Vanskelig relasjoner med foreldre og eksmann. Langt innlegg.

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg føler meg alene, for jeg er jo slett ikke alene. Beklager dette blir et langt innlegg som kanskje er litt rotete, gi det et forsøk om du ønsker. 

Jeg gikk fra mannen min for ca et år siden, og vi har barn sammen så vi har veldig godt samarbeid og en fin tone mellom oss. 

Mannen min gjør ting på en helt annen måte, noe som var en av årsakene til at vi ikke lenger holdt sammen. Foreldrene mine liker han ikke, så de ble sjeleglad for at jeg kom tilbake til byen og de støttet meg og barna veldig og hjalp til der jeg trengte det. 

De sier ting som at jeg ser bedre ut nå, har fått glow og snakker dårlig om faren til barna foran dem (bruker ord som dum, mindre intelligent osv). Jeg setter foten ned for dårlig prat foran dem. Jeg er veldig uenig i valg han har tatt og noe er direkte slemt, men etter ti år sammen har vi likevel bygd et liv sammen og påvirket hverandre positivt på mange områder. 

Foreldrene mine har fått for seg at jeg skal legge vekk alt det vi gjorde som familie, og ikke snakke med han, dra så mye penger jeg kan ut av ham, være streng og kjip. Straffe ham (det straffer jo barna) ved å ikke la ham se barna om han ikke rekker båten over for å se dem etc.. 

Han på den annen side er tidsoptimist og lite ordna forhold, lite på stell og gjør ufornuftige valg gang på gang på gang... Foreldrene mine er stikk motsatt, de betaler seg ut av problemer, hakker ned på folk som ikke gjør det samme og rett og slett er litt snobbete. Mye selvskryt. De er likevel fornuftige og har oppnådd mye med hard jobbing, så skryt fortjener de selvsagt.. 

Jeg føler meg veldig i midten her. Kjenner ingen mødre som bor med barna sine uten mann.. Eneste er at eksmannen min aldri har sagt noe dårlig om foreldrene mine, stadig ber om at jeg har tålmodighet med dem og den eneste jeg faktisk kan snakke ordentlig med.. 

Faren min driver og slenger kommentarer hver gang han er hos oss (vi leier en liten toroms) om "alenemor bolig"/masse alenemor greier, gammel bil, for mye ting (det er to barn, det blir mye ting), hvor heldige de er som bare kan dra igjen når barna blir energiske. Han sier sistnevnte på en humoristisk måte, men jeg får stadig høre at jeg er i en kjip situasjon. Det vet jeg godt, men jeg gjør noe konkret med saken og det går sakte, men sikkert fremover. 

De favoriserer eldste barnet og tar masse initiativ med eldste, men har bedt meg si ifra dersom jeg vil at de skal ha tid med yngste fordi hn er liten og derfor er mer krevende (to og et halvt, ikke krevende, ganske rolig og blid unge som prater, leker veldig fint alene, kan sitte halvtime med lekene sine). De to gangene jeg har spurt er det mye om og men og at det er lettere med eldre barn.. De tilbragte masse tid med eldste da hn var ett, to og tre på eget initiativ. 

Jeg får null avlastning, ihvertfall ikke med sykdom, så det kan jeg bare glemme, men heller masse pes om ting jeg finner på med barna (feil med lekeland, feil tursted etc). Eksmannen min har bedt meg heller spørre han først fordi det er bedre selvom han bor langt unna.. 

De ber oss ofte på middag, og det er veldig hyggelig og det er gode intensjoner, men får stadig høre mens vi er der at det er så koselig for det er bare litt om gangen osv.. Stakkars meg som må hjem med unger som er hypre på sukker (det er de som gir dem), hvor deilig det er når det er stille osv.. 

Bare så det er sagt, jeg tar ikke initiativ med noen ting som krever noe fra dem.. Jeg er ikke en person som er komfortabel med å presse meg på, ta kontakt osv når jeg er usikker på om vi faktisk er velkommen.. 

