slett

[Pingleton]

-

Endret 5. august 2023 av Pingleton

[Amossa]

Her ligger sannsynligvis forklaringen - som du selv sier  "Jeg føler jeg skimter ganske sterke mindreverdighetskomplekser, og et stort behov for å heve seg selv".  Hun har ikke den innsikten selv, og nettopp hennes mindreverdighetsfølelse hindrer henne i å forstå .  

Beklager, men jeg har ikke gode råd å gi deg.  Synes du beskriver situasjonen godt og forstår den.  Kanskje noen andre her på KG?



 

[AnonymBruker]

Du må bare si det igjen og igjen, at du opplever at hun tar så stor del i samtaler og besøk at de andre bare druknes i hennes prat. Hun ønsker vel ikke at folk skal slutte å besøke henne, så da må hun også finne en strategi for å prate mindre, lavere og gi mer rom for andres meninger og tanker. Også må du rett og slett være ærlig å si at du opplever besøkene som slitsomme og at ønsker at det skal kunne tas hensyn til dette.

Anonymkode: b2d15...839

[AnonymBruker]

Off, dette er som å lese om min egen mor. Jeg skjønner at hun er mye alene og liker å prate med meg når jeg kommer, men himmel. Må man si noe konstant? På så høyt volum? Må man avbryte hele tida? Og må man fortelle de samme historiene oppatt igjen, som man har fortalt 768 ganger før...? 

Anonymkode: 5be5f...5e1

[AnonymBruker]

Jeg tror du kan ha rett ift ADHD. Det går i så fall ofte hånd i hånd med dårlig selvbilde/selvtillit pga mye avvisning. Ut i fra det du beskriver er det ikke umulig at hun har blitt møtt med mye avvisning, dersom hun oppfører seg slik i alle sosiale settinger. Poenget er i alle fall at hun er sensitiv for kritikk og har dårlig selvbilde. 
 

Det vil nok være vondt for henne å høre at hun er «for mye», men som du skriver er hun også lei seg fordi du ikke orker å være sammen med henne. Dette er jo også en form for avvisning. Jeg tror hun foretrekker å se deg mer enn hun frykter kritikk, tror ikke du? Hva med å være tydelig i øyeblikket når hun avbryter? Skjære igjennom og si «Nå pratet jeg, jeg vil ikke at du avbryter meg, jeg vil prate ferdig, SÅ kan du snakke.» Og så er det lurt å styre unna samtaler der du legger ut om at hun ALLTID avbryter, ALLTID kupper historien osv, for slik kritikk er så mye vanskeligere å svelge. Snakk heller ut i fra deg selv, i hvert enkelt tilfelle. 
 

Anonymkode: 3c96d...cb4

[AnonymBruker]

Kanskje du kan ringe henne litt oftere slik at hun får snakket seg tom før du kommer på besøk? 

Anonymkode: 2e095...641

[Pingleton]

- 

Endret 5. august 2023 av Pingleton

[AnonymBruker]

Du må gjenta til det kjedsommelige når hun avbryter og snakker høyt. Er som å oppdra en unge. Hver gang hun avbryter: Ikke avbryt meg, la meg snakke ferdig. Om volumet går opp: Snakk med innestemme, jeg klarer fint å høre deg. 

Om hun blir sur så får hun bare bli det, og ber hun om din ærlige årsak til manglende beskjed så må du være ærlig. 

Anonymkode: d1151...a8b

[AnonymBruker]

Meg over. Det er jo ikke rart hun bare fortsetter om hun sjeldent blir korrigert. Jeg har forresten ADHD selv. 

Anonymkode: d1151...a8b

[Pingleton]

-

Endret 5. august 2023 av Pingleton

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Off, dette er som å lese om min egen mor. Jeg skjønner at hun er mye alene og liker å prate med meg når jeg kommer, men himmel. Må man si noe konstant? På så høyt volum? Må man avbryte hele tida? Og må man fortelle de samme historiene oppatt igjen, som man har fortalt 768 ganger før...? 

Anonymkode: 5be5f...5e1

Dette tror jeg ikke er så uvanlig når man blir eldre. Spesielt om man også er alene. Om man er alene hele dagen så blir formidlingsbehovet større når man får besøk. Dette er nok litt mer vanlig hos kvinner, da vi ofte liker å prate om stort og smått. Hvis man er av den typen som har hatt en partner man stadig konfererer med gjennom dagen, så kan det bli som en trykkoker om man er alene og aldri får sluppet løs alle tankene. 

