Tips til folkehøgskole som gir mental oppbygging?

[AnonymBruker]

Litt usikker på hva jeg skulle legge denne tråden under, men jeg har en datter som jeg begynner å bli mer og mer bekymret for angående at hun isolerer seg mer og mer, og liksom forsvinner inn i seg selv. Hun er nettopp ferdig med vgs, og vil ha et friår. Vi la planer for det, men ser allerede nå at hun ikke kommer til å gjennomføre de planene. At hun får lov til å sitte på rommet sitt et år, mer eller mindre, er uaktuelt, så nå sitter vi og ser på restplasser på folkehøgskoler. Hun er ikke veldig engasjert, utover "Vil ikke det!" og "Nei det er ikke noe for meg!". 

Jeg føler en veldig redsel for at dersom hun blir sittende på rommet et år vil det bli et permanent problem. Jeg har til en viss grad forståelse for hvorfor hun har utviklet seg i en slik negativ retning, fra å være en glad og sosial jente. Hun har opplevd flere ting som er tunge å bære for en ung kvinne, og er rett og slett litt nedtrykt og i en slags sorg, uten at hun er direkte deprimert. Det er mer som hun er sliten mentalt og tenker mye, og "skal løse ting selv". Jeg ser likevel at det bare går feil vei, og hun slukner liksom bare mer og mer. 

Det er absolutt ikke slik at jeg ønsker henne bort, men jeg har innsett at å bli hjemme vil bare være som at jeg og far tilrettegger at hun forsvinner mer og mer inn i ensomhet og egne tanker. Det er ikke bra for vår relasjon heller, for vi "maser", fordi vi er bekymret, og det blir mye gnisninger som tærer på vår relasjon til vår datter. Det er ikke noe alternativ å bare slutte med å "mase" heller, for absolutt alt er liksom mas og feil. Vi har forsøkt å ha flere samtaler med henne om at vi også er mennesker, og blir såret av å få sure blikk og svar bare vi for eksempel spør henne om hun er sulten, eller hva hun ønsker til middag. Helt vanlig kommunikasjon blir fort kalt mas, mens å ikke spørre om noe/snakke også er feil. Da bryr vi oss ikke. Det er liksom feil uansett hva vi gjør, og både jeg og far går rett og slett litt mervøse på tå rundt henne. Dert er ingen god situasjon for noen av oss, eller for vår relasjon.

Så selv om hun ikke er veldig gira tror jeg det beste er at hun ikke blir hjemme dette friåret. Jeg er redd det blir veldig anstrengt for oss alle, med fare for konflikter og  at vår relasjon blir ødelagt, samt at hun bare isolerer seg ytterligere. (Og ja, vi har forsøkt å få henne til å gå til psykolog, men hun vil ikke. )

Jeg er normalt ikke for å presse barn til noe de ikke ønsker, men i denne situasjonen tror jeg at jeg må. Det gjelder mim datters mentale helse og fremtid, og vår relasjon, som kan bli fullstendig ødelagt om vi går oppi hverandre et helt år. 

Det er heldigvis fremdeles plass på de fleste folkehøgskoler. Er det noen som har erfaring (egne eller andres) angående folkehøgskoler og linjer som har et slags positivt fokus på fysisk og mental helse og selvutvikling, uten at det er en veldig krevende sportslinje? Mange skoler skriver mye fint om egne linjer, men hadde vært veldig fint med faktiske erfaringer. 

Hun vil ikke til Afrika, til regnskogen, eller at det er veldig fysisk krevende. 

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

Skal hun gå folkehøyskole, må hun faktisk ville det selv. Det er en forutsetning. En del skoler krever at søkeren skriver et kort motivasjonsbrev.

Hun må velge linje/skole etter interesse, ikke velg linjer om mental helse og selvutvikling bare for at hun skal bygge seg opp. Det er ingen vits om hun ikke har interesse for det selv. Da det kreves fra skolen et ønske om å ville lære.

Hadde jeg vært henne, så ville jeg ha jobbet en del for å spare penger nå i høst. Og reist på interrail fra vinter/vår. Jeg har selv gått på folkehøyskole, og jeg angrer i dag på at jeg tok opp studielån for å gå det. Det var et fint år, fikk nye venner og opplevelser - men føler ikke at det var verdt pengene. Det er fem år siden. 

