Jeg har blitt den mammaen jeg ikke skulle bli

[AnonymBruker]

En sint kjeftemamma. 
 

Jeg fikk baby for 3 uker siden og har et barn på 3 fra før av. Jeg gjør «alt etter boka» med 3-åringen slik at han ikke føler seg erstattet, glemt osv. 

(Finner på noe hver dag bare vi to, lar han bestemme enkelte ting til baby, skylder aldri på baby hvis han spør om jeg kan hjelpe han og jeg ikke kan, gir han masse oppmerksomhet osv osv)

Men den trassen kunne ingen ha forberedt meg på. Og det elsk-hatforholdet til babyen. Jeg kan ikke snu meg et sekund før han er bortpå. Som oftest er han snill og god, men så plutselig kommer djevelen fram. Har baby som regel i sjal men kroppen min er helt utslitt etter svangerskap/fødsel og rygg/skuldre/nakke er kaputt for tiden så jeg kan ikke bære så lenge av gangen. 
 

Ellers er det total melt down flere ganger daglig og jeg klarer ikke annet enn å bli sint. Jeg klarer ikke telle til 10 inni meg å være pedagogisk. 
Jeg er fullstendig utslitt og har ingen som kan avlaste heller. Samboer og barnefar er kronisk syk og fikk oppbluss i sykdommen nå nylig så jeg er så og si alene med de også. 
 

Hvor kan jeg be om hjelp med å lære meg å takle trass?  Jeg teller ned dager til ferien er over og han kan i barnehagen igjen og det er en vond følelse. Jeg forstår alt dette er pga baby og at det vil bli bedre med tiden, men jeg klarer ikke dette mer. Jeg pleier aldri å si at jeg føler meg som en rævva mamma for det er jeg ikke, men disse tre ukene føler jeg at jeg har failet big time. Det virker jo som at alle andre takler det det helt fint. Jeg vil ikke være en sint kjefte-mamma 😓

Anonymkode: 58090...102

[AnonymBruker]

Åh du, jeg vedder på at jeg er akkurat der om ca. 2mnd. Så håper det kommer noen tips her❤️

Hilsen høygravid mor til 2-åring

Anonymkode: bd689...c07

[AnonymBruker]

Sjekk ut foredremestring. Det har hjulpet meg å forstå og "godta" trass mye bedre.

Anonymkode: 4575e...1fb

[Lorieen]

Det er tøft å få småsøsken. Det er kanskje ingen trøst akkurat nå, men det går over. Går treåringen i barnehage? Send ham dit om du kan, såfremt han ikke har ferie nå. Har du familie eller venner som kjenner eldstemann og kan gi deg noe avlastning, kanskje ta ham med på noe i ny og ne så du får litt pause fra vaktberedskapen?

[AnonymBruker]

Hvis det hjelper så er det 100% likt her. Har baby og en 3 åring, trassen er her for fult og jeg rives i stykker av frustrasjon og dårlig samvittighet…

Jeg har ingen gode råd, men jeg håper selvsagt for deg, meg og alle andre at det vil gå bedre med tiden. Mye av kjeftingen kommer av lite søvn og stress, noe som man ikke får kontrollert med en baby. Jeg tar meg selv i å kjøpe nye ting til treåringen hele tiden for å lette på min egen samvittighet, det er nok ikke noe å anbefale 😂

Anonymkode: fbe46...712

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

En sint kjeftemamma. 
 

Jeg fikk baby for 3 uker siden og har et barn på 3 fra før av. Jeg gjør «alt etter boka» med 3-åringen slik at han ikke føler seg erstattet, glemt osv. 

(Finner på noe hver dag bare vi to, lar han bestemme enkelte ting til baby, skylder aldri på baby hvis han spør om jeg kan hjelpe han og jeg ikke kan, gir han masse oppmerksomhet osv osv)

Men den trassen kunne ingen ha forberedt meg på. Og det elsk-hatforholdet til babyen. Jeg kan ikke snu meg et sekund før han er bortpå. Som oftest er han snill og god, men så plutselig kommer djevelen fram. Har baby som regel i sjal men kroppen min er helt utslitt etter svangerskap/fødsel og rygg/skuldre/nakke er kaputt for tiden så jeg kan ikke bære så lenge av gangen. 
 

