk, strøssel, løk, kjærlighet, jogurt, håndfull muesli osv osv. 

 

Jeg blir så skuffa og lei meg og hater meg selv. 

Mannen min skjønner ikke dette, og mener det bare er til å slutte å spise. 

Jeg klarer det ikke.

Søkte hjelp,  fikk til svar av legen at jeg kunne begynne på slankemedisiner når jeg var ferdig med amming eller komme inn til veiing hver 6 uke.

Jeg takk nei til begge,  og meldt meg på treningsstudio. Jeg var SÅ aktiv og knøttliten før, godt trent.

Men nå har jeg ikke tid til treningsstudioet heller.

Jeg er så fortvilet!

Min mann er slank og flott  og jeg er et drog, forferdelig og jævlig. 

Jeg har prøvd i over 2 år nå å gå ned i vekt, og etter sist svangerskap er jeg pluss 16 kg fra forrige.

 

Jeg HATER meg selv, og takler ikke samlivet mer.

Jeg vurderer å kjøpe en hytte og ha barna annenhver uke når baby er klar for å være vekke fra meg, bare sånn at jeg får i alle fall 1 uke med full frihet til å være aktiv og meg selv igjen.

 

Jeg synes synd på min mann som må være med meg, selv om jeg tror at han liker personligheten min - vi ler mye og er gode med hverandre.

Jeg bare ... vet ikke hva jeg skal gjøre mer, dette er fortvilende.

 

Vær så snill, ikke skriv så veldig mye stygt, jeg er langt forbi bunn, og tenker på dette hvert sekund av hver dag.

Er det noen som har noen som har gått gjennom noen lignende i parforholdet?

Anonymkode: e865c...713

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vær så snill, ikke noe hat, jeg hater meg selv hver dag mer enn nok.

 

Jeg veide 55 kg for 3 år siden. 

Vi hadde vært i lag i noen år, og fikk barn nå ganske tett.

 

Før den tid, var jeg hun som aldri satt i ro - hverken på jobb eller hjemme. 

Nå er jeg bundet til hus og hjem, og selv 1 time på treningssenter må times til det uendelige på grunn av baby. 

Jeg tar meg av det aller meste i hus og hjem, og hviler sjelden. Har minimalt med egentid.

Når barna leker eller sover, ordner jeg med:

kjøkken/mat/handling/vask av klær/organsiering av klær etter str/til barnehage/bildebøker/minner/rydding av rom/vask/planlegging/økonomi/selskap/besøk

 

med mye mer småting. 

Mannen gjør også ting, etter at jeg har delegert/spurt er par tre-fire ganger.

Dette gjør at jeg har veldig lite tid, men også mye mental load.

Jeg føler meg aldri fri til å ta en topptur/joggetur/god gåtur, for alt går etter kl og jeg må skynde meg før det blir "krise"/"katastrofe" hjemme når mannen må være alene med barna. 

Jeg tok første barn med meg på gåturer i opptil 7 timer per dag,  men både hun og nå baby nummer 2 liker ikke å sitte i vogn, noe som resulterte i stor bruk av bæresele.

Dette har gjort at jeg har fått feilbelastning i ryggen og svært vondt nakke. 

Derfor, blant annet, kan jeg ikke forsette med dette.

 

For å takle at jeg føler meg så stuck, har jeg dessverre tydd til det eneste jeg kan gjøre (aktivitet) - spise.

Hjernen min jobber alltid, ustanselig, men å lage en liste over gjøremål, og jeg blir svært frustrert når jeg kjenner på at det er flere år til jeg kan i fred og ro ta en hagedag/pusse opp er rom/rydde bil/ vaske ned kjøkkenet etc uten at det føles som en dråpe i havet og at jeg jobber mot en tikkende bombe (baby som våkner/trenger meg).

De øyeblikkene jeg kjenner på dette, så har jeg  før jeg får tenkt meg om, gått til kjøkkenet og spist noe - hva som helst; en brødskalk, strøssel, løk, kjærlighet, jogurt, håndfull muesli osv osv. 

 

Jeg blir så skuffa og lei meg og hater meg selv. 

Mannen min skjønner ikke dette, og mener det bare er til å slutte å spise. 

Jeg klarer det ikke.

