En uerstattelig ex-kone

[tomJones]

Hei!

Skilt for ca 5 år siden. Går ikkje en dag uten at eg tenker på henne og savner henne. Hadde giftet meg på nytt med henne i dag om hun ville. Hun falt for en annen og gikk fra meg. Hjertet ble knust i fillebiter og eg skjønte aldri hva eg gjorde galt. Hun kunne heller ikke forklare det. Det ble bare sånn sa hun. Eg trodde vi hadde det kjempefint og det var aldri noen store uenigheter, kranglinger eller tegn på at hun ikke trivdes. Vi hadde felles interesser med oppussing/renovering og fikk masse skryt for det vi gjorde. 

Så ble det slutt... ansvar for 4 barn hver annen uke. ensomhet, tomhet og en bunnløs sorg som ikke slipper taket. 

Eg har datet, truffet andre og til og med hadde en slags kjæreste ett års tid. Det ble avsluttet for over ett år siden. Hatt et par dater etter det, men trekker meg når det begynner å bli seriøst. Klarer liksom ikke å slippe meg løs. Eg samenligner ingen med ex-kona, men likte det eg hadde og vil jo ha noe lignende igjen. Det er vel idioti å tenke at det kan bli noe skikkelig igjen. 

Eg trenger noen tips.. har ingen livsglede lenger... savner kjærligheten... 

[AnonymBruker]

tomJones skrev (5 minutter siden):

Hei!

Skilt for ca 5 år siden. Går ikkje en dag uten at eg tenker på henne og savner henne. Hadde giftet meg på nytt med henne i dag om hun ville. Hun falt for en annen og gikk fra meg. Hjertet ble knust i fillebiter og eg skjønte aldri hva eg gjorde galt. Hun kunne heller ikke forklare det. Det ble bare sånn sa hun. Eg trodde vi hadde det kjempefint og det var aldri noen store uenigheter, kranglinger eller tegn på at hun ikke trivdes. Vi hadde felles interesser med oppussing/renovering og fikk masse skryt for det vi gjorde. 

Så ble det slutt... ansvar for 4 barn hver annen uke. ensomhet, tomhet og en bunnløs sorg som ikke slipper taket. 

Eg har datet, truffet andre og til og med hadde en slags kjæreste ett års tid. Det ble avsluttet for over ett år siden. Hatt et par dater etter det, men trekker meg når det begynner å bli seriøst. Klarer liksom ikke å slippe meg løs. Eg samenligner ingen med ex-kona, men likte det eg hadde og vil jo ha noe lignende igjen. Det er vel idioti å tenke at det kan bli noe skikkelig igjen. 

Eg trenger noen tips.. har ingen livsglede lenger... savner kjærligheten... 

Nei blir sikkert ikke samme igjen for med henne fikk du barn og det ble en familie.

Når du møter en ny igjen blir det mine, dine osv. Du må bare tenke at du starter på nytt og denne gangen er det noe annet. Du sammenligner nok en del selv om du ikke tenker det selv. 

Anonymkode: 8a817...604

[Rødstrupa]

Jeg får vondt av deg og  av det du skriver her i innlegget. Nå har det gått noe tid og savnet og sårheten din er der fortsatt. Kanskje du skulle snakket m/psykolog. Mulig det vil gi deg verdifulle verktøy til å komme videre og tørre å satse på neste vakre kvinne du møter  på din vei… Lykke til🤗

Endret 16. juli 2023 av Rødstrupa

[tomJones]

Rødstrupa skrev (6 minutter siden):

Jeg får vondt av deg og  av det du skriver her i innlegget. Nå har det gått noe tid og savnet og sårheten din er der fortsatt. Kanskje du skulle snakket m/psykolog. Mulig det vil gi deg verdifulle verktøy til å komme videre og tørre å satse på neste vakre kvinne du møtet  på din vei… Lykke til🤗

Takk. Har gått til en gestaltterapeut.. det hjelper en stund.. 

[Rødstrupa]

tomJones skrev (Akkurat nå):

Takk. Har gått til en gestaltterapeut.. det hjelper en stund.. 

