Veldig oppmerksomhetssykt barn

[AnonymBruker]

Jeg begynner å tenke at det er noe i veien med datteren min. Om det er noe jeg har gjort som gjør at hun er som hun er. 

Hun er seks år og veldig oppmerksomhetssøkende mot andre mennesker vi ikke kjenner. Hun er veldig opptatt av å få kontakt med andre voksne, fortelle dem om privatlivet vårt og ha samtaler med dem. 

Ikke noe skumle greier, men alderen hennes, hva hun heter, om det yngre søskenet, at hun skal begynne på skolen, at pappaen bor i en annen by, hvilken religion vi tilhører osv. Når disse menneskene hun snakker med prøver å høflig avslutte samtalen, skal hun igjen begynne å prate, spørre og diverse. Jeg avslutter selvsagt samtalen for henne.

I butikken feks kan hun spørre kassamannen om hun kan få ting. Flakslodd, egen pose, en penge.. 

Jeg har forklart henne det mange ganger, og det bedret seg en periode til ting ble verre enn verst i går. Jeg og henne har vært alene sammen noen dager, og hun har vært på sitt høyeste om jeg kan si det slik. Hun blir verre om hun får sukker, så det får hun ikke. Besøk må også planlegges fordi hun blir som hun blir. 

Hun får normal mengde oppmerksomhet, jeg og pappaen er gode venner og det er aldri noe hinder for at hun skal snakke med, besøke og se pappaen sin når hun vil. Vi er sosiale, normalt aktive og finner på mye hyggelig sammen. Vi har også rolige dager. Jeg prøver så godt jeg kan å lære henne normal folkeskikk, men jeg synes det er ubehagelig med denne formen for kontaktsøking. 

Idag fikk vi plutselig besøk av mine foreldre som hun ser nesten hver dag. Likevel ble hun helt hyper og oppgira og brukte lang tid på å lande. Når hun er så gira opp, er hun vanskelig å få kontakt med. 

Hva er dette? 

 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[AnonymBruker]

Adhd 

Anonymkode: 1f3a5...4ce

[AnonymBruker]

Det kan være mange, og/eller sammensatte, årsaker til at et barn har ukritisk adferd. Det kan være at barnet har en overvekt av risikofaktorer i omgivelsene/omsorgen, personlighet, diagnose(r), mangler trygg tilknytning etc. 

Anonymkode: 3bd44...d4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Adhd 

Anonymkode: 1f3a5...4ce

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det kan være mange, og/eller sammensatte, årsaker til at et barn har ukritisk adferd. Det kan være at barnet har en overvekt av risikofaktorer i omgivelsene/omsorgen, personlighet, diagnose(r), mangler trygg tilknytning etc. 

Anonymkode: 3bd44...d4c

Hvilke risikofaktorer i omgivelsene? 

Jeg er redd for dette med trygg tilknytning. Hun er ei pappa jente, og etter yngste ble født, falt det seg naturlig at pappaen tok med seg henne mer så jeg kunne amme babyen. Dessverre ble det en vane fra pappaens side fordi han Syntes det var vanskelig med babyen. Jeg har prøvd å få alenetid med henne, så vi har hatt litt, men ikke nok. Enda mindre da vi gikk fra hverandre. 

Hun er mer lik pappaen i humor osv, og han godtar mye mer enn hva jeg gjør. Jeg har lite takhøyde for tull... Jeg er ikke så flink til å gjøre ting på hennes premisser som det å leke med barbie. Jeg er dessverre også litt flat i humøret og tidvis alvorlig.

Likevel er jo alt det vi gjør i hverdagen noe begge barna liker. Jeg ser jo at hun koser seg og har det fint. Vi drar mye på stranda, lekeplasser, har is og kos i hagen.. Tar henne alltid imot når hun vil prate med meg, prater til henne som jeg ville blitt pratet med når jeg tok opp ting som er vanskelige.. 

