Families håndtering av spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Er det feil av meg å bli lei meg av æ at mine nærmeste snakker med meg om kalorier og slanking, når de vet jeg har en spiseforstyrrelse? Eller bør det være mitt ansvar å lære meg og takle det?

Jeg forstår at jeg ikke kan nekte folk å nevne slike ting i mitt nærvær, men jeg kunne ønske at de som egentlig vet godt hva jeg sliter med kunne la være å legge så stor vekt på det når de snakker med meg. Dette handler ikke om min slanking, men om deres egen slanking.

Det er ikke synelig på meg at jeg sliter med mat, men jeg har snakket om det med mine nærmeste og de vet at jeg har en diagnose. Men jeg følet at de ikke tar det på alvor, nettopp fordi det ikke fysisk syns på meg. Jeg føler at de snakker så mye om sin egen slanking og kalorier fordi de syns jeg ser tjukk ut, og da er det ikke så nøye liksom. 

Anonymkode: 6abfb...12a

[AnonymBruker]

Det er noe du bør øve deg på å tåle.

Du kan alltids spørre pent om de kan la være, men du er urimelig om du forventer de skal skjønne av seg selv hva du tenker.

Anonymkode: 229dd...841

[AnonymBruker]

Du burde si fra at ettersom du har en spiseforstyrrelse du jobber med å håndtere, så kan og vil ikke du være deres "slanke-buddy" hvor det snakkes om kalorier og vekt, da det påvirker deg negativt.

(Generelt så skal ikke foreldre snakke om slikt med sine barn, selv når barna ikke strever med spiseforstyrrelser..)

Anonymkode: 72162...bf6

[Gjest Hoia]

Både og. Det er ikke feil å føle på det, hvis du tenker at du forsvinner av det, fordi du er rammet av noe alvorlig. De snakker ikke om det for å få deg til å forsvinne. De er ikke i din tankegang. Men kropp og mat er så vanlige samtale-emner, at det kan være lurt for deg å være i det selv om det stikker noen ganger, uten at det går på bekostning av din egenomsorg for deg selv i måten du håndterer sykdommen på med psykolog etc. Ved dårlige dager finner du bare på noe annet. Sånn at det ikke blir et sosialt handikap i tillegg. Det er lurt å unngå unngåelseadferd for fremtiden, det å unngå å føle på noe som er vanskelig, men du kan ikke styre andre på den måten. 

[Gjest Hoia]

Kanskje du skal se på det som en øvelse i føle litt på det? Da beveger du deg i hvertfall i rett retning! 

[AnonymBruker]

Synes du er veldig selvsentrert som reagerer så sterkt at du vil gi folk rundt deg snakke-nekt. Hadde de snakket om kalorier i maten du sitter å spiser, så hadde jeg forstått at du reagert. 

Har selv SF og familien snakker om slanking og kalorier hver dag. Har en familie med mye overvekt og er alltid på en eller annen diett til en hver tid. Vet det er vanlig å få dumme tanker som er urealistiske. For eksempel at man tenker at alle stirrer og dømmer deg når du spiser ute blant folk. Når fakta er, folk bryr seg midt på ryggen og vet ikke at du eksisterer en gang. Men det er forskjell på en tanke og handling. Det å nekte folk å snakke om seg selv og sitt liv, fordi du gjør alt til å handle om deg, er handling og det er ikke greit. 

Du burde komme deg utav ditt eget hode å slutte å gjøre alt om deg. 

Anonymkode: 463e9...c9a

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt spiseforstyrrelser. Heldigvis så hadde jeg  foreldre som ikke pratet om slikt, verken før, underveis eller etter min sykdom. Det samme gjaldt øvrig nær familie og venner. Jeg ville likevel sagt i fra om at det er vanskelig at de snakker om slikt til meg dersom det er nær familie/venner. Ellers vil jeg bare si at du aldri kan kontrollere andre og må øve på å ikke la andres slanking påvirke deg. Likevel tenker jeg at de som er nære deg burde klare å ta hensyn til deg når det gjelder dette. Det er ikke mye å be om at de kan prate om dette til noen andre.