Jeg vet det er skummelt å elske noen, å slippe noen helt innpå seg. Men det er mulig, snakker av egen erfaring. Du merker det, når det føles riktig og du tør å ta ‘’utfordringen’’ det innebærer.🙃😀

[Andro]

Du må aldri tenke at du gjorde noe galt. Det skjer rett som det er at folk i greie forhold plutselig og uplanlagt forelsker seg. Det kontrollerer man ikke, og kan ikke klandres for, men det er veldig sårt for den som sitter igjen.
Det at du hadde det kjempefint betyr ikke at hun hadde det kjempefint, selv om hun var glad i deg. En brå forelskelse er oftest et svar på en slags tomhet vi bærer, og innimellom kjente vi ikke den tomheten før noe fylte den... En gnist, en match. Mange opplever forelskelser som lynnedslag, noe som kommer brått og som de ikke kunne avverge.

Jeg kjenner meg igjen i det å være knust, og ikke skjønne hvorfor forhold ryker eller følelser endres. Og jeg kjenner meg igjen i frykten for å gå inn i noe nytt; redselen for at nye håp bare leder til nye tap og sorger. Det er mange år siden jeg har vært åpen for dating. Jeg mistror intensjonene til de som "lurer meg inn" i en flørt, et forhold... og jeg kan ikke gå linen ut.
De forsiktige erfaringene jeg har hatt siden jeg ble skilt for 12 år siden har egentlig bare bekreftet at jeg ikke kan stole på noen, og selv de jeg stoler på kan endre seg eller endre følelser, som snur forholdet og lar meg henge der igjen... alene.

Min strategi for å holde en viss spenning og glede i hverdagen har vært å ha en elsker. Det gir glede og noe å se fram til, og et solid vennskap, men det blir aldri hverdagen og aldri helt forutsigbart.

Noen ganger lengter jeg etter en kjæreste, og andre dager er jeg bare glad for å være alene.
Jeg har livsglede, men savner iblant den stabile nære kjærligheten, selv om jeg føler størst trygghet alene.

Jeg tror det viktigste for sånne som oss @tomJones er å finne en stabil trygghet og glede i oss selv.
Du må øve på å bli trygg på deg selv, stole på deg selv, bli stolt av den du er og det du tross alt får til.
Du har fire barn som har deg som sin viktigste person i verden, på delt pallplass med mamma, og du er helt umistelig.

Den som er trygg alene taper mindre ved å bli avvist eller ved å prøve ut forhold som ikke blir helt som tenkt.
Da kan vi vite at vi står stødig, også om vi må ta et steg tilbake igjen.

Det jeg aldri kommer til å gjøre er å kaste bort tida mi på nettdating, og de kunstige intervjusituasjonene som stevnemøter med ukjente er. Det byr meg imot, gir meg ingen glede, men masse stress.

Jeg skal leve livet mitt så rikt jeg kan alene. Møter jeg noen jeg faller for noen gang, så er det fint.
Skulle jeg ikke gå meg borti noen så vet jeg at jeg uansett har et bra liv.
Jeg har solide venner, en elsker som også er en venn, en bolig jeg har bygd som jeg vil ha den, en jobb folk kjemper for å få og føler meg bortskjemt ved å ønske meg mer. Det er dog lov å drømme innimellom.

 

[tomJones]

Andro skrev (18 minutter siden):

Du må aldri tenke at du gjorde noe galt. Det skjer rett som det er at folk i greie forhold plutselig og uplanlagt forelsker seg. Det kontrollerer man ikke, og kan ikke klandres for, men det er veldig sårt for den som sitter igjen.
Det at du hadde det kjempefint betyr ikke at hun hadde det kjempefint, selv om hun var glad i deg. En brå forelskelse er oftest et svar på en slags tomhet vi bærer, og innimellom kjente vi ikke den tomheten før noe fylte den... En gnist, en match. Mange opplever forelskelser som lynnedslag, noe som kommer brått og som de ikke kunne avverge.

