Utøya foreldre

[AnonymBruker]

Tenker på foreldrene til ungdommene på utøya. 12 år etter terroren er 1 av 3 foreldre ufør. 
Sårene og angsten er like sterk for mange og de sliter i hverdagen. 
Ikke rart å forstå under hele tatt. 
Å bli frarøvet eget barn på en så grusom måte gjør jo tragedien ekstra vanskelig. 
Har selv mistet en ungdom i nær familie nå nettopp, og kan kjenne meg igjen i mye av det utøya mødrene forteller. Mareritt, søvnvansker, osv. 

De som ikke har opplevd et slikt tap vil aldri forstå det fullt ut, ikke i nærheten engang. Jeg kjenner bare hva tapet mitt gjør med meg, og hadde det vært egne barn hadde det jo vært tusen ganger verre. 
Mine ungdommer får ikke lov ut av huset uten at jeg har tilgang på snapkart. Det jeg tidligere var mer avslappet til er nå krise. Jeg er livredd det skal skje de noe. Drukne, bli påkjørt og dø. 
slike tanker er vanlig, og jeg håper de roer seg med tiden, når vi er kommet mer ovenpå og skaper nye opplevelser.

ta godt vare på barna deres, uten å bli hysterisk slik som meg. De er det kjæreste vi har. Livet blir knust i biter om det verste skjer. 

Anonymkode: 604da...afb

[Paneera]

Tragiske, uforutsette, situasjoner kan inntreffe hvor som helst og når som helst. Helt forferdelig når det skjer. Man kan likevel ikke bure ungene inne. Det er ikke sunt for den psykiske og sosiale utviklingen å bli overbeskyttet.

[AnonymBruker]

Selv om jeg veldig godt skjønner hvordan du har det, fordi gode foreldre ofte bryr seg et par ganger for mye. Barn må lære, vokse opp og bli selvstendige som oss voksne en gang. Etter hendelsen på utøya er det fremdeles ungdommer som drar dit. Ingen ting har forandret seg. Jeg ville nok nektet barna å dra dit 

Anonymkode: 3df2d...1d1

[AnonymBruker]

Samfunnsengasjert skrev (16 minutter siden):

Tragiske, uforutsette, situasjoner kan inntreffe hvor som helst og når som helst. Helt forferdelig når det skjer. Man kan likevel ikke bure ungene inne. Det er ikke sunt for den psykiske og sosiale utviklingen å bli overbeskyttet.

Nei vi kan ikke bure inne barna, men å ha på snapkartet etter det vi opplevde må de. Og det skjønner de. 
 

Anonymkode: 604da...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Selv om jeg veldig godt skjønner hvordan du har det, fordi gode foreldre ofte bryr seg et par ganger for mye. Barn må lære, vokse opp og bli selvstendige som oss voksne en gang. Etter hendelsen på utøya er det fremdeles ungdommer som drar dit. Ingen ting har forandret seg. Jeg ville nok nektet barna å dra dit 

Anonymkode: 3df2d...1d1

Nektet dine barn til å dra på utøya? Det er jo ikke fare der nå 

Anonymkode: 604da...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Selv om jeg veldig godt skjønner hvordan du har det, fordi gode foreldre ofte bryr seg et par ganger for mye. Barn må lære, vokse opp og bli selvstendige som oss voksne en gang. Etter hendelsen på utøya er det fremdeles ungdommer som drar dit. Ingen ting har forandret seg. Jeg ville nok nektet barna å dra dit 

Anonymkode: 3df2d...1d1

Hæ? Det gir jo absolutt ingen mening. Utøya er da et av de fredeligste stedene på jorda.

Anonymkode: 591f1...b80

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hæ? Det gir jo absolutt ingen mening. Utøya er da et av de fredeligste stedene på jorda.

Anonymkode: 591f1...b80

Det er det. Og det var det i 2012 også. Disse idiotene slår der det er fredeligst.

Jeg ville ikke hatt noe imot å dra på utøya, om ikke for å hedre ungdommene som mistet livet.

Jeg er et krigsbarn, opplevd at politimennene tok faren til konsentrasjonsleir og mye annet. Utøya har vekket mange dårlige minnet, deriblant faktum at breivik brukte politiuniform til å lure disse uskyldige og unge mennesker. Den uniformen som vi har lært at den skal være trygghet og sikkerhet.

En annen ting. Helt siden krigen har jeg alltid sett etter exit merker, trygge plasser osv. Det er det som gjør Utøya utrygg. En liten øy, mange mennesker var der og ingen måte å redde seg på.