I tillegg bør hun bruke året på å komme ut av depresjon, og bearbeide det hun sliter med. For det er tydelig noe underliggende som hun må få bukt med. Det hjelper ikke henne å bare begynne med noe nytt. Og det er ingen selvfølge at relasjonen deres blir bedre etter at hun drar på folkehøyskole, fordi kommunikasjon er noe dere må jobbe med sammen om. Problemet vil være der, når hun kommer tilbake. Hun trenger hjelp og støtte av dere, ikke foreldre som sier at de ikke takler henne hvis hun er hjemme i et år!

Jeg anbefaler heller at dere som foreldre oppsøker hjelp til hvordan dere kan hjelpe henne best mulig. Ikke «send bort» noen som sliter. I verstefall blir hun sittende på rommet sitt på folkehøyskolen også, for ja det kan skje. Lærerne på fhs kan ikke sitte og motivere henne til å møte opp til undervisning! Ikke legg ansvaret på noen andre, men be om hjelp og ta ansvaret selv!

Bestill en time hos hennes eller deres fastlege (hun trenger ikke å være med), og luft saken. Ellers så kan dere bestille en time til FVK, de kan hjelpe dere til å forstå jenta og kommunisere bedre med henne. For det er tydelig at dere sliter med å kommunisere sammen, når det oppstår konflikter og at dere ikke klarer å møte henne på hennes følelser.

Anonymkode: b17a8...61d

[AnonymBruker]

Har ingen konkrete forslag, men vil bare si at jeg støtter deg fullt ut i å få henne inn på en skole slik at hun ikke blir sittende hjemme et helt år. 


Min nevø kom seg greit gjennom VGS, ting skled litt ut innimellom men han klarte å hente seg inn igjen takket være en god lærer. Etter VGS skulle han ha et friår og jobbe. Han sluttet i jobben etter fire dager. Så satt han hjemme og gamet.
Vi fikk ordnet med en ny jobb til ham, sånn at han ikke skulle sløve bort dagene, men han sluttet etter få dager. Det endte med at han ble sittende hjemme hele året. Han mistet kontaktet med kameratene fordi de levde et helt annet liv, de studerte eller jobbet og hadde mye moro på gang.
Han ble mer og mer sur og innesluttet. Foreldrene prøvde å få ham til psykolog men han ble stående lenge på venteliste.
De siste månedene var han sint hele tiden. Til slutt fikk familien ordnet med jobb på fiskebåt, og "sendte ham bort". Det var under tvang, men det tok ikke lang tid før sjefen hans sendte SMS til foreldrene om at han var begynt å komme seg. Da han kom hjem derfra var han tilbake til sitt gamle jeg, og i dag sier han ofte at han er takknemlig for at han ble tvunget.  Han sier selv at han antagelig hadde tatt sitt eget liv dersom han ikke hadde blitt tvunget ut av boblen sin. 

Anonymkode: d0bf9...1a6

[AnonymBruker]

Min lillesøster (mye yngre) trivdes på https://www.folkehogskole.no/skole/risoy selv om hun ikke er verdens mest utadvendte, jeg besøkte henne også på skolen to ganger og ble positivt overrasket. Så jeg tror jeg kan anbefale den. Det er tre år siden og hun har fortsatt god kontakt med to venninner hun fikk der. De har mange linjer, aktivitetsnivået varierer, så det velger man selv, fra gaming-linje (dataspill) til å drive med båter og dykking og teater og mye annet.

Anonymkode: 7283e...210

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skal hun gå folkehøyskole, må hun faktisk ville det selv. Det er en forutsetning. En del skoler krever at søkeren skriver et kort motivasjonsbrev.

Hun må velge linje/skole etter interesse, ikke velg linjer om mental helse og selvutvikling bare for at hun skal bygge seg opp. Det er ingen vits om hun ikke har interesse for det selv. Da det kreves fra skolen et ønske om å ville lære.

Hadde jeg vært henne, så ville jeg ha jobbet en del for å spare penger nå i høst. Og reist på interrail fra vinter/vår. Jeg har selv gått på folkehøyskole, og jeg angrer i dag på at jeg tok opp studielån for å gå det. Det var et fint år, fikk nye venner og opplevelser - men føler ikke at det var verdt pengene. Det er fem år siden. 

