Ingen tilstedeværende besteforeldre

[AnonymBruker]

Jeg har skilte foreldre, med nye partnere, det samme har min mann. Dette vil si at våre 2 barn i barnehage-alder har 4 husstander med besteforeldre. To av de bor flere timer unna, to av de bor ti minutters kjøring ifra.

Jeg og samboer har tilpasset livet, droppet forfremmelser og sosialliv for at jobb/barn hverdag skal gå uten behov for hjelp, og er begge "den selvstendige ressurssterke" i våre familier. (Om man kan si det så teit)

Bestef.1 bor langt unna men var veldig engasjert første årene, og har til og med vært med en tur på ferie. Vi går alle godt ilag og det er ingen konflikter. Men.. ett søsken har blitt aleneforsørger i tidlig alder og bodd hjemme i ca 1 år. Nå når hun er flyttet ut er barnet der veldig hyppig alene, noe som sliter ut Bestef.1. Når vi er på besøk kommer det kommentarer som "off dette er jeg for gammel for" osv. Derfor vegrer jeg meg for å be om barnevakt, ferieturer osv, da det blir møtt med sukk og stønn, og jeg ser Bestef.1 er sliten.

Bestef.2 bor også langt unna, og har kommet på besøk av og til. Vi har også prioritert å dra til dem på besøk når vi har kunnet. Selv om de aldri har villet være alene med barna har de likt å være med oss, og vi voksne har mange like hobbyer og interesser. Men... Nå har det kommet 3 nye barnebarn på kort tid, og søskenet har barnevakt av Bestef.2 minst hver 3 helg. Dette er de samme besteforeldre som sa til meg "det går fint å hjelpe til iblandt så lenge det ikke blir noe fast" når jeg ringte for å fortelle jeg ikke fikk barnehageplass før en mnd etter permisjonen gikk ut. (De slapp å hjelpe til) Dette søskenet har alltid vært bortskjemt og favorisert, å nå med barnebarna fortsetter samme mønster. Bestef.2 driver deltids-oppdragelse, hotell, vaskeri... Vi får ikke besøk lengre, å når vi avtaler dato for å besøke bestef.2 presterer de å dra med de andre barna til Hunderfossen en uke. Dette er andre året på rad de reiser på ferie sammen, men vi får bare avslag med at de ikke har tid når vi prøver oss på det samme. Vi bodde alle sammen under samme hus når de kom tilbake fra ferien sin, men etter to netter med grining fra mine barn dro vi. De gråt fordi de fikk så mye kjeft og at alle var *slemme* med de. Sannheten er at de er alle barn i trassalder men kun jeg regulerte mine barn. Søskens barn fikk styre fritt og både bet og klorte uten at det ble noe mer ut av det... 

Bestef.3 og 4. er to separate husstander, men problemet er likt. De er rett og slett uinteressert. De har et helt fotball-lag av barn og barnebarn og er kun interessert i å møte i Konf. / Dåp / Bursdager. Til deres forsvar har de hatt unge mødre, barn under barnevernet og generelt mye kaos, boende hjemme i mange år så når vi kom med flere barnebarn var engasjementet allerede brukt opp. De tar med noen av barna med mest kaos i heimen på bobilturer av og til. Men våre barn er for små og skjermet til å skjønne hvorfor de ikke blir invitert med, så det kommer stadig opp spørsmål fra barna.

Problemet kort forklart: våre barn blir nedprioritert av samtlige besteforeldre, og har derfor ingen fine forhold til de... Dette er sårt for meg og det begynner å komme kommentarer fra eldste barnet.... Jeg sitter med en følelse at vi blir valgt bort fordi vi ikke *trenger* hjelp, og at vi kun blir en ressurs for andre. Vi har besøk av søskenbarn, prioriterer å ringe besteforeldre, passer katter, lufter hunder, strikker babyklær og invitere på middag men får ingenting i retur. Min egen sårhet må jeg jo bare bite i meg men hva kan jeg gjøre for barna som nå begynner å stille spørsmål rundt dette? 

De får aldri flere familiemedlem med i avslutninger, julefest, hytteturer ol. De begynner å merke at de skiller seg negativt ut å jeg blir veldig trist av det hele...

Anonymkode: 240eb...ce6

[Fighter83]

Forstår dette er sårt! Selv spør jeg kun familie om hjelp kun når jeg absolutt må og burde. Aldri oftere. Viktigere å heller ha en relasjon der man ikke er en belastning for andre tenker jeg.

Barna er bare små noen år også er de på en måte fløyet ut av redet med sine liv. Pass på å gi dine barn en trygg havn og still opp det du makter og ønsker når de får barn osv. Hvilke valg andre tar rår man lite over dessverre. Heldigvis så kan barnas vennskap med elever i skole når de kommer dit gjør at de kan være mer med andre som kan føles avlastende for dere når den tid kommer. Føles nok lenge til for de fleste men vips så er barna 9- 10 år og mye mer selvstendige og på vift med egne prosjekter om man lar de få lov å styre på💜👏

[t0nje]

Vanskelig å gi en fasit på hva du kan gjøre. Jeg er også vokst opp uten tilstedeværende besteforeldre og jeg har kun to sett. Det er mye psykiatri inne i bildet på både min mors og min fars side, så den kjærlige bestemoren jeg føler alle andre har/har hatt, den har jeg aldri hatt ei kommer jeg til å oppleve den. Det er sårt men det går bra at jeg ikke har den A4-familien med tilstedeværende besteforeldre jeg skulle ønske jeg hadde hatt. Jeg har kun to gjenlevende men vi har liten til ingen kontakt.