Men det jeg har sett disse dagene var skremmende. Hadde jeg ikke kjent henne hadde jeg trodd det var en diagnose (underutviklet) . Måten hun gikk på, blikket hennes, måten hun pratet på (høylytt og kleisete) osv.. Føles helt forferdelig å skrive dette om datteren min, men den atferden hun har når hun er oppgira, den har hun hatt helt siden i går morges..

Jeg veit ikke om det var fordi hun hadde det genuint gøy og bra, det var samme atferd som hun har med pappaen sin. Men hva vil det si? At hun ikke har det bra med meg? At hun vet hvordan hun skal oppføre seg når hun er med meg? Betyr det at hun ikke har det bra? Eller at når hun er rolig og "vanlig" er det fordi hun er trygg på meg, og at disse dagene med mor og datter tid gjorde henne oppgira og derfor så jeg den atferden hun har når hun er med pappaen sin - nettopp oppgira.. 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[AnonymBruker]

Sånn var jeg også🙄🤪😅 Har adhd… (Kvinne 36)

Anonymkode: 26d92...5c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sånn var jeg også🙄🤪😅 Har adhd… (Kvinne 36)

Anonymkode: 26d92...5c4

Kanskje det er tilfellet her også. Har faktisk lurt på om jeg har det selv da mange av symptomene stemmer. Bortsett fra den hyperaktive delen. Alt stemmer hos meg når det gjelder add, men sånn er det jo om man leser på nett 😅

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[AnonymBruker]

Tror kanskje adhd uoppmerksom hvis det skulle vært en diagnose. Den stemmer veldig på henne.. :/ og meg.

Ts. 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[Lacy]

Det som skjer med henne er at hun mottar lite stimuli i kontakt med deg. Dette gjør at hun er utrygg og overdrevent kontaktsøkende mot andre.

Du må øve på å være entusiastisk i samtalene. Svar på alle spørsmål hun stiller, still oppfølgingsspørsmål og bruk en mild og vennlig stemme. Når du gjør husarbeid kan du gi henne en oppgave og forklare hvorfor dere gjør det. Når du forlater et rom, gi henne beskjed om hvor du går og hvorfor. 
 

Husk at alt tull og fjas hun gjør er hennes uttrykk, hennes prosess for å utføre en oppgave gitt av deg, eller henne selv.

Alle barn VIL bli sett av de voksne rundt seg. Alle barn har en eller annen plan med det de gjør uansett hvor uforståelig det er for oss voksne. Vi må ha et åpent sinn, stille åpne spørsmål og undre oss med barna våre for å finne ut av deres verden. 
Jo tryggere hun er på deg jo mindre behov vil hun ha for dette uttrykket.

Jeg vil anbefale deg at far har søskenet alene fra tid til annen slik at du kan knytte bedre kontakt med datteren din.

[AnonymBruker]

Lacy skrev (5 minutter siden):

Det som skjer med henne er at hun mottar lite stimuli i kontakt med deg. Dette gjør at hun er utrygg og overdrevent kontaktsøkende mot andre.

Du må øve på å være entusiastisk i samtalene. Svar på alle spørsmål hun stiller, still oppfølgingsspørsmål og bruk en mild og vennlig stemme. Når du gjør husarbeid kan du gi henne en oppgave og forklare hvorfor dere gjør det. Når du forlater et rom, gi henne beskjed om hvor du går og hvorfor. 
 

Husk at alt tull og fjas hun gjør er hennes uttrykk, hennes prosess for å utføre en oppgave gitt av deg, eller henne selv.

Alle barn VIL bli sett av de voksne rundt seg. Alle barn har en eller annen plan med det de gjør uansett hvor uforståelig det er for oss voksne. Vi må ha et åpent sinn, stille åpne spørsmål og undre oss med barna våre for å finne ut av deres verden. 
Jo tryggere hun er på deg jo mindre behov vil hun ha for dette uttrykket.

Jeg vil anbefale deg at far har søskenet alene fra tid til annen slik at du kan knytte bedre kontakt med datteren din.

