Er det ok å gå videre?

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg kunne tatt dette opp med folk jeg kjenner, men jeg tor jeg vet hva familie og venner komme til å si. Derfor ha jeg kommet hit fordi jeg kan si ting som de er og så bli bedømt mer objektivt.

Jeg ble enkemann veldig tidlig i livet kan man vel si, vi var aldri gift men etter å ha vært sammen i 5 år fikk vi en sønn når hun var 23, jeg 25 så mistet vi henne tre år senere.

Jeg hadde ikke mulighet til å ramle helt sammen, jeg hadde en sønn å ta hand om. Det var et par ganger hvor jeg fikk foreldrene min eller søsteren min, til å ta han, fordi jeg trengte å få lov til å kollapse helt usensurert om så bare for en dag. Jeg kunne bare ikke tillate at han fikk se meg i slik tilstand. De siste 5 årene har jeg bare hatt et fokus, gjøre så godt jeg kan for at han skal ha en så normal barndom som det lar seg gjøre. Jeg er heldig som har familie, både mine og hennes, selv om han ikke har noen mamma har en to tanter som er veldig glad i han. Som har trådd litt inn i rollen når ting har vært tøft for han og han har trengt den type omsorg som du bare kan få fra en mor. Det betyr selvfølgelig ikke at han ikke kan eller ikke har kommet til meg, men de har vært stor hjelp.

Har gode venner også som har vært der gjennom tykt og tynt, alt tatt i betrakning er jeg klar over mange ikke har det type nettverket. Selv om jeg skulle klart å gjøre en okej jobb ihvertfall hvis jeg var helt alene har jeg alltid satt pris på at jeg har hatt et sikkerhetsnett som jeg vet har i stor grad forbedret livet hans. 

Dating var det siste jeg tenkte på, ikke bare var livet mitt komplisert og han kommer foran alt. Jeg har aldri sluttet å elske henne, det føltes bare ikke som om det var et alternativ. Så begynte jeg for en stund siden å utvikle følelser for en av venninne mine etter vi ble nærmere hverandre når jeg hjalp henne med noe hun slet med. Prøvde først å ignorere og lyve til meg selv, som ble kastet ut av vinduet når vi hadde en grill dag. Hun var veldig direkte med meg om jeg kjente den kjemien hun trodde var der eller om hun bare innbilte seg det. Vi har vært på noen dater siden, før vi nå har tilbrakt hele helgen sammen mens han var bortreist med ene tanten og familien hennes.

Jeg skal ikke nekte, denne helgen har vært fantastisk for meg, på så mange områder både av opplagte grunner, og ting jeg ikke viste hvor mye jeg hadde savnet det før vi gjorde det. Jeg var også ærlig på forkant i tillegg til å være spent og nervøs, tørr jeg ikke å love noe. Det er ingen tvil om at jeg liker henne og føler ting jeg ikke har gjort på lenge. Samtidig fortjente hun å vite at han er første prioritet, ihvertfall tils han kommer i den alderen hvor han kommer til å tilbringe det meste av tiden sin med venner og ikke trenger samme type oppbacking. Jeg har ikke noe svar på hvordan et potensielt seriøst forhold vil utvikle seg, jeg ville ikke at hun skulle føle at hun gikk inn i en helg med falske premisser og forventinger.

Alt føltes veldig bra helt til hun dro og jeg var alene med tankene mine. En følelse av at jeg har gjort noe feil og skyldfølelse slo meg flere veier. Jeg tror ikke at hun hadde ønsket at jeg skulle gå resten av livet mitt alene, men jeg kan ikke gjøre noe med at jeg fortsatt elsker henne. Som jeg føler er urettferdig mot en person som jeg nå kanskje kan bygge en framtid med. Fortjener hun å må akseptere at skulle jeg bli forelsket i henne, kommer det fortsatt til å være en del av meg som elsker noen annen? Hvis dette blir seriøst og jeg føler meg trygg på at dette er noe mer enn en flørt. Fortjener sønnen min å skal måtte akseptere at en person som han kjenner som leke tante plutselig blir stemor? Jeg vet at jeg nå tenker alt for langt fram, men i motsetning til vanlige folk som dater må jeg tenke litt langsiktig fordi det påvirker ikke bare meg selv. 