Jeg forsøker å være tålmodig med min mamma (hun er dog ikke i nærheten av noe som blir beskrevet her i tråden, bare litt omstendelig i sine utlegninger om trivielle ting og mistet litt av evnen til å være oppmerksom på andres prat). Men heldigvis er det ikke i høyt volum. Det skulle være mulig å korrigere. Man får også innemellom bare gjøre det klart at "hei! Jeg var ikke ferdig!" hvis man ikke får fullført sine egne resonnementer.

Anonymkode: dd2a5...eeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2023 den 1.16):

Off, dette er som å lese om min egen mor. Jeg skjønner at hun er mye alene og liker å prate med meg når jeg kommer, men himmel. Må man si noe konstant? På så høyt volum? Må man avbryte hele tida? Og må man fortelle de samme historiene oppatt igjen, som man har fortalt 768 ganger før...? 

Anonymkode: 5be5f...5e1

Har vi samme mor??😅

Er så frustrerende. Er jo så glad i henne, men blir så sliten!

Anonymkode: de723...12e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.7.2023 den 1.22):

Kanskje du kan ringe henne litt oftere slik at hun får snakket seg tom før du kommer på besøk? 

Anonymkode: 2e095...641

Meg med lignende mor. Hun ringer daglig og snakker en time (hun snakker..), og jeg må dessverre si at det ikke hjelper...

Anonymkode: de723...12e

[senior]

On 7/17/2023 at 1:22 AM, AnonymBruker said:

Kanskje du kan ringe henne litt oftere slik at hun får snakket seg tom før du kommer på besøk? 

Anonymkode: 2e095...641

 . . . .  og så kan du bare legge fra deg telefonen mens hun snakker og du gjør noe annet imens . . 🙂

Spøk til side: Dette minner også sterkt om min egen mor. Hun tilhørte en generasjon da kvinner stort sett var dømt til en litt anonym husmortilværelse i hjemmet. Det bunnet der tydelig i mangel på selvtillit og oppmerksomhet, og det ble ikke bedre med årene . .  Jeg fant aldri noe svar på hva jeg kunne gjøre med det.

[AnonymBruker]

Hvis  hun ar adhd. Så hevder hun seg ikke selv, hun snakker det hun tenker og det ligger ikke så mye bak ordene i den forstand.  

Jeg har selv adhd, og setter pris på at noen sier fra hvis jeg prater for mye. Fordi jeg vet det, men klarer ikke stoppe, før noen påpeker det. Men jeg blir lei meg om beskjeden kommer på en sur og sint måte. Men en  liten kort beskjed om at oi, nå prater du mye. Er nok til å korrigere meg selv og er god hjelp.

Det ligger litt skam i det, og man føler seg ofte kjip, fordi man gjør denne feilen gang på gang.  

Jeg blir stadig beskyldt for å skryte og mansplaine. Men jeg gjør ikke det.  Og blir oppfattet som å sette meg over andre. Men jeg gjør ikke det egentlig.  Jeg forteller litt mer enn jeg selv ønsker om noe jeg er glad for. Når jeg skal gi en beskjed,  så begynner jeg å se for meg hvordan det gjøres. Og sier det høyt fra jeg oppdager  det var høyt og ikke inni hodet mitt. 

Hvis din mor har adhd. Og ikke helt reflektert over det. Men på n måte er klar over det, føler hun nok litt skam. Så den surheten er kke nødvendigvis til deg, men på seg selv. 

Så mitt forslag er når hun spør og ikke har tid til å høre svaret så er det lov å le litt vennlig, og si at nå har du spurt om 3 ting du ikke hat tatt deg tid til å høre.  Velg heller korte besøk.  Gå når du syntes det er nok. Feks max 30 minutter. Hun skjønner hvorfor du går. Så på sikt kan det fungere litt. Jeg har en far som ikke er så hyggelig.  Jeg har tat en prat med ha og saft fra at jeg kommer om han kan være hyggelig å besøke. I sekundet han starter, så sier jeg brått, nå må jeg hjem. Dette vil jeg ikke høre. Og gjør det. I begynnelsen gikk det ca 15 minutter.  Nå kan jeg sitte  to / tre timer. 

Anonymkode: e63a9...36a

[AnonymBruker]

Støtter gjentakende grensesetting. «Jeg er ikke ferdig med min setning», «Jeg deler min mening, som var det åpenbare å gjøre her, den er like viktig som din», «Jeg blir sliten av å bli avbrutt, er du sikker på du ønsker å prate? For min del er det et premiss at jeg også får delta». Samme med stemmen «du snakker for høyt, det er veldig slitsomt», «hvis du ønsker meg i denne samtalen så må du prate lavere», «hvorfor fortsetter du å snakke høyt når jeg har sagt hvor mye det plager meg?» 