Anonymkode: f812a...c91

[AnonymBruker]

Mistet søsteren min på Utøya. Mamma ble ufør etterhvert. Det som var tyngst for henne var tankene om den redselen, frykten, det skremmende og den lange tiden søsteren min opplevde før hun døde. Mamma hadde langvarige mareritt om det å ikke klare å redde henne, om den siste telefonsamtalen, det å føle seg så hjelpesløs, langt unna og de lange minuttene der hun ikke visste om barnet hennes levde eller var død. Og var det en smertefull død? Det var det. Søsteren min ble skutt flere ganger og det tok visst tid før hun døde.

Det var hun døde var ille nok for mamma. Men det var omstendighetene rundt, hennes egne tanker og alt som tok knekken på henne. 

 

Anonymkode: 1be4b...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er det. Og det var det i 2012 også. Disse idiotene slår der det er fredeligst.

Jeg ville ikke hatt noe imot å dra på utøya, om ikke for å hedre ungdommene som mistet livet.

Jeg er et krigsbarn, opplevd at politimennene tok faren til konsentrasjonsleir og mye annet. Utøya har vekket mange dårlige minnet, deriblant faktum at breivik brukte politiuniform til å lure disse uskyldige og unge mennesker. Den uniformen som vi har lært at den skal være trygghet og sikkerhet.

En annen ting. Helt siden krigen har jeg alltid sett etter exit merker, trygge plasser osv. Det er det som gjør Utøya utrygg. En liten øy, mange mennesker var der og ingen måte å redde seg på.

Anonymkode: f812a...c91

Var det en ekte uniform? Hvor fikk han tak i den? 

Det sykeste er at han planla dette i mange år. 

Anonymkode: 4e94b...d3c

[Hareena]

Jeg tror foreldre som mister barn på en måte som hele landet kjenner til får mer oppmerksomhet, støtte og omsorg enn de som mister sitt barn i en enkeltstående ulykke. Tapet er det samme, men jeg ser for meg forskjellsbehandlingen må føles sår.

Som foreldre kan vi ikke beskytte våre mot selve livet, det gjelder å finne en balansegang  mellom hysterisk overbeskyttelse og godtroenhet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei vi kan ikke bure inne barna, men å ha på snapkartet etter det vi opplevde må de. Og det skjønner de. 
 

Anonymkode: 604da...afb

Ville det reddet barnet som døde å ha hatt på snapkart? (Et oppriktig spørsmål, ikke retorisk og nedlatende ment)

Anonymkode: 0f691...abc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mistet søsteren min på Utøya. Mamma ble ufør etterhvert. Det som var tyngst for henne var tankene om den redselen, frykten, det skremmende og den lange tiden søsteren min opplevde før hun døde. Mamma hadde langvarige mareritt om det å ikke klare å redde henne, om den siste telefonsamtalen, det å føle seg så hjelpesløs, langt unna og de lange minuttene der hun ikke visste om barnet hennes levde eller var død. Og var det en smertefull død? Det var det. Søsteren min ble skutt flere ganger og det tok visst tid før hun døde.

Det var hun døde var ille nok for mamma. Men det var omstendighetene rundt, hennes egne tanker og alt som tok knekken på henne. 

 

Anonymkode: 1be4b...fd0

Fy f****. Det gjør vondt langt inni hjerterota å høre ❤️ umenneskelig å oppleve både for søsteren din og familien. 

Anonymkode: 4b1f7...01e

[AnonymBruker]

Snapchatkart, det blir jo bare en falsk trygghet, såfremt de ikke blir kidnappet. Eller, jo, det første en kidnapper ville gjort var å kvitte seg med mobilen.  Og barn som blir overvåket. Stakkars barn, det er virkelig ikke bra. 

Anonymkode: f8e31...6bb

[AnonymBruker]

Ufør?

Anonymkode: 7af82...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ufør?

Anonymkode: 7af82...2e4

Synes du det er rart at man blir det? 

Anonymkode: 4b1f7...01e

[Surreal]

Hareena skrev (2 timer siden):

Jeg tror foreldre som mister barn på en måte som hele landet kjenner til får mer oppmerksomhet, støtte og omsorg enn de som mister sitt barn i en enkeltstående ulykke. Tapet er det samme, men jeg ser for meg forskjellsbehandlingen må føles sår.

Som foreldre kan vi ikke beskytte våre mot selve livet, det gjelder å finne en balansegang  mellom hysterisk overbeskyttelse og godtroenhet. 

Det gjør de nok. Og så klart føles det sårt for andre som også har mistet et barn. De har lidd et stort tap og det bør ikke måles opp mot hverandre. 

Sett utenfra oppfatter jeg at offentlig sorg over tid er mye tøffere! Det virker ikke som det tar slutt, eller at man får så mye pause fra tragedien.  Jeg unner ikke min verste fiende at noen i deres famile blir offer for terror eller dødsfall som anses som offentlig tragedier. Sånn at dødsfallet til deres kjære blir allemannseie. 