Jeg tenker er det på sikt er mulighet for å være ærlig om årsaken til deres fravær? Barn skjønner ofte mye mer enn vi tror. Jeg tror ikke jeg hadde orket å bruke energien min på å få innpass hos mine foreldre/svigerforeldre. Brutalt? Ja, absolutt. Er det aktuelt for dere å snakke med besteforeldrene om problemstillingen så er jo det en måte å få luftet det på også. Går ikke det så gjør som nevnt over her vær den trygge havnen for deres barn som stiller opp slik dere har gjort og vil gjøre videre. Dersom besteforeldrene ønsker å være med på ferden må de hoppe på nå ellers blir antakeligvis vanskelig å bygge en trygg og god relasjon senere i livet.

Mine besteforeldre savner meg hele tiden i følge dem selv men det er uaktuelt for dem å komme og besøke meg/oss og det er viktig å understreke hvor dårlige vi er til å besøke dem hver gang vi besøker. Vi har besøkt dem minst en gang i måneden gjennomgående men min bestemor orker ikke hyppige besøk ei at mange er tilstede. Slik har det vært hele oppveksten. Man gir og gir og får «ingenting» tilbake. Slike forhold er slitsomme og spiser en opp.

[AnonymBruker]

Du får ikke endret andre, kun hvordan du selv forholder deg til dem. Hvis du greier å slå deg til ro med at de bare er sånn, og at det aldri blir annerledes, så får du det så mye bedre med deg selv. 
I stedet kan du fokusere på nye relasjoner. Inviter med venner av barna på ting. Inviter til grillfest. Meld dere på aktiviteter og utflukter. Det kan virke slitsomt nå, med to små. Men dere får igjen for det senere. Og den dagen barna er større, så kommer dette savnet til å forsvinne. Da er dere ikke så slitne lenger. Dere får litt mer fritid. Og har investert masse i relasjonen til egne barn. 
Det er besteforeldrenes tap, rett og slett. Selv om de ikke ser det selv. Og barna tenker ikke over det, om de har mye annet gøy på gang. 
Her er våre barn også nedprioritert. Noe som har å gjøre med at vi foreldre er de minst foretrukne av besteforeldrenes barn. Jeg er så vant til å bli nedprioritert, at da moren min inviterte meg i stedet for mitt søsken (hen var sikkert opptatt) på noe en dag, så trodde jeg hun skulle fortelle meg at noen var syk/død. Så skjer ikke veldig ofte, med andre ord. Men det gjorde vondt da barna var mindre og vi virkelig kunne trengt støtte, og jeg bekymret meg over alt barna gikk glipp av. Men nå ser jeg at det har gått bra likevel. De har veldig engasjerte foreldre. Vi har vært veldig på å ta de med på ting og gi de gode opplevelser. De savner ikke noe de aldri har hatt. 

Anonymkode: 17f63...09e

[PM75]

Jeg tror jeg ville vært ærlig. Si at besteforeldrene prioriterer å følge opp de barnebarna som har mer behov for hjelp. Mens dere har hverandre og klarer dere fint. Og at dere hygger dere sammen med besteforeldrene de gangene dere er sammen. Barn er greie sånn - de akseptere enkle forklaringer som sies rett frem. 

[AnonymBruker]

Besteforeldre nr 2 ville jeg gitt opp. Relasjonen består kun i at dere skal føye dere etter deres premisser der ingen avtaler laget med dere blir holdt. En skadelig relasjon for dere og barna. Aldri bli i en relasjon som krever at du blir selv-utslettende. For med fremstår det at det er din partner som har levd et helt barndomsliv og nå voksenliv med denne favorittiseringen der det er forventet at egne behov skal legges vekk til fordel for andres behov . Her ville jeg gått så langt som å vurdert å kutte kontakten helt, dette har vært skadelig og fortsetter å være skadelig, 
 

Besteforeldre 1,3 og 4 ville jeg forsøkt å snakke med. Forklar at barna deres blir nedprioritert av alle siden alle prioriterer barn som de mener er i den svake posisjon. Legg vekt på at konsekvensene samlet sett av allés besteforeldre er at deres barn blir tapere og står uten besteforeldre å lage minner med. Prøv å unngå å påstå st noen lager favoritter, men at barna dine ikke har en trygg og stabil kontakt med noen av besteforeldrene pga prioriteringer. Jeg holder vel en knapp på besteforeldre nr 1 vil være mest imøtekommende. 

Uansett, tror jeg ingen av besteforeldrene kan stille opp som ressurs som avlastning og barnevakt eller annen form for hjelp. Her er det kun snakk om å få til fine stunder sammen. Og kanskje det er en lunsj sammen i ny og ne. Men jeg har troen på at det kan bli fine minner for barna selv om det ikke dekker helt dine behov. Tenk nøye på hva er barna dine dine behov og hva er dine behov for barna. 

Jeg har heller ikke besteforeldre som har eller kunne stille opp som hjelp i noe særlig grad. Men vi har hatt realistiske forventninger og lagt lista lavt. Ingen ferier sammen eller noe særlig barnevakt, men fine stunder sammen har vi hatt. Eks middagsbesøk og feire barnebursdag sammen. Og barna mine har mange fine minner å se tilbake på.

Anonymkode: 92a01...263