Jeg syns bare alt ved livet er dritt

[AnonymBruker]

Det er ingenting som interesserer meg, aldri noe jeg ser frem til, har ingen drømmer eller ønsker for fremtiden.

Syns at verden er et grusomt sted. Sosialisering gir meg ingenting, føler at alle andre er helt forskjellig fra meg. Føler meg som et romvesen blant andre. Virker som om alle andre har en felles forståelse og har de samme tankene og synspunktene. "Alle" liker sommeren, varme og bading. "Alle" er ekstroverte og har mange venner. "Alle" har kjærester og barn. "Alle" liker å reise. Ingen har angst for banale ting slik som meg. Alle er sterke og eventyrlystne. Ingen er nevrotiske vrak som jeg er.

For meg er livet bare vondt. Alt er slitsomt, og jeg har stort sett fysiske og/eller psykiske plager hele tiden.

Hvorfor ble jeg egentlig født? Skjønner virkelig ikke meningen med det. Må man virkelig lide seg igjennom bare for å ikke såre andre? Må alt forklares med at "det er depresjon, du trenger bare litt tabletter slik at du lurer deg selv til å tro at livet har mening"?

Anonymkode: 8cf2c...d8c

[AnonymBruker]

Jepp. Jeg er en av få som finner mening i den pessimistiske filosofen Schopenhauers uttalelse:

»Det beste av alt må være å aldri bli født, og det nest beste er å dø så tidlig som mulig».

Men jeg vil ikke dø ennå, selv om livet er tungt😌

Anonymkode: c8ab5...664

[AnonymBruker]

Forstår deg så godt og du skal vite at du ikke er alene, vi er flere i samme bobla. Jeg har heller ingen glede i livet, ingenting som gir meg glede, livet er bare et ork som jeg må gjennom, om jeg vil eller ikke. Alle andre lever livet, er glade, koser seg, finner på ting som gir dem mening, men jeg er ikke slik. Ingen verdens ting gir meg noe. Og i likhet med deg, så har jeg også fysiske/psykiske plager, om ikke hver dag så annenhver. Skulle ønske det fantes en pille som man kunne ta for å kjenne på glede, når man ikke orker mer.😞 

Anonymkode: 82bf8...752

[AnonymBruker]

Det er mange som er som deg, inkludert meg selv. Jeg er ikke glad i varmen, har ikke noe stort behov for å reise så mye, er introvert og har valgt å ikke få barn. Jeg har et svært bra liv fordi jeg har tatt de valgene som er rett for meg.

Det høres ut som om du lider av depresjon. Det skumle med det er at det føles som om man først da ser hvordan virkeligheten er og at det å føle glede bare er en illusjon. Slik man har det som deprimert er det som er sannheten.

Men den overbevisningen er en del av sykdommen, en del av depresjonen. 

Vil anbefale deg å søke hjelp, gå til behandling og evt medisiner for å få det bedre.

 

Anonymkode: fa1a6...8f7

[AnonymBruker]

Det er veldig veldig mange som sliter med angst og/eller fysiske plager, det er bare det at vi ser mest til de som er lykkelige, de som reiser og som er sosiale osv. Vi ser også mange på sosiale medier som gir inntrykk av at de er en av disse lykkelige menneskene med masse venner, spennende opplevelser og fantastiske kjærlighetsforhold, men mange av disse har det langtfra så bra som de gir inntrykk av. 
 