Folk flest opplever heldigvis ikke den konstante påminnelsen dette gir. Det er tidvis helt ekstremt. Filmer, tv serier, debatt om minnesmerker, rettsaker, offentlig debatt, avisoverskrifter. Journalister som ringer fra inn og utland for å snakke rundt årsdagen. Filmer og bilder fra dagen som florerer på nett. 

Og selvsagt all snakken mellom privatpersoner. Hva synes du om den nye Utøya filmen? Må vi ha minnesmerke?  Jeg synes det blir litt mye Utøya jeg. Er gjerningsmannen egentlig tilregnelig? Hva med soningsvilkårene? Og sånn fortsetter det. 

I tillegg blir pårørende og overlevende beskyldt for å trekke Utøya kortet. 

Jeg kjenner noen som var på Utøya. Kjenner mange som hjalp til og noen som mistet sine den dagen. Felles for de alle, er at det tidvis oppleves overveldende med all påminnelsen om tragedien. Det gjør at de får mindre "pause" enn andre, og de oftere blir konfrontert med hendelsen på tidspunkter der de ikke ønsker det selv. Og med et fokus de ikke selv ville valgt og som kan oppleves respektløst.

[AnonymBruker]

Det er så utrolig mange sider av saken og så mange hensyn og ta.

De som mistet noen led et hjerteskjærende tap.

Så har du de som var der som overlevde. Men med fysiske og psykiske sår, noen mer enn andre.

De som hjalp til, mange har traumer der også. Jeg tror og politiet sliter. 

Naboene til Utøya, de har sine ønsker for fremtiden. Mange ønsker å legge Utøya "bak seg".

AUF. Arbeiderpartiet.

Resten av det politiske Norge.

Og alle som kun er medborgere.

Hensynene til alle gruppene er så utrolig forskjellig. Hvem skal vi prioritere? Skal terroristen ties i hjel, eller skal vi vende hver stein for å forstå ham? ABB var selv et offer for omsorgssvikt og dette kunne nok  vært unngått hadde barnevernet grepet inn slik de forsøkte.

Skal vi offentliggjøre bilder fra Utøya slik at folk kan se og forstå hva som skjedde, eller skal vi la det være av hensyn til de pårørende?(slik har det vært til nå) På et eller annet tidspunkt vil bildene bli vist. 

Jeg har naboer som mistet barnet sitt. Og de er så sinte og det forstår jeg godt. Samtidig har det vært vanskelig å høre at de klandrer de andre som var der for at de ikke aktivt hjalp barnet deres. De har mange komplekse følelser knyttet til de som overlevde, som faktisk så på at deres barn ble drept. 

Selve politiaksjonen var jo en skandale, mange ungdommer kunne vært reddet. Terroristen ringte selv til politiet to ganger og spurte om de ikke kom snart😕Hvorfor tok de ikke helikopter, vi bor i verdens rikeste land?

Fotografer fra media fikk tak i helikopter men ikke politiet?

 

Anonymkode: d7319...751

[AnonymBruker]

Helt sant. Beredskapen i Norge 22 juli var fullstendig elendig. Politiet samarbeidet ikke med Forsvaret heller. De hadde ferieavvikling. 

Og ikke har det blitt særlig bedre i ettertid, heller. Vi kan ikke være naive nå, vi har allerede opplevd det verste 22 juli! Dessuten er det krig i Europa. 

Når et helt terrorangrep kan skje på bittelille Utøya, så kan alt skje overalt. 

Anonymkode: 0255d...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tenker på foreldrene til ungdommene på utøya. 12 år etter terroren er 1 av 3 foreldre ufør. 
Sårene og angsten er like sterk for mange og de sliter i hverdagen. 
Ikke rart å forstå under hele tatt. 
Å bli frarøvet eget barn på en så grusom måte gjør jo tragedien ekstra vanskelig. 
Har selv mistet en ungdom i nær familie nå nettopp, og kan kjenne meg igjen i mye av det utøya mødrene forteller. Mareritt, søvnvansker, osv. 

De som ikke har opplevd et slikt tap vil aldri forstå det fullt ut, ikke i nærheten engang. Jeg kjenner bare hva tapet mitt gjør med meg, og hadde det vært egne barn hadde det jo vært tusen ganger verre. 
Mine ungdommer får ikke lov ut av huset uten at jeg har tilgang på snapkart. Det jeg tidligere var mer avslappet til er nå krise. Jeg er livredd det skal skje de noe. Drukne, bli påkjørt og dø. 
slike tanker er vanlig, og jeg håper de roer seg med tiden, når vi er kommet mer ovenpå og skaper nye opplevelser.

ta godt vare på barna deres, uten å bli hysterisk slik som meg. De er det kjæreste vi har. Livet blir knust i biter om det verste skjer. 

Anonymkode: 604da...afb

Bruk heller appen "hvor er", så kan man se.

Anonymkode: 6e888...29e