I tillegg bør hun bruke året på å komme ut av depresjon, og bearbeide det hun sliter med. For det er tydelig noe underliggende som hun må få bukt med. Det hjelper ikke henne å bare begynne med noe nytt. Og det er ingen selvfølge at relasjonen deres blir bedre etter at hun drar på folkehøyskole, fordi kommunikasjon er noe dere må jobbe med sammen om. Problemet vil være der, når hun kommer tilbake. Hun trenger hjelp og støtte av dere, ikke foreldre som sier at de ikke takler henne hvis hun er hjemme i et år!

Jeg anbefaler heller at dere som foreldre oppsøker hjelp til hvordan dere kan hjelpe henne best mulig. Ikke «send bort» noen som sliter. I verstefall blir hun sittende på rommet sitt på folkehøyskolen også, for ja det kan skje. Lærerne på fhs kan ikke sitte og motivere henne til å møte opp til undervisning! Ikke legg ansvaret på noen andre, men be om hjelp og ta ansvaret selv!

Bestill en time hos hennes eller deres fastlege (hun trenger ikke å være med), og luft saken. Ellers så kan dere bestille en time til FVK, de kan hjelpe dere til å forstå jenta og kommunisere bedre med henne. For det er tydelig at dere sliter med å kommunisere sammen, når det oppstår konflikter og at dere ikke klarer å møte henne på hennes følelser.

Anonymkode: b17a8...61d

Takk for svar! 

Der er absolutt ikke slik at vi ønsker å sende henne bort, fordi vi ikke ønsker henne hjemme, men vi har måtte erkjenne at det ikke er bra for henne eller for vår relasjon å stå og stange i denne situasjonen. 

Du har nok rett i at vi ikke klarer å møte henne i hennes følelser, men vi får ikke sjanse til det heller. Hun stenger oss ute. Som hun mer og mer stenger hele verden ute. 

Jeg tenkte at vi skulle betale for folkehøyskole. At hun søker lån og stipend, men ar vi betaler inn lånet straks hun er ferdig. Hadde hun ville reise på interrail, til Spania, til Asia, til månen... ja hadde hun bare ønsket å gjøre noe og ivret for noe som helst ville vi foreldre blitt lykkelige, og så gjerne sponset. Hun er svært økonomisk og har spart mye penger selv som hun kunne brukt også. Det er utallige muligheter til å utforske, leve og oppleve, men det hjelper jo ikke det når hun ikke vil noe. Bare isolerer seg mer og mer. 

Vi er livredd for at et år hjemme vil føre til at hun venner seg så til å være alene at det vil bli enda vanskeligere å komme seg videre i livet. Vi er livredde for at å gå så oppi hverandre hver dag skal føre til at gnisninger mellom oss og vår datter bare øker. Jeg (og far) vil så gjerne ha mulighet til å være hennes trygghet og støtte i livet, men nå føler vi mest at vi bare er til plage og irritasjon for henne. Alt vi gjør er galt liksom. Vi kommer oss ikke ut av den spiralen om vi skal gå oppi hverandre og stadig oppleve gnisninger. 

Det er knapt den ting vi ikke ville sagt ja til, om hun ønsket noe, for hun er en fornuftig jente jeg ikke er redd for at skal finne på galskap. Det jeg er livredd for er at hun skal slutte med å leve. Bare isolere seg. At om hun ikke har angst og dyp depresjon nå så kan det ende opp med at hun får det. Går seg vill i seg selv, ved å sitte alene og gruble og tenke. 

Vi har avtalt at hun skal til legen, men hun er for gammel til å påtvinges noe. Hun er ærlig om at en del hendelser har påvirket henne, men hun vil takle det selv. Å prate om ting er "ikke hennes måte" å håndtere dette på. 

Vi føler at vår glade og trygge jente visner, og det er forferdelig vondt. Våre følelser oppi dette er likevel ganske uvesentlige. Vi er foreldre, og skal takle og bære hva som enn kommer, men vi ønsker jo ikke å legge til rette for at hun får det verre, ikke bedre, og å sitte på rommet et år, og stadig irritere seg over alt ved oss, selv normal kommunikasjon og omtanke, det tror jeg gjør vondt verre. Hun trenger å komme seg bort fra oss. Gripe fatt i livet, ikke slippe det. 

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Har ingen konkrete forslag, men vil bare si at jeg støtter deg fullt ut i å få henne inn på en skole slik at hun ikke blir sittende hjemme et helt år. 


