Er så redd det skal skje noe fælt med barna mine

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for at det skal skje dem noe. Det begynner å slite meg ut, kan få dårlig samvittighet for «ingenting». F.eks. hvis jeg må si nei til mer brettspill fordi det er langt over leggetid i ferien, så kan jeg tenke etter at barnet har sovnet «så dårlig gjort av meg å ikke si ja til å spille en gang til selv om det var sent, tenk om det skjer noe med h*n og jeg avviste h*n». Jeg vet med meg selv at dette er helt koko tankegang, men sånn har jeg det med alt. 
Har ofte dårlig samvittighet etter ungene har lagt seg, blir trist av å tenke på hvis jeg f.eks ble litt streng eller ungene ble lei seg for noe. Har ofte en melankoli i meg selv, føler meg ofte vemodig når barna sover. Har så lyst å gi de den beste barndommen og at de skal få en stekt psyke og ha det bra med seg selv og føle seg elsket. 
 

Jeg sier til ungene mine hver dag at jeg elsker dem, klemmer den ekstra godt før de går ut for å leke, bekymrer meg hele tiden. 
 

Dette er ikke sunt for noen av oss sikkert. Men jeg tror ikke barna mine er klar over mine katasteofetanker, heldigvis. Jeg lider i stillhet. Må man gå til psykolog for å få det bedre med meg selv? Vil ikke bry noen med dette, føler jeg må ta meg sammen. 

 

Nå skal barna mine reise vekk en uke med besteforeldre og jeg har allerede rukket å tenke på alt som kan skje av ulykker etc. Blir dårlig av å tenke på det. Hvis jeg leser i avisa om barn og ungdom som omkommer i bilulykke eller drukningsulykke eller forsvinner, så blir jeg så fysisk dårlig. 
 

Før jeg fikk barn var jeg ikke så skjør og redd for alt. Er dette normalt?

Anonymkode: b421c...325

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er livredd for at det skal skje dem noe. Det begynner å slite meg ut, kan få dårlig samvittighet for «ingenting». F.eks. hvis jeg må si nei til mer brettspill fordi det er langt over leggetid i ferien, så kan jeg tenke etter at barnet har sovnet «så dårlig gjort av meg å ikke si ja til å spille en gang til selv om det var sent, tenk om det skjer noe med h*n og jeg avviste h*n». Jeg vet med meg selv at dette er helt koko tankegang, men sånn har jeg det med alt. 
Har ofte dårlig samvittighet etter ungene har lagt seg, blir trist av å tenke på hvis jeg f.eks ble litt streng eller ungene ble lei seg for noe. Har ofte en melankoli i meg selv, føler meg ofte vemodig når barna sover. Har så lyst å gi de den beste barndommen og at de skal få en stekt psyke og ha det bra med seg selv og føle seg elsket. 
 

Jeg sier til ungene mine hver dag at jeg elsker dem, klemmer den ekstra godt før de går ut for å leke, bekymrer meg hele tiden. 
 

Dette er ikke sunt for noen av oss sikkert. Men jeg tror ikke barna mine er klar over mine katasteofetanker, heldigvis. Jeg lider i stillhet. Må man gå til psykolog for å få det bedre med meg selv? Vil ikke bry noen med dette, føler jeg må ta meg sammen. 

 

Nå skal barna mine reise vekk en uke med besteforeldre og jeg har allerede rukket å tenke på alt som kan skje av ulykker etc. Blir dårlig av å tenke på det. Hvis jeg leser i avisa om barn og ungdom som omkommer i bilulykke eller drukningsulykke eller forsvinner, så blir jeg så fysisk dårlig. 
 

Før jeg fikk barn var jeg ikke så skjør og redd for alt. Er dette normalt?

Anonymkode: b421c...325

Har det på akkurat samme måten. 

Jeg fødte for ca en mnd siden, mens jeg lå på sykehuset, så syns jeg så synd i barna jeg hadde hjemme, for tenk om noe skjedde og mamma ikke var der.. Jeg hadde også dårlig samvittighet, for jeg følte at barna følte at jeg hadde forlatt de...