Søkte hjelp,  fikk til svar av legen at jeg kunne begynne på slankemedisiner når jeg var ferdig med amming eller komme inn til veiing hver 6 uke.

Jeg takk nei til begge,  og meldt meg på treningsstudio. Jeg var SÅ aktiv og knøttliten før, godt trent.

Men nå har jeg ikke tid til treningsstudioet heller.

Jeg er så fortvilet!

Min mann er slank og flott  og jeg er et drog, forferdelig og jævlig. 

Jeg har prøvd i over 2 år nå å gå ned i vekt, og etter sist svangerskap er jeg pluss 16 kg fra forrige.

 

Jeg HATER meg selv, og takler ikke samlivet mer.

Jeg vurderer å kjøpe en hytte og ha barna annenhver uke når baby er klar for å være vekke fra meg, bare sånn at jeg får i alle fall 1 uke med full frihet til å være aktiv og meg selv igjen.

 

Jeg synes synd på min mann som må være med meg, selv om jeg tror at han liker personligheten min - vi ler mye og er gode med hverandre.

Jeg bare ... vet ikke hva jeg skal gjøre mer, dette er fortvilende.

 

Vær så snill, ikke skriv så veldig mye stygt, jeg er langt forbi bunn, og tenker på dette hvert sekund av hver dag.

Er det noen som har noen som har gått gjennom noen lignende i parforholdet?

Anonymkode: e865c...713

Det er jo ikke synd på mannen som vil være med deg, det er synd på DEG fordi du har en man som er en byrde og belastning så du blir bundet til huset, noe som igjen leder til depressiv trøstespising. 

Det er hans feil,ikke din. 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

er gode med hverandre.

Hadde du sagt til han at du likte han bedre slik han var før hvis han hadde lagt på seg? Eller hadde du holdt akkurat den opplysninga for deg selv?

[AnonymBruker]

Du vil ta av alle kiloene når du får stresset ned ❤️ 

Anonymkode: b9a4c...bf6

[AnonymBruker]

Om du ikke har gjort det enda, så må du sette deg ned og ta en alvorsprat med mannen din. Dette går ikke bare utover vekta di, men både fysisk og psykisk helse. Han må rett og slett inn og ta en tak i felles hjem MYE mer, så du får ned stress og årsaken til at du overspiser. 

Om du ønsker hjelp av noen, så snakk med noen som kan dette med emosjonell spising. Slankemedisin og veiing hver 6 uke hjelper ikke på den biten.

Det er ikke synd på mannen din overhode. Han får ta seg sammen. 

Anonymkode: bc058...cee

[AnonymBruker]

Flere faktorer her og ikke et unormalt fenomen dette. Normalt å være i denne perioden en stund, det går Over. Det enkleste for deg selv er å slutte å spise så mye/lage mat som metter bedre og slutte å kjøpe inn godteri og ha slikt ligende. 

Når det er sagt så er menn og kvinner ganske ulikt sammenskurdd når det kommer til familie og husstell, de fleste menn trenger ikke å ha det like ryddig/rent som kvinner samtidig som kvinner ofte uoppfordret tar på seg planleggingsrollen og så skapes det frustrasjon i hjemmet da mannen ikke er på samme bølgelengde. 

Det jeg ville gjort i dette scenarioet er å satt meg ned med mannen og planlagt ting, satt forventninger til hvordan det skal være i hjemmet og planlegge ting sammen. Delegere ansvaret på ulike oppgaver på hverandre slik at han har faste oppgaver og det har du og. Et samboerskap kommer aldri til å være 50/50 det handler om at begge skal gi 100%. Samtidig så skal det sies at du ikke ka  skylde på mannen din for at du trøstespisr men han kan være en årsak til dette.

Anonymkode: 186be...2ad

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal sette deg ned med et bilde av ham før dere fikk barn - og så sukke tungt og si at du savnet den gangen han var en ekte partner, en som tok ansvar, en som brydde seg, en som bidro til både forholdet og fellesskapet. At du ikke forstår hvorfor han tror det er greit at han sniker seg unna alt arbeid med hus, hjem og barn og behandler deg som en hushjelp.