Jeg har selv en hel haug av fysiske smerter og andre plager, og til tider ganske sterk angst. Jeg var veldig sosial en gang i tiden, likte å finne på noe hele tiden, være sammen med andre, gjøre mye gøy, men de siste 20 årene har vært veldig vanskelig pga alle smertetilstandene jeg har. Jeg har blitt mer og mer ensom pga dette, og har minimalt med opplevelser. Sitter nå idag og tenker at det er midt på sommeren nå, og hva har jeg gjort så langt? Veldig lite. Livet passerer forbi, uten at jeg får delta. Så jeg skjønner veldig godt hvordan du har det❤️ Innimellom har man bare lyst å kaste inn håndkle for godt. Men jeg har også grublet og reflektert mye disse årene pga situasjonen jeg er i. Jeg har gradvis havnet litt inn i en interesse for åndelige temaer, som omhandler bl.a «hva er meningen med alt dette?» Jo, vi skal lære og erfare i dette livet, kjenne hvordan alle følelser kjennes ut, kjenne på utfordringer og vanskelige ting, smerter, angst, tap, sorg.. men også de positive følelsene, glede, kjærlighet osv. Lange vanskelige perioder er egentlig gull verdt for oss i det store bildet, det er da vi begynner å se innover i oss selv, og dermed blir vi veldig godt kjent med oss selv, og får kontakt med kjernen i oss selv. Kanskje du syns dette er svada, men jeg syns det høres logisk ut. Jeg har fulgt flere åndelige veiledere på sosiale medier i mange år, og alle sider det samme. Sjelen vår lever evig. Vi velger selv å bli født på jorden og innta en fysisk kropp, og vi velger selv hvilke utfordringer vi skal møte og erfare i dette livet. Vi får aldri mer enn vi klarer å takle. Ofte er det sånn at de som får det tyngst i livet, er de sterkeste, og de som har kommet lengst i den åndelige utvikling. For det er nettopp det som er den hele meningen, at vi skal vokse og utvikle oss som sjeler. De som velger å ta sitt eget liv, må tilbake på jorden i et nytt liv for å erfare det samme en gang til, siden man ga opp forrige gang. Jeg syns dette er veldig spennende, og det holder meg oppe i vanskelige tider. 
 

Uansett om du fikk noe ut av dette, eller om du syns det var svada, så vil jeg gi deg en god klem❤️ Håper du snart får bedre dager❤️

Anonymkode: 09ba9...eca

[Nekinn@]

Jeg kan love deg at du ikke er alene  - du er faktisk i godt selskap! Det er bare ikke så vanlig/akseptert å snakke om utfordringene du nevner.

Av ulike årsaker, så tror jeg det er veldig mange som må slite seg gjennom livet - noen har medfødte lyter/personlighets strekk/sykdommer, noen har traumatisert barndom eller enkelt opplevelser som preger, årsakene kan være mange.

Å håndtere livet som annerledes er vanskelig/umulig for "normale" å sette seg inn i. Og å bli akseptert som annerledes vil uansett være krevende for den som føler seg annerledes. og den viktigste aksepten finner man hos seg selv!

Det er for så vidt mye mer fokus på utfordringer i dag, men det er det likevel "normalen" det strebes etter. Man ser for eksempel kjendiser dele livets utfordringer i avisartikler (noe som er positivt) men fokuset er likevel ofte mestring. "Hvordan jeg mestret angsten", "Hvordan jeg kom meg gjennom depresjonen" og så videre. Det snakkes lite om alle dem som aldri vil passe inn, alle de som alltid vil være "annerledes". 

Jeg personlig syntes det er trist at alle skal strebe etter "normalt" - toleranse er et begrep jeg skulle ønske man fikk inn med morsmelken. Men toleranse begrepet gjelder like så godt oss selv - når du fult ut aksepterer deg selv med alle plusser og minuser, først da kan du kreve og forvente noe av andre. 

Terapi er sannsynligvis noe de fleste som kjenner seg utenfor, er kjent med - jeg er intet unntak. Et viktig fagfelt som for meg er undervurdert og nedprioritert - og som jeg tror alle hadde hatt nytte av, normal eller ikke. Dog kan en stille seg en del spørsmål når mange går årevis i terapi uten å oppleve bedring, når psykisk helse er i fokus som aldri før men likevel så har vi en eksepsjonell økning i psykisk syke. 

Det jeg har lært mest i terapi handler om meg selv. Vi har ikke hatt fokus på diagnoser eller å passe inn eller andre eller hva det måtte være. Vi har utelukkende  hatt fokus på at jeg skal bli kjent med meg selv, hvem er jeg og hvordan jeg er og responderer på omgivelsene, uavhengig av årsak. Så selv om en med min bakgrunn/historie vil sannsynligvis alltid være en strever så strever jeg likevel nå med hodet hevet høyt. Jeg jobber fremdeles med å finne min plass i alt kaoset, men utgangspunktet er meg og ikke de andre. 

Uavhengig av om man er en sliter eller ikke så vil vi alle stille eksistensielle spørsmål før eller siden og i løpet av livet -  vi unormale er ikke så ulike de normale  

Men vit at du ikke er alene - vi er mange med deg!

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Føler det samme.. 

Anonymkode: 08c14...30c

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ingenting som interesserer meg, aldri noe jeg ser frem til, har ingen drømmer eller ønsker for fremtiden.