Takk for fin innsikt. Jeg synes vi skravler sammen hele tiden. Hun forteller meg alt hva som har skjedd i barnehagen, jeg stiller spørsmål og lytter. Hun forteller om hendelser med henne og venninnene hennes. 

Samme når vi går turer vi tre, skravla går i ett. Om alt og ingenting. Jeg lytter. 

Kan det være at jeg ikke stiller de riktige spørsmålene? 

Jeg vil gjerne inkludere henne mer i de tingene jeg gjør som hun bør lære seg. Matlaging og husarbeid er kjempeviktig. Hun sier stadig nei. Hun vil ikke. Selvom jeg gir henne en enkel oppgave som å rydde av bordet før hun skal dekke på, finne bestikk etc.. Hun har nylig vist interesse for å lage chai, så det har jeg lært henne. Det liker hun. 

Men jeg skjønner likevel at jeg feiler fordi jeg klarer rett og slett ikke stille de riktige spørsmålene som feks min mor gjør. Akkurat som at jeg ikke tenker så langt. 

 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[Lacy]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Takk for fin innsikt. Jeg synes vi skravler sammen hele tiden. Hun forteller meg alt hva som har skjedd i barnehagen, jeg stiller spørsmål og lytter. Hun forteller om hendelser med henne og venninnene hennes. 

Samme når vi går turer vi tre, skravla går i ett. Om alt og ingenting. Jeg lytter. 

Kan det være at jeg ikke stiller de riktige spørsmålene? 

Jeg vil gjerne inkludere henne mer i de tingene jeg gjør som hun bør lære seg. Matlaging og husarbeid er kjempeviktig. Hun sier stadig nei. Hun vil ikke. Selvom jeg gir henne en enkel oppgave som å rydde av bordet før hun skal dekke på, finne bestikk etc.. Hun har nylig vist interesse for å lage chai, så det har jeg lært henne. Det liker hun. 

Men jeg skjønner likevel at jeg feiler fordi jeg klarer rett og slett ikke stille de riktige spørsmålene som feks min mor gjør. Akkurat som at jeg ikke tenker så langt. 

 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

Jeg syns det har vært vanskelig selv, men det har nok noe med at man er litt låst i relasjonsmønsteret man har! Det høres jo ut som du er inne på noe. I stedet for å evt be henne gjøre ting, så si at dere skal gjøre det sammen? Hun vil uansett raskt miste interessen, det viktigste er at hun får høre med. Målet med aktivitetene er delt fellesskap 😊 Min erfaring er i allefall at et overdrevent hektisk barn, er et barn som søker trygghet. Kanskje har hun mange tanker om at mamma og pappa ikke er kjærester mer, kanskje blir hun utfordret på en måte som ikke er aldersadekvat, kanskje hun trenger mer tydelig entusiasme fra deg.

Er det noe som kan høres kjent ut?

 

[AnonymBruker]

Lacy skrev (5 minutter siden):

Jeg syns det har vært vanskelig selv, men det har nok noe med at man er litt låst i relasjonsmønsteret man har! Det høres jo ut som du er inne på noe. I stedet for å evt be henne gjøre ting, så si at dere skal gjøre det sammen? Hun vil uansett raskt miste interessen, det viktigste er at hun får høre med. Målet med aktivitetene er delt fellesskap 😊 Min erfaring er i allefall at et overdrevent hektisk barn, er et barn som søker trygghet. Kanskje har hun mange tanker om at mamma og pappa ikke er kjærester mer, kanskje blir hun utfordret på en måte som ikke er aldersadekvat, kanskje hun trenger mer tydelig entusiasme fra deg.

Er det noe som kan høres kjent ut?

 

Jeg tror hun har mange tanker om det dessverre. Jeg og pappaen hennes sier bare gode ting til hverandre, at vi er glade i hverandre og kan gi hverandre en klem en gang i blant. Det er kanskje vanskelig for henne å forstå. Jeg har snakket med henne om det at selvom vi ikke er gift lenger, så er vi fortsatt glade i hverandre. Vi er bare uenige, så vi klarer ikke å være gift. At vi fortsatt er mamma og pappa og hele den regla der. 