Seriøst, TS - har bør du si at hvis han ønsker å beholde familien samlet, da bør han i morgen den dag ringe familievernkontoret og bestille time til parterapi der for dere, for nå har du fått nok av å bli tatt for gitt, at du må ta alt ansvar hjemme og med barna. Og hvis han ikke ringer familievernkontoret i morgen, så ringer du det på tirsdag, og da bør han ha bestemt seg for om han vil du skal bestille parterapi eller mekling.

Det er ikke du eller din vekt som er problemet her, TS. Problemet er at mannen din er så dysfunksjonell at du burde sende ham tilbake til moren og faren for oppdragelse, slik at de kan lære ham å ta ansvar i livet.

Jeg er temmelig sikker på at du vil ha det bedre uten denne mannen, for han psyker deg ned, utnytter deg i så stor grad at du sliter deg ut psykisk og fysisk, fordi han ikke gidder være mann og far nok, men overlater til deg å være slave for ham. Han er ikke bra for deg. Det er langt mindre krevende å bo alene, for da ville du i det minste slippe å rydde opp etter ham og irritere deg over alt han ikke gjør. Du ville til og med fått mulighet til å prioritere egen helse - hvis han gadd å ha egne unger på samvær da. Og gidder han det ikke, vil du ha rett på barnepasstilskudd som alenemor.

Han er problemet, Ts, ikke du!

Anonymkode: 670b8...6f1

[AnonymBruker]

Du må sette av en time hver dag til deg selv, og i den timen må mannen gjøre alt med barna. Du er ute av huset på gåtur eller trening. Jeg planlegger mye i hodet mitt når jeg går, og får sortert mange tanker. Snakk alvorlig med mannen og forklar at dette er viktig. 

Du må legge vekk noen av pliktene, og tenke at huset får være litt rotete innimellom. 

Jeg kjenner meg veldig igjen av "den tikkende bomben" du nevner og kaoset du beskriver på innsiden. Men du kan ikke leve sånn, du må ta grep.

Anonymkode: 7176d...e02

[AnonymBruker]

Hver gang jeg leser en overskrift eller start på ett innlegg som begynner slik som ditt, så er det første jeg vil gjøre bare å scrolle ned og skrive at mannen din er en dust. Men  nå tenkte jeg at ok, jeg skal i anstendighetens navn lese alt for jeg gjør noe mer. 

Jeg vil likevel si at mannen din er en dust. 

HVA er for en ting å si? Altså..... hadde jeg fått en så ekstremt lite sympatisk og IDIOTISK kommentar, så hadde jeg klappet til han. (Eller bare dumpet han, som er den mest brukte kommentaren i dette forumet) 

Han må ta seg sammen, kraftig. For hvis ikke: SÅ JA, DUMP HAN. Folk med en slik energi som han har, som kan si noe så ekstremt stygt og sårende til deg... så er det er ikke det minste rart at du har de spiseforstyrrelsene som du har. Jeg vet hva jeg snakker om, dessverre.  

Anonymkode: b542a...77a

[Helene1982]

Jeg tror at før du kan ta av kiloene må du jobbe med eget selvbilde. Og dine forventninger til din partner. Hans jobb er å støtte deg og deres familie. Om han sier: Du veide mindre før, og kroppen din har endret seg etter at du har fått barn, er svaret ja. Det skjer. Ditt svar tilbake bør være: Hva er motivet hans ved å si at kroppen din har endret seg. Øsnker han å hjelpe deg? I såfall er dette det du trenger fra ham: Hans oppgave er å støtte deg og om han vil hjelpe deg, må han være en del av løsningen. Hva kan han gjøre, for at du skal ha tid og motivasjon til å prioritere trening og bedre kosthold? Hvilken plan foreslår han for at dere sammen kan bli sunnere?

Endret 23. juli 2023 av Helene1982

[tunaen]

Her er det så mye å ta tak i at jeg sikkert glemmer halvparten.

Men problemet er ikke at du har gått opp. Problemet er mannen din. 
 

Vi er mange som ikke får så god tid til å stelle med oss selv når barna er små. Jeg har også en baby og kjenner meg igjen i masse av det du skriver. Jeg er også organisatoren her i huset.

Men, mannen rydder, vasker, lager mat og tar seg av baby.

og når baby sover, da sitter jeg i sofaen og ser på serier.

Poenget mitt er; HVA oppnår du ved å leke martyr?