Anonymkode: 2fb6e...717

[Gjest Hoia]

Det er det samme som om du skulle hatt et alkoholproblem, du trenger ro til å håndtere det, uten at det blir en identitet for deg, noe som gjør kan gjøre det vanskelig for deg å bli frisk. 

[Gjest Hoia]

Bare skaffe deg et eget rom der du jobber med det, men ikke unngå vanlige situasjoner heller.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Synes du er veldig selvsentrert som reagerer så sterkt at du vil gi folk rundt deg snakke-nekt. Hadde de snakket om kalorier i maten du sitter å spiser, så hadde jeg forstått at du reagert. 

Har selv SF og familien snakker om slanking og kalorier hver dag. Har en familie med mye overvekt og er alltid på en eller annen diett til en hver tid. Vet det er vanlig å få dumme tanker som er urealistiske. For eksempel at man tenker at alle stirrer og dømmer deg når du spiser ute blant folk. Når fakta er, folk bryr seg midt på ryggen og vet ikke at du eksisterer en gang. Men det er forskjell på en tanke og handling. Det å nekte folk å snakke om seg selv og sitt liv, fordi du gjør alt til å handle om deg, er handling og det er ikke greit. 

Du burde komme deg utav ditt eget hode å slutte å gjøre alt om deg. 

Anonymkode: 463e9...c9a

Jeg er helt uenig. Det er ikke et stort offer å heller prate med alle andre om vektproblemer og dietter. Det er ikke en nødvendighet å prate til TS om det.  Da jeg var innlagt for spiseforstyrrelser snakket behandlere med pårørende om at det prat om slanking osv ikke burde skje med pasienter til stede. De fleste har mer enn en person de omgås og kan lett ta den praten med andre enn akkurat personen som sliter med spiseforstyrrelser.

Anonymkode: 2fb6e...717

[Gjest Hoia]

Mat og drikke, utseende er så allment! Veldig mange har issues vedrørende slike greier, uten at det er så alvorlig. Så det lønner seg å være i situasjonene de ganger du kan!

[Gjest Hoia]

Som regel prater ikke venner av noen som er kjempesyke masse om dette, men ordinær prat om kropp og mat bør en jobbe med seg selv med å tåle. For din egen del. Slik at det ikke blir en identitet i mer tid enn nødvendig! Du vil vel ikke ha en sånn sykeassistent som ikke eksisterer som vanlig venn?

[Gjest Hoia]

Du bør jobbe med hvordan det går deg til å føle i samråd med en psykolog. 

[Gjest Hoia]

Får deg til å føle! Men nå er det ut her!

[Gjest Hoia]

Nå er det ut av Kvinneguiden for godt!

[AnonymBruker]

Jo, enig i at man må tåle litt, men samtidig bøe man vise hensyn. Det koster absolutt ingenting å la være å snakke om kalorier, vekt osv., man kan da snakke om dette med noen andre. 

Men jeg mistenker at mange ikke tar spiseforstyrrelser så seriøst om ikke personen er veldig tynn. 

Anonymkode: c9577...497

[AnonymBruker]

Samme hvilket problem man har kan man ikke kreve at verden rundt skal tilpasse seg og særbehandle en. En alkoholiker som blir bedt i bryllup kan ikke kreve det er alkoholfritt fordi han/hun er alkis.

Anonymkode: f4fc0...c37

[AnonymBruker]

Det burde ikke være så fryktelig vanskelig å ta litt hensyn. Samfunnet idag er fullt i fokus på vekt, mat, og utseende, og en får nok «øvingsarenaer», uten at det trenger å være sånn blant de nærmeste. 
 

Jeg har selv spiseforstyrrelser og stort sett går det greit, men jeg bor også for meg selv og er rundt 40, og kan gi beskjed om det blir for mye. Jeg tar gjerne hensyn til de som sliter med ulike lyder, folk som har høreapparat, har ulike matpreferanser og annet. Det gjør meg normalt veldig lite, og fint når folk gjør det samme igjen. 
 

