Kjærligheten og lykken

[Gjest Gjest_Tenkeren_*]

(vet ikke helt om dette er riktig forum eller noe sånnt men postet det her likvel, i tilfelle det er riktig:p Teksten under er litt fabuleringer en søndagskveld, som jeg av en eller annen grunn våget å dele med dere:) )

Hva skjedde egentlig med kjærligheten?

Det er skremmende toner fra et orkester av frustrasjon, stress, fortvilelse. Verden føles som et sirkus av utroskap, trøtthet, stress, mangel på spenning og lidenskap. Og jeg står midt alt i det hele og føler meg så liten.

Hva skjedde egentlig? Vi vokser jo, desverre noenganger ifra hverandre..

Vi lover å holde ved hverandre til døden skiller oss av.. men den personen vi lovte dette til forandret seg.. han forsvant, hun forsvant..Leter vi etter den unge mannen vi smilte så forelsket til ved alteret?

Den altoppslukende, flammende forelskelsen tar slutt, det takler de fleste..Men ser alle det vakre i det som utvikler seg etter det? Tiltross for alle skavanker, stress, slit. Kan man forelske seg igjen, i det sterke båndet som er skapt mellom det mennesket du har lovet troskap til, båndet som er skapt gjennom minner?

Det er dumt av meg å snakke, eller filosofere som her. Men kall det lufting av tanker.. jeg dømmer ingen, jeg synser heller ikke,men jeg prøver å forstå.

Hvorfor føler jeg meg så liten spør du kanskje. Jo, for jeg har aldri vært der, jeg er naiv. Jeg går rett på , og kan finne på å sluke alt rått som et sultent spedbarn, for så å bli kastet i veggen når jeg ikke lenger er et objekt for lidenskap. Mangel på livserfaring i en alder av nærmere tredve, og redsel for fremtidens mann.

Jeg fikk den ulykkelige kjærligheten i gave som ung. Livet mitt var som scenene fra en film føles det i noen tilfeller.. selv om det var jo like mye en del av livet. Ung som jeg var møtte jeg den store kjærligheten. Den altoppslukende, den dype.. våre bånd ble knyttet av minner..myke netter med varme kropper, kjærlige lyder i natten og ømme berørelser. For et ungt menneske var ti år av dette lenge. Så tok det slutt, som i en film. Du har sikkert sett det, den unge fortvilte kvinnen. Som står ensom i regnet mens tårene siler, som gråter over at prinsen har fallt i kamp med dragen. Og med dette våkner hun i den kalde harde verden, og ser hvor sårbar hun er. Men bak kynismen, så føler jeg likevel at det er mye sorg, men det er også mye vilje..tror jeg? Vilje til å elske til døden skiller oss av, til å være tro, til å holde seg til den eneste ene, og nyte hver eneste natt av mykhet, varme og søte lyder.

Det kan ta slutt så fort, iløpet av 30 minutter, et sekund. Plutselig så skjer det noe som IKKE skulle ha skjedd! Døden skremmer de fleste, dermed så er det også mange som ikke tørr å snakke om det. Men dette skal jo ikke handle om døden, det er bare liksom å forklare hvorfor jeg føler meg som en observatør, som den som prøver å forstå.

Jeg ser kravene til en partner. Jeg vil ikke si at jeg ikke har noen krav til en ny partner, jeg har det, jeg også. Kanskje mine er litt annerledes? Jeg bryr meg ikke om utseende lenger, jeg kunne forelsket meg i en smellfeit mann, jeg kunne ha gått inn i et forhold med en mann uten sans for økonomi- sålenge det var en DYP forståelse og kjemi tilstedet. Så lenge det er kjærlighet, så lenge det var et fundament for at vi kunne nyte minner og vokse sammen. Hvis jeg er skikkelig krass og umulig kan jeg si at det føles som om vestens definisjon på lykke er en smule overfladisk. Det er jo ikke sant, sånn egentlig. Men littegranne kanskje? Snakker ikke bare om matrialisme, men litt sånn at vi føler at en person er perfekt i forhold til dagens standarder om hva som definerer et bra, balansert og suksessfullt menneske. Definerer vi forholdet vårt litt sånn etter hva som er dagens standarder i forhold til bra, lykkelig osv? Nei uff, dette høres jo helt rotete ut, men håper noen forstår hva jeg mener..Jeg har jo vært der jeg og, altså sammenlignet meg og mitt forhold med hva vi får servert gjennom media, blader osv.

Påvirket dette oss, får det oss til å tenke om vi er lykkelige, eller om vi burde være lykkelige? Når vi føler en mangel, er det fordi vi føler at vi burde mangle det? Selvfølgelig, i mange tilfeller så mangler faktisk forholdet noe.. og er det alvorlige nok mangler, så bør man jo ikke bli ved det! Det forstår jo jeg og..og jeg ville vel ikke vært i et forhold selv heller, om det var så store mangler..

Livene våres er ikke film, de er ikke slik som eventyrene vi ble servert som små. De er ekte, men de er vakre.Ikke bare på grunn av partneren vi har i livet vårt, og kjærligheten vi deler med han eller henne, men også på grunn av kjærligheten vi gir til andre..de andre menneskene vi er omgitt med. Når vi stopper opp et øyeblikk og snuser inn lukten fra en sjokoladefabrikk og føler ilinger av lykke en frisk vårmorgen.

Hva er lykke for dere?