Ellers er det total melt down flere ganger daglig og jeg klarer ikke annet enn å bli sint. Jeg klarer ikke telle til 10 inni meg å være pedagogisk. 
Jeg er fullstendig utslitt og har ingen som kan avlaste heller. Samboer og barnefar er kronisk syk og fikk oppbluss i sykdommen nå nylig så jeg er så og si alene med de også. 
 

Hvor kan jeg be om hjelp med å lære meg å takle trass?  Jeg teller ned dager til ferien er over og han kan i barnehagen igjen og det er en vond følelse. Jeg forstår alt dette er pga baby og at det vil bli bedre med tiden, men jeg klarer ikke dette mer. Jeg pleier aldri å si at jeg føler meg som en rævva mamma for det er jeg ikke, men disse tre ukene føler jeg at jeg har failet big time. Det virker jo som at alle andre takler det det helt fint. Jeg vil ikke være en sint kjefte-mamma 😓

Anonymkode: 58090...102

Det er stor forskjell fra en til to.. en nyfødt krever pupp og mye greier, og du har vært gjennom et langt svangerskap og fødsel. Bare hold ut og gled deg til barnehagen åpner igjen, da får du en bedre hverdag. 
den dårlige samvittigheten er ikke god. Høres ut som du gjør alt du kan, men er sliten bare. 
❤️❤️❤️

Anonymkode: 8f819...710

[AnonymBruker]

Masse forståelse og medfølelse til deg💜 det er skikkelig slitsomt når man kommer til kort og møter seg selv i døren. For meg hjalp det å tenke på det Hedvig Montgomery sier om å få søsken; se for deg at mannen din får ny kjæreste som du må dele han med. Uansett hvor inkluderende osv de er så er det vanskelig å dele på kjærligheten og unngå litt sjalusi og startvansker. Lykke til, og det er fullt lov til å telle ned til barnehagen åpner uten å være en dårlig mamma!!

Anonymkode: 2be97...ea9

[AnonymBruker]

Akkurat samme her, baby på 4 uker, storesøster på 20 mnd..........

Anonymkode: ad9d5...cf8

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

En sint kjeftemamma. 
 

Jeg fikk baby for 3 uker siden og har et barn på 3 fra før av. Jeg gjør «alt etter boka» med 3-åringen slik at han ikke føler seg erstattet, glemt osv. 

(Finner på noe hver dag bare vi to, lar han bestemme enkelte ting til baby, skylder aldri på baby hvis han spør om jeg kan hjelpe han og jeg ikke kan, gir han masse oppmerksomhet osv osv)

Men den trassen kunne ingen ha forberedt meg på. Og det elsk-hatforholdet til babyen. Jeg kan ikke snu meg et sekund før han er bortpå. Som oftest er han snill og god, men så plutselig kommer djevelen fram. Har baby som regel i sjal men kroppen min er helt utslitt etter svangerskap/fødsel og rygg/skuldre/nakke er kaputt for tiden så jeg kan ikke bære så lenge av gangen. 
 

Ellers er det total melt down flere ganger daglig og jeg klarer ikke annet enn å bli sint. Jeg klarer ikke telle til 10 inni meg å være pedagogisk. 
Jeg er fullstendig utslitt og har ingen som kan avlaste heller. Samboer og barnefar er kronisk syk og fikk oppbluss i sykdommen nå nylig så jeg er så og si alene med de også. 
 

Hvor kan jeg be om hjelp med å lære meg å takle trass?  Jeg teller ned dager til ferien er over og han kan i barnehagen igjen og det er en vond følelse. Jeg forstår alt dette er pga baby og at det vil bli bedre med tiden, men jeg klarer ikke dette mer. Jeg pleier aldri å si at jeg føler meg som en rævva mamma for det er jeg ikke, men disse tre ukene føler jeg at jeg har failet big time. Det virker jo som at alle andre takler det det helt fint. Jeg vil ikke være en sint kjefte-mamma 😓

Anonymkode: 58090...102

1. Selv om samboer og barnefar er kronisk syk, er det ikke riktig at du sliter deg ut med barna. Han må bidra han også.

2. Tenk over hvem som kan avlaste. Familiemedlemmer, venninner, foreldre i bhg? Om så bare for noen timer. Dere kan også kjøpe dere barnepass noen timer her og der. Alt hjelper.

