Andre her som har mistet en far eller mor i selvmord?

[AnonymBruker]

Jeg er dame i 30-årene som mistet faren min i selvmord da jeg var 6 år. Har aldri snakket med psykolog om dette, noe jeg sikkert burde. Det var dårlige oppfølgingstilbud på 90-tallet.

Har tenkt litt etter jeg ble voksen, og en tanke som plager meg litt er den om at var jeg ikke verdt å leve for? Jeg har to barn selv, og vet at jeg aldri hadde klart å ta mitt eget liv, fordi jeg elsker barna mine så høyt.

Om noen her vil dele tanker og erfaringer, setter jeg stor pris på det! 

Anonymkode: dfae0...f93

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det selv, men har venner som har opplevd det og har mistet nære familiemedlemmer til selvmord. 

En som er suicidal tenker at de gjør omverden, inkludert sine egne barn, en stor tjeneste ved å forlate verden. Det handler ikke om at du ikke var verdt å leve for, men at de er så langt nede og tenker at de selv er så lite verdt o.l. at barna vil ha det mye bedre uten dem. 

Du er verdt mye, og det var du for din far også!

Anonymkode: 47055...cc6

[AnonymBruker]

Depresjon er en sykdom, en potensielt dødelig sykdom. Hadde du hatt samme tanker om faren din døde av kreft? Han elsket deg ikke nok til å bli frisk? Det er samme greia. Depresjonen gjør at man ikke klarer å se hva man har å leve for, man ender kanskje opp med å tenke at barnet hadde hatt det bedre uten en. Du var verdt å leve for, men i din fars hjerne var det ikke et alternativ å leve mer. 

Anonymkode: 50b59...fcd

[AnonymBruker]

Jeg har vært nye suicidal i løpet av voksenlivet. Til jeg fikk barn. Da måtte jeg faktisk bare skjerpe meg. Men, kanskje lettere å tenke slik for en mor?

Anonymkode: 15e01...7aa

[Maskinfører]

Nei men kjenner en som hadde en onkel som tok livet sitt skjøt seg med Hagle det var utrolig trist ☹️

[AnonymBruker]

Takker for svarene deres! Ja, det er virkelig et stort tap. Når man i tillegg vokste opp med en mor som ikke tok så gode valg.. Man blir preget. Godt å lese særlig de to svarene øverst her.

Ts 

 

Anonymkode: dfae0...f93

[Udyret]

Min far. Jeg hadde begynt å studere og min lillebror gikk siste året på vgs. Hjernen min vrengte seg. Blitt med på en del intervensjoner og fikk time hos psykolog. 

Det er en sykdom og de fleste som gjør det mangler totalt kontakt med virkeligheten. Det har ikke noe med dem rundt å gjøre og spesielt ikke barna. For alt du vet, kanskje holdt du din far lenger her på jorda enn han ville holdt ut uten deg i livet sitt.

Si i fra til fastlegen at du grubler litt på det. Så tar han/hun nok en samtale med deg og evnt. henviser deg videre 🤗

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd selv nei, men ei venninne av meg mistet festen i selvmord. Han var en fantastisk mann, snill og morsom, og veldig glad i barna sine. Men med store alkoholproblemer og ei skilsmisse så tok han livet sitt. 
Veldig trist, men de har det så vondt at de ser ikke noen utvei. De elsker barna sine 

Anonymkode: 57c60...b3a

[AnonymBruker]

Kjæresten min tok livet av seg. Han var veldig syk med en alvorlig depresjon og suicidal en god stund før han faktisk gjorde alvor av det. Barna hans såg aldri hvor syk han faktisk var, for han var god på å skjule det for de. Den siste tiden var det utelukkende de som holdt han i live. Men han så på seg selv som en byrde for de, følte han ikke strakk til på noen områder (målt opp mot seg selv og hva han følte han mestret når han var frisk) og følte at alle ville få det bedre om han ikke var her mer. Alt var bekmørkt for han. Barna var det eneste som holdt han igjen. Men en dag ble det for mørkt…som en annen sier, det var sykdommen som tok livet av han. Du var nok HØYT elsket!