Jeg har veldig lite venninner i nærheten og føler meg ganske alene. Eksmannen min har vært en person jeg føler meg komfortabel med og jeg vurderer nesten å lempe på alle kravene utenom parterapi kun for at vi skal bli sammen igjen. Vi elsker hverandre, men han opprettholder en livsstil som ikke er forenelig med barn (prioriterer gamle ødelagte biler fremfor å spare osv).. 

Blir jeg og han sammen igjen, vil nok mamma og pappa ikke ha noe med meg å gjøre lenger, kun barna (bra for barna). 

Men jeg klarer ikke slik ting er nå. Jeg prøver å bygge eget nettverk, og det er ikke så lett.. 

Jeg vet ikke hva spørsmålet mitt er, annet enn at jeg ber om råd. 

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål til deg: hvis du kjenner godt nok etter, og legger vekk alle forutsetninger som de er nå, hva ville du ønsket? I din idelle verden. 

Anonymkode: d8179...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har et spørsmål til deg: hvis du kjenner godt nok etter, og legger vekk alle forutsetninger som de er nå, hva ville du ønsket? I din idelle verden. 

Anonymkode: d8179...3f5

Jeg ville gått tilbake til mannen min. 

Men fornuft fremfor følelser eller..? :/ han er en god pappa og har et godt hjerte, men da blir alt som det var før og det vil jeg ikke. 

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg ville gått tilbake til mannen min. 

Men fornuft fremfor følelser eller..? 😕 han er en god pappa og har et godt hjerte, men da blir alt som det var før og det vil jeg ikke. 

Anonymkode: e6d80...5ed

Hvordan kunne ting blitt annerledes da? Hva skulle til? Hvis dere skulle blitt sammen - hva var tingene som virkelig måtte endres også?

Anonymkode: d8179...3f5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville gått tilbake til mannen min. 

Men fornuft fremfor følelser eller..? 😕 han er en god pappa og har et godt hjerte, men da blir alt som det var før og det vil jeg ikke. 

Anonymkode: e6d80...5ed

Må dere bo så langt fra hverandre? Dersom det er et vennskap der kan dere jo i hvert fall være hverandres støtte i hverdagen (f.eks. ved sykdom), så får du heller jobbe rundt det som ikke fungerer. Jeg har et godt forhold til min eks., vi har på en måte beholdt de bitene som fungerte, selv om vi ikke fungerte som kjærester. Foreldrene dine vil sikkert bare ditt beste, men fremgangsmåten er jo ganske usympatisk. 

Anonymkode: 5c41d...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan kunne ting blitt annerledes da? Hva skulle til? Hvis dere skulle blitt sammen - hva var tingene som virkelig måtte endres også?

Anonymkode: d8179...3f5

At jeg kunne stole på ham og det han sier han skal gjøre og ikke gjøre. At vi har samme forståelse av hva som er godt nok og at ikke alt jeg sier er indirekte kritikk eller for å være kjip. Bedre kommunikasjon. At han kan være åpen for å gjøre ting annerledes enn det han selv mener er best. Han er villig til å gå til terapi med meg om vi blir sammen igjen, men det var han ikke før. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Må dere bo så langt fra hverandre? Dersom det er et vennskap der kan dere jo i hvert fall være hverandres støtte i hverdagen (f.eks. ved sykdom), så får du heller jobbe rundt det som ikke fungerer. Jeg har et godt forhold til min eks., vi har på en måte beholdt de bitene som fungerte, selv om vi ikke fungerte som kjærester. Foreldrene dine vil sikkert bare ditt beste, men fremgangsmåten er jo ganske usympatisk. 

Anonymkode: 5c41d...a8d

Han vil gjerne flytte til denne byen, og det håper jeg han kan. Dessverre går ikke det akkurat nå, men kanskje etterhvert. Og det hadde vært superfint. 

De vil mitt beste ja, men de har en forestilling om hvordan jeg er og det stemmer ikke.. 

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

At jeg kunne stole på ham og det han sier han skal gjøre og ikke gjøre. At vi har samme forståelse av hva som er godt nok og at ikke alt jeg sier er indirekte kritikk eller for å være kjip. Bedre kommunikasjon. At han kan være åpen for å gjøre ting annerledes enn det han selv mener er best. Han er villig til å gå til terapi med meg om vi blir sammen igjen, men det var han ikke før. 