3. Gjør alt annet så lettvint som mulig. Outsource husvask og matlaging (bestill take away). Igjen-se om det er noen i nettverket deres som kan hjelpe dere med det praktiske. Men dere må be om hjelp, den kommer sjeldent av seg selv.

4. Ikke vær så hard mot deg selv. Ingen klarer å være pedagogisk når man er utslitt og tynnslitt og ingen er der for å avlaste. Så snart treåringen er tilbake i bhg blir hverdagen lettere❤️

[AnonymBruker]

Du fikk baby for tre uker siden? Det er selvfølgelig unntakstilstand og dere trenger hjelp til eldste hvis hvis faren ikke kan bidra. Er han sykmeldt, hva og på hvilken måte hadde han/dere planlagt dette, at du skulle ta deg 100% av eldste mens du er i barsel slik du forsøker på nå? 
Det er jo ferie, noen andre enn deg må trå til i et par uker. Alt blir bedre bare om noen måneder, men nå må jo noen ta seg av treåringen. Selvom faren er syk, hvorfor kan han ikke gi eldste alt av oppmerksomhet? 

Anonymkode: 91783...342

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk selv, og fikk baby alene når eldste var 9år. Søskensjalusi, og plutselig dele mamma etter 9år alene, var ikke lett. Og jeg som da hadde baby på meg 24/7. å være kronisk syk er ikke noe unnskyldning for å ikke å ta seg av barna, og familien som helhet. Om han ikke er sengeliggende med intravenøs, så kan han stille opp. Vet ikke hvor mange ganger jeg har presset meg selv i forhold til helsen, for å ta meg av barna. Det skjer i perioder på daglig basis. Men jeg gjør det jo, for barna er mitt ansvar? Og man får rett og slett tåle å kjenne på å ha det vondt. Er samboer på jobb feks? Klarer han det, klarer han å ta seg av barna. Om ikke får han sykmelde seg! Familien skal settes først.

Anonymkode: bc9b3...373

[AnonymBruker]

Høres kanskje for enkelt ut, men hjelper det på humøret ditt å høre på musikk? Jeg er i litt lik situasjon og er helt ekstremt hissig for tiden, selv om jeg har vært verdens roligste de første 30 årene av livet mitt. Musikk gjør virkelig mye med humøret mitt,så jeg hører på det så ofte som mulig. 

Anonymkode: 6189a...4b0

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (12 timer siden):

1. Selv om samboer og barnefar er kronisk syk, er det ikke riktig at du sliter deg ut med barna. Han må bidra han også.

2. Tenk over hvem som kan avlaste. Familiemedlemmer, venninner, foreldre i bhg? Om så bare for noen timer. Dere kan også kjøpe dere barnepass noen timer her og der. Alt hjelper.

3. Gjør alt annet så lettvint som mulig. Outsource husvask og matlaging (bestill take away). Igjen-se om det er noen i nettverket deres som kan hjelpe dere med det praktiske. Men dere må be om hjelp, den kommer sjeldent av seg selv.

4. Ikke vær så hard mot deg selv. Ingen klarer å være pedagogisk når man er utslitt og tynnslitt og ingen er der for å avlaste. Så snart treåringen er tilbake i bhg blir hverdagen lettere❤️

Enig. Med mindre han er sengeliggende/innlagt på sykehus, så MÅ faktisk far bidra også, selv om han er kronisk syk. Du har nettopp gjennomgått en fødsel og tar deg av et nyfødt barn. Du har også medisinsk grunn til å trenge avlastning. 

Anonymkode: 7657a...3bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er kronisk syk selv, og fikk baby alene når eldste var 9år. Søskensjalusi, og plutselig dele mamma etter 9år alene, var ikke lett. Og jeg som da hadde baby på meg 24/7. å være kronisk syk er ikke noe unnskyldning for å ikke å ta seg av barna, og familien som helhet. Om han ikke er sengeliggende med intravenøs, så kan han stille opp. Vet ikke hvor mange ganger jeg har presset meg selv i forhold til helsen, for å ta meg av barna. Det skjer i perioder på daglig basis. Men jeg gjør det jo, for barna er mitt ansvar? Og man får rett og slett tåle å kjenne på å ha det vondt. Er samboer på jobb feks? Klarer han det, klarer han å ta seg av barna. Om ikke får han sykmelde seg! Familien skal settes først.