Min nevø kom seg greit gjennom VGS, ting skled litt ut innimellom men han klarte å hente seg inn igjen takket være en god lærer. Etter VGS skulle han ha et friår og jobbe. Han sluttet i jobben etter fire dager. Så satt han hjemme og gamet.
Vi fikk ordnet med en ny jobb til ham, sånn at han ikke skulle sløve bort dagene, men han sluttet etter få dager. Det endte med at han ble sittende hjemme hele året. Han mistet kontaktet med kameratene fordi de levde et helt annet liv, de studerte eller jobbet og hadde mye moro på gang.
Han ble mer og mer sur og innesluttet. Foreldrene prøvde å få ham til psykolog men han ble stående lenge på venteliste.
De siste månedene var han sint hele tiden. Til slutt fikk familien ordnet med jobb på fiskebåt, og "sendte ham bort". Det var under tvang, men det tok ikke lang tid før sjefen hans sendte SMS til foreldrene om at han var begynt å komme seg. Da han kom hjem derfra var han tilbake til sitt gamle jeg, og i dag sier han ofte at han er takknemlig for at han ble tvunget.  Han sier selv at han antagelig hadde tatt sitt eget liv dersom han ikke hadde blitt tvunget ut av boblen sin. 

Anonymkode: d0bf9...1a6

Huff ja, det er dette jeg er så redd for. Veldig godt å høre at det løste seg for din nevø, men det hadde jo neppe gjort det om han ikke ble presset til å komme seg ut av den situasjonen. Har hørt nok historier om hvordan en slik periode kan bli en permanent situasjon når foreldre ikke setter ned foten. Likevel vanskelig å vite hvor strenge vi skal være med at hun ikke får lov til å lulle seg inn i sin lille boble, og henge fast der. Din nevø gjorde det et år. Skal vi gi henne et år og håpe på at det løsner, eller følge magefølelsen som sier oss at det ikke er bra for henne eller for vår relasjon? Hvor mye skal vi akseptere, og hvor mye skal vi dytte? 

Jeg er åpen for nærmere alt, bare hun ikke blir sittende på rommet et år, med bare småturer inn til oss plagsomme foreldre for å spise og "bli plaget" med at vi forsøker å kommunisere med henne, eller "bli såret" om vi sitter tause for å prøve å la henne være i fred. 

Anonymkode: 778df...c2f

[ThereGoesBob]

Litt faste rammer i hverdagen hjelper. Hvis hun bor hjemme kan jo dere bli enige om at hun må betale en viss sum for å bo der. Ikke for pengene sin del selvfølgelig men for å lære henne til å betale for seg. Få henne inn på ideen om at hun må tjene til livets opphold om så hun må gå til nav for å få dekt husleie etc. som jeg regner med hun kan få om hun er over 18 år. Om hun ikke liker ideen om nav kanskje hun skjønner at hun må gjøre noe selv for å ordne opp. Helt enig i at det er selvdestruktivt å sitte hjemme i lengden når man er ung og oppegående. Men altså, du må for all del ikke la det komme til at dere begynner å kjefte på hverandre, det forer kun den negative energien som ellers kunne blitt brukt til noe positivt. Behandle henne med respekt, vær saklig og høflig. Folkehøgskole, tja men kanskje ordne det slik at hun bor på rom med noen andre. Tror jeg ville oppsøkt skolen og snakket med lærerne på linja for å finne ut om det er hel ved før evnt. søke seg inn der. Jeg hadde en lærer på fhs som likte å menge seg med de mest populære elevene, så sørg for at læreren har nok integritet her altså og gjerne en kvinne.

Endret 17. juli 2023 av ThereGoesBob

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Min lillesøster (mye yngre) trivdes på https://www.folkehogskole.no/skole/risoy selv om hun ikke er verdens mest utadvendte, jeg besøkte henne også på skolen to ganger og ble positivt overrasket. Så jeg tror jeg kan anbefale den. Det er tre år siden og hun har fortsatt god kontakt med to venninner hun fikk der. De har mange linjer, aktivitetsnivået varierer, så det velger man selv, fra gaming-linje (dataspill) til å drive med båter og dykking og teater og mye annet.

Anonymkode: 7283e...210

Takk for tipset! 

Har presentert det for henne. Jeg fikk et oppgitt/surt blikk som respons, men hun skulle se på det. Prøver å si at det er hennes velvære og mentale helse vi er opptatt av, at vi ønsker at hun skal ha det bra, men... ja det blir liksom galt uansett. 

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for tipset! 