Jeg lurer litt på dette med entusiasme. Hvordan kan jeg vise mer entusiasme i hverdagen? 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[Lacy]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tror hun har mange tanker om det dessverre. Jeg og pappaen hennes sier bare gode ting til hverandre, at vi er glade i hverandre og kan gi hverandre en klem en gang i blant. Det er kanskje vanskelig for henne å forstå. Jeg har snakket med henne om det at selvom vi ikke er gift lenger, så er vi fortsatt glade i hverandre. Vi er bare uenige, så vi klarer ikke å være gift. At vi fortsatt er mamma og pappa og hele den regla der. 

Jeg lurer litt på dette med entusiasme. Hvordan kan jeg vise mer entusiasme i hverdagen? 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

Det er en treningssak 😅 Barn elsker pusestemmer, all glede. 
Husk at skillsmissen er den første sorgen i livet hennes, den er stor for oss voksne, hvordan skal barn håndtere det? I stedet for å fokusere på at du og pappa er venner, prøv å møt henne i hennes sorg. Anerkjenn følelsene hennes. Spør om hun er lei seg, spør hva hun er mest lei seg for, si hva du er mest lei deg for. Vis henne at det er trygt å være lei seg og vise de vonde følelsene til mamma❤️

Sjekk denne om toleranse. Du kan skrive ut bildet og snakke med henne om det. Når hun er hektisk er hun ‘over’ toleransevinduet sitt.

https://rvtssor.no/aktuelt/402/toleransevinduet-for-barn/

Endret 21. juli 2023 av Lacy

[AnonymBruker]

Lacy skrev (2 minutter siden):

Det er en treningssak 😅 Barn elsker pusestemmer, all glede. 
Husk at skillsmissen er den første sorgen i livet hennes, den er stor for oss voksne, hvordan skal barn håndtere det? I stedet for å fokusere på at du og pappa er venner, prøv å møt henne i hennes sorg. Anerkjenn følelsene hennes. Spør om hun er lei seg, spør hva hun er mest lei seg for, si hva du er mest lei deg for. Vis henne at det er trygt å være lei seg og vise de vonde følelsene til mamma❤️

Sjekk denne om toleranse. Du kan skrive ut bildet og snakke med henne om det. Når hun er hektisk er hun ‘over’ toleransevinduet sitt.

https://rvtssor.no/aktuelt/402/toleransevinduet-for-barn/

Hun er kjempelei seg. Hun knakk sammen på badet for noen mnd siden, ingen andre hun kjente bodde med bare én forelder. Det går jo ikke, sa hun. Hun sier hun skal spørre gud om han kan få oss til å bli sammen igjen, hun sier hun spør han hver dag.. Det er hjerteskjærende. 

Jeg har sagt at jeg savner han og at det er trist at det er blitt sånn, men dessverre så er det til det beste akkurat nå.. 

Det bildet virket kjempefint! Det skal jeg få printet ut😍 veldig beskrivende og lett for et barn 😊

Anonymkode: 4b6ee...5ef

[smurfebuss]

Du trenger sannsynligvis visse rammer for å leve med din egen udiagnostiserte adhd. Dette er vaner du har laget deg gjennom årene som minsker ditt eget indre stress og som du ikke tenker over. Det kan være at ting må stå på fast sted, at grising og roting hindrer deg i å være her og nå fordi hodet raser avgårde med alt du må rydde og vaske etterpå for å få det sånn du trenger å ha det. Da blir du fjern og fraværende. Og barnets natur er å vimse fra sted til sted, og det utfordrer adhd-rammene dine maksimalt. Så øv deg på å være tilstede. Det kan være dritvanskelig, så sett deg små mål. Fem minutter der du ikke ser på klokka eller tenker på noe annet - men er i nået sammen med ungen din. Om dere leker med Barbie, baker sammen, blåser bobler i badekaret er det samme. Bare du ikke tenker på det som kommer etterpå. En god måte å få det til på er å benevne hva barnet gjør. Ikke kritisk, men si hva du ser: du ligger her på gulvet og bygger lego du, så gøy, hva bygger du? Også ta det derfra. 
 