Syns at verden er et grusomt sted. Sosialisering gir meg ingenting, føler at alle andre er helt forskjellig fra meg. Føler meg som et romvesen blant andre. Virker som om alle andre har en felles forståelse og har de samme tankene og synspunktene. "Alle" liker sommeren, varme og bading. "Alle" er ekstroverte og har mange venner. "Alle" har kjærester og barn. "Alle" liker å reise. Ingen har angst for banale ting slik som meg. Alle er sterke og eventyrlystne. Ingen er nevrotiske vrak som jeg er.

For meg er livet bare vondt. Alt er slitsomt, og jeg har stort sett fysiske og/eller psykiske plager hele tiden.

Hvorfor ble jeg egentlig født? Skjønner virkelig ikke meningen med det. Må man virkelig lide seg igjennom bare for å ikke såre andre? Må alt forklares med at "det er depresjon, du trenger bare litt tabletter slik at du lurer deg selv til å tro at livet har mening"?

Anonymkode: 8cf2c...d8c

Verste av alle lidelser må være depresjoner / følelsen av meningsløshet / mangel på tilhørighet . Skulle ønske det fantes en quick fix , så folk slapp ha det sånn . Men det eneste som hjelper er nok tid , terapi , fokus på kosthold og fysisk fostring . Samt skape seg et liv med mening . Håpe du lykkes med det en dag ❤️🫶

[AnonymBruker]

Ditto.

Anonymkode: 0824e...7a0

[Citpensacola]

Du er ikke alene om dette, gitt. Føler så og si det samme selv, og har aldri skjønt hvordan folk kan ha drømmer eller planer om fremtiden når den uansett er så usikker og livet er så fullt av tilfeldigheter som snur opp-ned på alt.

Verden er et ganske kjipt sted, og det beste hadde nok vært å aldri bli født. Hvorfor folk bringer barn inn i denne verden har jeg aldri forstått, det er ren ondskap i mine øyne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må alt forklares med at "det er depresjon, du trenger bare litt tabletter slik at du lurer deg selv til å tro at livet har mening"?

Anonymkode: 8cf2c...d8c

Tabletter lurer deg ikke til å tro at livet har mening, det er depresjon som lurer deg til å tro at alt er meningsløst.

Hvis du er et "nevrotisk vrak" som du selv sier og har mange plager så er det ekstra viktig at du tar i mot all helsehjelp du kan få så du slipper å ha det mer vondt enn du trenger.

Jeg har fysiske og psykiske plager selv. Jeg har en smørbrødliste over ting jeg må gjøre for at kroppen og hodet skal fungere greiere. Det er en jobb å gjøre disse tingene! Det er ikke lett eller nødvendigvis morsomt bestandig. Jeg kan ikke bli bra, men jeg har greid å meisle meg ut et liv som jeg kan ha det greit i.

Husk at alle har sine problemer. Hverdager er mye slit og det kan være tungt for alle og enhver. Å dyrke en idé om at man har det så mye fælere enn alle andre er ikke til noen nytte.

Anonymkode: f4561...f43

[AnonymBruker]

Vit at du ikke er alene. Akkurat nå er jeg i utlandet på ferie, men jeg har null kapasitet eller ork til å utforske. Helt ærlig vil jeg ikke, vil bare hjem til min egen seng. Å gå rundt i den dystre, meningsløse bobla er smertefullt og jeg føler med deg. Vanskelig å komme seg ut når man ikke ser poenget i det heller. 

Jeg er der hvor jeg har sluttet å bry meg. Det gjør egentlig livet enda mer kjipt merker jeg. Jeg gir faen i alt... 

Anonymkode: 8137f...454

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ingenting som interesserer meg, aldri noe jeg ser frem til, har ingen drømmer eller ønsker for fremtiden.

Syns at verden er et grusomt sted. Sosialisering gir meg ingenting, føler at alle andre er helt forskjellig fra meg. Føler meg som et romvesen blant andre. Virker som om alle andre har en felles forståelse og har de samme tankene og synspunktene. "Alle" liker sommeren, varme og bading. "Alle" er ekstroverte og har mange venner. "Alle" har kjærester og barn. "Alle" liker å reise. Ingen har angst for banale ting slik som meg. Alle er sterke og eventyrlystne. Ingen er nevrotiske vrak som jeg er.

For meg er livet bare vondt. Alt er slitsomt, og jeg har stort sett fysiske og/eller psykiske plager hele tiden.