Har presentert det for henne. Jeg fikk et oppgitt/surt blikk som respons, men hun skulle se på det. Prøver å si at det er hennes velvære og mentale helse vi er opptatt av, at vi ønsker at hun skal ha det bra, men... ja det blir liksom galt uansett. 

Anonymkode: 778df...c2f

Eg veit at Sunnhordland folkehøgskole har eit veldig bra miljø. Det er ikkje ein idrettsfolkehøgskole på noko måte, men meir for dei som er interesserte i det kreative. Kunst, musikk, musikkproduksjon, skodespel og slikt. 
 

Anonymkode: 4a072...057

[AnonymBruker]

ThereGoesBob skrev (2 minutter siden):

Litt faste rammer i hverdagen hjelper. Hvis hun bor hjemme kan jo dere bli enige om at hun må betale en viss sum for å bo der. Ikke for pengene sin del selvfølgelig men for å lære henne til å betale for seg. Få henne inn på ideen om at hun må tjene til livets opphold om så hun må gå til nav for å få dekt husleie etc. som jeg regner med hun kan få om hun er over 18 år. Om hun ikke liker ideen om nav kanskje hun skjønner at hun må gjøre noe selv for å ordne opp. Helt enig i at det er selvdestruktivt å sitte hjemme i lengden når man er ung og oppegående. Men altså, du må for all del ikke la det komme til at dere begynner å kjefte på hverandre, det forer kun den negative energien som ellers kunne vært brukt til noe positivt. Behandle henne med respekt, vær saklig og høflig. Folkehøgskole, tja men kanskje ordne det slik at hun bor på rom med noen andre. Tror jeg ville oppsøkt skolen og snakket med lærerne på linja for å finne ut om det er hel ved før evnt. søke seg inn der. Jeg hadde en lærer på fhs som likte å menge seg med de mest populære elevene, så sørg for at læreren har nok integritet her altså og gjerne en kvinne.

Hun har jo ingen inntekt, så å kreve betaling blir vanskelig. Det er hun som får lommepenger av oss. 

Avtalen var at dette året skulle hun lage en nettside og sette seg aktivt inn i noe hun har vært interessert i. Ikke med annet i tankene enn å få erfaring og lærdom både med å skape en nettside og få mer kunnskap om noe hun selv har vært interessert i. Jeg ser at det ikke kommer til å skje. Føler det. Vet det. Det kommer ikke til å bli noen nettside. Det kommer ikke til å skje at hun oppsøker informasjon og lærer om det hun skulle bruke året på. Det er ingen motivasjon til det. Hun har ikke åpnet PCen en gang i sommer. Eneste som kommer med forslag og idéer til prosjektet er meg. Hun svarer meg knapt når jeg prøver å dele det jeg prøver å bidra med for å hjelpe henne i gang. Selv setter hun ingen hjul i gang. 

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

Vet du  hva, har slitt med det samme. Og du kan fint slutte å mase. Det er faktisk bedre. For når dere ikke maser , så må hun begynne å tenke litt selv. Bruk klokka. Har hun ikke spist på en stund. Ikke spør om hun skal ha mat, bare lag noe Sundt å godt.

Ikke komenter, å så godt å se deg ute av hula di osv. Gå inn av og til,  gi noen klemmer , spør hvordan hun har det osv. 

Spør gjerne om hun vil være med på kino ol. Du kan si at for psyken sin del, så må hun litt ut. Mange tar bare en kjøretur, med dem. Ofte er det første steget for å våkne litt til liv.

Her kjøpte jeg oppblåsbart boblebad i hagen. Og det fikk lille lykketrollet litt ut av rommet og i bedre humør. Å kunne bade uten å vise kroppen til noen. Har den under paviljong med tak og vegger i hagen 

Snakk (ikke mas) om hva de gjør som ikke er bra for psyken. Feks å sove lite, spise lite og sitte konstant i mørkt rom. Det ødelegger kroppen svært mye. Jeg dikterte ingen løsninger. Jeg sa det må du finne en løsning på. Det førte til litt googling. Noen ting er må. Som feks lege og oppfølging.  Husk dere kan være det eneste positive ungen har i livet. Så vokt dere nøye, for at ikke også dere forblir en del av det negative. Klistre på dere smil osv uansett hvor oppgitt å slitne dere er. 