I tillegg vil jeg tro at barnet trenger trygghet i form av at du bestemmer. Det er ganske forvirrende å være liten og ikke få bestemme noe i livet store spørsmål (som at mamma og pappa ikke bor sammen, hvor man skal i ferien, hvem man skal være sammen med i jula, at man må på skolen hver dag) men få full bestemmelsesrett over alle livets små spørsmål (skal vi ta sånn eller sånn is til dessert, hvilken bok skal vi lese nå, vil du se den eller den filmen, skal vi gå tur til fjellet eller sjøen). Så begrens valgene. Si at hun må komme og hjelpe til med middagen/dekke bordet, si at i kveld leser vi denne boka - kom og sett deg, jeg har lagd kakao til kvelds i dag og det blir koselig å spise sammen. 
 

Nå kjenner ikke jeg situasjonen annet enn det lille du sier her, så kan jo være jeg er langt ute på jordet.

[Lacy]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hun er kjempelei seg. Hun knakk sammen på badet for noen mnd siden, ingen andre hun kjente bodde med bare én forelder. Det går jo ikke, sa hun. Hun sier hun skal spørre gud om han kan få oss til å bli sammen igjen, hun sier hun spør han hver dag.. Det er hjerteskjærende. 

Jeg har sagt at jeg savner han og at det er trist at det er blitt sånn, men dessverre så er det til det beste akkurat nå.. 

Det bildet virket kjempefint! Det skal jeg få printet ut😍 veldig beskrivende og lett for et barn 😊

Anonymkode: 4b6ee...5ef

For meg høres det ut som om du gjør en kjempejobb 😊 Har du tatt COS-P kurs? Det vil kunne hjelpe deg mye, ellers må dere nok ta tiden til hjelp. Hun er bare 6 år ❤️ Husk å bruke tiden når dere har det bra sammen til å snakke om de vonde tingene. Hva hun trenger når hun er utenfor vinduet. Da skaper dere en felles bevissthet og jobber aktivt med å øke toleransevinduet hennes i takt med utviklingen hennes. Hun er heldig som har en mor som er så bevisst som deg 😊

[Tatja]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for fin innsikt. Jeg synes vi skravler sammen hele tiden. Hun forteller meg alt hva som har skjedd i barnehagen, jeg stiller spørsmål og lytter. Hun forteller om hendelser med henne og venninnene hennes. 

Samme når vi går turer vi tre, skravla går i ett. Om alt og ingenting. Jeg lytter. 

Kan det være at jeg ikke stiller de riktige spørsmålene? 

Jeg vil gjerne inkludere henne mer i de tingene jeg gjør som hun bør lære seg. Matlaging og husarbeid er kjempeviktig. Hun sier stadig nei. Hun vil ikke. Selvom jeg gir henne en enkel oppgave som å rydde av bordet før hun skal dekke på, finne bestikk etc.. Hun har nylig vist interesse for å lage chai, så det har jeg lært henne. Det liker hun. 

Men jeg skjønner likevel at jeg feiler fordi jeg klarer rett og slett ikke stille de riktige spørsmålene som feks min mor gjør. Akkurat som at jeg ikke tenker så langt. 

 

Anonymkode: 4b6ee...5ef

Tror du er overdrevent selvkritisk. Din datter vokser opp med 2 foreldre som er glad i henne, og ut fra det du skriver, så lider hun absolutt ingen overlast. Hun er antagelig umoden - eller rett og slett en kontaktsøkende type. Slapp av. Kanskje spørre andre (barnehage?) hva de mener?

[AnonymBruker]

Alle barn jeg kjenner som er slik du beskriver har fått adhd diagnose og mangler litt filter og grenser.

Anonymkode: 2302b...8d1