Vi alle trenger noen steder hvor vi er mer trygge og føler oss mer sett og forstått. Jeg synes heller ikke det er så veldig trivelig med masse kaloriprat mens jeg spiser (om det foregår der). Det er mye annet en kan snakke om, ihvertfall under måltidene. 

Anonymkode: 3bd28...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Samme hvilket problem man har kan man ikke kreve at verden rundt skal tilpasse seg og særbehandle en. En alkoholiker som blir bedt i bryllup kan ikke kreve det er alkoholfritt fordi han/hun er alkis.

Anonymkode: f4fc0...c37

Selvsagt ikke, akkurat som at en med spiseforstyrrelse ikke kan kreve at bryllupet skal følge hens kostliste. Likevel ville jeg ikke prata med en  jeg visste var alkoholiker om hvor utrolig deilig det var med en fyllekule i går, og heller ikke en med spiseforstyrrelser om hvor flink jeg er til dietten og spiste bare xxx kalorier og løper 10 km hver dag og går så raskt ned i vekt. Det kan man heller velge å prate med andre om.

Anonymkode: 2fb6e...717

[AnonymBruker]

Avhengig av hvor "ille" spiseforstyrrelse er så syns jeg det er helt på sin plass å forvente at familie og venner og de aller nærmeste som skal være en av de som virkelig bryr seg om deg, bør vite og forstå at de også har en plikt til å hjelpe deg igjennom det. Om de ikke kan el vet hvordan de skal hjelpe, så er det noe med å ikke forverre det ihvertfall. 

Spiseforstyrrelse er også en psykiatrisk problemstilling. En alvorlig SF er heller ikke over på null komma niks. Hadde det vært en av mine nærmeste, og kanskje til og med en av ungene og søsken, så hadde jeg "krevd" av de rundt, altså  familie/venner, at de skal være litt mer forsiktige rundt den. Eller så kan de holde seg unna. 

Ofte skal det ikke mer til enn en kommentar, som kan ødelegge for det arbeidet man legger i å bli friske. 

Sorry at jeg sier det, og folk er kanskje ikke enig, men du krever absolutt ikke for mye. Eller er egoistisk. Ja, man bør jobbe med seg selv og tankene rundt og "tåle" litt, men hvis dette er noe som du merker påvirker deg mer enn du ønsker, så si det rett ut. Det er meget mulig at det er rett og slett en ubetenksomhet. Jeg ville vært enig med andre hvis du forventer alle rundt deg, eks fremmede, på buss eller til og med en stor samling ((fest bryllup) med mange fremmede, så skal alle være forsiktige og ta hensyn, ikke får man til det hell, men ikke hvis de liksom er dine venner. Normal matprat i seg selv er jo helt innenfor, men kalorier og karbohydrater foran en med SF er helt unødvendig, spes om vedk er i en fase hvor man aktivt jobber med tankene. 

 Da der i aller høyeste grad er mer en psykiatrisk problem, ift somatisk. Man vil ikke bli bedre med spiseforstyrrelse, hvis man ikke jobber like hardt for tankene rundt mat. 

Hvis det er snakk om gode venner, så ja du kan forvente det. Ellers så er det faktisk veldig respektløs overfor deg. 

Jeg ville ha sagt direkte. Kan dere la vær/ drite i ( avhengig av hva slags språk du bruker med dem) i å snakke om dette foran meg? Jeg forsøker å jobbe med min SF, og dere gjør det faktisk ikke det lettere for meg. 

Med det forholdet jeg har til familie og venner, så hadde sagt det, rett ut. Ja du kan ikke kreve av alle rundt deg, men de nærmeste bør man kunne "kreve" av. 

Alt med forbehold om at det er her snakk om helt "vanlige" voksne. Det er ikke alltid at ungdommer i tenårene el unge voksne er mentalt modne for å forstå andre, eller ta et hint. 

 

Anonymkode: 06774...77c