Hei Kari.  Jeg tenkte du kanskje hadde lyst på en burtitos, og litt melk. Jeg skal til senteret i dag, har du å bli med? Får du nei, ikke bli skuffa. Spør heller om det er noe du skal ta med tilbake. 

Anonymkode: a0575...fdc

[ThereGoesBob]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun har jo ingen inntekt, så å kreve betaling blir vanskelig. Det er hun som får lommepenger av oss. 

Avtalen var at dette året skulle hun lage en nettside og sette seg aktivt inn i noe hun har vært interessert i. Ikke med annet i tankene enn å få erfaring og lærdom både med å skape en nettside og få mer kunnskap om noe hun selv har vært interessert i. Jeg ser at det ikke kommer til å skje. Føler det. Vet det. Det kommer ikke til å bli noen nettside. Det kommer ikke til å skje at hun oppsøker informasjon og lærer om det hun skulle bruke året på. Det er ingen motivasjon til det. Hun har ikke åpnet PCen en gang i sommer. Eneste som kommer med forslag og idéer til prosjektet er meg. Hun svarer meg knapt når jeg prøver å dele det jeg prøver å bidra med for å hjelpe henne i gang. Selv setter hun ingen hjul i gang. 

Anonymkode: 778df...c2f

Hvis hun er over 18 år så betaler hun for seg...evnt at hun reiser på fhs. Hvis ikke syr dere bare puter under armene på henne og blir da medvirkende til denne onde sirkelen. Om jeg ikke er helt ute å kjører så kan alle få bostøtte med nav. Få til en husleieavtale, det er jo penger rett inn det da for dere vil jeg påstå. Dette kalles faste rammer og er ganske så vesentlig for et voksent menneske med mindre man må ha støttekontakt eller verge. Bruk alle de rettighetene dere har fra det offentlige. 

[AnonymBruker]

Kanskje et friår fra skole, men med jobbing isteden hadde vært det hun vil? Dafår hun litt penger. 

Anonymkode: 09cec...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet du  hva, har slitt med det samme. Og du kan fint slutte å mase. Det er faktisk bedre. For når dere ikke maser , så må hun begynne å tenke litt selv. Bruk klokka. Har hun ikke spist på en stund. Ikke spør om hun skal ha mat, bare lag noe Sundt å godt.

Ikke komenter, å så godt å se deg ute av hula di osv. Gå inn av og til,  gi noen klemmer , spør hvordan hun har det osv. 

Spør gjerne om hun vil være med på kino ol. Du kan si at for psyken sin del, så må hun litt ut. Mange tar bare en kjøretur, med dem. Ofte er det første steget for å våkne litt til liv.

Her kjøpte jeg oppblåsbart boblebad i hagen. Og det fikk lille lykketrollet litt ut av rommet og i bedre humør. Å kunne bade uten å vise kroppen til noen. Har den under paviljong med tak og vegger i hagen 

Snakk (ikke mas) om hva de gjør som ikke er bra for psyken. Feks å sove lite, spise lite og sitte konstant i mørkt rom. Det ødelegger kroppen svært mye. Jeg dikterte ingen løsninger. Jeg sa det må du finne en løsning på. Det førte til litt googling. Noen ting er må. Som feks lege og oppfølging.  Husk dere kan være det eneste positive ungen har i livet. Så vokt dere nøye, for at ikke også dere forblir en del av det negative. Klistre på dere smil osv uansett hvor oppgitt å slitne dere er. 

Hei Kari.  Jeg tenkte du kanskje hadde lyst på en burtitos, og litt melk. Jeg skal til senteret i dag, har du å bli med? Får du nei, ikke bli skuffa. Spør heller om det er noe du skal ta med tilbake. 

Anonymkode: a0575...fdc

Takk for gode råd! Jeg klarer I ganske bra grad å gjøre det du anbefaler, men min mann er dessverre ikke så flink til å ikke kommentere ting. "Åh så godt å se deg smile!" sier han for eksempel, og vips er smilet borte igjen. Også det negative kommenteres ofte, mens jeg klarer bedre å ikke gjøre det. "Du kan gjerne tenke det, men det er nok ikke lurt å si det.", sier jeg, mens han er på "Hun er nesten voksen, så hun må tåle å få respons på sin oppførsel."

På grunn av at far kommenterer så mye unngår hun far mer enn meg, og er mest irritert på far. "Så lei av ham!" sa hun forrige uke. 