Jeg kjenner meg igjen i det å være knust, og ikke skjønne hvorfor forhold ryker eller følelser endres. Og jeg kjenner meg igjen i frykten for å gå inn i noe nytt; redselen for at nye håp bare leder til nye tap og sorger. Det er mange år siden jeg har vært åpen for dating. Jeg mistror intensjonene til de som "lurer meg inn" i en flørt, et forhold... og jeg kan ikke gå linen ut.
De forsiktige erfaringene jeg har hatt siden jeg ble skilt for 12 år siden har egentlig bare bekreftet at jeg ikke kan stole på noen, og selv de jeg stoler på kan endre seg eller endre følelser, som snur forholdet og lar meg henge der igjen... alene.

Min strategi for å holde en viss spenning og glede i hverdagen har vært å ha en elsker. Det gir glede og noe å se fram til, og et solid vennskap, men det blir aldri hverdagen og aldri helt forutsigbart.

Noen ganger lengter jeg etter en kjæreste, og andre dager er jeg bare glad for å være alene.
Jeg har livsglede, men savner iblant den stabile nære kjærligheten, selv om jeg føler størst trygghet alene.

Jeg tror det viktigste for sånne som oss @tomJones er å finne en stabil trygghet og glede i oss selv.
Du må øve på å bli trygg på deg selv, stole på deg selv, bli stolt av den du er og det du tross alt får til.
Du har fire barn som har deg som sin viktigste person i verden, på delt pallplass med mamma, og du er helt umistelig.

Den som er trygg alene taper mindre ved å bli avvist eller ved å prøve ut forhold som ikke blir helt som tenkt.
Da kan vi vite at vi står stødig, også om vi må ta et steg tilbake igjen.

Det jeg aldri kommer til å gjøre er å kaste bort tida mi på nettdating, og de kunstige intervjusituasjonene som stevnemøter med ukjente er. Det byr meg imot, gir meg ingen glede, men masse stress.

Jeg skal leve livet mitt så rikt jeg kan alene. Møter jeg noen jeg faller for noen gang, så er det fint.
Skulle jeg ikke gå meg borti noen så vet jeg at jeg uansett har et bra liv.
Jeg har solide venner, en elsker som også er en venn, en bolig jeg har bygd som jeg vil ha den, en jobb folk kjemper for å få og føler meg bortskjemt ved å ønske meg mer. Det er dog lov å drømme innimellom.

 

Eg sitte nok på en del samme erfaringer som deg. Nettdating, Tinder o.l er veldig overfladisk så det blir neppe noen nye runder der. Eg har venner, sex er ingen problem(har venninner), jobber mye og er aktiv med trening, holde hus og hjem...

Å være alene har sine fordeler, det er faktisk ganske deilig å ha friheten. Men savnet på kvledene, om morgonen, på ferie, når ein er med andre vennepar... ja, det er et veldig savn. Et stort savn.  Skjønner ikkje helt det med at ein plutselig blir forelsket i noen andre, når ein er i forhold... eg er ikkje sånn.. eg var i mitt hode låst til denne fantastiske og vakre kvinnen, ingen andre fikk meg til å tenke noe annet. Ingen andre kvinner fristet, eg var helt oppslukt i henne. Eg ga henne masse kjærlighet, hun ga meg masse tilbake. Eg prøver å trøste meg med at det er 40 årskrisen som kom brått over henne. Og denne vennen som eg ikke trengte å bekymre meg for, plutselig ble for fristende. Han hadde jo ingen barn eller forpliktelser. Dei kunne gjøre som dei ville..

Så hvorfor skal eg prøve å finne kjærligheten i noen andre viss denne uventet forelskelsen slår ned i folk som er etablerte? Eg vil ikke bli såret igjen, det tåler eg neppe. Å bli i forhold med noen som plutselig har egenskapen i å bli forelsket i noen andre er ikke interesant. Så er vel derfor eg trekker meg når det blir seriøst. 

Håpet blir vel at noen jenter der ute som søker det samme som meg plutselig finner meg. Litt initiativ fra det andre kjønn hadde ikke vore feil.