Er det overhode okej at jeg går videre og prøver å utforske dette? Burde jeg vente tils han blir eldre? Jeg trodde nervøsiteten kom til å gå over, og den gjorde det når hun var her. Mens etter hun dro og jeg først koste meg med følelsen over hvor godt det føltes at det var noen som ville ha meg. Kom det sakte mye tanker og nervøsitet som jeg ikke forventet. 

Anonymkode: 60020...12d

[tomJones]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg vet jeg kunne tatt dette opp med folk jeg kjenner, men jeg tor jeg vet hva familie og venner komme til å si. Derfor ha jeg kommet hit fordi jeg kan si ting som de er og så bli bedømt mer objektivt.

Jeg ble enkemann veldig tidlig i livet kan man vel si, vi var aldri gift men etter å ha vært sammen i 5 år fikk vi en sønn når hun var 23, jeg 25 så mistet vi henne tre år senere.

Jeg hadde ikke mulighet til å ramle helt sammen, jeg hadde en sønn å ta hand om. Det var et par ganger hvor jeg fikk foreldrene min eller søsteren min, til å ta han, fordi jeg trengte å få lov til å kollapse helt usensurert om så bare for en dag. Jeg kunne bare ikke tillate at han fikk se meg i slik tilstand. De siste 5 årene har jeg bare hatt et fokus, gjøre så godt jeg kan for at han skal ha en så normal barndom som det lar seg gjøre. Jeg er heldig som har familie, både mine og hennes, selv om han ikke har noen mamma har en to tanter som er veldig glad i han. Som har trådd litt inn i rollen når ting har vært tøft for han og han har trengt den type omsorg som du bare kan få fra en mor. Det betyr selvfølgelig ikke at han ikke kan eller ikke har kommet til meg, men de har vært stor hjelp.

Har gode venner også som har vært der gjennom tykt og tynt, alt tatt i betrakning er jeg klar over mange ikke har det type nettverket. Selv om jeg skulle klart å gjøre en okej jobb ihvertfall hvis jeg var helt alene har jeg alltid satt pris på at jeg har hatt et sikkerhetsnett som jeg vet har i stor grad forbedret livet hans. 

Dating var det siste jeg tenkte på, ikke bare var livet mitt komplisert og han kommer foran alt. Jeg har aldri sluttet å elske henne, det føltes bare ikke som om det var et alternativ. Så begynte jeg for en stund siden å utvikle følelser for en av venninne mine etter vi ble nærmere hverandre når jeg hjalp henne med noe hun slet med. Prøvde først å ignorere og lyve til meg selv, som ble kastet ut av vinduet når vi hadde en grill dag. Hun var veldig direkte med meg om jeg kjente den kjemien hun trodde var der eller om hun bare innbilte seg det. Vi har vært på noen dater siden, før vi nå har tilbrakt hele helgen sammen mens han var bortreist med ene tanten og familien hennes.

Jeg skal ikke nekte, denne helgen har vært fantastisk for meg, på så mange områder både av opplagte grunner, og ting jeg ikke viste hvor mye jeg hadde savnet det før vi gjorde det. Jeg var også ærlig på forkant i tillegg til å være spent og nervøs, tørr jeg ikke å love noe. Det er ingen tvil om at jeg liker henne og føler ting jeg ikke har gjort på lenge. Samtidig fortjente hun å vite at han er første prioritet, ihvertfall tils han kommer i den alderen hvor han kommer til å tilbringe det meste av tiden sin med venner og ikke trenger samme type oppbacking. Jeg har ikke noe svar på hvordan et potensielt seriøst forhold vil utvikle seg, jeg ville ikke at hun skulle føle at hun gikk inn i en helg med falske premisser og forventinger.

Alt føltes veldig bra helt til hun dro og jeg var alene med tankene mine. En følelse av at jeg har gjort noe feil og skyldfølelse slo meg flere veier. Jeg tror ikke at hun hadde ønsket at jeg skulle gå resten av livet mitt alene, men jeg kan ikke gjøre noe med at jeg fortsatt elsker henne. Som jeg føler er urettferdig mot en person som jeg nå kanskje kan bygge en framtid med. Fortjener hun å må akseptere at skulle jeg bli forelsket i henne, kommer det fortsatt til å være en del av meg som elsker noen annen? Hvis dette blir seriøst og jeg føler meg trygg på at dette er noe mer enn en flørt. Fortjener sønnen min å skal måtte akseptere at en person som han kjenner som leke tante plutselig blir stemor? Jeg vet at jeg nå tenker alt for langt fram, men i motsetning til vanlige folk som dater må jeg tenke litt langsiktig fordi det påvirker ikke bare meg selv. 