Dette har faktisk for første gang ført til at jeg og mannen stadig småkrangler litt om barneoppdragelse. Nå, når ungene er så store at man egentlig skulle tro at verste "jobben" var gjort. Opp gjennom oppvekst har vi vært ganske enige om oppdragelse, samt alltid hatt en innstilling om å støtte hverandre og ikke gi motstridende svar og regler. Som at dersom den ene allerede har sagt ja/nei til noe har ikke den andre sagt annet, men vi har heller diskutert retningslinjer for tilsvarende rolig på tomannshånd når barna ikke kunne høre oss.

Ærlig talt synes jeg dette er en veldig vanskelig situasjon.  

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

Hvis hun trenger mye alenetid er kanskje folkehøyskole ikke helt ideelt. 

Hun må først finne en linje hun vil gå.

 

Anonymkode: e5778...864

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vet du  hva, har slitt med det samme. Og du kan fint slutte å mase. Det er faktisk bedre. For når dere ikke maser , så må hun begynne å tenke litt selv. Bruk klokka. Har hun ikke spist på en stund. Ikke spør om hun skal ha mat, bare lag noe Sundt å godt.

Ikke komenter, å så godt å se deg ute av hula di osv. Gå inn av og til,  gi noen klemmer , spør hvordan hun har det osv. 

Spør gjerne om hun vil være med på kino ol. Du kan si at for psyken sin del, så må hun litt ut. Mange tar bare en kjøretur, med dem. Ofte er det første steget for å våkne litt til liv.

Her kjøpte jeg oppblåsbart boblebad i hagen. Og det fikk lille lykketrollet litt ut av rommet og i bedre humør. Å kunne bade uten å vise kroppen til noen. Har den under paviljong med tak og vegger i hagen 

Snakk (ikke mas) om hva de gjør som ikke er bra for psyken. Feks å sove lite, spise lite og sitte konstant i mørkt rom. Det ødelegger kroppen svært mye. Jeg dikterte ingen løsninger. Jeg sa det må du finne en løsning på. Det førte til litt googling. Noen ting er må. Som feks lege og oppfølging.  Husk dere kan være det eneste positive ungen har i livet. Så vokt dere nøye, for at ikke også dere forblir en del av det negative. Klistre på dere smil osv uansett hvor oppgitt å slitne dere er. 

Hei Kari.  Jeg tenkte du kanskje hadde lyst på en burtitos, og litt melk. Jeg skal til senteret i dag, har du å bli med? Får du nei, ikke bli skuffa. Spør heller om det er noe du skal ta med tilbake. 

Anonymkode: a0575...fdc

Skjermet boblebad i hagen har vi allerede. Hun har aldri brukt det. 

Å klistre på oss smil begynner nesten å bli normalen nå, men både jeg og far er også mennesker som har det med å si fra når vi føler oss dårlig behandlet, så det hender at vi begge to kommer over tålegrensa, og sier tydelig fra om at vi ble såret og er lei av å bli behandlet som møkkafolk når alt vi ønsker er at hun skal ha det bra, eller når vi spør om helt normale hverdagslige ting, og får sure  svar som "Gå vekk!", eller andre svært frekke svar, med tilhørende surt blikk. Jeg er litt uenig med meg selv om det er bra eller for lite velvilje og tålmodighet å si fra når vi får nok. På ene siden må hun faktisk tåle å få høre det når hun oppfører seg ufint, så hun ikke legger seg til slik oppførsel og tror det er greit å behandle oss (eller andre) slik, og at det skal tolereres. Hun må skjønne at andre mennesker også har følelser, og behov for å bli behandlet ok. På andre siden er hun en tenåring som ikke har det helt topp nå, og som trenger omtanke og støtte mer enn tilsnakk. Balansen i dette er til tider vanskelig, og noe jeg og far ikke er helt enige om bestandig heller. 

Anonymkode: 778df...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff ja, det er dette jeg er så redd for. Veldig godt å høre at det løste seg for din nevø, men det hadde jo neppe gjort det om han ikke ble presset til å komme seg ut av den situasjonen. Har hørt nok historier om hvordan en slik periode kan bli en permanent situasjon når foreldre ikke setter ned foten. Likevel vanskelig å vite hvor strenge vi skal være med at hun ikke får lov til å lulle seg inn i sin lille boble, og henge fast der. Din nevø gjorde det et år. Skal vi gi henne et år og håpe på at det løsner, eller følge magefølelsen som sier oss at det ikke er bra for henne eller for vår relasjon? Hvor mye skal vi akseptere, og hvor mye skal vi dytte? 

