Jeg orker ikke å fortsette mer å leve i håp

[AnonymBruker]

Det er bare å innse, det er ikke noe håp for meg å finne kjærligheten når det ikke en gang er noe håp for meg å ha noe som ligner på et normalt liv. Har prøvd råd som jeg har fått her de siste to årene, men det ender alltid på samme måte. Jeg tenker alltid "denne gangen har jeg funnet noen som kan akseptere situasjonen min." Når jeg forteller om meg selv og de sier at de ikke ser noe problem med det. Vi får god kontakt, fordi jeg er veldig ærlig med dem føler de at de kan være veldig ærlige med meg så vi får et sterkt bånd selv før vi har hatt vår første, andre eller tredje date. Men resultatet er alltid det samme, det blir tilslutt for mye for dem.

Jeg innser nå tiden min for å finne meg en kvinne som ville være kjærste med meg er 17 år for sent. Problemet var når jeg var 15 hadde jeg et totalt ødelagt selvbilde pga fysiske og psykiske torturen jeg gikk igjennom på skolen og hverdagen generelt, tok det meg årevis å overhode tro at noen kunne ville ha meg. Så hadde jeg et kort vindu hvor jeg nok hadde størst sjanse for å få det, men jeg var alltid så redd for å gi feil inntrykk og ville ikke at noen kvinner skulle føle seg presset på. Så det kom som et sjokk når jeg innrømte at jeg hadde følelser for den første kvinnen jeg var forelsket i, som gjorde at hun ble forbannet fordi hun følte vi hadde bygget et vennskap på falske premisser. Det gjorde at jeg lovet å aldri innrømme hva jeg følte fordi jeg ville aldri sette noen jeg elsket i en sånn situasjon. Ble forelsket igjen et år etterpå, gjorde ikke noe med det fordi jeg hadde lovet meg selv å ikke gjøre samme feil. Fant ut seks måneder senere hun var forelsket i meg men trodde ikke jeg var interessert og da var det for sent fordi hun hadde funnet noen annen. Tanken var da, bygge opp et liv som gjorde at jeg kom til å bli verdig av kvinners oppmerksomhet og var på gode vei. Men tre år senere ble kroppen min totalt ødelagt, hadde familie medlemmer som døde som fluer etter hverandre og gikk igjennom en 6 års prosess hvor jeg ble sendt fra sykehus til sykehus, fra land til land før de fant ut at det ikke var noe de kunne gjør. Og det var bare nå å fokusere på hvor relativt komfortabelt liv kan jeg leve.

Jeg tenkte siden jeg har noen venniner fra støtte gruppen min som er i gode faste forhold så kanskje var det en sjanse for meg å finne det også. Men jeg innser nå at det var en vrangforestilling, jeg er fucked up, opp ned og sidelengs og det er bare hva all den fysiske skaden har gjort med psyken min. Jeg har holdt masken, vil ikke at familie og venner jeg har igjen skal behandle meg enda mer delikat enn de allerde gjør. Hun jeg datet nå fikk aldri sett eller høre hvor mye det er ødelagt meg psykologisk å leve slik. Jeg innrømte bare den fysiske påkjenningen av det, hun virket som at hvis det var noen som kom til å forstå og akspetere så var det henne, men det ble så mye for henne at hun ikke hadde mot nok til å bare si det til meg, ghostet meg, når jeg prøvde å konfimere om hun ville slutte å ha kontakt sa hun nei. Som i tåken gav meg et lite snev av håp selv om jeg viste at hun trodde at å sei ja ville gjøre henne til en dårlig person. Tils jeg ikke klarte å bli behandlet på den måten mer hvor jeg en dag følte at ting kanskje var ok og så en dag dro seg unna, så jeg screenshotet hvordan tekstene hadde vært og ba henne om å isteden si det rett ut isteden for å ghoste meg på måten hun gjør det på fordi det gjør vondt verre. Hun er ikke en dårlig person fordi hun føler at et liv med meg ville blitt for vanskelig. Hvor hun da endelig beklaget for oppførelsen og innrømte etter tredje date og hun så restriksjonene mine at det fikk henne til å revudere hele situasjonen.

 

 

En siste ting. Du vet hvem du er: Gratulerer du vant

 

Anonymkode: a7155...2a7

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gratulerer du vant

Vant og vant? Om du skulle ha en sann historie nå, hva har årevis med  fri dikting gjort for deg? 

Anonymkode: a78f5...e2b

[AnonymBruker]

Virker som om dere har en situasjon gående her

 

Dropper bare innom for å si at jeg håper du plutserlig får litt glede i deg igjen. Følelser er takk å lov flyktige, å kanskje er det håp allikevel for deg. Synd å høre du har det vondt. 

 

Anonymkode: 581df...7ac

[Ebbeliten]

Dette var mye rør. 

[Christina82]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Christina82, mod