Er det overhode okej at jeg går videre og prøver å utforske dette? Burde jeg vente tils han blir eldre? Jeg trodde nervøsiteten kom til å gå over, og den gjorde det når hun var her. Mens etter hun dro og jeg først koste meg med følelsen over hvor godt det føltes at det var noen som ville ha meg. Kom det sakte mye tanker og nervøsitet som jeg ikke forventet. 

Anonymkode: 60020...12d

Hei. Veldig trist å høre at du mistet partneren din.. 

Jeg er ikke i samme situasjon, men eg er skilt og har 4 barn. Om det er noe eg har lært om barna mine så er det at dei har det bra så lenge du har det bra. Ingen av mine barn reagerte på år jeg begynte å date igjen, dei var bare nysgjerrige og spente på å møte henne. Det som jeg tenker kan bli et problem er sjalusi når du bruker all din tid på barnet og du om mange år får en kjæreste. Da mister barnet dittt tiden med deg og kan kanskje bli litt irritert og vanskelig pga dette. 

Føler du at det er true love du opplever med denne venninnen din så gi gass. Du har et liv du må leve og hun vil forstå at barnet kommer i første rekke. Lykke til!

 

 

[AnonymBruker]

Ja, det er ok at du går videre. De fleste gjør jo det før eller siden. Nå har du fått en fin mulighet. Ikke tenk så mye, kos deg med dette og ha en fin sommer ❤

Anonymkode: 4681e...2a9

[AnonymBruker]

tomJones skrev (46 minutter siden):

Hei. Veldig trist å høre at du mistet partneren din.. 

Jeg er ikke i samme situasjon, men eg er skilt og har 4 barn. Om det er noe eg har lært om barna mine så er det at dei har det bra så lenge du har det bra. Ingen av mine barn reagerte på år jeg begynte å date igjen, dei var bare nysgjerrige og spente på å møte henne. Det som jeg tenker kan bli et problem er sjalusi når du bruker all din tid på barnet og du om mange år får en kjæreste. Da mister barnet dittt tiden med deg og kan kanskje bli litt irritert og vanskelig pga dette. 

Føler du at det er true love du opplever med denne venninnen din så gi gass. Du har et liv du må leve og hun vil forstå at barnet kommer i første rekke. Lykke til!

 

 

Hovedprioriteten hvis dette utvikler seg kommer til å være for han å skjønne at ingenting vil forandre seg i forhold til at jeg ikke kommer til å være der for han når han trenger det. Jeg vet også hvordan tennåringer er, og med den vennegjengen han har regner jeg med at om 3-4 år kommer han inn i den fasen av livet sitt hvor vennene er første prioritet. Og det er slik det skal være, beste måten for han å utvikle seg på er å være med gode gjevnaldrende venner i den veldig viktige delen av livet. Ikke fordi at jeg ikke vil tilbringe tid med han, og vi kommer fortsatt til å ha våre ting. Men føler jeg kommer til å feile som forelder hvis han ikke vil bruke mer av tiden sin på venner enn meg.

Skulle gjerne oppleve kjærligheten igjen, hun er første jeg tror det er mulig med. Men jeg vil heller ikke skremme henne med for mye og jeg trenger selv tid.

Anonymkode: 60020...12d

[AnonymBruker]

Du igjen😂

Anonymkode: 5b094...1fe

[AnonymBruker]

Ja du kan unne deg å gå videre. Legg fra deg skammen og skyldfølelsen, snakk gjerne med en prest eller andre enker i gruppe for likepersoner. Du har vært en god far og blir ikke noe dårligere pappa av å utforske kjærligheten. Din eks partner lever ikke lenger så du gjør ingen svik mot henne heller. Når følelsene har kommet betyr det at du er klar og tiden er inne for å gå videre. Hadde ikke tiden vært inne hadde du ikke klart å utvikle følelser heller ❤️

Anonymkode: efd74...522

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god pappa og en reflektert mann. 
Jeg håper ut fra det jeg har lest at du greier å gå videre. Høres ut som dere har noe fint på gang. Masse lykke til❤️

Anonymkode: 0661f...32d