Anonymkode: 3ffd6...815

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har det på akkurat samme måten. 

Jeg fødte for ca en mnd siden, mens jeg lå på sykehuset, så syns jeg så synd i barna jeg hadde hjemme, for tenk om noe skjedde og mamma ikke var der.. Jeg hadde også dårlig samvittighet, for jeg følte at barna følte at jeg hadde forlatt de...

Anonymkode: 3ffd6...815

Grusom følelse😩

 

ts

Anonymkode: b421c...325

[AnonymBruker]

Ja det er normalt. Det skyldes at du konsumerer lett fordøyelig sensasjonsnyheter. Å lese medier ukritisk eller uten kontekst kan gi selv de mest hardføre angst.

Medier skriver ofte om barn som dør, men unnlater å fortelle hele historien. Av respekt for den avdøde. Som leser tror man derfor at plutselig død kan skje hvem som helst. Noe som ikke er sant. Det er noen risikofaktorer (som oftest knyttet til foreldrene) som hefter ved barn som dør som ikke finnes i den generelle befolkningen.

Er man ikke klar over denne konteksten så tror man at alle barn har 50/50 sjanse for å dø når som helst. Noe som selvsagt ikke er tilfellet.

Anonymkode: a81e0...333

[AnonymBruker]

Nja, jeg tenker jo at graden av bekymringer du har er langt over hva som er «normalt». Det høres jo fryktelig slitsomt ut. Har du tenkt på å søke hjelp for å endre tankemønstre? 

Anonymkode: 81c96...328

[AnonymBruker]

Forelder-beskytterinstinkter 👍🏻

Anonymkode: 7d707...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er livredd for at det skal skje dem noe. Det begynner å slite meg ut, kan få dårlig samvittighet for «ingenting». F.eks. hvis jeg må si nei til mer brettspill fordi det er langt over leggetid i ferien, så kan jeg tenke etter at barnet har sovnet «så dårlig gjort av meg å ikke si ja til å spille en gang til selv om det var sent, tenk om det skjer noe med h*n og jeg avviste h*n». Jeg vet med meg selv at dette er helt koko tankegang, men sånn har jeg det med alt. 
Har ofte dårlig samvittighet etter ungene har lagt seg, blir trist av å tenke på hvis jeg f.eks ble litt streng eller ungene ble lei seg for noe. Har ofte en melankoli i meg selv, føler meg ofte vemodig når barna sover. Har så lyst å gi de den beste barndommen og at de skal få en stekt psyke og ha det bra med seg selv og føle seg elsket. 
 

Jeg sier til ungene mine hver dag at jeg elsker dem, klemmer den ekstra godt før de går ut for å leke, bekymrer meg hele tiden. 
 

Dette er ikke sunt for noen av oss sikkert. Men jeg tror ikke barna mine er klar over mine katasteofetanker, heldigvis. Jeg lider i stillhet. Må man gå til psykolog for å få det bedre med meg selv? Vil ikke bry noen med dette, føler jeg må ta meg sammen. 

 

Nå skal barna mine reise vekk en uke med besteforeldre og jeg har allerede rukket å tenke på alt som kan skje av ulykker etc. Blir dårlig av å tenke på det. Hvis jeg leser i avisa om barn og ungdom som omkommer i bilulykke eller drukningsulykke eller forsvinner, så blir jeg så fysisk dårlig. 
 

Før jeg fikk barn var jeg ikke så skjør og redd for alt. Er dette normalt?

Anonymkode: b421c...325

Jeg har det også sånn.. Har dessverre blitt verre etter guttene ble tenåringer. De drar f eks å bader uten voksne. Da sitter jeg å tenker på hva som kan skje. Eldste er 18 og er på fest av og til. Da er jeg også redd for hva som kan skje 

Anonymkode: 8e970...d4e

[AnonymBruker]

Merket stor forskjell på bekymringer fra jeg var barnløs til vi fikk barn. Men det setter heldigvis ikke noen begrensninger i livene våre. Mer sånn at jeg forutser hva som kan skje, og dermed er forberedt. Merker at man blir mindre og mindre bekymret etter hvert nye barn 😀 Nå har vi lært at det går som regel bra, og er mer pytt-pytt.