Bildebøker, selskap, etc, mens babyen sover? Altså, hva?

Her har du masse tid du kan ha til egentid, men du burde slutte å behandle mannen som et av barna dine.

Litt tough love, men det der går ikke. Som på flyet, ta på din egen oksygenmaske først. Ellers kan du ikke hjelpe de andre med deres, om du går fri for oksygen.

 

ETA: du ammer, og har en baby. Ja, du stresspiser, men dette er ikke tiden til å tenke kilogram. Så lenge du får den næringen du trenger(fett, proteiner og karbo), så går dette fint. Kroppen kan ta opp til to år for å komme tilbake pre-pregnancy hormonmessig. 

Endret 23. juli 2023 av tunaen
La til noe

[AnonymBruker]

Hei. Vi er i samme båt, eller var, jeg gikk av den båten. En mann som mente at ALT av barn og det "styret" var min jobb. Etter unge nr.2 satt jeg ned foten. Gått ned 10kg på snart 4 mnd. Ingen utsulting. Gode gamle styrke og masse proteiner. Det blir ikke bedre automatisk. Sett ned krav. Men det begynner først med deg selv. Sett ned krav til seg OGSÅ andre. 

7 timer i vogn i strekk? Skjønnte jeg riktig? Det er ikke rart babyen ikke liker vogna. MAKS 2 timer....baby trenger også å strekke seg og mm. 

Tips 1. SETT HELSA DI SOM nr.1.Husarbeid kan gjøres etter på og det er ikke noe du noen blir ferdig med uansett. Vasket ferdig? Det kommer ny runde med vask, ikke stress. 

Tips.2 Ta spontane valg (lettere når du setter ned foten og krever at far tar sin del av barnet). Ikke tro at alt kan planlegges. 

3. Spis minst 150g proteiner hver dag.

4. Sov minst 6 timer. Med småbarn er det urimelig å slenge fra seg "sov 8 timer minst" -regelen. Du klarer deg fint med 6 timers søvn i noen mnd til og med år.  

5. Ikke fokuser så mye på tall, de går nedover. Bruk målebånd hvis nødvendig.

Anonymkode: 4dde4...444

[AnonymBruker]

MANNEN DIN ER DET STØRSTE PROBLEMET HER.

Anonymkode: efeca...37c

[Gjest Degmegogjeg]

Dette høres ikke ut som noen optimal situasjon! 

Med en slik hverdag du her skisserer, er det nødvendig med drastisk forandring straks. Samtidig er det viktig å presisere at dette overhodet ikke er din feil. Du skal vite at du er mer enn god nok, og at man faktisk er to om et forhold! Hvem faen sier til sin ektefelle/samboer som helt tydelig er utkjørt, at hun var så jævla mye bedre før i tiden?! 

Her gjelder det å få på plass en plan begge kan leve med, og som ivaretar alles interesser. Så tror jeg det er viktig at du får litt ekstra tid en periode fremover, til å slappe mer av og få samlet tankene. 

[AnonymBruker]

Du har fått 2 barn på ganske kort tid, og han gjorde deg gravid. Det er jo ikke han som må gravid og legge på seg, så lett for han og si. Det og få noen til og føle seg ennå verre og mase og si sånne ting, får ikke akuratt den effekten at man får det til noe bedre. En du er sammens med skal ikke få deg til og hate deg selv og føle at du var bedre før. Viktig og ta tak i helsa og vekta, men sånn er ikke gjort på en to tre, og da skal ikke mannen din få deg til og føle deg som shit. Du fortjener bedre, det er han som bør skjerpe seg. Om man bare elsker noen fordi dem er tynn, så bør du vurdere hele forholdet. Om du må stå for det meste og blir trøkket ned fordi du har lagt på deg for at dere fikk barn sammens. Kjenner jeg blir så sint, har desverre sett for mye sånt, og kvinnene tror dem må holde ut med sånne fordi selvbilde blir så dårlig av sånne typer. Man vil jo som oftes aldri komme tilbake 100 prosent der man var før man fikk barn. Tror du egentlig ikke taper noen med og sparke han ut av livet ditt. 

Anonymkode: b6c82...2c6

[AnonymBruker]

Enig i at her MÅ mannen på banen. Ellers tenker jeg også at du garantert kan kutte ned på sortering av tøy, minner, selskap, billedbøker osv. Inviter heller til vin og mat feks, der alle tar med mat og drikke, så slipper du å organisere noe.

