Søsteren min er vanskelig å forholde seg til

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget mitt. Har hatt en litt vanskelig barndom med en søster som er 2 år yngre enn meg. Vi er i tredveårene i dag. Jeg klarer ikke å legge vekk fortiden selv om jeg prøver. Hun har mobbet meg i hele barndommen, jeg var den stille sjenerte og litt forsiktige jenta. Hun rake motsetningen. Ble mobbet mye av henne i barndommen og i ungdomsårene. Det fortsatte i tyveårene. Alt var en konkurranse, jeg var både stygg og upopulær i følge henne. Så begynte jeg å tro på det selv.. Hun var ordentlig vemmelig til tider. Jeg skulle f.eks. ikke ha flere venner enn henne og hvis jeg i det hele tatt ble kjent med nye mennesker både som barn eller som voksen kunne hun fort «tatt over». Plutselig var de ikke mine venner lenger.. I dag er jeg utdannet lærer og hun jobber innen finans. Selv det blir galt for henne, hun er på en måte «bedre» enn meg og jeg har valgt et dårligere yrke. Foreldrene våre gjorde ikke stort med dette i barndommen. Nå er pappa død og mamma vil ikke prate om det. Hun er stolt av min søster som har hatt suksess i karrieren. Vi søstre har sporadisk kontakt i dag, jeg ser henne et par få ganger i året. Sender melding på bursdagen hennes og den slags. Som voksen virker hun mye mer moden og reflektert i dag. Hver gang vi møtes opplever jeg henne som en snill og imøtekommende person helt til hun ikke lenger klarer å holde masken. Jeg føler i hvert fall det, opplever at jeg ser snev av den «egentlige» personligheten hennes. Samme tendenser som alltid. Har prøvd å snakke med henne om dette, men det blir bare vondt verre. Hun er manipulerende og verdensmester i å snakke seg ut av absolutt alt. Jeg ender opp med å få huden full av kjeft og trekker meg til slutt unna. Jeg har utviklet en usikkerhet og angst som voksen, jeg hater sosiale sammenkomster og får lett angst.. Aldri fått hjelp og mistenker at denne angsten kanskje henger sammen med all mobbingen som jeg vokste opp med og som jeg fortsatt må deale med til en viss grad. Derfor er jeg sjeldent med på ting, gruer meg i flere uker hvis jeg har sagt ja til ting. Selv tror jeg at det kommer av oppveksten med en søster som mobbet meg. Søsteren min er god på å holde fasaden, på sammenkomster kan hun fort fortelle folk at jeg er hjemme og har angst hvis jeg melder frafall fra en spesiell anledning. Jeg har ikke bedt henne om å brette ut om angsten min, Kanskje det er greit at hun gjør det, godt at folk vet hvordan jeg egentlig har det. Hvis jeg først stiller opp kan jeg fort begynne å stamme og vil ut av samtaler som søsteren min er en del av. Føler at at hun prøver å drite meg ut foran andre eller morer seg på min bekostning. Det resulterer  i at jeg blir mer klossete og «dum». Skjønner ikke hvorfor hun gjør det. På en måte så er hun mye penere, slankere mer suksessfull i karrieren, og har det ellers fint. Jeg er ingenting i forhold, dvs. at sjalusi er det jo i hvert fall ikke fra hennes side. Hvorfor er hun sånn mot meg da?

Samboer støtter meg men kan ikke se at søsteren min er den jeg beskriver henne som. Han har ikke direkte sans for henne men hevder at hun virker helt grei. 

Er jeg bare svak som person? Vil gjerne ha kontakt med søsteren min og vil helst ha henne i livet mitt nettopp fordi vi er søsken. Dvs. at jeg ikke ønsker å kutte henne ut helt. Hadde hun ikke vært søsteren min ville jeg ikke hatt dette ønsket og ikke hadde jeg sett meg tilbake etter å ha kuttet all kontakt med henne. Er jeg bare ekstra sensitiv og helt på viddene siden det omtrent bare er meg som ser hvordan søsteren min «egentlig» er…

Anonymkode: 36c55...ef9