Han vil gjerne flytte til denne byen, og det håper jeg han kan. Dessverre går ikke det akkurat nå, men kanskje etterhvert. Og det hadde vært superfint. 

De vil mitt beste ja, men de har en forestilling om hvordan jeg er og det stemmer ikke.. 

Anonymkode: e6d80...5ed

Det er jo fint at han vil gå i terapi med deg, når det ikke er noe han ville før. Forstår det er vanskelige følelser du sitter med, spesielt når det fremstår som at du har noen sterke føringer fra foreldrene dine. Tror du det er veien å gå, å gå i terapi, på et generelt grunnlag for å bedre samarbeidet deres, rundt barna? Uten en tanke om å bli sammen igjen, men styrke deres samarbeid og kommunikasjon som foreldre i første omgang? 

Anonymkode: d8179...3f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo fint at han vil gå i terapi med deg, når det ikke er noe han ville før. Forstår det er vanskelige følelser du sitter med, spesielt når det fremstår som at du har noen sterke føringer fra foreldrene dine. Tror du det er veien å gå, å gå i terapi, på et generelt grunnlag for å bedre samarbeidet deres, rundt barna? Uten en tanke om å bli sammen igjen, men styrke deres samarbeid og kommunikasjon som foreldre i første omgang? 

Anonymkode: d8179...3f5

Jeg vet ikke. Føler vi samarbeider veldig godt om barna og har de samme reglene og vi fungerer fint som foreldre. 

Nå bor vi jo hver for oss, så da kan han bo hvordan han vil, og problemene plager ikke oss liksom..? 

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

Å❤️Jeg håper du og mannen din får noen timer sammen i parterapi og blir sammen igjen, jeg. Bra du har satt foten ned i første omgang slik at han forstår alvoret, og det virker det jo som han gjør? Ta dere god tid til å finne ut av ting. Og ikke fir for mye på det du kjenner du ikke vil leve med. Man går ikke ut av et forhold med barn for småtteri, så ta deg selv på alvor. Det er lurt å nøste opp i dette og finne løsninger som funker for begge.

De foreldrene dine høres giftige ut. De hadde jeg unngått å tilbringe særlig mye tid med. Tror ikke det gagner barna dine heller å se åpenbar forskjellsbehandling og høylytt klaging over dem. Det høres lurt ut å bruke mannen din som barnevakt når du trenger det. 
 

Og du kan fint få deg et nytt nettverk med venner. Det handler om å åpne opp og smått begynne å bygge nye relasjoner med mennesker du liker og føler deg vel med. Kjenner du noen du syns det er fint å prate med? Be de ut på en kaffekopp! Ta opp igjen kontakten med noen du savner i livet ditt. Det er ikke rart om du ikke har hatt så mye overskudd til å være sosial og opprettholde slikt når du har stått i samlivsbrudd med små barn. Og jeg tror ikke at foreldrene dine har bygget deg opp akkurat heller. Men det blir gradvis lettere skal du se! Det skjer mye med barna når det kommer til selvstendighet de neste årene også. 
 

Klem til deg!❤️

Anonymkode: 0b222...870

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Å❤️Jeg håper du og mannen din får noen timer sammen i parterapi og blir sammen igjen, jeg. Bra du har satt foten ned i første omgang slik at han forstår alvoret, og det virker det jo som han gjør? Ta dere god tid til å finne ut av ting. Og ikke fir for mye på det du kjenner du ikke vil leve med. Man går ikke ut av et forhold med barn for småtteri, så ta deg selv på alvor. Det er lurt å nøste opp i dette og finne løsninger som funker for begge.

De foreldrene dine høres giftige ut. De hadde jeg unngått å tilbringe særlig mye tid med. Tror ikke det gagner barna dine heller å se åpenbar forskjellsbehandling og høylytt klaging over dem. Det høres lurt ut å bruke mannen din som barnevakt når du trenger det. 
 