Anonymkode: 72a9e...0ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har ikke opplevd selv nei, men ei venninne av meg mistet festen i selvmord. Han var en fantastisk mann, snill og morsom, og veldig glad i barna sine. Men med store alkoholproblemer og ei skilsmisse så tok han livet sitt. 
Veldig trist, men de har det så vondt at de ser ikke noen utvei. De elsker barna sine 

Anonymkode: 57c60...b3a

Så trist å

miste festen i selvmord

Anonymkode: 15e01...7aa

[AnonymBruker]

Du vet visst du sliter med det så kan det hjelpe å snakke med noen om det , sånn psykologisk sykepleier fra kommunen elns 😊 visst det er «flaut» så finnes det private psykologer med sinnsyke priser (altså prisen er en stor skam, men bedre enn ingenting) 🥰

 

men utenom det så tror jeg personlig at folk som tar selvmord har veldig mye vonde følelser å problemer de ikke klarer å håndtere å kansje noen ikke tørr å få hjelp. spesielt ungdommer har generelt sett mye å ustabile følelser som gjør det vanskeligere å «lande». Du skal ikke tro du ikke var verdt å leve får. Han har nok slitt å tenkt at han ikke ville være til bry eller noe sånn.
 

Livet er veldig verdifullt folkens , så sliter man å har det vondt inni seg å ikke klarer takle det eller kontrollere det så er det dumt å ikke gå til legen å få hjelp ❤️ 

Anonymkode: cafc1...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så trist å

miste festen i selvmord

Anonymkode: 15e01...7aa

Trist å se hvor lavt du synker!!

Anonymkode: dfeaf...ecd

[Gjest Chroma]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har to barn selv, og vet at jeg aldri hadde klart å ta mitt eget liv, fordi jeg elsker barna mine så høyt. 

Anonymkode: dfae0...f93

Dette er en ting man kan si og tenke, helt til man selv for eksempel blir alvorlig deprimert eller blir tvunget til å leve med store, kroniske smerter. For noen er livet uutholdelig i ordets rette forstand, og det kan ramme oss alle. 
 

Min far tok også selvmord da jeg var barn og jeg har brukt mye tid på å bearbeide det. Jeg måtte bli voksen før jeg forsto hvorfor han tok livet sitt. Heldigvis er det mer åpenhet nå enn på 90-tallet. 

[AnonymBruker]

Far til barnet mitt har vært på nippet flere ganger. Jeg gjør alt jeg kan for å holde han oppe. 

Anonymkode: 6f92d...7e3

[Nowayback]

Chroma skrev (På 17.7.2023 den 8.59):

Dette er en ting man kan si og tenke, helt til man selv for eksempel blir alvorlig deprimert eller blir tvunget til å leve med store, kroniske smerter. For noen er livet uutholdelig i ordets rette forstand, og det kan ramme oss alle. 
 

Min far tok også selvmord da jeg var barn og jeg har brukt mye tid på å bearbeide det. Jeg måtte bli voksen før jeg forsto hvorfor han tok livet sitt. Heldigvis er det mer åpenhet nå enn på 90-tallet. 

Ja, er det egentlig det? Det er mer fremme i media mye pga sosiale medier og internett, men er åpenheten for den jevne mannen eller kvinnen i gata noe større? 

Det er ikke så stor forskjell i antall selvmord på 90 tallet og i dag. Så kan man si at uten åpenheten vi angivelig har i dag, så ville tallene vært høyere, siden samfunnet er mye tøffere enn på 90-tallet og større befolkning. Det kan være noe av forklaringen.

[Christina82]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

Mental Helse: 116 123 

Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Christina82, mod