Hvorfor ble jeg egentlig født? Skjønner virkelig ikke meningen med det. Må man virkelig lide seg igjennom bare for å ikke såre andre? Må alt forklares med at "det er depresjon, du trenger bare litt tabletter slik at du lurer deg selv til å tro at livet har mening"?

Anonymkode: 8cf2c...d8c

Kan du dokumetere det når du sier «alle» gjør sånn og slik -jeg utfordrer deg til å tenke annerledes rundt de sannhetene du har skapt for deg selv. Vi har det alle dritt innimellom på forskjellige måter og grader. Meningen med ditt eget livet lager du selv -ikke alltid noe du trenger medisiner for. Drit i hva andre tenker og forventer av deg, lag ditt eget liv uten å sammenlign deg med andre. Du er bra nok som du er og takler ting på din måte -ingenting som er feil. Jeg kan love deg at vi alle har vårt -selv de som fremstår som verdens mest lykkelige mennesker. Det kan være lurt å tenke at ingenting er konstant , alt i livet er i bevegelse -selvom du føler sånn nå så kan det skje ting som gjør at du føler det annerledes senere. Noen ganger kan det være greit å akseptere og gi seg slækk for at man har det drit for å orke å dra seg litt opp igjen -gjør det stadig vekk selv. 

Anonymkode: c1264...a57

[AnonymBruker]

Takk alle sammen.

Det er dessverre ingenting i meg som vil ha hjelp. De færreste ting kan gjøres noe med.

Liker ikke livet eller samfunnet i 2023. 

Anonymkode: 8cf2c...d8c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner heller ikke poenget med livet, det er jo bare å gjøre det samme om og om igjen til man dør. Jeg føler meg som en tilskuer til et realityshow der alle løper rundt og skal gjøre så masse greier, kjøpe ting, ha flest mulig venner, vise fram hvor bra og flinke og pene og rike de er, poseringer og falskhet og masker, og jeg bare orker ikke engasjere meg i noe av det. 

Meningsløst alt sammen. 

Anonymkode: 6a3de...a97

[AnonymBruker]

Få deg noen hobbyer.

Anonymkode: b71a3...fbe

[Fant80]

Mennesker i Norge har ALT for store forventninger til livet. Det er ille! Ta en tur rundt i verden og få litt perspektiv. Ikke sitt å glo ned i mobilen og trykk "like" på de andres fake liv. Begynner å bli alt for vanlig med slike som TS.

Kutt sosiale medier for 2-4 måneder. Begynn å gå tur. Gå til kommunens lavterkseltilbud innen psykisk helse. Kutt ut venner som stjeler energien din. Alt dette er gratis. 

De fysiske plagene kjenner ikke jeg til,men ofte når man har god helse psykisk,så hjelper det fysisk også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Få deg noen hobbyer.

Anonymkode: b71a3...fbe

I tillegg er det lurt å ta deg en tur til legen for å bli henvist til psykolog. Medisiner er heller ikke farlige. Det finnes mange medisiner som kan hjelpe fokk som har depresjoner.

Anonymkode: b71a3...fbe

[AnonymBruker]

Fant80 skrev (4 minutter siden):

Mennesker i Norge har ALT for store forventninger til livet. Det er ille! Ta en tur rundt i verden og få litt perspektiv. Ikke sitt å glo ned i mobilen og trykk "like" på de andres fake liv. Begynner å bli alt for vanlig med slike som TS.

Kutt sosiale medier for 2-4 måneder. Begynn å gå tur. Gå til kommunens lavterkseltilbud innen psykisk helse. Kutt ut venner som stjeler energien din. Alt dette er gratis. 

De fysiske plagene kjenner ikke jeg til,men ofte når man har god helse psykisk,så hjelper det fysisk også. 

Jeg trener flere ganger i uka. Løper.

Har ikke venner så ingen andre som stjeler energien min. Bruker ikke mye sosiale medier, egentlig. Har snapchat men slått av varsler. Facebook logger jeg sjeldent inn på lenger.

Systemet for de som sliter psykisk funker ikke. Har sett det selv på nært hold.

Sliter med mye migrene og stress.

Anonymkode: 8cf2c...d8c

[exictence]

Så synd for dere som ikke er noe poeng med livet. Jeg har også hatt det så tungt.

Ofte er det sånn at først etter en stor sorg/tung opplevelse får man øynene opp og får evner til å sette pris på små ting i livet. Trist at det skal være sånn. Virker som ingen går gjennom livet uten å møte tunge deler ved livet.