Anonymkode: bc9b3...373

Enig! Jeg tenkte også på mødre med kronisk sykdom. Det er ikke noe annet med fedre med kronisk sykdom. Sliten og vondt? Ja, sånn er det, faktisk. Man må trå til likevel, så lenge man ikke er innlagt. Selv om han er sengeliggende, så kan han lese litt til treåringen. 

Anonymkode: 7657a...3bd

[Catch22]

14 hours ago, AnonymBruker said:

En sint kjeftemamma. 
 

Jeg fikk baby for 3 uker siden og har et barn på 3 fra før av. Jeg gjør «alt etter boka» med 3-åringen slik at han ikke føler seg erstattet, glemt osv. 

(Finner på noe hver dag bare vi to, lar han bestemme enkelte ting til baby, skylder aldri på baby hvis han spør om jeg kan hjelpe han og jeg ikke kan, gir han masse oppmerksomhet osv osv)

Men den trassen kunne ingen ha forberedt meg på. Og det elsk-hatforholdet til babyen. Jeg kan ikke snu meg et sekund før han er bortpå. Som oftest er han snill og god, men så plutselig kommer djevelen fram. Har baby som regel i sjal men kroppen min er helt utslitt etter svangerskap/fødsel og rygg/skuldre/nakke er kaputt for tiden så jeg kan ikke bære så lenge av gangen. 
 

Ellers er det total melt down flere ganger daglig og jeg klarer ikke annet enn å bli sint. Jeg klarer ikke telle til 10 inni meg å være pedagogisk. 
Jeg er fullstendig utslitt og har ingen som kan avlaste heller. Samboer og barnefar er kronisk syk og fikk oppbluss i sykdommen nå nylig så jeg er så og si alene med de også. 
 

Hvor kan jeg be om hjelp med å lære meg å takle trass?  Jeg teller ned dager til ferien er over og han kan i barnehagen igjen og det er en vond følelse. Jeg forstår alt dette er pga baby og at det vil bli bedre med tiden, men jeg klarer ikke dette mer. Jeg pleier aldri å si at jeg føler meg som en rævva mamma for det er jeg ikke, men disse tre ukene føler jeg at jeg har failet big time. Det virker jo som at alle andre takler det det helt fint. Jeg vil ikke være en sint kjefte-mamma 😓

Anonymkode: 58090...102

Jeg har ikke barn selv, men har vært et vanskelig ett... Hold ut! Dette gjør deg sterkere og mer egnet til å løse problemer senere. Det kan bli værre. Sinnet og frustrasjon kommer lettere når energinivået er lavt, så mitt beste tips er inntak av riktig næring. Hold deg unna sukker og hvete, spesielt i kombinasjon. Drikk mye vann og spis havregrøt og ting som gir mye næring.

Her er noen kjennetegn og tips fra ekspertisen

• Trassalderen – hva er det og hvordan takle det?
• Trass og korleis du taklar det (Bufdir) Det vi vaksne kallar trass er eigentleg barnet sitt prosjekt for å finne ut kven dei er.
• 5 typiske tegn på «trassalder» hos barn - Trassalderen er ikke forbeholdt 3-åringene.

Det finnes ikke noe mer fantastisk enn mødre! Tenk på det. Dere bygger praktisk talt mennesker og oppdrar dem i tillegg. Det er litt av en jobb og mange holder på hele livet. En 45 år gammel narkoman og med andre sykdommer flyttet nylig inn like ved her, og foreldrene var med å hjalp han. Foreldrene er stadig vekk innom. Jeg synes det er flott, men likevel trist at situasjonen er slik.

Verdt direktørlønn - Husmødres innsats er verdt mange hundre tusen kroner, slår amerikansk undersøkelse fast. — Hjemmeværende mødre jobbet i snitt 91,6 timer i uken