Og du kan fint få deg et nytt nettverk med venner. Det handler om å åpne opp og smått begynne å bygge nye relasjoner med mennesker du liker og føler deg vel med. Kjenner du noen du syns det er fint å prate med? Be de ut på en kaffekopp! Ta opp igjen kontakten med noen du savner i livet ditt. Det er ikke rart om du ikke har hatt så mye overskudd til å være sosial og opprettholde slikt når du har stått i samlivsbrudd med små barn. Og jeg tror ikke at foreldrene dine har bygget deg opp akkurat heller. Men det blir gradvis lettere skal du se! Det skjer mye med barna når det kommer til selvstendighet de neste årene også. 
 

Klem til deg!❤️

Anonymkode: 0b222...870

Tusen takk for gode ord ❤️ det er virkelig ikke småtteri det vi har gått fra hverandre for, så det må jo prates om. Men det kan jo hende det vil løse seg med litt hjelp, og kanskje han har en ekstra vilje til å fire på sine krav også. 

Jeg vil jo fortsatt at han skal være seg selv, men det er så viktig at han prioriterer riktig når det kommer til barna. Og det er kanskje her en profesjonell kommer inn. Eller helsesøster... En elr annen. 

Foreldrene mine er et kapittel for seg selv. Jeg vet at mamma får litt blod på tann noen ganger og klikker av ingenting og da kommer det masse gørr ut. Hun kan også være ekstremt barnslig og jeg vet ikke om hun skjønner det selv. Pappa har en utrolig god evne til å holde seg saklig og diplomatisk i alle diskusjoner, men han er lett å lese og virker som han ikke tåler trynet mitt for å si det rett ut. Føler jeg ikke har så mye til overs, og jeg vet jo at de tar godt vare på barna om de først skal være med dem, men at de skal få det til å virke som at de gjør meg en stor tjeneste, er skikkelig kjipt. 

Håper egentlig på bedre nettverk nå som eldste skal begynne på skolen. Blir litt annet hjemme da, så tror det skal bli bra 😊

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg ville gått tilbake til mannen min. 

Men fornuft fremfor følelser eller..? 😕 han er en god pappa og har et godt hjerte, men da blir alt som det var før og det vil jeg ikke. 

Anonymkode: e6d80...5ed

Hva med å være særboere?

Anonymkode: b25b1...857

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hva med å være særboere?

Anonymkode: b25b1...857

Har vært innom tanken. Bare savner å ha ham der.. 

Anonymkode: e6d80...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Tusen takk for gode ord ❤️ det er virkelig ikke småtteri det vi har gått fra hverandre for, så det må jo prates om. Men det kan jo hende det vil løse seg med litt hjelp, og kanskje han har en ekstra vilje til å fire på sine krav også. 

Jeg vil jo fortsatt at han skal være seg selv, men det er så viktig at han prioriterer riktig når det kommer til barna. Og det er kanskje her en profesjonell kommer inn. Eller helsesøster... En elr annen. 

Foreldrene mine er et kapittel for seg selv. Jeg vet at mamma får litt blod på tann noen ganger og klikker av ingenting og da kommer det masse gørr ut. Hun kan også være ekstremt barnslig og jeg vet ikke om hun skjønner det selv. Pappa har en utrolig god evne til å holde seg saklig og diplomatisk i alle diskusjoner, men han er lett å lese og virker som han ikke tåler trynet mitt for å si det rett ut. Føler jeg ikke har så mye til overs, og jeg vet jo at de tar godt vare på barna om de først skal være med dem, men at de skal få det til å virke som at de gjør meg en stor tjeneste, er skikkelig kjipt. 

Håper egentlig på bedre nettverk nå som eldste skal begynne på skolen. Blir litt annet hjemme da, så tror det skal bli bra 😊

Anonymkode: e6d80...5ed

Ja, jeg tror det er gode muligheter for nye bekjentskaper i blant andre foreldre hvis du er kontaktsøkende😊

Får vondt av at du føler at faren din ikke tåler trynet ditt. Det er ille! Håper du klarer  å skape litt avstand! Du virker både handlekraftig og selvstendig. 

Jeg også tenkte på særboer når jeg så det. Da kan dere fortsatt være mye sammen, men det går mindre utover deg hvordan han prioriterer. Det kan i alle fall være en fin løsning mens dere jobber med ting. 

Anonymkode: 0b222...870

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 5be28...899