En større samtale er kanskje også på plass hvor du går til dybden her, sier ar du ønsker å ses mer, men under disse forholdene så må du ha overskudd for å komme og tid til å komme deg etterpå. Du ønsker å oppleve det fint å være sammen, da må ting endre seg. 
 

uten tvil burde du be din mor søke behandling. Om ikke for en adhd diagnose, så for å bearbeide oppvekst og behandle emosjonelle sår, for den umodne/overkjørende stilen ovenfor barn høres ut som bunner i mye uoppgjort som skader dere rundt og det er uakseptabelt og skikkelig dårlig gjort. I samme slengen kan du ta en vareopptelling på om du har med deg sår/skader fra barndommen pga denne moren. Det er nesten umulig å dekke barnas emosjonelle behov for egne er så skrikende. Hvis du har blitt forsømt emosjonelt så for guds skyld, leg dine sår før su får barn, slik at ikke du gir de videre igjen. 

 

Anonymkode: 613f6...edb

[AnonymBruker]

Du lufter jo løsningen selv, ts. 
Du tar gradvis mindre kontakt. Du sørger for at om dere møtes så møtes dere i korte intervall og ikke hjemme.

Og så er det viktig at du husker at du ikke må holde kontakten med noen som helst. Det at de genetisk er i slekt med deg er ikke en god grunn til å beholde kontakten med noen - inkludert en mor eller far. Alle mennesker vi velger å beholde i livet blr egentlig oppfylle de samme sterke kravene vi setter til venner. Så ville du dumpet din mor som venn fordi hun utgjør et negativt bidrag til din livskvalitet? Det er helt ok å gjøre det samme med en mor. Du har absolutt ingen forpliktelser til henne. Om hun sier det? Det kalles hersketeknikker. Mange foreldre bruker dem. Gjør dem ikke til ok foreldre (eller mennesker).

Om du ikke tenker «jeg får noe utav å beholde kontakten» så bør du bare kutte den. Din mor klarer seg, som alle voksne, helt fint selv. Og når hun ikke gjør det har Norge et utmerket helsevesen.

Anonymkode: d2fb4...8b0

[Elle Melle]

Det kan kanskje være nyttig men en slags forventningsavklaring for deg selv i forhold til henne? For ofte tror jeg noe av det mest slitsomme med folk med problematisk oppførsel er at man forventer noe annet og noe bedre av dem enn de er i stand til å gi.

Du ønsker deg at hun skal være mer lyttende og på den måten vise at hun er opptatt av og bryr seg om deg  mens hun ikke klarer å være noe annet enn giret og fem skritt foran til enhver tid. Så lenge du tenker/føler at det betyr at hun er selvsentrert og ikke bryr seg om hvordan du har det, vil du selvfølgelig bli ekstra lei deg. Om hun var en fremmed ville du bare blitt sliten i ørene og ikke lei deg på samme måte.

Er det mulig å tenke at det ikke handler om deg men om at hun ikke evner å styre sin egen energi og det som kommer ut? Slik at du ikke forventer noe av henne som hun ikke er menneske om å få til? 

I en ideell verden burde det selvsagt vært annerledes, men hun er jo tydeligvis som hun er. Men det er jo trist om du skal måtte kutte kontakt om hun egentlig ikke er slem men bare har en hjerne som ikke spiller på lag. (Jeg har en svigermor som ligner, men hun sier ganske slemme ting og da er det ikke så lett å være overbærende).

Kanskje du må ta utgangspunkt i hvordan det er og så finne ut hvordan du skal håndtere det. 

Hvor mye orker du om gangen, hvilke genser trenger du å ha, hva trenger du å prate med henne om og hva er ikke vits i å si, hvilket forhold kan du klare å få til med din mor og hva er ikke mulig osv.

 

[AnonymBruker]

Kan du ta henne med ut og gå? Urolige sjeler har godt av å lufte seg litt. Kom på korte besøk?

Anonymkode: 64b6c...ece

[AnonymBruker]

Krevende! For slik er min mor også, og det er blitt mye verre etter at pappa gikk bort. Nå som han er borte skjønner jeg for alvor hvor stor buffer han var.Han kunne være stille og tilfreds og lande i seg selv mens hun er som et lokomotiv!!

Anonymkode: 9a566...0af