Anonymkode: 1ea8c...246

[AnonymBruker]

Uff ja, dette er en evig bekymring dessverre. Vi må bare prøve senke skuldrene. Opplevde et mareritt i vinter da en ungdom i nær familie døde i bilulykke. Livet blir jo aldri 100% det samme igjen. Å få barn er det fineste som finnes, men også den forbanna frykten for at vi skal sitte igjen med knust hjerte og sjel 

Anonymkode: b38ed...894

[absinthia]

Jeg kan ikke hjelpe deg med tankene, men jeg kan trøste deg med at for å få en bra psyke som voksen, så er det faktisk viktig at barna dine må lære seg å akseptere et nei, fordi det allerede er langt over leggetid og at man iblant må lære å takle at man blir lei seg eller at voksne kan bli strenge og til og med sinte innimellom. 
 

Det viktigste for dem, er at de vet at du er glad i dem og at de får øve på å takle livets opp og nedsider i et trygt miljø, før de skal ut i verden. Dersom du sjeldent hadde satt grenser som kunne føre til at de ble litt lei seg, dersom det var en god grunn til det, ville de etterhvert fått langt vanskeligere for å klare seg selv ute i samfunnet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja det er normalt. Det skyldes at du konsumerer lett fordøyelig sensasjonsnyheter. Å lese medier ukritisk eller uten kontekst kan gi selv de mest hardføre angst.

Medier skriver ofte om barn som dør, men unnlater å fortelle hele historien. Av respekt for den avdøde. Som leser tror man derfor at plutselig død kan skje hvem som helst. Noe som ikke er sant. Det er noen risikofaktorer (som oftest knyttet til foreldrene) som hefter ved barn som dør som ikke finnes i den generelle befolkningen.

Er man ikke klar over denne konteksten så tror man at alle barn har 50/50 sjanse for å dø når som helst. Noe som selvsagt ikke er tilfellet.

Anonymkode: a81e0...333

Hvilke risikofaktorer er det snakk om?

Anonymkode: b421c...325

[AnonymBruker]

Ja, det er normalt. Jeg sendte aldri ungene vekk ei uke da de var små. Synes ikke besteforeldrene passet godt nok på. Det blir bedre med åra..

Anonymkode: 61ee3...f5a

[Gjest Refreng]

Om du kan engelsk, så finnes det ihvertfall mye videoer og tips om denne type angst på youtube. Kanskje meditasjon kan hjelpe?

Men syntes absolutt det er en god ide å gå til psykolog om du har ressurser til det.

For når alt kommer til alt så vil ikke angsten hjelpe at noe ikke skjer. La oss si at ungen din blir skadet som 17-åring. I det ene tilfellet har du ikke bekymret deg og du har følt deg avslappet og glad. I det andre tilfelle har du bekymret deg i 17 år og plustelig blir han faktisk skadet

Hva er forskjellen? Jo, i det første tilfelle har du levd et normalt liv der du har det bra, i det andre livet har du stresset i 17 år. Men resultatet ble akkurat det samme. Så hvorfor bekymre seg i 17 år når du ikke kan endre noe ved å bekymre deg? Det som skjer er like grusomt uansett hvor bekymret eller ikke du har vært

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Ja, det er normalt. Jeg sendte aldri ungene vekk ei uke da de var små. Synes ikke besteforeldrene passet godt nok på. Det blir bedre med åra..

Anonymkode: 61ee3...f5a

Det er ikke normalt bare fordi du følte det sånn.

De fleste barn får jo lov til å være hos besteforeldre ei uke, om de er så heldige at det er en mulighet. Eller en uke på ferie/hytte e l med en venn, en uke på sommerleir osv.

Det er ikke normalt å nekte barna dette fordi man selv er redd, selv om det finnes et mindretall overengstelige foreldre.

Anonymkode: 1acaa...0a9