Jeg er åpen for nærmere alt, bare hun ikke blir sittende på rommet et år, med bare småturer inn til oss plagsomme foreldre for å spise og "bli plaget" med at vi forsøker å kommunisere med henne, eller "bli såret" om vi sitter tause for å prøve å la henne være i fred. 

Anonymkode: 778df...c2f

Det var jeg som skrev om nevøen min. 
Jeg vil anbefale dere å få henne satt i gang med noe så fort som mulig. Sommerferien frem til skolestart er mer enn lang nok. Ting kan rekke å skli mye ut på kort tid.
Så hvis jeg var dere hadde jeg bare bestemt at hun skal på folkehøgskole i august, men at hun selv kan velge linje. Og hvis hun ikke velger linje, så gjør dere det.
Dere kan gjerne finne frem noen skoler/linjer som dere tror kan passe. Det er kanskje lettere for henne å velge blant 5-6 enn å velge blant alle skolene. Det er forresten mulig å gå på folkehøyskole i Sverige og Danmark, så det er mange muligheter. 
 

Ønsker dere lykke til. Håper datteren deres får det bedre snart. ❤️

Anonymkode: d0bf9...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var jeg som skrev om nevøen min. 
Jeg vil anbefale dere å få henne satt i gang med noe så fort som mulig. Sommerferien frem til skolestart er mer enn lang nok. Ting kan rekke å skli mye ut på kort tid.
Så hvis jeg var dere hadde jeg bare bestemt at hun skal på folkehøgskole i august, men at hun selv kan velge linje. Og hvis hun ikke velger linje, så gjør dere det.
Dere kan gjerne finne frem noen skoler/linjer som dere tror kan passe. Det er kanskje lettere for henne å velge blant 5-6 enn å velge blant alle skolene. Det er forresten mulig å gå på folkehøyskole i Sverige og Danmark, så det er mange muligheter. 
 

Ønsker dere lykke til. Håper datteren deres får det bedre snart. ❤️

Anonymkode: d0bf9...1a6

Tusen hjertelig takk! 

Skal forsøke dette. Hun sier det kom så brått på at jeg begynte å snakke om folkehøyskole, men det var først nå i sommer det ble tydelig at et år hjemme ikke vil fungere godt, og at hun trenger en ny plan for neste skoleår. Så er det jo ikke allverdens tid å komme frem til hvilken skole, søke og innstille seg på det. Vi kan ikke vente veldig mange uker om hun skal på folkehøyskole. Da går det toget. 

Hun må gjerne komme med alternative forslag også, men det må skje ganske fort. 

Anonymkode: 778df...c2f

[Mt3]

Å sende henne på Folkehøgskole uten at du treffer akkurat på den linjen hun vil kan aldri bli et bra resultat. De på skolen har absolutt ingen mulighet til å følge opp, de kan heller ikke tvinge henne til å spise, delta, være sosial...

Finnes det ingen som kan hjelpe henne igang med dette prosjektet/nettsiden hun hadde planer om? Hvilke interesser har hun hatt oppigjennom? Kan det finnes arbeid for henne innen hennes interessefelt, ikke noe fast nødvendigvis, men noe hun kan hjelpe andre med som gir henne mestring?

Akkurat lest i Hedvig Montgomerys bok Ungdomsårene, fikk en aha opplevelse rundt dette med tenåringer i kapittelet om hjernens utvikling. Hvorfor de er så distre, hvorfor de tar alt som kritikk, hvordan  de kan endre humør fra sint/hissig til veldig omgjengelig på et blunk uten å ense det.

[AnonymBruker]

Om det er aktuelt med Danmark har jeg gått på sommerkurs på holbæk kunsthøyskole. Hvis hun er interessert i noe kreativt. Det er dansk folkehøgskole, veldig gode lokalt, godt miljø og høy kvalitet på lærerne. 
 

En av kunstskolene i Norge er og mulig, da bor hun på hybel, men deltar på undervisning på dagtid. Mange tar det for å forberede seg til opptaksprøver til kunstskoler, men flere tar det og uten å hekt vite hva de vil bruke det til. Anbefaler Asker kunstskole, men Einar Granum, Nordland kunst og filmskole er og bra. De fleste har restplasser det er mulig å komme inn på.

Anonymkode: 361dc...2fd