Ellers har jeg personlig fått god hjelp av å gå på et kurs i mindful eating. Hos Ros. Kanskje du kan ta kontakt med et senter for spiseforstyrrelser? Det vil gjøre det lettere å få kontroll på trøstespisingen ❤️. 

Anonymkode: ae176...3fe

[AnonymBruker]

Lag en lang to do liste som skal være over 3-4 uker. Skriv opp feks 30-40 punkter over alt som bør gjøres og så krysser dere av halvparten hver. Da får begge egentid også. 

Anonymkode: 2a0cc...cbc

[AnonymBruker]

Artigste med disse trådene er at de fleste her automatisk skylder på mannen etter å kunne ha fått et perspektiv fra saken. Er nok mer ting her enn du beskriver. 

Prat sammen

Anonymkode: 186be...2ad

[AnonymBruker]

Ta her,

Ble overveldende mye og vennlige, konstruktive kommentarer - takk🙏

Tar tak i et par misforståelser:

 

1) Ikke baby i VOGNA 7 timer i strekk, men mest i bæresele og så litt i vogn ila 7 timers tur.

2) Selskap/bildebøker - bursdager, julemiddag/nyttår/påske - alle slags høytider opp gjennom, men selvsagt ikke alle på ett år. Bildebøker er som gammeldagse fotoalbum typ: 2020-2021, ellers barnebøker - barnas første år fra 1 til 5 år.

Selskap ellers: sørge for at barna får kontakt med både min manns og min familie, reise på besøk osv.

3) Hvis jeg ikke rydder jevnlig, blir det bare enda mer kaos og dårlig stemning hjemme - ingen av oss trives når det ser kaotisk ut. 

4) Handler sjelden inn godteri nettopp fordi jeg er bevisst på mitt problem.  Og jeg sørger for å spise meg mett ved måltider, men klarer ikke å stoppe å spise selv om jeg er mett og har vondt i magen.

 

Min mann KAN bidra, og han gjør det når han ser at det er virkelig gale eller jeg spør. 

Men det rådet jeg får av dere her  om å ivareta min egen fritid og slappe av - det er han selv veldig flink til. Han verdsetter egentid og å slappe av, så hva gjør man da hvis begge skulle gjort det? Det hadde ikke blitt gjort noenting hjemme.

4) Planlegging og arbeidsfordeling har vi prøvd, men det sklir ut/blir gjort delvis.

 

Jeg kan sitte ned med han 6 mnd I forveien å prøve å planlegge noe, når det nærmer seg prøver jeg igjen,  helt inntil uka det skjer og så er det bare stort spørsmålstegn til hva vi skal (eks sommerferie).

Hvis jeg IKKE gjør noe/tar initiativ til noe, skjer det faktisk ingenting  og jeg orker ikke å kaste vekk livet mitt og denne flotte tida og mulighetene man har.

 

Jeg har sagt i fra, invitert til å ha dialog, idèmyldre, "hva er dine ønsker og planer, hva har du lyst til, hva synes du vi burde få på plass, når synes du det passer?" osv.

Jeg opplever at jeg tror at jeg er tydelig, bare for å innse at det var jeg nok ikke.

 

Det er virkelig fint at så mange av dere kommer meg i forsvar, men min mann er et fantastisk fint menneske som jeg har inderlig kjær. Vi har forskjellige erfaringer i livet som gjør at vi noen  plasser er ulike, men han er ikke et dårlig menneske - langt i fra. Han er dyktig og jordnær, og han vil bare motivere meg for at jeg ikke skal falle fra for tidlig pga fedme. 

Han bryr seg om min helse.

 

Det sagt, takk for all omtanke og så mange reflekterende kommentarer, mange tips jeg tar med meg videre her ❤

 

Anonymkode: e865c...713

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så stor forskjell på sympatien her inne mellom når det er kona eller mannen som har latt seg selv forfalle. Finnes da utallige tråder her inne hvor det er omvendt, og i følge medsøstrene er det mannens feil da også, og løsningen er at enten slanker han seg, eller så er det å bryte av forholdet. Pussig...

Anonymkode: ef32c...340